tirsdag 31. juli 2012

Barnets stemme

Jeg vet ikke helt hvordan å skrive om dette temaet: Barnehage for 1 åringer. Hvordan å gå frem, for å uttrykke min mening og mine bekymringer, men samtidig ikke indirekte eller direkte såre noen jeg kjenner eller ikke kjenner. Hvordan å være nyansert nok til å både favne unntakene, og huske på alle foreldre som er like og ulike meg selv. Hvordan å ordlegge meg, for å ikke tiltrekke meg politisk korrekthets-politi, bli sammenlignet med Trude Mostue og risikere hets deretter, eller oppleve alt fokuset havner på likestilling og viktighet av karriere. 

Alt fokuset som egentlig tilhører barna.

Ja, jeg kunne skrevet et helt innlegg om hvordan det er å skrive innlegg om dette temaet. De som ikke har barn, kan lett se det som bare nok en samfunnsdebatt. Om hva å prioritere penger på, eller hva eksperter mener, eller hva som er politisk korrekt og likestilt og trend i tiden. Men nei, dette er en debatt som rører ved mer enn det. Og selv om jeg var engasjert i temaet før jeg fikk barn selv, fatter jeg nå på andre måter hvorfor politikere kjemper hardt for å rettferdiggjøre barnehagepolitikken og hvorfor debatten vekselvis skandaliseres og ties bort. Fordi foreldre elsker barna sine. Samtidig som de bor i dagens Norge, med dagens barnehagepolitikk/trend.

Vi snakker sjeldnere om hva som er best for barna våre, og oftere om hvorvidt det kan bevises at de tar skade av noe. Vi snakker sjeldnere om at barna er det viktigste vi har, og oftere om livet må legges opp for å klare oss økonomisk eller nå nye karrieremål. Vi snakker sjeldnere om det individuelle barnet og hva han eller hun trenger, og oftere om statistikken, tallene og gjennomsnittene. Og -i tråd med trendene på akk så mange områder- snakker vi sjeldnere ut fra visdom, og oftere bare ut fra motstridende kunnskap.

Hvor er visdommen vår? Den er ikke borte, men kanskje litt vond å besøke. Jeg tenker mange av oss kan finne vår personlige visdom i en tilstand hvor vi ser på livene våre med en linse som både zoomer ut; alle epokene vi opplever, faktumet at vi skal bli gamle og dø, "alle dagene som kom og gikk...", og en linse som zoomer inn; hva betyr noe her og nå, hvem er jeg og hva skaper jeg i dette øyeblikket? Hva betyr karriere, spørsmål om likestilling og samfunnsoppgaver og hvilke ting vi kan kjøpe for pengene våre, når vi zoomer ut, og zoomer inn? I forhold til de vi elsker, de viktigste menneskene i livene våre: Barna våre?

De 80 prosentene av oss foreldre som plasserer barna i barnehage fra 1 års alder, er ikke dårlige foreldre. Ingen VG-overskrift skal fortelle de det, ingen hjemmeværende nabo, ingen venn på facebook. Likevel er det den beskjeden mange oppfatter hver gang debatten blusser opp. Vi kan snakke om ytringsfrihet, og tro det handler om det offentlige rom, når det i mange tilfeller handler om det ytterst ytterst personlige. Her handler det om de viktigste menneskene i livene våre. For de fleste foreldre har også den gamle vismannen/damen i seg, som ser tilbake på livet som et hele, og tenker at barna kommer før alt. Barna er fremtiden. De første årene med ditt barn, får du aldri igjen, og du vil prise hvert øyeblikk du hadde med de, og ønske det var flere av de. Men så bor vi i dagens Norge. Her er det mindre rom for de vise, og mer rom for de som vil kverulere i motstridende forskningsresultater og tabloid-overskrifter.

En dame jeg kom i tilfeldig snakk med ifjor, som jobbet i barnahage, fortalte meg at det lengste et barn i ett års alder hadde grått der hun jobbet, var 2-3 uker. 2-3 uker med nesten sammenhengende gråt gjennom dagene, før barnet "vennet seg til" barnehage. Hva vil det si "å venne seg", etter 2-3 uker i en tilstand av fortvilelse/redsel/gråt? Å gi opp? Å miste håp? Å innfinne seg med at det som er traumatisk, må en bare tåle og holde ut? At ens følelser og opplevelser ikke kan taes hensyn til, at ingen vil tilpasse seg og endre situasjonen om du gråter aldri så mye og lenge? Du tenker, hvordan hadde foreldrene det, når ungen gråt så lenge, og hadde det så vondt? Svaret er at de ikke visste. For i slike tilfeldige samtaler med fremmede damer, kan de avsløre slike ting: "Vi hadde ikke hjerte til å fortelle foreldrene. De måtte jo ha barnet i barnehage."

Hva føler du når du leser dette? Jeg skjelver innvendig. 

Her er vi ved nerven av debatten: Slik vårt samfunn er lagt opp idag, har denne 1 åringen ingen stemme. Den har forsvunnet i statistikken, som viser at de fleste ikke skades av barnehage. Den er tapt i barnehagen, der de ansatte ikke har tid og rom nok til å være der for ham konstant og med den store kjærligheten foreldre har. Den er tilogmed tapt for hans egne foreldre, som ikke får vite at barnet deres lider. Og hvorfor får de ikke vite det? Fordi de isåfall vil føle seg som dårlige foreldre, fordi de ikke har noe valg. Hvis ikke de vil nave da. 

Jovisst hører denne 1 åringen til unntakene, forhåpentligvis sjeldne. Men det er ikke poenget. Vi har et rettssystem som kan slippe kriminelle fri ved manglende bevis. Men vi har ikke et system som slipper uskyldige ettåringer fri når de ikke "venner seg til" barnehagen fort nok. Og ikke bare det: Det er politisk ukorrekt og ulegetimt å reagere på det. 

Inntrykket mitt er at folk flest er enig i at små barn har det best med å være hos foreldrene. Samtidig er det nettopp folk flest, de som faktisk har sine barn, stebarn og barnebarn i barnehage fra 1 års alder, som opplever debatten som et slags angrep. Eller noe som vekker en tvil: Har vi gjort det riktige? Har de det godt? Disse spørsmålene opplever vel de fleste av oss foreldre ofte i alt vi gjør. Når vi tar så store avgjørelser for barna våre sine liv, om hvor de skal være største delen av deres våkne tid, er det klart det berører oss når det reises spørsmål om det er bra. Dette er tegn på hvor gode foreldre vi er. 

