Jeg har fått mange nok historier om forholdene i barnehagene idag (nyeste om en bekjent bestemor som fant sitt barnebarn alene ute uten andre barn eller tilsyn, gråtende, idet hun kom for å hente ham i barnehagen), og lest mange nok ord i ulike artikler (En pedagog forteller om hverdagen i barnehagen, en psykolog beretter om sin bekymring for kutt, en lærerinne stiller kritiske spørsmål i Morgenbladet, får ikke tilstrekkelig svar fra kunnskapsdepartementet, og spør på nytt uten svar), til å bli ganske redd for hvordan barnehagebarn har det mange steder. Så jeg startet en underskriftskampanje. Håper mine lesere vil signere.
Du finner kampanjen HER.

Plakat

Jeg så en plakat på et offentlig toalett igår, som ledet til en del tanker og undring. Plakaten viste en ungdom som holdt hodet i hendene eller noe lignende. Teksten lød (gjengitt etter hukommelse): "Utsettes du for vold? Ring oss for å prate om det. Du kan også ringe om du kjenner noen som har det sånn." (Det var også en setning om rus i hjemmet, men i dette innlegget vil jeg fokusere på vold.)

En profesjonell plakat, for en hjelpetelefon som kan være til stor nytte for mange som trenger det. Og en påminnelse om at mange lever i en vanskelig hverdag. Men hva er det som ikke stemmer her?

Jeg prøvde se for meg hvem denne plakaten skulle fange opp, av alle som har det vondt hjemme grunnet vold i en eller annen form. Og det var vanskelig å danne et bilde av denne personen, den som plakaten skulle fange opp. For hvem er det som selv ville sagt "Jeg utsettes for vold hjemme"? Og hvem trenger mest av alt å ringe og sortere opplevelser? Jo, de som ikke har funnet slike ord for opplevelsen enda. For ordet "vold", kan for mange syntes som noe som tilhører en fremmed verden. Også de som lever med vold i hjemmet.

Vi kjenner svart-hvite historier om de som utfører kalkulert vold uten erkjennelse av at det var galt. Det er disse historiene vi ofte tenker på, når noen sier "vold". Vi har sett så mange bad guys på tv og film, og så mange oppblåste overskrifter som fråtser i grusomst mulige fremstillinger av kaldblodighet.

Idag, på kurs om vold og sinnemestring, snakket vi om alle de andre historiene som strømmer inn til familievernkontorene. Alle historiene som er fulle av grånyanser, ja, tilogmed fargespektre. Om mennesker som er fortvilte over hva de gjør og har gjort, om pressede livssituasjoner, om kjærlighet og drakamper, maktesløshet og fastlåsthet, følelser som topper seg, og følelser som stråler av varme og omsorg. Om hverandre. Oppå hverandre. Rundt hverandre. Mellom hverandre. Og det handler om barn som sier "Stakkars mamma, hun har det så vondt etter hun har slått meg" og ungdom som tar ansvar for å holde familier samlet i stormen. Og mye mye mer.
Mest av alt handler det om uforutsigbarheten. Voksne med åpen favn du kan søke trygghet i ene øyeblikket, og flat hånd eller ord om at man ikke skulle vært født neste øyeblikket.

Det dramatiske ordet "vold" omfatter alle nyansene. Ofte omfatter det ikke fysisk kontakt, men ord som slår like hardt, med andre typer blåmerker enn de synlige på utsiden. Men det kan ofte ta tid for de som utsettes, og de som utøver, å våge bruke ordet "vold". Et ord om hva de gjør, som er galt, og som skaper konsekvenser som redsel, utrygghet, unngåelse og indre og ytre sår. Da handler ikke ordet om bad guys og kaldblodighet lenger.

For ungdommen som leser plakaten på do i Trondheims bibliotek, eller andre steder, har kanskje ikke "vold" rukket bli et ord om hva han opplever. De voksne er ikke bad guys, og den unge føler seg ikke som det godhjertede offer i en spenningsroman. Kanskje vil han våge bruke ordet en dag, om hva som blir gjort, og hvilke konsekvenser det får. Selv om mamma og pappa også er gode, selv om han også er glad i de, selv om han også provoserer noen ganger, selv om de er i en presset situasjon økonomisk, selv om de angrer, selv om dagene går opp og ned, selv om han forstår, selv om han ikke forstår, selv om han føler seg skyldig, selv om han eier sin historie som noe eget ingen film eller avisoverskrift kan kjenne.

Så, hvordan kan en nå ut til de som trenger det, før ordet er tatt i deres munn? Det må finnes andre muligheter enn ordene på den plakaten, var vel det jeg tenkte, og ville dele her.

Skjemaer og åpenhet

"Det var nytt for meg, alle spørsmålene og skjemaene, og jeg syns det var spennende, tenkte kanskje det sa noe om meg, følte de tok meg på alvor som skulle undersøke alt. Jeg var vel ganske naiv den gang. Nå, når jeg blir bedt om å fylle ut samme spørsmålene for tredje og fjerde gang, blir jeg oppgitt, mister troa liksom. De virker så hjelpesløse, som må hele tiden ty til skjemaene. Jeg syns synd på de, det blir vanskelig å respektere de, og iallfall vanskelig å tro på at de kan hjelpe meg."

"Så prøvde han en psykolog igjen da. Og tror du ikke også han dro frem skjemaer han skulle fylle ut? Han skulle til å snu i døra da, altså, han var klar til å gi opp. Men vet du hva psykologen sa? "Beklager så mye, jeg er pålagt å be deg fylle ut disse skjemaene, men jeg kommer ikke til å se på de. Når du har fått de unna kan vi snakke sammen og fokusere på behandlingen." Endelig en som så ham, jeg var så letta på hans vegne da han endelig fikk hjelpen han trengte."

"Jeg var vel 15-16 år. Psykologen ba meg fylle ut et skjema, og der skulle jeg svare på om jeg hadde selvmordstanker. Jeg kjente ham jo ikke, det er jo noe jeg ikke hadde delt med noen og trengte tillit til noen for å dele det. Og jeg visste ikke hva som ville skje om jeg svarte ja. Så jeg løy, og svarte nei. Jeg hadde løyet for psykologen. Etter det ble det umulig å være åpen om tankene mine, for da måtte jeg jo avsløre at jeg hadde løyet for ham. Jeg fikk vel aldri snakket slik jeg trengte, åpnet meg og få hjelp for alt jeg slet med. Det er først nå, over ti år etter, at jeg jobber meg igjennom tingene som jeg kunne fått hjelp til da. Om jeg bare hadde fått muligheten til å åpne meg den gang i mitt tempo, istedet for det skjemaet."

Sitatene over er utdrag fra fortellinger jeg har fått i gave på min vei. Jeg har både vært pårørende til noen med psykisk lidelse, hatt flere venner og bekjente som har behøvd hjelp, og opplevd flere verdifulle menneskemøter der jeg har mottat fortellinger om erfaringer. Fra deres stemmer har jeg ikke bare fått ord, jeg har fått stemninger og fornemmelser i følelsesapparatet, av hva det vil si å være der. Der den andre er, som Kirkegaard så ofte blir sitert på. For eksempel i en stol, i en paradoksal klemme mellom lidelsen som jager gjennom kropp og tanker, og skjemaet fremfor deg, som ikke kan møte blikket, ikke bygge tillit, ikke lar deg nyansere, ikke lar deg være der du er. 
Det hører til blant fortellingene at det er unntak. De som føler seg tatt ekstra på alvor av en grundig utredning og fyller skjemaer med engasjement. De er der, men i mindretall i min minnebank.

Minnebanken har noe å si. Den er ingen statistikk, den er ingen etterprøvd hypotese. Den er et erfaringsgrunnlag, som har satt seg godt nok, til å gi meg en svært bitter smak og uro i magen, ved tanken på å bli en av de. En av de som deler ut skjemaene.

En gang jeg oppsøkte legevakten i en krisesituasjon, følte jeg det nesten som et overtramp og en hån mot min tilstand og lidelse i øyeblikket, å måtte oppgi fødselsnummer og annen praktisk informasjon i skranken. Så nødvendig og logisk det enn var, i det øyeblikket ble mennesket bak skranken en mekanisk robot, og jeg en statistisk enhet hvis følelser og liv ikke har noen betydning. Jeg tenkte på de fortellingene jeg hadde fått til da, og vevde mitt lille glimt av den posisjonen sammen med deres posisjon, som ofte varer mye lenger enn et glimt.
Om jeg blir pasient i psykisk helsevern en dag, tror jeg fra erfaringen at skjemaene vil oppleves som noe fremmed og mekanisk, om intensjonene beskrives som aldri så gode. Et menneske som har forståelsesfullt blikk hadde ikke engang trengt å si noe særlig, om bare vedkommende ikke plasserte et ark foran meg med firkanter jeg skal krysse av eller tall jeg skal sirkle rundt.

Tidsskrift for Norsk Psykologforening skrev i våres om psykologer i skvisj mellom empati og system. Mange våget å skrive kritisk til utviklingen av økt kontroll, dokumentasjonskrav og lignende, og stresset det skaper som hemmer muligheten til å følge opp godt nok. Debatten utviklet seg til å handle om åpenhet, ovenfor ledelse for eksempel.
Jeg syns det er litt rart, at psykologer snakker om åpenhet uten å snakke mer om åpenhetens vilkår i denne tiden, i dette landet, i dette yrket, i disse menneskelivene. Det handler om gode ledere, som tar ansatte på alvor. Det handler om ansattes mot til å fortelle om det de reagerer på. Det handler om politikeres metoder for kvalitetssikring. Det handler om fryktkulturer på arbeidsplasser. Ja, ja, ja og ja. Men hvorfor sitter jeg med en følelse av at så mye mangler?

Hvor mange i hjelpeapparatet føler at deres praksis strider imot deres verdier og hva de anser best for pasienten/klienten? Hvor mye av dette handler om å forsømme eller ikke strekker til (som tidsskriftet fokuserer på), og hvor mye handler om å gjøre ting som går på bekostning av klient og terapiforløp? Innebærer den siste en skam for noen hjelpere? Innebærer den selvrettferdiggjøring eller endring av verdier, fordi det er for vanskelig å forholde seg til (i sosialpsykologien et fenomen kalt kognitiv dissonans)?  Hvordan påvirker den indre prosessen til hver hjelpearbeider vilkårene for åpenhet og kritikk til system eller ledelse? Hvordan virker én persons åpenhet på nettverket av andre rundt personen, både kolleger og ledere, på personlig plan? Kan én persons åpenhet minne andre på at de eventuelt også går på bekostning av deres verdier? Hva vil det vekke av følelser, skam, frykter, forsvar eller kontrollbehov hos andre? Hva kan en person endre med åpenhet, versus hva han eller hun har å tape?

