Skrive om å skrive om sammenheng

Ikke sjeldent entrer jeg denne bloggen med en følelse av sprekkeferdighet. Jeg er sprekkeferdig av uskrevne ord. I løpet av en dag har jeg gjerne fundert over flere tema, noen av de gjengangere, som jeg kunne skrevet omfattende om. Så sitter jeg her mange kvelder, foran skjermen, og jeg skulle ønske jeg kunne skrevet om alt. På en gang. 

Det hender folk maler sirkler og sammenhenger med ord. Noen kan kunsten å røske en ut av lineæriteten vi så ofte er fanget i, med en tekst, selv om tekster uungåelig har begynnelser og slutter, uungåelig inneholder fortidsform og presensform og fremstidsform. Jeg vet ikke hvordan de gjør det, jeg vet bare at jeg ved noen tilfeller har opplevd å lese meg inn i følelsen av å svømme inn i et univers, en stemning eller noe kontinuerlig levende, der alle temaer og deler av historien eksisterer samtidig.

Jeg har ofte tenkt på å skrive bok, siden jeg har så mange ord. Jeg har sikkert skrevet nok tekster til å fylle en bok allerede, men de hadde ikke blitt til om jeg trodde de skulle bli en bok. De har bare falt ut av meg på et vis. Jeg har noen ganger dannet hele bøker i hodet, ikke tenkt alle ordene altså, men fått en sånn overordnet opplevelse av hva den skulle inneholde. Og funnet at den overordnede opplevelsen er vanskelig å fange med ord som deler opp og plasserer i rekkefølge. 

Når jeg har lest til eksamen, har tankekart vært mitt beste verktøy. Pensum, i form av lineære og kategoriske kapitler og artikler, har blitt omformet til store sammensurium av bobler og piler og bobler mellom piler mellom bobler med stikkord og forskningseksempler om hverandre. Jeg var ofte nødt til å lage tankekart om hvert store tema, da de gjerne fylte et A3 ark hver, men da lagde jeg også et tankekart som tok for seg sammenhengene mellom de store temaene. Eller jeg la tankekartene ut på gulvet, og merket hva som skjedde når jeg flyttet de forskjellige steder, hvordan de kunne ses i forhold til hverandre. 

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne lage et gigantisk tankekart, som mitt alternativ til en bok. Men om det så hadde fylt flere kvadratmetre, kunne ikke alle sammenhengene komme frem. For to tema må stå ved siden av hverandre, det er ikke plass til piler mellom alle stikkord og bobler, og bobler eller stikkord mellom alle piler. Og jeg vet ikke om det ville latt seg gjøre heller, å identifisere sammenhengene. For ofte er det som en følelse, når man merker noe henger sammen. Man snakker om et tema, så et annet, og det føles som det samme. De samme grunntema ligger der. 

Og kanskje kunne jeg bare kokt ned hele boka og alle ordene til noen få stikkord og piler mellom to bobler med to tema: Frykt og Kjærlighet.

Jeg har undret meg over hva som skiller følelsen av praksis-tilværelsen min ved familievernkontoret i Sør-Trøndelag fra opplevelsen av fakultetet mitt ved universitetet i Bergen de syv foregående årene. Jeg kan spinne meg inn i beskrivelser og synsinger og usikkerhet om hva som er min opplevelse og hva som er tilfelle. Men følelsen bunner ned i et spørsmål om frykt og kjærlighet og hva som får regjere mest av disse på en arbeids,-eller studieplass. 

Jeg ser polaritetene mellom "det alternative" og "vitenskapen" utspille seg i et program på nrk og debatter rundt denne for tida. Polarisering mellom grupper (at gruppene understreker sine forskjeller og fremstiller seg selv og hverandre som lenger unna hverandre enn de er), syntes for meg å oppstå og opprettholdes mye av frykt. Begge grupper uttaler seg om den andre uten nært kjennskap til den, uten å virkelig ha gått inn i den andre gruppens forståelse og opplevelse. De understreker og rettferdiggjør denne avstanden ved å danne stereotypiske forestillinger om medlemmene i andre gruppen. Hva er det de frykter? Jeg får ikke helt tak i det.. kanskje å oppdage noe nytt som kan skake verdensbildet litt? Eller kanskje simpelthen å måtte forholde seg til noen en tenker at har feil virkelighetsoppfatning, et potensielt ubehagelig møte? Jeg tror iallfall ikke at denne og andre grupper hadde blitt så polariserte, om medlemmene hadde hatt kjærlighet som sterkere drivkraft enn frykt, inkludert kjærlighet til seg selv. Det er ikke så skummelt å omforme sitt verdensbilde, om en har kjærlighet til seg selv i prosessen. Og hvertfall ikke så skummelt å møte noen som mener noe annet enn seg selv, og utforske det møtet åpent. Det har slått meg, og kanskje slått deg også kjære leser, at de individene jeg personlig opplever som mer drevet av kjærlighet enn frykt, sjeldent befinner seg i svart-hvite felt eller ytterpunkter.  Det er de som våger å hilse på den andre gruppen, og dermed kommer så langt som til å finne ut at forskjellen ikke er gigantisk. Noen ganger er det så de kjærlighetsdrevne befinner seg på en annen plass enn skalaer mellom ytterpunkter. Vi er mennesker, vi har litt forskjellig språk og innfallsvinkler, men mye av innholdet og søkenen er den samme. 

Jeg blir sannsynligvis vekt klokken 6 eller før imorgen av min lille. Så her stopper dette innlegget. Med bare to eksempler, der det finnes et hav. Lesere vil kanskje også i fremtidige innlegg merke at grunntemane er der: Frykt og Kjærlighet. Det gjør noe med en, når en blir bevisst disse eller andre grunntema når en ser seg rundt i verden. Grunntemaene virker å så simple, at de kan føles opphøyd. Og alt som vi forestiller oss at er viktig og opphøyd, virker plutselig så latterlig simpelt. Vi kan le da, sammen. For en lettelse.