Men skal det at vi berøres slik, kvele debatten? Om debatten ikke kveles, men taes noen steg videre, hva kan skje? Kanskje en endring, til fordel for foreldre og barn? Der stemmen til den overnevnte 1 åringen høres like høyt som stemmen til alle 1 åringer som takler barnehage fint? Og der foreldre som prioriterer andre ting enn karriere, eller som velger å være hjemme et par år ekstra -også om de tilfeldigvis er kvinne (i et samfunn der det ikke er lov å være Kvinnelig og Mor og stolt av det)- har like mye rett til å uttale seg, og kan stå for sine valg like mye som de som prioriterer karriere og økonomi? 

Både foreldre og barn er forskjellige, og vi trenger muligheter til å skape våre liv deretter. Foreldre med storfornøyde 1 åringer i barnehager, vær med å kjemp for den eller de ungene som blir overveldet, redd og fortvilet, så de har et alternativ. Foreldre som opplever at dere har det bedre selv -og dermed også er bedre foreldre- når dere er raskt tilbake i jobb: Vær med å gjør det mulig for de som ønsker det å være hjemme i to år uten å måtte nave, miste omgangskrets eller bli hetset i media.

Og til alle: Vær med å gi barna en stemme, også 1 åringer som ikke har lært å snakke enda. Det er klisjé, men det er sant: De er fremtiden vår. Og deres barndom legger grunnlaget for hele liv. Ingen forelderøkonomi eller samfunnsborger-ytelse kan erstatte invisteringen i en trygg og kjærlighetsfull start på et helt menneskeliv.

36 kommentarer:

  1. Har du vurdert å sende det som leserbrev eller noe? Syens det var veldig godt sagt.
    Selv tror jeg at det kan ligge vansker i nettopp det med å finne balansepunktet mellom å tilrettelegge for at barn kan være hjemme lengere uten å gjøre det slik at mødre som velger å gå ut i arbeid etter ett år blir uglesett.
    Også ønsker jeg oss egne "småbarns-hager" med få unger alle i ung alder og få ansatte ( :P slik som den finfine familebarnehagen vi har havnet på), fordi mye av problemet, slik jeg ser det, er at det blir overveldende for en ettåring å havne med 30-60 andre unger, mange av dem mye eldre, og dessuten å måtte forholde seg til mange ulike ansatte. Det betyr at de ikke får noen faste holdepunker i hverdagen, og det er noe et lite barn virkelig trenger. De blir ikke "sett" i en sånn situsjon, frykter jeg.
    Det er likevel mye fint å få ut av en barnehage; barnet lærer å mate seg selv og kle på seg selv fortere uten mamma tilstede, lærer å sosialisere, blir utsatt for nye inntrykk, nye ord, nye leker, lyder osv, det er alltid noen å leke med (selv blir jeg sliten og lei av å finne på noe "morsomt" for en ettåring hele dagen, dag inn dag ut). Jeg ser at barnehagen kan komme til å lære gutten vår ting som jeg ikke kan lære ham like godt. Alt det sagt, så skulle jeg ha likt et velg i saken og den eneste grunnen til at jeg er fornøyd med å sende han til barnehage allerede i år er at jeg føler meg veldig trygg på situasjonen han havner i.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Alice. Sendte det inn et sted nå, på din oppfordring. Men vet ikke om aviser tar imot tekster som allerede er publisert i blogg. Jeg har mange kronikker i magen, kanskje jeg må våge enda mer å sende de ut der, istedet for å bare blogge de ;) Jeg støtter din tankegang veldig.. kjenner også med min lille at han har godt av å oppleve andre ting enn hjemmet, godt av å møte andre barn. Men har han mye lyd og inntrykk og barn rundt seg mer enn to timer, trenger han ofte litt tid for seg selv, å innhente seg rett og slett. Jeg vet ikke om fulltids-barnehage barn, som også etter barnehagen har timene fyllt med noe (foreldrenes kvalitetstid) får anledning til å hente seg inn litt. Stirre ut i lufta. Eller plundre med en dings uten å bli avbrutt av noe organisert.

      Tror forresten slike fine familiebarnehager kommer til å spre seg naturlig, som et alternativ til store barnehager. Hurra!

      Om vi hadde valget i større grad, og kunne bli hjemme helt eller delvis til to års alder, tror jeg barnet har mer å vinne på det enn tape på det, iallfall barn av foreldre som ikke er i en vanskelig eller isolert livssituasjon. Læringen, inntrykkene, lekemulighetene er bra, men tilstedeværelsen av de som ser de aller mest, foreldrene, tror jeg er bedre. Også her handler det jo om foreldre som er komfortable med et slikt valg. Jeg tror ikke unger har godt av å være hjemme med foreldre som ikke liker være hjemme, eller som føler livet er innskrenket og isolert av det... som du poengterer, er det jo nettopp fordi så mange er i jobb ved 1 års alder, at det blir vanskelig å være hjemme for de som har muligheten.. dag-nettverket forsvinner. Det ville jo også endre seg, om trenden og barnehagepolitikken endret seg.

      Slett
  2. Nå er det jo ikke akkurat slik at vi som IKKE plasserer 1-åringene våre i barnehage opplever entydig ros fra våre omgivelser, da...også vi kan få direkte eller indirekte høre at vi er dårlige foreldre som ikke unner våre barn sosial omgang med andre, og ikke bidrar til det fellesskapet barnehagene er.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei O.

      Jeg skrev dette innlegget nettopp fordi jeg har lignende opplevelser som deg. Jeg har inntrykk av at det er litt tabu å kritisere barnehage for ettåringer, og tabu å velge noe annet enn barnehage. Det du beskriver er kanskje mer vanlig enn at de som har barna i barnehage kritiseres.

      En grunn kan være at de fleste tenker det egentlig er best for barn å være hjemme. Jeg tror mange 'barnehage-foreldre' syns det er litt ubehagelig å møte noen som velger å være mer hjemme. Enten de blir litt misunnelig, fordi de føler de selv ikke har den muligheten, eller at de har vg-overskrifter som den igår i bakhodet, og en liten tvil på om det er riktig å ha barnet i barnehage så tidlig, eller fordi de lurer på om de hjemmeværende foreldrene ser på dem som dårligere foreldre etc etc. Da ønsker de kanskje heller at andre velger det samme som de, så de slipper det ubehaget?