Hvor får du hjelp om du har det vondt og ikke er rik, om du ikke ønsker fylle ut skjemaer eller få diagnoser? Hvor smale marginer har den gode hjelp idag? Hvilket spillerom har pasient og behandler? Hvordan påvirker marginene de begge, og relasjonen mellom de? Hvordan påvirker det samfunnet, og vår oppfattelse av forekomst av diagnoser, når terapeuter er tvunget til å sette diagnose for å finansiere behandling? 

Ja, det var mange spørsmål. Mitt personlige spørsmål for tiden, er hvor det er rom for fremtidige terapeuter som meg. Hvor er det mulig å hjelpe de som virkelig trenger det, om man ikke er tilhenger av skjemaene? Jeg kan forholde meg til rutiner og pålegg som jeg ikke står for, og ville nok klart å dele ut et skjema eller to, om jeg ellers opplevde et spillerom for å hjelpe. Samtidig tenker jeg en del på hva det gjør med oss som fagfolk, og hva det gjør med våre verdier, å måtte utføre ting vi ikke føler er riktig. Hva vil det gjøre med meg, å dele ut skjemaene, når jeg har historiene ovenfor i bakhodet? 

Jeg tenker også på psykologen i sitat nummer to ovenfor. Jeg har hørt om flere som ligner ham, uten unntak positive eksempler fra brukerperspektiv, om psykologer som uttrykte konflikt mellom hva de selv trodde var riktig, og hva de var pålagt. De kan syntes å ligne en form for dobbeltagenter, som kanskje forfekter en annen holdning eller agenda i møte med pasienten, enn de våger ovenfor kolleger og ledelse. "Jeg er på din side, men systemet tvinger meg til dette, beklager så mye. La oss bare bli ferdig med system og begynne terapien." Jeg vet ikke hvor mange de er, 'dobbeltagentene' (om noen psykologer som leser dette kjenner seg igjen, håper dere kan beskrive litt i en anonym kommentar under!). Men jeg tenker at selv om de kanskje er mange, vil deres stemme ikke høres. For skal de snakke, kan det bli stilt spørsmål ved om de gjør jobben sin slik de skal. Da blir det opp til de som ikke har disse jobbene å uttale seg. De som faktisk ikke kjenner virkeligheten i en slik jobb. Slike som meg, som bare kan undre meg og tankedrodle, utifra fortellinger om erfaringer, kunnskap om kvalitetssikring og kartlegging, og historiene om systemer jeg ikke har noen fot innenfor.

En kan se på 'dobbeltagentene' som modige, iallfall om det de jobber utifra er en moral og etikk som ikke lar seg rokke av tidens trender. Men en kan også se de som uærlige. Sette spørsmålstegn ved det lukkede rommet de jobber innenfor, der pasienten blir en alliert, systemet en felles fiende eller et plagsomt innsekt de i fellesskap slår med fluesmekkeren. Da blir det ikke bare et spørsmål om åpenhet i forhold til å si ifra om forhold en reagerer på, inkludert de forholdene som er bestemt fra høye politiske hold. Det blir et spørsmål om at den gjennomsiktigheten vi etterstreber med kvalitetsutvikling, utraderes. Åpenheten ovenfor kolleger og muligheten til å sjekke ut med omgivelsene om terapien er på rett spor, settes i fare for den som ikke våger være ærlig av frykt for å røpe sin dobbeltrolle. 

Jeg har ikke lyst til å havne i noe uærlig spill. Jeg har hørt om arbeidsplasser i offentlig psykisk helsevern der alle er 'dobbeltagenter' ovenfor leddene høyere i helsehierarkiet. Der humoren sitter løst om det siste pålegget fra uvitende helsemyndigheter, og kravene etterfølges med en inneforstått kollegial oppfatning av at de ikke stemmer overens med deres moral og verdier. Men vi får se å få unna dette systemgreine, så kan vi vie oppmerksomheten til det virkelige terapeutiske arbeidet, folkens. Der hersker åpenhet imellom kolleger, men så fort de ser ett ledd opp eller to, er det et uærlig spill de inngår i? 

Min praksis ved Familievernkontoret har gitt meg mulighet til å se og være del av en virkelighetsforståelse som ligner min egen. Åpenheten når alle ledd i den grad det er mulig, da kolleger og ledelse deler virkelighetsforståelsen, og innstanser utenfor ikke deler den, men kjenner til den. Jeg vet ikke hvilken medfart mine spørsmål og mine idealer hadde fått, om jeg kun opplevde miljøer der terskelen for å dele mine undringer og reaksjoner kjentes svært høy. 

For eksempel kunne jeg kommet et sted der skjemaer er en nødvendig selvfølge, det de avdekker er jo essensielt for god behandling, om noen føler ubehag handler det bare om å legge frem skjemaene på en god måte. Uten andre sammenligningsgrunnlag ville jeg kanskje være rask med å bedømme min tidligere tankegang som uopplyst og naiv. Og hvis jeg kom et sted diagnoser var pålagt, og ble del av min daglige rutine, hvor ville det blitt av alle spørsmålene som plantet seg gjennom studiet, ved hva diagnoser er og hvorvidt de er hensiktsmessige eller i verste fall skadelige? 
Hvor mange ligner meg, når de går ut av studiet? Hvor mange endrer holdninger og verdier? Hvor mye av den endringen er modning og å gi slipp på naivitet og forestillinger om å redde verden, og hvor mye handler om å herdes? Eller å endre verdiene sine for å kunne leve med det en er satt til å gjøre? 


Hvilket spillerom har åpenheten?


Jeg undres om innlegget både stiller spørsmålet, representerer et svar i kraft av opplevelsen av å si noe som få gjør og en medfølgende liten uro/sårbarhet. Innlegget tester kanskje ytterligere for svar, når jeg i fremtiden ser om tekster som dette kan forhindre ansettelser eller bli et tema med spørsmål om lojalitet til arbeidsplassen (er det overdrevent tenkt, tro?). 

Forslag til en tilgjengelighetskultur..

Jeg vil skrive om et fenomen jeg tenker en del på. Det handler om verdien av tilgjengelig hjelp og støtte, og hva som skjer når vi tviler på om vi blir tatt imot. Jeg vil trekke linjer fra spedbarnsomsorg til psykisk helse og velferdssamfunnet. Jeg åpner med å fortelle et eksempel fra livet med sønnen min.

Min sønn lekte alene på rommet sitt uten å rope på oss i opptil to timer da han var rundt ett år gammel. Hvordan hadde han lært seg det? Hadde vi gitt ham streng beskjed om at han måtte leke alene, hadde vi gitt ham belønninger for å være alene, hadde han helt spesielle leker som fanget oppmerksomheten? Led han der inne, var det feil av oss, er det ikke utrygt for ettåringer å være alene?
Han hadde tillit til at vi kom hvis han ropte på oss. Og det er så lydt i huset at vi hørte hva han drev med og når noe var galt. Da han var syv måneder våget vi oss ut i fem minutter, og det gikk lenger og lenger tid før han ropte, etterhvert som han skjønte at vi var der så fort han trengte oss. Da var han fri til å leke, ja, det virket ofte som han trivdes med å få fred til å være i sitt eget fantasiunivers uten innblanding. En morgen i sommer lekte han alene på rommet sitt mens jeg døste i sengen, og da han begynte si ifra, var kroppen min så seig at jeg ikke klarte komme meg inn til ham på flere minutter. Da jeg kom inn var pusten hans rask, jeg kjente med ett at dette ikke var en simpel skuffelse over at jeg var litt sen med å reagere. Han hadde fått en brist i tilliten og tryggheten, det hadde satt seg en frykt for at jeg ikke var der for ham, når han lekte alene på rommet. Etter det har det tatt tid å bygge opp den tilliten igjen, den som lot ham leke fritt alene, uten redsel for at vi ikke var der om han trengte det. Vi har ikke forventet den tilliten igjen, men gir han tiden han trenger. For et slikt tillitsbrudd er vårt ansvar.

At barn blir tryggere og friere fra oss, jo mer de vet at vi er tilgjengelige for de, er ikke noe merkelig. Det er både et paradoks og simpel logikk. Hvis du ikke er sikker på at du vil ha mat tilgjengelig den neste uken, vil du være mindre fri til andre ting, og du vil kanskje klamre deg uten glede til den lille maten du har. Og om du ikke tror du har selvtillit, støtte og andre ting å lene deg på, om forholdet ditt skulle ryke, vil kanskje forholdet bli noe du klamrer deg til på en ufri måte og ikke slapper av i. Om du ikke har tillit til at fallskjermen vil åpne seg, hopper du ikke ut av flyet med skrekkblandet fryd og frihetsfølelse.

Og her kjenner jeg at det går ann å trekke mange linjer. Fra spedbarnsomsorg til psykisk helsevern, hvordan vi behandler hverandre, til fordeling av velferdsgoder, og.. vel.. det meste. Jeg vil dele noen tanker her om ulike områder.

Begynnelsen av livet

Som spedbarn, lærer vi noe om tilgjengelighet av omsorg og støtte, som er viktig for vår trygghet i livet. Mange tenker at man ikke skal 'belønne' skrik ved å plukke opp barnet, da vil de skrike mer. Det viser seg i utviklingspsykologien at det heller er motsatt, at barn som plukkes opp raskt ved gråt, gråter mindre. Barn som bæres tett på kroppen, har også vist seg å gråte mindre (i to studier jeg har lest, en tredje studie fant ikke signifikant resultat). En grunn kan være at når de allerede er nær en forelder trenger de ikke gråte for å komme nærmere omsorgspersonen (tilknytningsadferd er definert av Bowlby som adferd som har til hensikt å minske fysisk avstand til omsorgspersonen). Spedbarnet er prisgitt en eller to omsorgspersoner for å dekke sine behov, og kan bare formidle behovet gjennom gråt. Her ligger dets muligheter for utrygghet - og trygghet. Er noen her? Er jeg alene? Om jeg søker hjelp, får jeg det? Om jeg roper, blir jeg hørt? Og om jeg kaster meg ut i verden, med all min frihetslengsel, med alt mitt potensiale, finnes det noe eller noen som støtter meg om jeg plutselig faller? Kan jeg rope da, og bli hørt?


Når vi så entrer samfunnet som voksne..

Les gjerne siste to setninger i forrige avsnitt om igjen. Jeg undrer meg ofte, om mye av de ønskene og behovene vi har som små barn, egentlig vedvarer hele livet. Ja, de danner et grunnlag. Og idealet skulle tilsi, at med en trygg oppvekst, vil vi ikke trenge støtte videre i livet, vi er vår egen støtte. Men fra et annet hold kan vi si at ingen mann er en øy. Vi har gjennom menneskehetens historie vært del av fellesskap. Det har både fremmet oss og beskyttet oss å være del av samfunn og grupper av ulike slag. Når vi har entret verden som voksne, har vi kanskje hatt en følelse av fallskjermer i livet, en følelse av at skulle jeg falle, skulle jeg trenge det, er det noen der... En storfamilie, en stamme, en norm...  Kanskje jeg maler et romantisk bilde i kontrast til et evolusjonært "survival of the fittest" syn, men det er en annen debatt.