      Men også er det mange som ikke reagerer på at andre velger noe annet enn de selv. Som tenker at vi rett og slett er forskjellige, med forskjellige prioriteringer og behov, det er ingen fasit. Problemet er jo at mange ikke føler at de har et valg, selv når de skulle ønske de kunne vært hjemme lengre. Det er vanskelig å stå for valg du føler deg tvunget til, og da blir det jo også vanskelig å akseptere andres valg...

      Slett
  3. Vi sliter nok litt med prioriteringsvansker i dette landet. Karriere vil man ha, god lønn og bra jobb skal man ha, sydenturer er obligatorisk i dette kalde landet, men man skal også eie sin egen leilighet. Ideelt sett skulle man ha mye tid til barn også, men jeg er redd de ofte havner inn i mylderet av ting man skal ha. Prioritere bort ting er ikke så populært.

    I år satte jeg vekk feriepengene mine til leilighet. Det blir ingen reiser. Det er et valg jeg har tatt og jeg stresser ikke mer med det. Jeg jobber netter, 75% så jeg har mange fridager. Fri til å være med madammen. Kunne jobbet mer selvfølgelig, tjent masse penger. Kunne da kanskje fått en sydentur, ta lappen og kjøpe bil, finere tv, men til hvilken pris? Jeg velger noe og forkaster noe annet.

    Jeg har ikke unger, men om jeg noen ganger får det så tror jeg at jeg kommer til å prioritere dem og velge vekk andre ting. På samme måte som jeg nå prioriterer fritid og madammen. Når ungene blir ungdommer er de kanskje litt lei Pappa og mer interessert i sydenturer. Da kan jeg kanskje jobbe litt mer på bekostning av tid med familien og samtidig vite at jeg kjenner mine unger godt. De viktige tidlige årene har vi hatt mye, mye tid sammen. Forhåpentligvis vil relasjonen være litt deretter.

    Men om jeg ikke kunne velge bort noe, om jeg skulle ha alt, da hadde det blitt galematias.
    Da blir det ikke sunn og variert kost,
    det blir "fast food" og kosttilskudd.
    Det blir ikke lange og avslappende fjellturer,
    det blir intervalltrening og proteinshakes.
    Det blir ikke mange, tidvis kjedelige dager med ungene,
    det blir barnehage og "kvalitetstid".
    Dette er ikke for meg. 1-åring i barnehage? Ikke om jeg kan velge å la være. Jeg tror det var Lenin som en gang sa; at noen ganger er kvantitet en kvalitet. Når det gjelder tid til barn, tror jeg nok det stemmer =)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var godt å lese om hvordan du prioriterer i livet. Det er ikke lett når normen er å prioriterer penger og ting, å ta valgene som gir oss mindre penger, og mer tid med våre nærmeste. Jeg tror du får veldig mye igjen for å leve som du gjør! Og jeg gleder meg på vegne av dine fremtidige barn :)

      Slett
  4. Amen! Godt å lese når jeg har valgt å følge magefølelsen og tape 600000 i arbeidsfortjeneste til fordel for muligheten for å trygge og ruste barnet mitt til å takle institusjonshverdagen hennes i barnehage og skole. 2.5 år tok det, lite når en tenker hvor lenge et gjennomsnittsliv varer...

    SvarSlett
  5. Må bare få si at du skriver godt og at dette skulle nådd ut til flere!

    SvarSlett
  6. Hei Annette!

    Takk for fine kommentarer :) Jeg prøvde sende innlegget til en avis, men fikk en annen inn istedet. Det har vært ca 800 pers her inne etter jeg la ut innlegget, så det er lov å håpe det sår noen frø der ute iallfall. Flott å lese at du tar valget som føles riktig for deg og din familie, selv når det ikke legges opp til det i samfunnet og innebærer mindre økonomi. Den gode følelsen av å ha gjort det som føles riktig oppveier kanskje pengetapet? ;)

    SvarSlett
  7. Valgte også å følge magefølelsen, og ha datteren min hjemme i over to år. Skulle gjerne hatt henne hjemme lengre også, dersom det hadde vært flere unger hun kunne leke med. Dessverre er jo "alle" andre unger i barnehagen.... Jeg synes det er helt utrolig at det rette i dette samfunnet er å sende 1åringer i bhg. Og de som begrunner det med at de lærer mer i bhg, forstår jeg ikke. Min datter lå langt foran på alle områder på 2års kontrollen, spesielt språklig lå hun langt over det man forventer av en 2åring.

    SvarSlett
  8. Hei!
    Jeg liker at du tar opp rammene rundt denne debatten. Det er alltid vanskelig, men desto viktigere, å diskutere de aspektene av menneskers liv og avgjørelser som får oss til å bli defensive. Og barnehagedebatten er en som går rett inn i kjernen av det alle foreldre får fra dagen barna kommer til verden, og i noen tilfeller før de er dukket opp: dårlig samvittighet. Foreldre vil alt det beste for sine barn. Dessverre merker man at det er umulig å gi sitt barn alt, man må prioritere og ta valg som utelukker visse ting. Man har lyst å gi barnet alle fine ting, all oppmerksom og all kjærlighet i verden, men vet på den andre siden at det største foreldreprosjektet er å gjøre poden i stand til å ta vare på seg selv helt uten foreldreinngripen.

    Barnehagedebatten er et eksempel på en slik prioritering. For de fleste familier vil det være vanskelig økonomisk at den ene forelderen er hjemme, for noen vil det være umulig. Noen ønsker å komme tilbake til arbeidet og trives ikke så godt med å være hjemmeværende med små barn. I begge disse tilfellene skal det godt gjøres at det ikke blir lurende litt dårlig samvittighet den dagen lille gull har sin første barnehagedag. "Kunne vi klart oss på én lønning om vi hadde kuttet alle utgifter ned?" "Er det egentlig slik at fornøyde foreldre gir fornøyde barn, eller setter jeg mine interesser foran barnets?"

    Dette er gjerne den første opplevelsen av mange "dårlig forelder"-episoder, og blir ikke den siste. Som du påpeker er det viktigste at den enkelte finner den løsningen som kan passe for seg og sitt barn og som de kan lære seg å leve med, det være barnehage eller å være hjemme. Og mitt inntrykk er at det gjør folk. Jeg kjenner flere som har valgt å klare seg på en lønning fordi de ikke har tenkt at barnehage er det riktige for sitt barn. Samtidig kjenner jeg de som er hjemme, men allikevel har barnet sitt på ett år i barnehage hver dag fordi de ser at for sitt barn tilfører barnehagen noe de ikke kan gi selv i like stor grad.

    Og til sist; det var et fryktelig skrekkeksempel fra barnehagen du kom med. Jeg har også jobbet endel i forskjellige barnehager og har aldri vært borti noe som nærmer seg å være så fælt.

    Dette ble en lang kommentar, men det håper, og tror jeg, du ikke har noe imot :) Det skal bli spennende å se hva mer skriver om.

    SvarSlett
  9. Ehrm, noe datt ut. Poenget mitt med å si at det var et skrekkeksempel var jo at det ikke oppfordrer til nøktern debatt å bruke slike. Når din beskrivelse av barnehagen gjøres med de setningene der setter det en ganske klar premiss som går litt på tvers av det du sier du ønsker: en debatt om barnehage for ettåringer hvor folk ikke er i konstant forsvar. Det finnes skrekkeksempler om barn som er hjemme fra barnehager i forferdelig hjem også, men hvor nyttig er det egentlig i denne debatten?

    SvarSlett
  10. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  11. Hallo Guro! Takk for svar, og lengden har jeg ikke noe imot, liker det ;)
    Jeg håper det er som du sier, at folk velger det som kjennes riktig for dem. Men samtidig tviler jeg litt... du og jeg omgir oss kanskje med folk som er mer bevisst valget, som spør seg selv hva de Egentlig vil, hva de Egentlig føler er best for seg og barna. Men er det slik for alle? Vurderer folk for og imot, eller orker de ikke vente med barnehage om det kjennes riktig, av frykt for å bryte med normer og måtte forklare seg for omgivelsene, eller fordi det er vanskelig økonomisk.
    I en kritisk kronikk i Morgenbladet oppsummerte forfatteren "I 2002 svarte mer enn 1/3 av heltidsarbeidende mødre med barn på ett år at de ønsket å jobbe mindre. I 2010 svarte 32 prosent av denne gruppen mødre at de ville valgt en annen løsning enn fulltidsbarnehage for ettåringen, dersom de hadde kunnet velge helt fritt. Av foreldre med ettåring i barnehage, er 36 prosent ikke fornøyd med personalets omsorg" ( http://morgenbladet.no/ideer/2012/forskning_med_slagside ). Jeg har ikke sjekket kildene, men tenker dette maler et bilde av at folk ikke er frie til å gjøre det de føler er riktig.
    At barnehage har blitt en så enorm selvfølge, og å velge noe annet er både så økonomisk vanskelig og nærmest et tabu, tror jeg gjør folk mindre frie. Og jeg tror det går utover enkelte barn, ja. Jeg frykter at barna må tilpasse seg, uansett hvor de er i utvikling/tilknytningsfasen, uansett om de reagerer negativt. Det er vel derfor jeg trekker frem skrekkeksemplet mitt, for å illustrere i hvor stor grad barnas side i saken kan gå tapt sånn som ting er nå. Ja, det skjer værre ting i hjemmene til mange, der barnas stemme går tapt. Men her snakker jeg om noe som er satt i system, med forhåpentligvis gode intensjoner. Om det skulle bare finnes 3-5 slike historier på landsbasis, syns jeg det likevel er grunn til å se på hvordan og hvorfor de ikke høres/imøtekommes.

    Generelt, på alle områder, er jeg redd våre barn må tilpasse seg voksenverdenen uansett hvordan de opplever den. Og at de dermed lærer at deres stemme og opplevelse ikke teller. De minste har jo ikke noe sammenligningsgrunnlag, de aksepterer det de voksne gjør (det gjelder jo også overgrep og forferdelige forhold i hjemmet) som en norm hvorfra de forstår verden.... Da tenker jeg at vi må være ekstra vare for å plukke opp signalene deres om at noe ikke stemmer. Og at vi burde ha en stor fleksibilitet i å kunne tilpasse oss individuelle forskjeller hos barn.

    Men slik barnehagepolitikken er lagt opp, er det så lite rom for forskjeller. Det er noe jeg syns alle foreldre burde snakke opp for, uansett om de er "for" eller "mot" tidlig barnehage. Disse tilsynelatende motpolene kunne bli ganske irrelevante om vi stilte spørsmål ved retten til å velge hakket mer fritt når det handler om begynnelsen på livene til folk....
    Jeg skriver her om rammene for debatten, for jeg tror de holder oss tilbake. Men selv om jeg mener den største debatten er viktigere, om frihet til å velge, og mulighet til å være forskjellige, vil jeg ikke kvele egne og andres meninger om barnehage, så lenge vi har respekt for hverandre og vår rett til uenighet :) Jeg brenner såpass for tema at det nok blir falskt om jeg skulle kamuflere helt at jeg er skeptisk til barnehage for ettåringer. Jeg kjemper imidlertid for å kunne uttrykke min skepsis uten å dermed si at noen er dårlige foreldre, og uten å være åpen for at en del barn har godt av (kvalitets-) barnehage tidlig.

    Oida, jeg skrev MINST like langt som deg...

    SvarSlett
  12. Fantastisk godt skrevet!

    Hilsen lykkeligbarndom.no

    SvarSlett
  13. Kjempebra skrevet!

    Klem Absolutt hjemme!

    SvarSlett
  14. Takk for at du tar opp dette viktige temaet!! Tror de fleste bare følger strømmen uten å kjenne etter om de egentlig vil at deres ettåring skal være MYE mer sammen med barnehageansatte enn mor og far.. Selv har jeg vært hjemme med de eldste til de begynte på skole og er nå hjemme med en på 4. Har heldigvis flere arenaer hvor barna treffer andre barn. Tid med barna kan ikke måles i kroner og øre.. Takk!!