Hvor er fallskjermen vår idag? Hvem eller hva er der, om vi vakler, om vi faller? Der det før var personlige nettverk og familie som måtte stille opp, er vi idag prisgitt velferdssamfunnet (f.eks nav, Sondre Risholm har en lignende vinkling i en meget bra artikkel på webpsykologen.no). Har staten, og dens ordninger, blitt voksenlivets svar på foreldrestøtte? Noe å falle tilbake på, om vi skulle bli syke, eller fattige, eller uheldige, eller trå feil....

Jeg tror mange opplever tanken om velferdssamfunnet som en slags fallskjerm. En visshet, ikke ulik min sønns visshet på lekerommet, om at vi kan rope når noe går skeis i livet, og vi vil bli hørt. Kanskje tør vi leke ganske fritt da. Kanskje vil vi utfolde oss, uten å frykte at vi kommer til å være alene og måtte skrike uten å bli hørt den dagen vi trenger noen. Eller kanskje har de fleste av oss mistet den vissheten i voksenlivet.

Staten er ingen forelder. Vår abstrakte oppfattelse av stat og samfunn, institusjoner og systemer, tror jeg sjeldent minner oss om omsorgsfull støtte og åpne armer. Men bruker vi staten som vårt voksenlivs erstatning for støtten foreldrene ga oss som barn? Og har den dermed en funksjon som ligner? Om staten var en forelder, vil jeg hevde dens mantra ville være "Ikke skjem ungen bort, la henne vite at hun ikke kan skrike seg til noe". Og om vår respons som voksne på noen måte ligner et barns når han ikke imøtekommes idet han trenger det, vil jeg tro vi skriker mer, og høyere, eller resignerer, gir opp føler oss verdiløse. Jeg tror iallfall ikke barnet av staten ville lekt alene på rommet sitt, brukt sin kreativitet og fantasi til å bygge vakre nye ting i avslappa livsutfoldelse, med vissheten om at skulle noe gå skeis, er staten der.


En idé om tilgjengelighet...

Jeg husker da jeg selv slet med sosial usikkerhet og angst på ungdomsskolen. Det som hindret meg i å gå noe sted med jevnaldrende utenom skolen var ikke selve sammenkomsten, så mye som frykten for at det ikke fantes en utvei, eller en mulig støtte, om angsten skulle toppe seg. Jeg hører mange har lignende opplevelser, når en føler seg svak søker man en backup-løsning for i å våge gå inn i mulig risikofylte situasjoner. 

I studenttiden hadde jeg behov for hjelp av en studentpsykolog da jeg var i en krevende situasjon som pårørende og student. Vi brukte 6-8 timer. Jeg fikk da ingen opplevelse av at tiden vår var begrenset. Senere dukket det opp en ny situasjon, og jeg tok kontakt med samme studentpsykolog ved SIB. Denne gang var ikke problemet like avgrenset, jeg var i en slags livskrise i forhold til store spørsmål og valg. Dette vekket en unnvikende, usikker og lukket side ved psykologen, som jeg ikke hadde sett før. Han forklarte at de nå hadde sterkere begrensning på antall timer per student, og sterkere krav til avgrensing av problemer man søkte å prate om. Jeg visste jeg ikke ville klare begi meg ut i terapitimer, om jeg kjente en deadline henge over meg, et press for når jeg skulle bli ferdig. Jeg hadde ikke tillit til at jeg ville bli ivaretatt. Ikke på grunn av psykologen, men på grunn av begrensningene lagt på ham. Jeg har spurt meg selv i ettertid: Om jeg ikke fikk det signalet, om at hjelpen var begrenset, om at jeg kanskje ikke ville bli fulgt opp, hvor mange timer hadde jeg brukt? Fem? Syv? Og om jeg hadde valgt å gå til ham, tross denne opplevelsen av en deadline, hvordan hadde timene forløpt? Kanskje jeg hadde holdt igjen for å åpne meg, og dermed fått en seigere bedringsprosess, av frykt for at ingen ville være der om jeg gråt? Hvor mange timer hadde jeg brukt?

Akkurat som spedbarnet skriker mindre når det føler seg trygg og ivaretatt, tror jeg de fleste voksne trenger mindre støtte når de har samme trygghet. Paradoksalt nok, tror jeg de som kjenner hjelpen er utilgjengelig, eller en knapphetsgode gitt de på nåde, bruker mer av hjelperens tid og midler.... 

En suksesshistorie i norsk psykiatri de siste årene, er brukerstyrte sengeplasser. Jæren DPS hoppet inn i et drastisk prosjekt der en gruppe pasienter med schizofreni kunne komme inn på kort varsel, da senger var satt av til de. Selvfølgelig syntes mange dette var hårreisende feil, tenk på alle ressursene som ble brukt på tomme, tilgjengelige plasser. Og tenk på alle som ville utnytte dette, kanskje tilbudet bare måtte utvides ettersom alle ville legge seg inn ofte, kanskje ville pasientene få en stor hvilepute som hindret de i å jobbe for å klare seg selv. Resultatene svarte overhodet ikke til slike bekymringer. 
Vissheten om tilgjengelig støtte, og vitenen om at du ikke må skrike og lide lenge for å få hjelp, har en nydelig effekt. Mye av det tror jeg går på frihet fra uroen for hva som skjer når du vakler. Når vakling handler om psykose, som setter deg selv og dine nærmeste i fare, kan den uroen fyre opp under og initiere nye psykoser.

En hverdag med trussel fra psykoser er noe som er fjernt fra de fleste av oss. Kanskje er det fjernhetsfølelsen som hindrer oss i å se hva suksesshistorien om brukerstyrte sengeplasser kan fortelle om mennesker, støtte og tilgjengelighet. For jeg kan ikke se mange tegn til samme tankegang ovenfor andre som trenger noe. I resten av samfunnet råder systemer som er designet for å vente lengst mulig før man svarer på et rop. Jeg tror faktisk mange tror dette er besparende og. Mamma stat gjentar: "Ikke hør på skriket. Han skal ikke lære at han kan skrike seg til godene våre."

Ved familievernkontoret der jeg er i praksis nå, har de hatt en egen tilgjengelighets-variant: Noen terapeuter har holdt et par timer en gang i uka hellig for 'avklaringssaker': Saker som krever få timer raskt, der behovet først og fremst handler om å avklare en situasjon eller få råd. Se for deg ekspartnere som nettopp har fått en skikkelig brist i kommunikasjon om samvær, som går ut over utførelsen av samvær med en av foreldrene. De som trenger en tredjeperson for å klare forholde seg greit til hverandre og lage en klar avtale videre. De kommer inn etter to ukers ventetid og får oppklart en misforståelse seg imellom, luftet vanskeligheter og bekymringer de begge har, og får på plass en klarere avtale om samvær. Hvordan ville situasjonen vært etter flere ukers ventetid? Vi kan ikke vite det alternative utfallet, men spørre oss: Hvor mye hadde konflikten eskalert, med hvor mange flere misforståelser? Og viktigst av alt: Hvor mye hadde barna lidd av dette? Samfunnsøkonomi syntes verdiløst til sammenligning, men det er lett å se for seg at de to ville trengt 10 istedet for 2 timer, hvis ikke de hadde kommet langt nok i konflikten til å ta saken til retten, som krever ytterligere ressurser (Eksempelet er ingen konkret sak, men ligner vanlige problem-stillinger ved familievernkontoret).

Den økonomiske gevinsten av å svare med tilgjengelighet når noen roper, tror jeg ville vært enorm. Jeg tror vi ville byttet ut mange uføretrygder med arbeidskraft, mange store helseutgifter ville litt mindre om problemene ikke fikk vokse i køen, færre ville kommet igjen og igjen i terapi...

...men som så ofte ellers er det nitrist at man må snakke det økonomiske språket i spørsmål om menneskerett og lidelse.

Da jeg først lærte om og begeistret meg over brukerstyrte sengeplasser, tenkte jeg mye på hvorfor vi ikke overfører en tilgjengelighets-tankegang til alle områder som omhandler hjelp til mennesker. Vi kunne i det minste testet ut effekten på flere områder, og se om andre grupper som trenger hjelp ville trenge mindre av den om de opplevde den tilgjengelig. Om de opplevde at de blir hørt om de roper.

Jeg har kjent nok personer som ar trengt hjelp fra nav, til å danne meg inntrykk av en kultur preget av mistillit til mennesker, en forventning om at vi i en hjelpetrengende situasjon vil utnytte hjelpen heller enn å nyttiggjøre oss den. Hvorfor lar vi jakt på de få som snylter på systemet gå utover flertallet som ikke snylter? Mistilliten brukere og navklienter vises, kan føre til mistillit andre veien, som gjør at folk opplever seg berettiget å snylte. Jeg har selv blitt oppfordret av vanlige samvittighetsfulle borgere å oppgi falske opplysninger om samboerskap for å få mest mulig penger ved fødsel. Den underliggende beskjeden deres lød: "Når systemet er amoralsk og svikter oss, hvorfor skulle vi være moralske borgere ovenfor systemet?" Hvor utbredt er en slik oppfatning? Og skaper den faktisk flere snyltere, enn tillit og tilgjengelighet ville gjort? 

Forskjellen på en tigger, og en som får støtte fra omgivelsene til å bygge livet sitt opp i den grad det er mulig, kan være ganske stor. En tigger kjenner frykten for å ikke få støtte *, og ikke klare seg, som en tyngde og en tanke-okkupant som hindrer all livsutfoldelse. Hans fokus: Uten støtten kollapser livet mitt. Hans mål: Å ha mat og husly, klare dagen og berge familien. Hans selvoppfattelse: Jeg er en byrde for andre, jeg har ikke noe å bidra med, jeg er verdiløs. Den som får støtte fra omgivelsene til å bygge opp livet kan kjenne takknemlighet for å få støtte, og føle seg motivert til å svare til tilliten gitt ham gjennom støtten. Hans fokus: Muligheten til å skape seg et bedre liv, med trygg økonomisk støtte i bånn. Hans mål: Å (gjen)finne sitt potensiale og bruke det. Hans selvoppfattelse: Jeg er verdt et svar når jeg roper, jeg er en tillitsverdig person som kan klare å bruke støtten godt. Jeg har ansvar for meg selv, og friheten til å utvikle meg.
De to representerer ytterpunktene i en skala, hvor mennesker som søker støtte av ulikt slag befinner seg. Og jeg tror vi med tilgjengelig hjelp kunne brakt flere i befolkningen nærmere sistnevnte enn førstnevnte. Jeg tror altfor mange deler tiggerens opplevelse, selv om deres utgangspunkt ikke skulle tilsi at de ville havnet der. Jeg har også sett noen eksempler på folk som oppfatter og bruker velferdssamfunnets støtte slik sistnevnte gjør. Men ofte tviler jeg på om deres suksesshistorier er vitnesbyrder om et fungerende system, eller mer vitne om enorme menneskelige ressurser hos hjelpere og hjelpetrengende som klarte det - tross begrensningene.

Å skape en tilgjengelighetskultur handler ikke bare om å minske lidelse og bringe selvfølelsen fra tiggerposisjon til en oppreist ressurssterk posisjon. Det handler om hva det kan gjøre med oss å vite at vi får svar om vi roper. Det handler om utfoldelsen, selvstendigheten og friheten jeg har sett hos min sønn, når han ikke føler noen uro for at vi ikke er der.. og hvordan vi kan overføre eksempelet til en befolkning full av individer, som kan utfolde sitt potensiale og skape noe nytt. 



*Når jeg snakker om støtte mener jeg ikke bare i form av penger, men helsehjelp, hjelp til fungering etc.

Fra vitenskap til kunst

(avsnitt i grønt er for spesielt interesserte, det er fint mulig å la være å lese de og få med hovedpoengene med innlegget)

Det er noe underlig ved det hele. Ikke bare faktumet at jeg nå står på terskelen til et yrkesliv som psykolog, det er selvsagt underlig og spennende for meg personlig. Men det er noe underlig ved hele faget, og profesjonen, hvor 'vi' står (jeg skal fjerne anførselstegnet videre, for nå er jeg liksom en del av vi'et, er jeg ikke?), hvor vi er på vei....

Det er lett å trekke paraleller fra psykologi til alt fra filosofi og poesi til naturvitenskap. Samtidig er ikke psykologi noen av delene. Vi er påvirket av krefter som reduserer mennesket til noe klassifiserbart eller gjennomsnittlig, samtidig som terapeuter og brukere lever i en subjektiv virkelighet full av individuelle forskjeller. Noen kaller psykologi kunst, en benevnelse jeg ikke har sett på lenge. Noen kaller på metoder, noen kaller på skjønn. Noen er strålende glad for at vi klatrer opp i status og blir den nye trendutdannelsen med dertilhørende annerkjennelse og lønns-stigning. Jeg, og flere med meg, frykter at psykologer blir en stadig mer homogen gruppe med lite livserfaring og selvstendig tankegang.

I gjennomlesningen av seneste Tidsskriftet for Norsk Psykologforening slår det meg på nytt: Hvor mange oppfatninger av psykologi, som fag og profesjon, finnes? Er målene for hva det skal eller kan være, de samme?

Tidsskriftet evner på nydelig vis å være et samlende organ for alle som jobber i feltet, samtidig som den tar imot innspill fra ulike innfallsvinkler. Som to debattartikler om mindfullness i seneste nummer. Mindfullness oversettes på norsk til oppmerksomt nærvær: Å være tilstede her og nå, ha følehorn for indre og ytre fornemmelser og akseptere de fremfor å kjempe med eller mot de. Å la vonde følelser ha en plass, uten å dyrke de eller undertrygge de, for så å lettere la de passere. I terapi brukes mindfullness både som en bevisstgjøring om tilstedeværelse, og konkret i form av meditasjonsøvelser som trener oppmerksomt nærvær. 
Begge debatt-artiklene er positive til mindfullness, og begge verner om vårt selvbilde som seriøse akademiske fagfolk. Samtidig slo de meg som illustrerende for en kjerneforskjell i tilnærming til faget.
Første stiller spørsmål ved validiteten og reliabiliteten til forskningen på mindfullness. Artikkel-forfatteren skriver, at tross positiv personlig holdning til mindfullness er hun "bekymret for at vi vanner ut psykologifaget hvis vi ikke passer på og velger våre metoder med omhu. Evidensbasert praksis innebærer å velge teknikk ut fra hva forskningen anbefaler for problemet eller lidelsen". Andre artikkelen trekker linjer til flere retninger i historien som har hatt det oppmerksomme nærværet som et kjernetema, og spør hvorfor vi trekkes mot denne typen innfallsvinkel til terapi. Han skriver om en erfaring med en slik retning: "Den opplevelsesorienterte terapigruppen var viktig i prosessen med å bli kjent med meg selv, og for å få igang modningen til å bli en autentisk person i rollen som terapeut. Jeg tror dette er like viktig som, om ikke viktigere enn, å være en dyktig terapiteknikker." Og senere: "Også i vår kultur er det nødvendig å få den bevissthetstrening som kan gi oss god åpenhet i relasjonen til pasienter, og som kan hindre terapeuter i å sitte fast i sine teorier og tekniske metoder. Terapeuter som gir mer oppmerksomhet til sine teknikker enn til pasienten, kan gi pasienten en følelse av å bli betraktet og manipulert." (min kursiv). 

Jeg leser beskrivelser av hva som skjer mellom terapeut og klient i et viktig øyeblikk, og tenker på de gangene jeg har opplevd det selv. Jeg tenker på kjærligheten til mennesker, som ligger bak og danner grunnlaget for hele profesjonen (for om vi ikke hadde kjærlighet, ville hjelpen hjulpet, og ville vi i det hele tatt vært motivert?). I møte med disse aspektene ved faget og profesjonen, opplever jeg en gjenkjennelse som ligner den du får i møte med kunst og poesi, ikke 'hard' vitenskap.

Andre ganger, blir jeg opptatt av å fremheve psykologi som vitenskap. Referere til studier, bruke vitenskapelige betegnelser som om jeg sjonglerer de med den største selvfølgelighet, for jeg er da snart ferdig utdannet psykolog, vi kan vitenskap, må vite. Slik vi kan vitenskap, skiller seg imidlerid fra slik de fleste andre fagdisipliner kan vitenskap: Vi forsker på menneskers tanker, følelser og handlinger. Å redusere menneskets psyke og adferd til målbare objekter er nærmest umulig. Å tro at mennesker med fellestrekk er like og responderer likt på behandling, er i beste fall håpefullt i jakten på en enklere verden. Å anta at mennesker handler likt på tvers av kontekster, er ofte naivt. Skal vi oppnå høyest mulig vitenskapelig standard (reliabilitet og validitet), må vi ofte skape testsituasjoner eller finne statistiske målenheter som ikke ligner virkeligheten, og dra mennesket ut av kontekst, ut av sammenheng. Og jeg spør meg ofte, hvordan i all verden kan et fag som handler i all hovedsak om menneskelig opplevelse, benytte metoder som sikter på å utskille målbare fenomener fra den menneskelige opplevelse?

Jeg har hatt god-kribling i magen ved snakk om ny bølge av kvalitativ tilnærming i forskningen. Metoder som vil ha tak i den subjektive opplevelsen, og få tak i et fenomen slik det oppleves. Men når psykologifaget skal hevde seg som vitenskap, er det kvantitative data den flagger....

Den menneskelige opplevelsen som bør være viktigst for oss, tilhører de såkalte brukerne. De som søker vår hjelp. Å bedre deres opplevelse er et mål psykologer har felles. Men vår innfallsvinkel til det målet er forskjellig, og våre definisjoner av hva som skal til er forskjellig.
Med kritisk blikk på det kapitalistiske samfunn, er det lett å spørre seg om alle aktører som danner grunnlaget for vår praksis, har samme målet. Hvilken forskning som gjøres, avhenger av finansiering, son igjen avhenger av økonomiske interesser (i USA særlig forsikringsselskaper og legemiddelfirmaers interesse). Hvilke avgjørelser som taes oppover i det norske byråkratiet, avhenger av hva som anses å være økonomisk lønnsomt, og ord om pasienters beste kan syntes som tomme floskler i deres siste rapporter og retningslinjer. Blant psykologer blandes kanskje målet med behovet for annerkjennelse som profesjon og fag. Vi skal kunne stå inne for det vi gjør, og at ingen gjør det som oss, og at ingen kan så tvil om at vi har det riktige grunnlaget for å gjøre som vi gjør.

Hvorfor får jeg noen ganger følelsen av at ivaretagelse av de vi skal hjelpe, og ivaretagelse av vårt selvbilde som seriøs vitenskapsbasert profesjon, ikke går overens? Ja, ikke bare det, men at i higen etter å bevise akademisk og profesjonell fortreffelighet, kan en styre klar av kilden og målet for forskningen, nemlig opplevelsen til de vi skal hjelpe?

En side i tidsskriftet er viet en doktorgrad som har intervjuet barn med ADHD diagnose og deres foreldre. Her var ikke målet å kartlegge eller finne riktige metoder for å behandle, men få tak i opplevelsen av diagnose og behandling. Ikke overraskende viste intervjuene at barna føler seg ubekvemme med medisin og bivirkninger, at det oppfattes på mange måter som en annerledes-merkelapp: "Her kommer jenta med ADHD", og at det meste av oppførsel forklares med ADHD istedetfor andre bakenforliggende ting. Jeg tenker at det er vanskelig å få tak i barns opplevelse når de ikke har de voksnes ordforråd, men at det kan si oss noe om deres verden at ADHD blir forklaringen på hvorfor de er opprørt en dag, heller enn en vanskelig situasjon i hjemmet eller på skolen. Hvorfor har ikke opplevelsen av å få diagnosen og ta medisiner vært et hovedfokus før det i det hele tatt utviklet seg en trend med å diagnosere og medisinere så mange barn?

Når vi snakker akademisk eller faglig stolthet, blir jeg ofte forundret over at denne bygges på sammenligninger med andre vitenskapsfelt og yrkesløp som er forskjellig fra vår egen. Potensialet er stort for å bygge profesjon og fag på et sterkt engasjement for den menneskelige opplevelse, å gå en vei som skiller seg fra andre retninger, men som vi i aller høyeste grad kan stå for. Jeg syns det er ganske fantastisk å ha tilhørighet i et fag som har i seg alt fra nevroendokrinologi til eksistensiell filosofi, alt mellom/av/i arv og miljø, alt fra statistiske beregninger til den vakreste poesi, alt fra vitenskap til kunst. Ja takk, begge deler. 

...Og en dæsj vern om å bruke tilstedeværelse og evne til å kjenne etter i øyeblikket -i meg selv og med klient- som en åpenbar verdi, uten at nok randomiserte kontrollerte har sagt at det er et gode. Jeg kjenner et større vern om vår kredibilitet ovenfor oss selv og andre i dette vernet, enn i jakten på studier å slå i bordet med.