    SvarSlett
  15. Så enig med deg og du skriver veldig godt!
    Du peker på noe veldig essensiellt!
    Jeg jobber selv i barnehage og har flere ganger fantasert/drømt om å lage en dokumentarfilm fra en barnehagedag sett utfra en ettårings synsvinkel... ( evt filmet med skjult kamera hva som faktisk skjer!)
    Jeg tror mange hadde blitt ubehagelig overrasket- og en virkelig debatt med utgangspunkt i barnas opplevelser kunne bli satt i gang!
    Selvfølgelig er det også mye bra i barnehagene men det en ettåring trenger mest ( som vi i bhg desverre ikke kan gi fullt ut!) er å være omsluttet av de nærmeste tilknytningspersonenes kjærlighet og den absolutte trygghet dette gir...

    SvarSlett
  16. Utrolig flott og viktig tema og debatt! Deilig å lese at flere tenker/føler slik som meg. For oss var det helt feil å sende datteren vår i barnehage da hun var ett år. Nå, 19 mnd gammel har hun begynt, og det går bra, men jeg skulle ønske vi hadde økonomi og mulighet til å vente til hun var to. Og jeg skulle så gjerne ønske at andre respekterte vårt valg. Istedenfor opplever jeg til stadighet venninner som sier 'endelig godt for henne å få leke med andre barn, være sosial og få utvikle seg' bla bla.. Det er meg som har 'valgt feil', 'alle barn har tross alt behov for/godt av barnehage fra ett års alder'...

    Jeg og min datter har også vært aktive brukere av åpen barnehage, lekeplasser og hatt masse samvær med andre med jevnaldrende barn vi kjenner som har valgt det samme som oss. Jeg opplever jo ikke at jeg har undertrykket verken sosiale behov eller hindret en utvikling ved å velge å ta ulønnet permisjon. Tvert imot opplever jeg at vi har tilrettelagt for en sunn utvikling og trygge rammer. Hun har fått tid til å utvikle seg i eget tempo og vi har gitt henne forutsigbarhet, støtte, nærhet og tilstedeværelse ut fra hennes emosjonelle, kognitive og sosiale ståsted.

    Jeg opplever i stor grad at foreldre har enormt behov for å forsvare sine valg om å sende barne 'tidlig' i barnehage, og dermed stiller seg litt til doms over oss andre som velger det annerledes. Jeg har jo også behov for å fortelle/forsvare at det var viktig for oss med hennes trygghet, tilknytning og tilgang på oss foreldre, men er var for å kritisere andres valg. Sier heller 'så var det riktig for dere'.

    Håper virkelig denne debatten kan tas opp igjen og at man kanskje etter hvert nettopp kan få velge selv mellom å være hjemme lenger med barna eller begynne i jobb. Men da må det tilrettelegges i samfunnet. Sverige har jo 18 mnd permisjon med full oppdekning. Kanskje kan vi lære noe av våre naboer?

    Camilla

    SvarSlett
  17. Så enig med deg og bra skrevet.

    Dessverre er det faktisk sånn at noen av oss må sende 1 åringen i barnehagen. Med de boligprisene vi har og akkurat i den etableringsfasen mange ferske foreldre er i, er det mange som ikke har mulighet til å ta seg fri. Det gjør vondt og føles kanskje feil også, men etter hvert som tiden går øker trivselen til barna og de har stort utbytte av å gå i barnahage. Nå har jeg to små som fortsatt går i barnehage og begge begynte ca 1 år gamle. Men neste gang er vi forhåpentligvis bedre etablert og da vil jeg veldig gjerne gå hjemme med barnet mitt utover lønnet barselpermisjon.

    SvarSlett
  18. Hver gang jeg leser om dette emnet blir jeg like forundret over at de samme poengene mangler, også her.
    For det første tror jeg ikke at de fleste som har barnehageplass til små barn "bare slenger de igjen" der uten å tenke mer over den saken...
    Et annet viktig poeng er at en stor andel småbarnsmødre jobber deltid, noe som gjør at barna kan ha korte dager, eller ikke være der hver dag. På "papiret" kan det se ut som barna er der hele dagen pga de har helplass, men ikke benytter det fullt ut.
    Og så blir jeg litt forundret over at de som har barnehageplass til barna sine blir satt i båsen "karrierekvinner" som ikke liker å være hjemme... Jeg tror ikke at alle de som har barn i barnehage er egoistiske, materialistiske og ikke bryr seg om hvordan barna har det.
    Det at barnehagen ikke sier fra når barna gråter i lang tid er noe jeg ikke tror er gjengs, men det er her som over alt ellers. Det kommer helt an på hvem som jobber der og om det er slik noen steder må man jo ta tak i det.
    Jeg tror heller ikke at alle barn som går hjemme med mor har det bra. Det krever ganske mye å aktivisere en ett-toåring, mange gjør nok det på en fin måte, men det er nok mange som mangler god stimuli også. I tillegg til at det er mange som overhodet ikke har det bra hjemme, går barnet i barnehage kan dette oppdages på et tidlig stadie.
    Midt oppi alt dette må en også ta med at barn er like forskjellige som vi voksne, derfor kan det være vanskelig å generalisere... Det som du synes er utmerket for ditt barn, trenger ikke være det for alle andre...

    SvarSlett
  19. Du trenger nok noen år på baken som psykolog. Jeg jobber daglig med barn og har tett oppfølging og kan herved bekrefte at dette du skriver her er feil.

    "Vi snakker sjeldnere om hva som er best for barna våre, og oftere om hvorvidt det kan bevises at de tar skade av noe. Vi snakker sjeldnere om at barna er det viktigste vi har, og oftere om livet må legges opp for å klare oss økonomisk eller nå nye karrieremål. Vi snakker sjeldnere om det individuelle barnet og hva han eller hun trenger, og oftere om statistikken, tallene og gjennomsnittene. Og -i tråd med trendene på akk så mange områder- snakker vi sjeldnere ut fra visdom, og oftere bare ut fra motstridende kunnskap."