Skrive om å skrive om sammenheng

Ikke sjeldent entrer jeg denne bloggen med en følelse av sprekkeferdighet. Jeg er sprekkeferdig av uskrevne ord. I løpet av en dag har jeg gjerne fundert over flere tema, noen av de gjengangere, som jeg kunne skrevet omfattende om. Så sitter jeg her mange kvelder, foran skjermen, og jeg skulle ønske jeg kunne skrevet om alt. På en gang. 

Det hender folk maler sirkler og sammenhenger med ord. Noen kan kunsten å røske en ut av lineæriteten vi så ofte er fanget i, med en tekst, selv om tekster uungåelig har begynnelser og slutter, uungåelig inneholder fortidsform og presensform og fremstidsform. Jeg vet ikke hvordan de gjør det, jeg vet bare at jeg ved noen tilfeller har opplevd å lese meg inn i følelsen av å svømme inn i et univers, en stemning eller noe kontinuerlig levende, der alle temaer og deler av historien eksisterer samtidig.

Jeg har ofte tenkt på å skrive bok, siden jeg har så mange ord. Jeg har sikkert skrevet nok tekster til å fylle en bok allerede, men de hadde ikke blitt til om jeg trodde de skulle bli en bok. De har bare falt ut av meg på et vis. Jeg har noen ganger dannet hele bøker i hodet, ikke tenkt alle ordene altså, men fått en sånn overordnet opplevelse av hva den skulle inneholde. Og funnet at den overordnede opplevelsen er vanskelig å fange med ord som deler opp og plasserer i rekkefølge. 

Når jeg har lest til eksamen, har tankekart vært mitt beste verktøy. Pensum, i form av lineære og kategoriske kapitler og artikler, har blitt omformet til store sammensurium av bobler og piler og bobler mellom piler mellom bobler med stikkord og forskningseksempler om hverandre. Jeg var ofte nødt til å lage tankekart om hvert store tema, da de gjerne fylte et A3 ark hver, men da lagde jeg også et tankekart som tok for seg sammenhengene mellom de store temaene. Eller jeg la tankekartene ut på gulvet, og merket hva som skjedde når jeg flyttet de forskjellige steder, hvordan de kunne ses i forhold til hverandre. 

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne lage et gigantisk tankekart, som mitt alternativ til en bok. Men om det så hadde fylt flere kvadratmetre, kunne ikke alle sammenhengene komme frem. For to tema må stå ved siden av hverandre, det er ikke plass til piler mellom alle stikkord og bobler, og bobler eller stikkord mellom alle piler. Og jeg vet ikke om det ville latt seg gjøre heller, å identifisere sammenhengene. For ofte er det som en følelse, når man merker noe henger sammen. Man snakker om et tema, så et annet, og det føles som det samme. De samme grunntema ligger der. 

Og kanskje kunne jeg bare kokt ned hele boka og alle ordene til noen få stikkord og piler mellom to bobler med to tema: Frykt og Kjærlighet.

Jeg har undret meg over hva som skiller følelsen av praksis-tilværelsen min ved familievernkontoret i Sør-Trøndelag fra opplevelsen av fakultetet mitt ved universitetet i Bergen de syv foregående årene. Jeg kan spinne meg inn i beskrivelser og synsinger og usikkerhet om hva som er min opplevelse og hva som er tilfelle. Men følelsen bunner ned i et spørsmål om frykt og kjærlighet og hva som får regjere mest av disse på en arbeids,-eller studieplass. 

Jeg ser polaritetene mellom "det alternative" og "vitenskapen" utspille seg i et program på nrk og debatter rundt denne for tida. Polarisering mellom grupper (at gruppene understreker sine forskjeller og fremstiller seg selv og hverandre som lenger unna hverandre enn de er), syntes for meg å oppstå og opprettholdes mye av frykt. Begge grupper uttaler seg om den andre uten nært kjennskap til den, uten å virkelig ha gått inn i den andre gruppens forståelse og opplevelse. De understreker og rettferdiggjør denne avstanden ved å danne stereotypiske forestillinger om medlemmene i andre gruppen. Hva er det de frykter? Jeg får ikke helt tak i det.. kanskje å oppdage noe nytt som kan skake verdensbildet litt? Eller kanskje simpelthen å måtte forholde seg til noen en tenker at har feil virkelighetsoppfatning, et potensielt ubehagelig møte? Jeg tror iallfall ikke at denne og andre grupper hadde blitt så polariserte, om medlemmene hadde hatt kjærlighet som sterkere drivkraft enn frykt, inkludert kjærlighet til seg selv. Det er ikke så skummelt å omforme sitt verdensbilde, om en har kjærlighet til seg selv i prosessen. Og hvertfall ikke så skummelt å møte noen som mener noe annet enn seg selv, og utforske det møtet åpent. Det har slått meg, og kanskje slått deg også kjære leser, at de individene jeg personlig opplever som mer drevet av kjærlighet enn frykt, sjeldent befinner seg i svart-hvite felt eller ytterpunkter.  Det er de som våger å hilse på den andre gruppen, og dermed kommer så langt som til å finne ut at forskjellen ikke er gigantisk. Noen ganger er det så de kjærlighetsdrevne befinner seg på en annen plass enn skalaer mellom ytterpunkter. Vi er mennesker, vi har litt forskjellig språk og innfallsvinkler, men mye av innholdet og søkenen er den samme. 

Jeg blir sannsynligvis vekt klokken 6 eller før imorgen av min lille. Så her stopper dette innlegget. Med bare to eksempler, der det finnes et hav. Lesere vil kanskje også i fremtidige innlegg merke at grunntemane er der: Frykt og Kjærlighet. Det gjør noe med en, når en blir bevisst disse eller andre grunntema når en ser seg rundt i verden. Grunntemaene virker å så simple, at de kan føles opphøyd. Og alt som vi forestiller oss at er viktig og opphøyd, virker plutselig så latterlig simpelt. Vi kan le da, sammen. For en lettelse.

Å bære barnet sitt

Dagen etter kjentes det med ett mer virkelig. Det at jeg hadde fått et barn. Det at magen var tom, og utenfor den var det et nytt menneske. Eller, rettere sagt utenpå magen. For etter keisersnitt og halvannen time alene uten barnet nær meg, etter omtåka søvnløshet og instruksjoner fra stressede sykepleiere, etter amming og forvirring rundt hvor lenge og hvor ofte og hvorfor han gråt og om han hadde vondt eller var sulten eller trøtt eller hva... plasserte jeg ham i sjalet. Han lå i fosterstilling, kanskje slik han hadde lagt inni meg, og så på et vis konsentrert ut, liksom opptatt av å bearbeide hele den dramatiske overgangen fra livmor til liv i verden. For nå hadde han funnet en plass i en vant stilling, der han kjente igjen de vante hjerteslagene, den vante pusterytmen, den vante gangen. Og han sov. Jeg gikk i gangene på sykehuset med den sovende babyen min på kroppen min, og kjente slitenhetsrynkene, bleikheten og uvirkeligheten vike for en strålende stolthet. Her er jeg, jeg har blitt mor, her er jeg og mitt barn, en vandrende enhet knytt sammen av et sjal.

Etterpå gjorde det litt vondt å plassere ham oppi plast-boksen vi hadde fått utdelt. En sånn plastboks med hjul på, med bamsedyne og helseteppe i. Jeg la den lille kroppen flatt på rygg.. nesten så jeg måtte bøye ham ut av en naturlig rundhet, og løsrive ham fra alle holdepunkter: Pusten, kroppsvarmen, hjerteslagene, luktene. 

Uvirkeligheten ved å være mor, kunne plutselig gripe om meg igjen de første par månedene. Plutselig et gisp innvendig. Et slags sjelelig jetlag over å ha tatt flyturen fra en tidsepoke til en annen. Sorgen over før-spedbarns livet som var forlatt. Undring over den store magen og tilværelsen med den, som plutselig var en fjern drøm. Og et blikk på min lille, som noe jeg ikke helt kunne forstå at fantes. Noen ganger kunne han kjennes som noe fremmed. Særlig hvis han lå i vogna, eller i bærebag'en. Hvem er dette lille vesenet der borte, der nede? Hvor kom han fra? Hva skjedde egentlig? Da kunne jeg ta ham på meg igjen, og kjenne at på nytt at han angår meg, snakker til meg, kommer fra meg, er trygg hos meg, er del av meg og noe annet enn meg på samme tid. 

Han slet med magen, slik sikkert mange gjør. Luften satt fast i ham, begge veier. Rapene kunne komme en halvtime etter et måltid, og om vi la ham ned med en rap sittende fast, lå han og spente seg og skrek. Til han fikk være rett opp og ned, mens vi bevegde oss fritt, med armene fritt. Han hadde sånn skriketid, som jeg hørte mange har, på ettermiddag og kveld. Da tok vi ham på oss, og det stilnet. 

Var vi ute satt andres smil løst ved synet av den lille kroppen på forelder-kroppen. Kanskje særlig da han tittet frem fra fosterstilling på pappaen sin, en liten bylt som dekket under halvparten av overkroppen hans. Allerede da han var 4 dager gammel var jeg på en kort tur i et par butikker med ham på meg. Jeg var jo stolt av å kunne vise ham frem, men ikke bare det, jeg var så glad for å dele et så lite barn med omverdenen. Andre som ham lå inne i en trillende boks, avskjermet fra alt og alle. Da damene i blomsterbutikken så ham, var de også slått av livets mirakel, slik vi blir, når vi får ta del i et øyeblikk med et menneske som er så... nytt.

Vi kunne bruke vogn her vi bor, der lydene, og særlig stillheten i naturen, var vant og trygt for ham. Én gang hadde vi ham i vogna på Coop Hypermarked, og lovet hverandre å ikke gjenta hendelsen. Han skrek, nesten gutturalt forskremte lyder spredde seg mellom hyllene. Innimellom stresset over å få med oss det vi skulle, og kroppslige reaksjoner på mitt barns gråt, så jeg for meg hans verden, i øyeblikket: Fremmede, høye lyder, et fjernt glimt av mamma og pappa der ute, omgitt av en vegg, i en boks på hjul. Uten nærhet, uten trygghet. Ettersom vi ikke hadde bæretøy med, måtte vi veksle mellom å holde ham mens vi plukket varer, og legge ham ned til fortvilelsen når vi måtte bruke begge hendene våre og komme oss noen vei med varer og vogn. 

Å måtte manøvrere en ting på hjul mellom trange hyller og folkemengder. Plassere vogn utenfor butikker og kaféer og nervøst følge med om han skriker eller ikke. Å ikke vite, ikke kjenne på meg, hvordan han har det der nede i tingen på hjul. Å merke at han er sulten først når han skriker skikkelig ut om det, og føle meg utilgjengelig for ham mens jeg stresser med å finne et sted å amme, mens jeg kjenner meg klam av kroppens reaksjoner på skriket, og fremmed for ham der han ligger milevis unna meg. 
Versus å gå med ham på kroppen min innimellom hyller og mennesker. Å ikke måtte tenke på ham og bekymre meg, bare ha ham der. Å merke han spenner seg over en lyd han hører, og berolige med så lav stemme at folk rundt ikke hører. Merke uroen som signaliserer sult og være hakket nærmere ammestedet idet uroen går over til skrik. Vite at han opplever det kjente og nære ved kroppen min, når noe er fremmed og nytt, slik at verden ufarliggjøres med følelsen av min trygghet. Ta ham med inn på kafé og legge ham på benken ved siden av meg, dele kaféstunden med ham. 

Så fort han begynte fokusere på enkelt-ting, og etterhvert forsøke gripe, kunne vi gå bort til et tre, eller en blomst, eller noe med rar tekstur. Og dele opplevelsen av det nye med ham. Noe annet enn lekene i babygymmen. "Kanskje han merker at bladet er levende. Det er noe magisk ved dette øyeblikket."

Sønnen min i bæretøy på pappas mage. Hvilket utrolig samspill av ansiktsuttrykk og felles utforsking av verden og kameratskap og latter og liv! Og når han sovner med hodet under pappas hode, i duvingen fra stødige skritt og med både lyden og vibreringen fra pappas nynnende stemme. Hver kveld før kveldsamming har han sittet, og sitter, på pappas mage, hjemme i roen hans. I sang og musikk eller frisk luft med pappas jakke pakket rundt deres lille far-sønn boble. 

Da han begynte sitte på ryggen min, var det som et lite frigjørelse-rituale, i takt med at han begynte krabbe og utforske. Jeg kunne kjenne om han hadde det bra, og om han sovnet. Jeg kunne kikke i et speil for å se ham. Men ellers var han som en egen person på tur, der han satt. Fremdeles med følelsen av pusten min. Fremdeles med tryggheten min. Men uten at mitt blikk så hans blikk. Og da ville han sitte der og prate, prate mer enn med lekene sine, prate med trærne og vinden og magien, ja noen ganger nesten synge med lyse vakre lyder. Nå er han i verden, en egen person, med et eget blikk som jeg ikke kjenner. Og han prater med verden, på sitt vakre bablespråk! Og jeg får æren av å høre samtalen, rett ved øret mitt...

Jeg har skrevet hovedoppgave om blant annet bæring. Jeg kunne skrevet faglig og diskutert fordeler i forhold til tilknytning, fortalt om mangelen på forskning og den lille forskningen som er. Sammenlignet kenguruomsorg med bæring og fortalt om mine hypoteser om at bæring vil forebygge/lindre barseldepresjoner. En faglig vinkling komme en annen gang, eller formidles på mail for de som ønsker (psymelihen@gmail.com). Akkurat nå ville jeg bare dele noe personlig. Om hvor fint det har vært for oss å bære barnet vårt.

Anngående "skrikekurer"

En artikkel i Aftenposten satte såkalte "skikekurer" på dagsorden igjen. Jeg syntes artikkelen var litt unyansert i å fremstille ytterpunkt "for eller imot", mens kommentarene under imponerte meg mer. De speiler mange folks vern om retten til å kjenne sitt eget barn, og finne sin egen måte å gjøre ting. Jeg legger ut min kommentar under artikkelen også her (skrevet i engasjert modus her om dagen):

"Som så mange er inne på her: Vi har en utvikling hvor ekspertene, formidlet gjennom svart-hvite fremstillinger i media, kryper inn i heimen og inn i sinnene våre. Noen ganger er det sundt med kunnskapsformidling, vi famler rundt mye i livet, og særlig som småbarnsforeldre, vi trenger kunnskap. Men et viktig spørsmål er om folks egen stemme, egen følelse av hva som er rett for dem og deres barn, blir overdøvet av uttalelser om hva som er bra eller dårlig. Jeg er redd foreldre lettere havner 'ut av seg selv' på et vis, slutter å kjenne etter og tro på det som føles riktig. Det gjelder barnehage-trenden, det gjelder idéer om oppdragelse, det gjelder skrikekurer, og sikkert mye annet. 

Når helsesøstre og andre anbefaler "skrikekur", er det noe mange foreldre velger prøve i tro på at fagfolk har mer rett, enn deres egen følelse er rett. Jeg tror også barnet merker når de utsettes for tekniske metoder der foreldrene ikke er seg selv, så mye som de er instruert utenifra. Jo, skrikekurer 'fungerer' for noen. Men vi kan ikke vite om det fungerer fordi barnet finner ut det ikke nytter skike for oppmerksomhet, og sovner med god følelse, eller om de rett og slett gir opp, og tidlig finner ut at de ikke kan bli møtt og bli tatt vare på om de er redde og alene i mørket. De har jo ikke språk til å fortelle oss dette enda. DET er skummelt, syns jeg. 

Mange nevner forskjell på gråt, der dukker foreldres egen stemme opp igjen. Den som kjenner barnet og føler seg frem med foreldreinnstinkter i behold. Det er noe annet enn å innføre en teknisk metode fordi noen andre sa det. Ikke minst tror jeg det er skadelig for hele familien når foreldre kjenner empati og forelderinnstinkt som sier barnet har det vondt (og det sannsynligvis er snakk om den gråten som forteller om smerte og frykt), men holder ut fordi en ekspert sa de skulle det. Da får kontakten og empatien en brist. 

Det er pinlig at aftenposten har en meningsmåling her for eller imot forbud mot skrikekur. Det er jo virkelig ikke snakk om et forbud mot hvordan folk løser ting i hjemmene sine, og det ville jo vært umulig med tanke på alle nyansene folk snakker om her. Det er snakk om forbud mot at helsesøstre _anbefaler_ skrikekurer, og det er noe ganske annet! For det gjør skrikekurer til noe mer legitimt enn andre løsninger. Selv om det er større grunn til å stille spørsmål ved skriking enn annet. Risikoen for unger som er 'bortskjemte' på oppmerksomhet og kjærlighet (noe jeg selv mener de ikke blir) av byssing/amming/bæring, er jo ingenting i forhold til risiko for utrygghet i livet og manglende tillit til at foreldrene er der for en...

Jeg er snart ferdig utdannet psykolog. Vi kaller stadig på nyeste forskningen, slikt som Willy Tore Mørch slår i bordet med i artikkelen, men vi trenger jo ikke det! Utviklingspsykologi på sitt mest basale, fra Bowlby og Ainsworth på 60 og 70 tall, har stadfestet opp og i mente at sensitivitet, respons og evne til å respondere på gråt er i direkte sammenheng med trygg tilknytning! Jo raskere mødre på 70 tallet plukket opp sitt gråtende spedbarn, jo mer trygge var de i relasjonen rundt 1 års alder. Disse sammenhengende er noe av den mest etablerte og velfunderte kunnskapen i psykologi.

Utviklingspsykologi er mye basert på evolusjonsteori. Man ser for seg at spedbarnet kommer med en slags "oppskrift" som vi har utviklet gjennom menneskehetens historie. Og i vår historie har det alltid vært farer (og er fremdeles for mange folkeslag). Spedbarnet skal gråte når det føler seg utrygt, og holde seg nær forelder, for å øke sjansen for overlevelse. Bowlby (som først utviklet teorier om tilknytning) beskriver spedbarnets gråt som en grunnleggende overlevelsesmekanisme. Mat, søvn og trygghet fra fare er viktigste elementer som sikrer overlevelse, og barnet er fullstendig avhengig av den voksne. Når barna blir istand til å utforske omgivelsene, holder de seg likevel tett til foreldre og kan reagere når de går, eller være skeptiske til fremmede. Dette er også en mekanisme for overlevelse, da de f.eks i en skog full av farer er prisgitt denne frykten for å ikke havne i fare idet de begynner utforske. Når vi ber barn om å tilpasse seg vår verden, våre bekvemmeligheter, ignorerer vi innstinktene de har med seg, beregnet på en farefull verden. Vi kan ikke si til et spedbarn som ikke kjenner verden godt enda: "Skjerp deg, du må jo skjønne at du er trygg her alene i mørket". Følelsene til spedbarnet kan gå i alarm, slik de ville gjort hos et spedbarn overlatt alene i jungelen eller fjellet...
Slik grunnleggende logisk tankegang, og grunnelementer i tilknytningsteori, har blitt totalt ignorert av eksperter som anbefaler skrikekurer. 

Det er mulig å ha empati og forståelse BÅDE for foreldre som er utkjørt av søvnmangel, og barnet som er redd/engstelig/sulten/utrygg/i smerter/søvnløs. Det er ikke noen motsetning mellom disse, for foreldre som får være empatiske og handle ut fra sin egen kløkt og foreldreinnstinkter, vil også virke beroligende på ethvert barn..."

Mangfoldet mistet?

Når jeg innimellom, særlig fredager, kjøper Aftenposten, er spalten "Si ;D" noe av det jeg leser med størst interesse. Unge mennesker på 13-19 år skriver om alt fra lekser til ideologi, og ofte blir jeg fylt av håp og glede over gode poenger og enkle, gode spørsmål som brenner av engasjement og ungt uherdet blikk.

Noen av tekstene gir meg imidlertid en litt dårlig bismak, jeg blir plutselig litt gammel, rister på hodet over utviklingen, for verdenen disse unge skribentene lever i, er allerede en annen en min ungdomsverden. Jeg leste et innlegg for et par uker siden, som forundret og bekymret meg. En jente på circa 16 år frustrerer seg over at alle skal velge samme yrkesforløp, at alle er kjedelige sauer i flokk. Hva med de andre yrkene, de som er nyttige, og ikke like populære? Flotte betraktninger. Men hvilket "unyttig" og trendig yrke gikk sauene i flokk etter? Joda, yrket jeg har valgt. Psykolog.

Et par dager etter jeg leste innlegget, sitter jeg i frisørstol foran en litt usikker og famlende lærling, pluss minus 17 år gammel. Jeg befinner meg snart i en slags fremmed anskuelse av meg selv, allerede fra en litt avdanka generasjon idet jeg nærmer meg tredve og har fått barn og greier, som attpåtil lurer på "hva de unge gjør idag". Jeg forteller henne om innlegget jeg leste, at jeg snart selv er psykolog, og spør om det er sant som innlegget sa. Jo, senest dagen før hadde en venninne ringt begeistra og sagt: "Jeg vet hva jeg vil bli! Sånn derre psykolog".