    Alt man gjør dreier seg om barnet (i entall) når man har en jobb som omhandler barn. Du er en nybakt mamma, og du kan snakke så mye om "livseraringer og fagkunnskap" du bare vil. Dette er feil! Eersom man velger og utdanne seg innen barneomsorg ol er der fordi man er genuint opptatt av nettopp dette. Mulig at det i forskermiljøet er slik, men for oss som jobber klinisk/direkte med barn har ikke dette perspektivet.
    I tilegg burdfe din fagkompetanse vite at det krever litt og underholde et barn på over 1 år hjemme, og at de har kjempegodt av sosialisering. For sånn er faktisk verden blitt, at sosial kompetanse er alfa omega, både i skole- og arbeidsliv. Jeg kjenner til folk som drar med barna på såklat "åpen" barnehage, gjerne tre-fire stykker i løpet av en uke. Hvor forutsigbart og stimulerende er dette? Kanskje i overkant stimulerende, men helt klart ikke forutsigbart nok. En annen kjent sak er at det er folk som i hovedsak står uten jobb som "har råd" til og ha barna hjemme. Uten og ha noen statistikk foran meg så er det faktisk slik at de med relativt grei restarbeidsevne igjen som står utenfor arbeidslivet. Er det virkelig slik at det er så forferdelig og være i barnehage at barne har bedre av og være hos mødre med disse forutsettningene?
    Til informasjon så kan jeg opplyse om at en av hovedgrunnene til at kontantstøtta nå er endret er fordi den i stor grad ble benyttet av minoritetsfamilier, noe som forhindret inkludering og språkutvikling.

    SvarSlett
  20. Etter mye positiv oppmerksomhet og spredning på nett av de som støtter innholdet av artikkelen, er det spennende å lese to litt mer kritiske kommentarer. Jeg tror og håper jeg har favnet ganske mange lesere med teksten, også av de som har barn i barnehage, eller som er generelt mer for barnehage for de minste.

    Katrine og Christine, jeg håper vi på noen områder kan være enig i at vi er uenige. På andre områder lurer jeg på om det har oppstått misforståelser om hva jeg har ment. Jeg vil skrive litt til dere begge, og litt til hver av dere.

    Til dere begge, vil jeg understreke, som Katrine sier, at hovedpoenget med innlegget mitt er at folk er forskjellige. Både foreldre og barn. Og selv om jeg ikke legger skjul på at jeg personlig mener det er noe som skurrer med ettåringer i barnehager, så syns jeg alle skal få ha rett til å velge det som føles riktig for dem og deres barn. Det var før nærmest umulig å ha barn i barnehage tidlig for de som ønsket det. Nå er det helt motsatt. Fra et ytterpunkt til et annet, begge hemmer friheten til å tilpasse seg forskjeller.

    Jeg har forsøkt så godt jeg kan å skrive en tekst som både har et slagkraftig budskap, og som samtidig ikke skjærer alle over én kam. Selvfølgelig skinner mine meninger igjennom, men jeg ønsker ha forståelse for at andre velger og mener andre ting enn meg.

    Når dere mener flertallet av 1åringer trives i barnehage, betyr det at vi ikke skal tilpasse oss eller verne om de som har vondt av det? Skal vi tvinge gråtende barn til å fortsette noe som er traumatisk for de? Jeg tror ikke dere mener det. Men jeg syns dere kan gi inntrykk av det, fordi dere er raskere med å forsvare barnehage enn ettåringen(e) som lider. Det er også grunnen til at innlegget heter "Barnets stemme", fordi de som har det vondt blir overdøvet av argumentasjoner for barnehager, istedet for at vi stopper opp og lytter. Uansett hvor bra barnehager er, kan vi da ikke ignorere disse barna, eller si de må skjerpe seg, for barnehager er så bra? Barn er forskjellige.

    Katrine: Jeg har selv noen venner som har barnet 100% på papiret, men i realiteten flexer de en del, kjenner til den problemstillingen. Tror nok statistikken for fulldags-barnehage-barn blir litt feil, siden det ikke er mye dyrere å ha fulltid enn deltid, og dermed passer bra for mange å ordne det sånn.
    Når det gjelder karrierekvinner, har du rett i at jeg skulle valgt noe mer nyansert språk. Jeg hadde i bakhodet alle som brenner for jobben sin, eller som trenger å bruke seg selv på ulike områder for å ha det bra. Jeg er selv en av disse. Jeg trenger å ha noe annet enn hus og barn, for å føle meg hel, og føle at jeg får brukt mine ressurser. Vi finner metoder likevel for å vente med barnehage, for det er noe som ikke kjennes riktig ut for oss.

    Chrstine: Se egen kommentar.

    SvarSlett
  21. Christine: Se også forrige kommentar, der en del er ment som svar til både Katrine og deg :)

    Avsnittet du referer til, har en ganske annen betydning enn slik du har oppfattet det. "Vi" i avsnittet refererer til nordmenn, samfunnsaktører, og røstene i media som skal representere folket. Altså i lys av barnehage-debattene, som oftere handler om hvorvidt de tar skade av å gå i barnehage, enn hva som er best for barn (barnehage eller foreldresamvær).

    Jeg har selvfølgelig ikke gjort grundig forskning på uttalelser i media og mellom mennesker når vi snakker om ettåringer, dette er en subjektiv betraktning. Jeg husker en annen form for samtale blant folk og i det offentlige rom, før vi ble oppsatt på barnehager til alle ettåringer: "Det beste er ikke godt nok" og "de er det dyrebareste vi har" og "vi får aldri igjen de første årene", var nærmest standardfraser for noen år siden, da jeg var ungdom. Kanskje det er tilfeldig at jeg hørte/leste det mer da, jeg vet ikke.

    "Vi" betegner altså overhodet ikke de som velger jobbe med barn, der er jeg hjertens enig med deg. Det blikket de fleste i denne yrkesguppen har for det individuelle barnet ser jeg som en viktig motsats til alle som ser de mer som statiske enheter (jeg vurderer absolutt å jobbe med barn, brenner for de som du skjønner, er i praksis ved familievernkontor nå).

    Når det gjelder fagkunnskap i forhold til barnehager, er det også et poeng i innlegget at vi kan argumentere begge veier. Om noen har agenda for å støtte det ene, vil de utelukke forskningen som motsier de. I et så diffust landskap som dette, der vi fremdeles har fått lite anledning til å teste konsekvensene av utbredt barnehage tidlig, har vi jo heller ingen forskning som trumfer over resten.