Sånn derre psykolog. Det høres så kult ut å sitte og høre på folks problemer for penger, altså. Jeg skal ikke utbrodere flere setninger som spant i hodet mitt som forlengelse av "sånn derre psykolog". Men jeg kan innrømme at de malte et stereotypisk, muligens fordomsfullt bilde av fremtidens psykologstudenter: Jenter på 18-20 år som ikke har reflektert i dybden over hva de ønsker bli og hva de egner seg for, men følger en trend fordi det høres kult ut. Nivået inntaket krever, tilsier at de er skoleflinke. Hva er erfaringsgrunnlaget for de fleste av disse idet de entrer studiet? En normal og passe trendy ungdomstid godt skjermet fra livet utenom hjemby, venninner og skole? Og når de tar dette valget, om å bli neste generasjon profesjonelle hjelpere for folk som har erfart livets mørkeste sider, er det mest fordi det høres kult ut? Og fordi det har blitt status? Nå når det har blitt mer prestisje å bli psykolog, er de kanskje også motivert av å gjøre mamma og pappa stolte?

Nå kan det altså ha skjedd. Det som jeg (og mange med meg) har fryktet: Omleggingen ved de fleste universiteter i landet, fra opptak gjennom årsstudiet (generell innføring i psykologi) til opptak rett fra videregående, har gjort psykologistudentene til en mer ensporet, og mindre livserfaren gruppe. Jeg uttrykte min bekymring i kronikken "Mangfoldet vi mister" i Tidsskrift for Norsk Psykologforening januar 2010 (skroll ned på siden for innlegget). Og nå vil jeg uttrykke den igjen.

Ikke noe universitetsstudie kan skape et menneskes grunnlag for å møte og respektere andre mennesker. Ikke noe universitetsstudie kan bygge livserfaring hos et individ. Ikke noe universitetsstudie kan ta en 19 åring, føre henne gjennom et gitt løp som oppmuntrer til voksen innsikt og forståelse, og tro at hun som 24-25 åring dermed er rustet til å møte en mangfoldig virkelighet full av sterke, veldig utrendy historier.

Det er et poeng jeg gjerne skulle hatt med i innlegget jeg linker til over, som ble redigert bort av Tidsskriftet. Innlegget måtte jo forkortes, og dette var litt på siden av hovedtråden, det er nok grunnen til at det ble redigert bort. Tenker jeg. Selv om jeg undres om hvor grenser går for hva en psykologstudent kan mene noe om, og om jeg var ved en slik grense. Jeg beskrev psykologstudiet som en lillebror til medisinstudiet. Og for å spisse det enda mer enn det jeg ville skrevet i Tidsskriftet:
Lillebrødre flest vil ape etter storebror. Selv når det storebror gjør, ikke nødvendigvis er lurt. Når en kunne lært av feilgrep storebror har gjort, våget å tenke annerledes, gå sin egen vei, være sin egen person. Slik psykologstudenter skulle vært, er altså heller ikke studiet. For en student som fikk med seg bruddstykker av opptaksordning-omleggingen sett utenifra, virket det som banale krefter var i sving. Higen etter status og annerkjennelse, fremfor behov for å bevare integritet og egenart. Raske beslutninger utifra fikse idéer, framfor nøye overveielser av mulige alternativer. Mangel på konsekvens-tenkning og en reell debatt om fagets egenart og verdier, og hva ordningen ville gjøre med disse verdiene.

Inntak på psykologstudiet krevde før et mellomtrinn (årsstudiet) etter videregående, og dermed en grundigere overveielse om dette er veien man vil gå. Faktumet at videregående karakterer ikke var hovedkriterie for inntak, gjorde det mindre lukruativt for de som søkte prestisjetunge yrker, og mer mulig for de som ville velge en vei utifra egnethet og motivasjon for å bli psykolog. Vi har tatt et kjempesteg i retning potensielt mindre egnede psykologer, da motivasjonen for å bli psykolog er iferd med å forandre seg fra "Jeg interesserer meg for mennesker og hva som skjer imellom de, og tror jeg kan være en god hjelper når noen har det vondt" til flere tilfeller av "Jeg orker ikke finne ut hva jeg vil bli, dette psykolog-yrket høres kult ut og er så vanskelig å komme inn på at andre blir imponerte om jeg klarer det".

Så, om du havner i en dyp depresjon eller psykotisk tilstand om 6-7 år, møter du kanskje en av neste generasjon psykologer. Kanskje er hun en 25 årig ung dame som har hoppet fra videregående-boble til student-boble til nyansatt flink psykolog boble uten avbrekk, som har vært flink og pliktoppfyllende hele veien, og sannsynligvis prøver være det både ovenfor deg og arbeidsgiver, da hun deler ut de rette skjemaene og stiller de rette spørsmålene utifra de rette metodene. Men er det denne psykologen du trenger? Jeg vet jeg selv ville følt meg enda mer ensom og fremmed, i en slik tilstand, om den som skulle hjelpe meg verken har sett eller erfart mørke og mangfold i eget liv, og endte i stolen foran meg fordi det hørtes kult ut.

Kanskje jeg maler et overdrevent bilde. Jeg vet ikke. Men jeg er iallfall glad for at Universitetet i Bergen stod imot å endre opptaksordning, med brask og bram og dekan som trakk seg og fullt sirkus. Jeg tror det var verdt det. Og jeg håper det fremdeles er noen motiverte og livserfarne psykologspirer der ute, full av drivkrefter på vegne av mennesker, som også kommer inn på studiet.

Norsk helsevesen elsker Husby og Sørheim.

Hele Norge nikker og smiler til hverandre. Felles lettelse over at ABB ble bedømt tilregnelig. Felles fryd over dommer Arntzens nyanserte og grundige fremleggelse av dommen. 

Husby og Sørheim, to flinke og svært erfarne fagfolk som gjorde jobben sin, overbeviste rettskommisjonen, og forvirret både rettsal og nasjon.
Mange nordmenn uten noen form for psykiatri-utdannelse har snudd og vendt på sjekkliste-kriterier for diagnoser, forsøkt å forstå hvor grensene går for psykose, forsøkt å forstå hvordan en går frem for å kategorisere enkeltmennesker. Når så mange har blitt mer opplyst om hva som skjer i den mystiske psykiatriverdenen, har myten om den riktige og objektive bedømmelsen av et menneskes psyke fått seg store knekk. 

Når den kollektive fornuft setter flinke fagfolk under lupen, er de fratatt beskyttelsen i de smale rom der eksperter og gruppepsykologi regjerer. "Lekmannen" har fått anledning til å avsløre sjekklistemonomanien, hvordan rigiditet og forestillinger om objektivitet gjør fagfolk lite kloke, og dyktige dommere enda klokere. 
Husby og Sørheim har blitt symbolene for denne typen uklokskap. To flinke fagfolk som gjorde hva de har gjort og fått kreditt for å gjøre i x antall saker: De plasserte et menneske i en kategori utifra systematisk metode, uten å forklare årsaker, uten å se på sammenhengene.

Tenk om vi nå også kunne avsløre mytene om objektive vurderinger og riktige metoder i psykisk helsevern. Der skapes og fremelskes Husby(er) og Sørheim(er), flinke fagfolk som kan krysse av på lister med grundig presisjon og argumentasjon. Deres mandat er å ta mindre hensyn til komplekse bilder, og for all del ikke utvise selvstendig tenkning eller skjønn. I lukkede kontorer og terapirom kan ingen klok lekmann peke på keiserens nakenhet og lure på hva de driver med, og ingen dommer bryter igjennom med klokskap og nyanser. Når Husbyene og Sørheimene gjør sine vurderinger, blir disse oftest stående uten at andre kommer inn og viser at vurderingen kan være en helt annen, om man tolker symptomene litt annerledes. Og konsekvensene gjelder for andre enn en massemorder: Barn og unge, voksne og eldre, med sårbare liv lagt i hendene på profesjonelle.

Jeg har inntrykk av at ordet "skjønn" har inntil nylig blitt oppfattet som noe negativt. "Vi må ikke skape for mye rom for skjønn, for det ivaretar ikke objektiviteten". Å handle på bakgrunn av skjønn er et feilgrep av de store om en er profesjonell hjelper, en sone der en risikerer å ikke "ha sitt på det rene" med å kunne vise til standariserte fremgangsmåter. Men det var før Husby og Sørheim.
Ordet "skjønn" har fått en annen ladning nå. Som kanskje vårt viktigste middel mot å bli fortapt i en forenklet, kald, rigid utgave av virkeligheten. Ekspertise har vi kanskje oppfattet å handle om evne til objektive vurderinger og riktig bruk av teknikker. Vil vi nå oppfatte ekspertise som en evne til å kombinere kunnskap og erfaring idet en vurderer hver sak på en unik måte, med bruk av skjønn? Og vil vi klare overføre våre observasjoner, hele Norges observasjoner, av en ensporet og uklok måte å vurdere et menneske med all sin kompleksitet, til alle de andre rommene utenfor rettsalen, der slik uklokskap brer om seg?

Vil vi klare å bevege oss videre fra å gjøre Husby og Sørheim til enslige syndebukker?
Eller har vi delt oss i to, ute av stand til å trekke linjer fra ABB-rettsak til resten av Norge, ute av stand til å se Husbyer og Sørheimer overalt der de sitter og krysser av på lister, ute av stand til å stille spørsmål ved hvor Husby og Sørheim kom fra, og hvorfor de er velrenomerte og respekterte i den grad at de fikk denne jobben? Skal vi trekke linjene, må vi se på helsevesenet vårt: Hvordan idéer om mål, prosedyrer og sjekklister har blitt svaret når vesenet frykter feiltrinn eller å risikere at menneskelige faktorer får terreng... Og vi må se på vår egen forførelse, der vi blendes av idéer om objektive mål og flotte forenklinger av komplekse liv og systemer. Vi må våge oss ut i terreng lignende det vi var i under rettsaken, der ingen skjønner hva som er virkelighet, der man kan se samme person på x antall måter, der man tør stå i uvisshet og forvirring, før den kloke dommeren i oss endelig får ordet. 

Når medmenneskeligheten trues av byråkratiet

Jeg har et innlegg i Aftenposten idag, om hvordan byråkratiseringen av helsevesenet går på bekostning av empati (med hovedfokus på psykologene). Innlegget var i utgangspunktet en kronikk som ble kortet ned til innlegg. Her kommer noen tekstudrag fra den opprinnelige teksten, for de som er interessert i utfyllende/flere poenger:

Psykologene sier ifra

En stund har vi hørt røster i media om en kritisk utvikling i offentlig helsevesen: Byråkratiet går på fagligheten og medmenneskeligheten løs. Stadig mer tid og oppmerksomhet fordeles vekk fra menneskene, over til skjermer og papirer, i tåspissgange mellom dokumentasjonskrav, pålegg og «rettleiingar». Velferdsstaten ser ut til å ha blitt et kontrollorgan som skal sikre mot all risiko. Kontroll avler frykt og mistillit. Det blir viktigere å ha sitt på det rene, enn å følge sin hjerne og sitt hjerte, også i møte med sårbare andre.

Psykologene, som jobber med våre mest sårbare medmennesker, har gjennom våren ropt varsku i Tidsskriftet for Norsk Psykologforening, i en serie artikler og debattinnlegg. Unge psykologer fortalte om å føle seg i skvis mellom system og empati, og utløste et skred av artikler. Blant annet skrev Gunnhild Rindal Kulbotten at psykologer blir syke av å ikke få muligheten til å gjøre noe med behovet de ser hos pasientene. Selv gikk hun over til privat virksomhet, der hun opplever denne muligheten.

Hvilken ingrediens hjelper?

Det er nå populært med utsagn som: «Har du en infeksjon skal du ha hjelp raskt, utredes grundig, og motta den behandlingen som har vist seg mest effektiv mot problemet. Selvsagt skal det også være slik om du har en depresjon». Så riktig det høres ut. Men når vi tilstreber en instrumentell og effektiv måte å behandle menneskers psykiske lidelser, gjør vi grove overtramp ovenfor den ingrediensen som mest av alt hjelper: Medmenneskeligheten. Den har mye å si i all helsehjelp. I psykisk helsevern har den tilnærmet alt å si.

For, hva er det egentlig ved terapi som hjelper? Metoden er nøkkelen, mener mange. Det er populært med studier som sammenligner metoder for spesifikke diagnoser. Så enkelt, så målbart, så forførende og slagkraftig. Noen få forskere – som Bruce Wampold - går inn for å avsløre forførelsen: Når man sammenligner metode med andre ingredienser, er konklusjonen at hvilken teori og metode terapeuten baserer seg på, forklarer minimalt av utfallet. Vi ønsker tro vi har oppskriften(e), etter en lang utdannelse. Men hovedingrediensen er sannsynligvis oss selv, og møtet med den andre. Alliansen, en relasjon med trygghet og tillit. Personlige egenskaper, særlig empati. Evne til tilstedeværelse: Terapeuter som mediterer for økt oppmerksomt nærvær har bedre utfall av terapien de gir. Og sist, men ikke minst, den uvurderlige placebo-effekten, som ikke er noen jukse-effekt, men rett og slett en ingrediens i seg selv: Troen på at terapien vil hjelpe.

Tror pasienten på terapien, i tilfeller hvor terapeuten følger en pålagt oppskrift hun ikke tror på selv? Er det lett å være medmenneskelig, spontan og tilstedeværende i en hverdag preget av kontroll? Er det lett å få kontakt og kjemi med en pasient om du ikke har rom til å være deg selv, som profesjonell hjelper og medmenneske?

Jeg kommer nok til å skrive mer om dette temaet, og ulike aspekter ved det. De som er interessert i å bli informert når nye innlegg legges ut, kan sette seg opp som følger via mail eller egen blogg (se til høyre på siden).

Barnets stemme

Jeg vet ikke helt hvordan å skrive om dette temaet: Barnehage for 1 åringer. Hvordan å gå frem, for å uttrykke min mening og mine bekymringer, men samtidig ikke indirekte eller direkte såre noen jeg kjenner eller ikke kjenner. Hvordan å være nyansert nok til å både favne unntakene, og huske på alle foreldre som er like og ulike meg selv. Hvordan å ordlegge meg, for å ikke tiltrekke meg politisk korrekthets-politi, bli sammenlignet med Trude Mostue og risikere hets deretter, eller oppleve alt fokuset havner på likestilling og viktighet av karriere. 

Alt fokuset som egentlig tilhører barna.

Ja, jeg kunne skrevet et helt innlegg om hvordan det er å skrive innlegg om dette temaet. De som ikke har barn, kan lett se det som bare nok en samfunnsdebatt. Om hva å prioritere penger på, eller hva eksperter mener, eller hva som er politisk korrekt og likestilt og trend i tiden. Men nei, dette er en debatt som rører ved mer enn det. Og selv om jeg var engasjert i temaet før jeg fikk barn selv, fatter jeg nå på andre måter hvorfor politikere kjemper hardt for å rettferdiggjøre barnehagepolitikken og hvorfor debatten vekselvis skandaliseres og ties bort. Fordi foreldre elsker barna sine. Samtidig som de bor i dagens Norge, med dagens barnehagepolitikk/trend.

Vi snakker sjeldnere om hva som er best for barna våre, og oftere om hvorvidt det kan bevises at de tar skade av noe. Vi snakker sjeldnere om at barna er det viktigste vi har, og oftere om livet må legges opp for å klare oss økonomisk eller nå nye karrieremål. Vi snakker sjeldnere om det individuelle barnet og hva han eller hun trenger, og oftere om statistikken, tallene og gjennomsnittene. Og -i tråd med trendene på akk så mange områder- snakker vi sjeldnere ut fra visdom, og oftere bare ut fra motstridende kunnskap.

Hvor er visdommen vår? Den er ikke borte, men kanskje litt vond å besøke. Jeg tenker mange av oss kan finne vår personlige visdom i en tilstand hvor vi ser på livene våre med en linse som både zoomer ut; alle epokene vi opplever, faktumet at vi skal bli gamle og dø, "alle dagene som kom og gikk...", og en linse som zoomer inn; hva betyr noe her og nå, hvem er jeg og hva skaper jeg i dette øyeblikket? Hva betyr karriere, spørsmål om likestilling og samfunnsoppgaver og hvilke ting vi kan kjøpe for pengene våre, når vi zoomer ut, og zoomer inn? I forhold til de vi elsker, de viktigste menneskene i livene våre: Barna våre?

De 80 prosentene av oss foreldre som plasserer barna i barnehage fra 1 års alder, er ikke dårlige foreldre. Ingen VG-overskrift skal fortelle de det, ingen hjemmeværende nabo, ingen venn på facebook. Likevel er det den beskjeden mange oppfatter hver gang debatten blusser opp. Vi kan snakke om ytringsfrihet, og tro det handler om det offentlige rom, når det i mange tilfeller handler om det ytterst ytterst personlige. Her handler det om de viktigste menneskene i livene våre. For de fleste foreldre har også den gamle vismannen/damen i seg, som ser tilbake på livet som et hele, og tenker at barna kommer før alt. Barna er fremtiden. De første årene med ditt barn, får du aldri igjen, og du vil prise hvert øyeblikk du hadde med de, og ønske det var flere av de. Men så bor vi i dagens Norge. Her er det mindre rom for de vise, og mer rom for de som vil kverulere i motstridende forskningsresultater og tabloid-overskrifter.

En dame jeg kom i tilfeldig snakk med ifjor, som jobbet i barnahage, fortalte meg at det lengste et barn i ett års alder hadde grått der hun jobbet, var 2-3 uker. 2-3 uker med nesten sammenhengende gråt gjennom dagene, før barnet "vennet seg til" barnehage. Hva vil det si "å venne seg", etter 2-3 uker i en tilstand av fortvilelse/redsel/gråt? Å gi opp? Å miste håp? Å innfinne seg med at det som er traumatisk, må en bare tåle og holde ut? At ens følelser og opplevelser ikke kan taes hensyn til, at ingen vil tilpasse seg og endre situasjonen om du gråter aldri så mye og lenge? Du tenker, hvordan hadde foreldrene det, når ungen gråt så lenge, og hadde det så vondt? Svaret er at de ikke visste. For i slike tilfeldige samtaler med fremmede damer, kan de avsløre slike ting: "Vi hadde ikke hjerte til å fortelle foreldrene. De måtte jo ha barnet i barnehage."

Hva føler du når du leser dette? Jeg skjelver innvendig. 

Her er vi ved nerven av debatten: Slik vårt samfunn er lagt opp idag, har denne 1 åringen ingen stemme. Den har forsvunnet i statistikken, som viser at de fleste ikke skades av barnehage. Den er tapt i barnehagen, der de ansatte ikke har tid og rom nok til å være der for ham konstant og med den store kjærligheten foreldre har. Den er tilogmed tapt for hans egne foreldre, som ikke får vite at barnet deres lider. Og hvorfor får de ikke vite det? Fordi de isåfall vil føle seg som dårlige foreldre, fordi de ikke har noe valg. Hvis ikke de vil nave da. 

Jovisst hører denne 1 åringen til unntakene, forhåpentligvis sjeldne. Men det er ikke poenget. Vi har et rettssystem som kan slippe kriminelle fri ved manglende bevis. Men vi har ikke et system som slipper uskyldige ettåringer fri når de ikke "venner seg til" barnehagen fort nok. Og ikke bare det: Det er politisk ukorrekt og ulegetimt å reagere på det. 

Inntrykket mitt er at folk flest er enig i at små barn har det best med å være hos foreldrene. Samtidig er det nettopp folk flest, de som faktisk har sine barn, stebarn og barnebarn i barnehage fra 1 års alder, som opplever debatten som et slags angrep. Eller noe som vekker en tvil: Har vi gjort det riktige? Har de det godt? Disse spørsmålene opplever vel de fleste av oss foreldre ofte i alt vi gjør. Når vi tar så store avgjørelser for barna våre sine liv, om hvor de skal være største delen av deres våkne tid, er det klart det berører oss når det reises spørsmål om det er bra. Dette er tegn på hvor gode foreldre vi er. 

Men skal det at vi berøres slik, kvele debatten? Om debatten ikke kveles, men taes noen steg videre, hva kan skje? Kanskje en endring, til fordel for foreldre og barn? Der stemmen til den overnevnte 1 åringen høres like høyt som stemmen til alle 1 åringer som takler barnehage fint? Og der foreldre som prioriterer andre ting enn karriere, eller som velger å være hjemme et par år ekstra -også om de tilfeldigvis er kvinne (i et samfunn der det ikke er lov å være Kvinnelig og Mor og stolt av det)- har like mye rett til å uttale seg, og kan stå for sine valg like mye som de som prioriterer karriere og økonomi? 

Både foreldre og barn er forskjellige, og vi trenger muligheter til å skape våre liv deretter. Foreldre med storfornøyde 1 åringer i barnehager, vær med å kjemp for den eller de ungene som blir overveldet, redd og fortvilet, så de har et alternativ. Foreldre som opplever at dere har det bedre selv -og dermed også er bedre foreldre- når dere er raskt tilbake i jobb: Vær med å gjør det mulig for de som ønsker det å være hjemme i to år uten å måtte nave, miste omgangskrets eller bli hetset i media.

Og til alle: Vær med å gi barna en stemme, også 1 åringer som ikke har lært å snakke enda. Det er klisjé, men det er sant: De er fremtiden vår. Og deres barndom legger grunnlaget for hele liv. Ingen forelderøkonomi eller samfunnsborger-ytelse kan erstatte invisteringen i en trygg og kjærlighetsfull start på et helt menneskeliv.