    Jeg tolker min fagkunnskap (profesjonsstudiet i psykologi) til å sterkt indikere at barnehager for ettåringer er et eksperiment. Dette fordi all forskning på utvikling av psyke og selv, omhandler kontakten med foreldre som tilknytnings-personer nr én. Ifølge psykologien er ikke sosialisering med jevnaldrende en viktig bit de første to-tre årene, iallfall ikke i nærheten av betydningen til tilknytningspersonene. Det er kontakten med sistnevnte som danner hele basen for hvordan barn relaterer seg til andre når de blir voksne, hvor trygge de er i livene sine. Da tenker jeg vi er litt på bar bakke når større og større del av deres våkne tid tilbringes med andre barn, og voksne som ofte ikke kan fylle rollen som tilknytningsperson. Vi kan ikke ane konsekvensene, tenker jeg da, og grøsser litt. Jeg tror også forskning som tilsier at barnehager er skadelig for de minste tilbakeholdes i tråd med politiske hensikter (som beskrevet: http://morgenbladet.no/ideer/2012/forskning_med_slagside ).

    Men selvfølgelig: barnehage-motstandere holder tilbake positiv forskning på barnehager, og vurderer mindre betydningen for f.eks vanskeligstilte barn. Et poeng med å skrive som jeg gjorde, var å unngå rote meg inn i forskningsdebatten. Den blir stående på stedet hvil, og blokkerer muligheter for felles mål. Og jeg tror et felles mål for de fleste, også mange som elsker barnehage, er at alle skal få velge selv hva som skjer med barna deres de første få årene (med selvfølgelige unntak der foreldre ikke ivaretar det ansvaret forsvarlig).

    Når foreldre føler seg tvunget (sosialt, økonomisk etc) til å ha de i barnehage går det jo utover hele familien. Noe som tynger, noe det kanskje ikke snakkes om, for "det er jo bare sånn", og barna plukker opp foreldrenes usikkerhet. Likeledes tror jeg det er fælt for foreldre som merker barnet ikke trives, å gå på akkord med sine forelderinnstinkter og empati for sitt barn, når barnehageansatte, media/politikere, naboer og venner overdøver i kor ("H*n har da så godt av det, h*n må bare tilvennes, barnehage er ikke skadelig, se på forskningen") deres egen og barnets stemme.

    SvarSlett
  22. Jeg mener likevel du bør tenke litt videre på HVEM som er majoriteten av de som har barna hjemme et år ekstra.Det er selvfølgelig noen som har spart endel og velger og kutte ned på forbruket. men jeg hevder fortsatt at det nødvendigvis ikke er de mest ressursterke i samfunnet, folk som gjerne går på arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, og som synes de ekstra kronene kontantstøtta utgjør vil komme godt med. Dersom ditt mål med denne debatten er og evt øke permisjonstiden man får med lønn så er dette noe jeg støtter. Jeg tror uten tvil at det hadde vært fint for barna :-) Men tror man ikke skal forherlige de som holder barna hjemme et år til, da årsaken til dette kan være sprikende. Hevder også at barnehage IKKE er skadelig for barna, da den kan tilby opplevelser, struktur, rammer og læring man som foreldre vanskelig kan etterfølge.

    SvarSlett
  23. Fortsett med innlegg og blogg!!

    Likte spesielt godt tankene dine om hvordan alle debatter kan sees på ved å zoome inn eller ut. Jeg tror barnehagedebatten er så vanskelig fordi den handler om det viktigste og mest dyrebare for oss; nemlig ungene våre. Den handler om enkeltindivider, barn, mammaer, pappaer og familier og hvordan vi velger (eller føler vi ikke har et valg) om hvordan vi lever livene våre.

    Samtidig handler den om hvordan vi organiserer oss i samfunnet og hvordan samfunnet legger opp til at vi skal gjøre for å passe inn eller leve opp til de standarder som er satt.

    Den handler om at vi på ekstremt kort tid har endret primæromsorgssituasjon for de aller minste uten å tørre å ta de ubehagelige debattene som følger med store og drastiske samfunnsendringer. Det er absolutt mest behagelig å legge lokk på debatten og satse på at det går bra. Mest sannsynlig gjør det også det, for vi mennesker er tilpasningsdyktige og forandrer oss i takt med strukturene rundt oss.

    Likevel er jeg glad for at det finnes noen som stiller kritiske spørsmål når flokken og fellesskapet blir for tamt og uten brodd. Det er de aller minste vi snakker om, for små til selv å sette ord på livet sitt og helt avhengig av nære, trygge, gode voksne som har tid og vet hva de holder på med.

    Jeg får (som deg tror jeg) stort behov for å protestere når de etablerte sannhetene blir for ensidige, bastante og ukritiske. Alt for ofte lander debatter om barnehage på forenklede ytterpunkter "for eller imot barnehage". "bra eller skadelig for ettåringer i barnehage" osv osv. Det er like mange svar på spørsmålene som det er familier, og når forskning er delt og utydelig koker det ned til at hver enkelt må ta det valget som er riktig for seg og få støtte og styrke til å stå i valget om det er aller så tradisjonelt eller utradisjonelt.

    Valgene tar vi etter min mening på best grunnlag når vi får så mange perspektiver som mulig og ikke ved å legge lokk på debatten.

    Takk!

    SvarSlett
  24. ..og til Christine: Sånn jeg forstår deg tenker du at ikke alle foreldre vet eller gjør det som er best for barna sine. .? Derfor er det viktig at alle barn er i barnehage fordi der har de det i det minste bedre? Støtter deg fullt og helt i det; samtidig som det også finnes voksne i barnehage som ikke nødvendigvis er til det beste for barna. Det finnes barnehager som ikke har tilstrekkelig voksenpersonell, som har uforutsigbare vikarsituasjoner og som absolutt ikke er til det beste for de minste barna!

    På samme måte som det finnes barn hjemme som BURDE vært i barnehage, finnes det barn i barnehage som MED FORDEL kunne vært hjemme.

    Fordi noen foreldre ikke er til det beste for barna sine, skal alle foreldre miste valget og muligheten til å være sammen med egne barn? I såfall er vi uenige.

    Jeg har større tro på og tiltro til mennesker enn jeg har til makt og systemer. Hvem vet best for hvem, hvem vet best for meg, hvem er du til å påstå at du vet bedre for meg? Hvem vet best for deg? Hvem har makt til å påstå å vite best for andre? Forskere? Eksperter? Psykologer? Fagpersoner?

    Spørsmålet koker sånn jeg ser det ned til: Hvem skal bestemme hvor og hvem som skal ta seg av ettåringene våre? Hvem vet hva som er best for meg, mitt liv og mine barn? Muligens forskning på gruppenivå, muligens eksperter og godt utdannede psykologer eller andre. .. eller muligens er det meg. . . ?

    Det sikre er i det minste at jo flere perspektiver og tanker som kommer fram, jo bedre grunnlag har vi alle for å ta gode og riktige valg for oss selv. Takk til blogger! :)

    SvarSlett
  25. Nei. Majoriteten av foreldre vet hva som er det beste for barna sine. Helt klart og uten tvil. Jeg støtter og det faktum at man burde få flere år hjemme. Av frykt for og støte noen nå, Hvem er det som faktisk har mulighet til og velge dette? Jo, de utenfor arbeidslivet. Det kan selvfølgelig være mange årsaker til nettopp dette, men arbeidsledigheten er lav og de med en grei restarbeidsevne livnærer seg faktisk på jobben sin. Jeg bare frykter en "forherling" av de utenfor arbeidsliv og at de som "må" jobbe blir litt uglesett, det er heller ikke bra. Opplever også at jeg enda ikke har sett noe reelt løsningsforslag til problematikken i øvrige komentarer.

    SvarSlett
  26. Takk til Anne Hilde, for å sette ord på mye jeg er enig i, både refleksjoner rundt innlegget og svar til Christine (noen av tingene du sa til henne hadde jeg tenkt å si, og du sa det bedre!). Og takk for at du "heier" på skrivingen min, jeg er tidvis litt usikker på om jeg våger for mye med denne bloggen, og slik tilbakemelding varmer!

    Christine, det virker som vi deler synet på at det optimale, om samfunnet la til rette for det, ville være å begynne barnehage senere. Det er også et hovedmål med innlegget, å strekke seg mot å gjøre flere løsninger mulig, både politisk og i forhold til hvilke muligheter folk ser.
    Jeg er litt uenig i at bare de som er arbeidsløse fra før av får det til. Jeg må innrømme at du treffer min familie noe, da min samboer får støtte til å gjennomføre slutten på sin bachelor deltid dette året, noe som gjør ham arbeidsledig på papiret. Jeg også studerer jo (studielån), og mellom oss har vi ganske lav inntekt, men det er å foretrekke da det gir muligheter for å snekre sammen tiden slik at vi kan dele på gutten vår. Når jeg ser til andre som går inn for å vente, eller som må vente fordi barnet er født 'feil tid på året', er det veldig mange kreative løsninger der ute. Å lage puslespill av vaktskifter, der bestemor stepper inn når vaktene overlapper. Å jobbe deltid begge to. Mor jobber 50% og mormor tar andre 50%. Naboer deler på barnepass som uformelle dagmammaer/pappaer for hverandre og barna deres blir godt kjent med hverandre og to andre voksne. Noen velger den gammeldagse metoden, med mor hjemme og far som forsørger, og blåser i om folk kaller de tilbakesatt i likestilling. Fellestrekket er at slike familier tror det er mulig, og tøyer kreativiteten og økonomien for å få det til. Jeg er sikker på at langt flere hadde fått det til, om de hadde først satt seg ned og tatt stilling til dette. Dette gjelder også de som tror de er tvunget til barnehage, selv om de gjerne skulle ønske de ikke måtte.

    Ja, innvandrere har misbrukt kontantstøtten, og noen familier har mer negativ påvirkning enn barnehage/fravær fra foreldrene har. Jeg vil ikke bestride dette, men jeg tror disse faktumene melkes veldig mye på bekostning av et langt større antall som, som Anne Hilde sier, MED FORDEL kan være med sin mor og/eller far.

    Jeg vil anbefale deg å se litt til motivene og verdiene til de som velger å droppe/vente med barnehage. Som f.eks dette innlegget, og mange av kommentarene under: http://absolutthjemme.com/kjaere-statsminister-i-dag-gjorde-jeg-noe-jeg-ikke-skulle-ha-gjort/

    Så vil jeg gjerne avslutte med noen spørsmål jeg skrev i et innlegg et annet sted, for å sette barnehageordningen i et annet perspektiv enn det vi har havnet i nå:

    "Hva har skjedd, egentlig? Og hvorfor?

    Hvorfor har det blitt et spørsmål om hva ettåringer lider av, heller enn hva som er best for de? Hvorfor tar vi det plutselig som en selvfølge at de er minimalt med sine foreldre, de to viktigste personene i deres liv? Hvorfor har vi på 10-15 år gått fra å tenke det er unormalt å ha de i barnehage før 3 års alder, til å mene det motsatt er unormalt? Hvordan ble valgene tatt, som skapte denne utviklingen? Hva er grunnene bak? Hva ville foreldre valgt, om de hadde den økonomiske muligheten til å bli hjemme to-tre år, og det ikke ble uglesett og gjorde de utenfor? Hvorfor har vi ikke mer valgfrihet i rike Norge, da eksempelvis Romania, som er langt fattigere, har permisjon i to år? TRENGER vi arbeidskraften så sårt, at foreldre skal plassere barn så tidlig i barnehage, selv når de hadde foretrukket andre løsninger? Og hva gjør egentlig foreldre, om barnet deres opplever barnehage som lidelsesfullt (for alle barn følger ikke statistikken/flertallet). Fornekter de det? Må de tvinge barnet likevel? Må de presse en ettåring til å tilpasse seg samfunnets krav til at han/hun skal være i barnehage?"
    (Tatt fra "Ikke kvel barnehagedebatten", http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread250904/#post_250904 )

    SvarSlett
  27. Da må jeg kommentere igjen....
    Mange poeng faller bort på det siste som er skrevet...
    Er det bedre for barnet å være med diverse naboer enn å være i bhg?
    Jeg ville også hatt muligheten av å gå hjemme lenger, men da må man snakke om reelle løsninger, ikke at naboer skal passe barnet. Eller besteforeldre.
    Dessuten må man også se på hva som er gjennomsnittet for de som har barn i bhg, og da vil man ganske sikkert se at mor jobber deltid, mens far jobber fullt.
    Mens gjennomsnittet for de som går hjemme nok er ganske annerledes.
    Hvis man skal få gjort noe med problematikken må man se på gjennomsnittet av de det er snakk om, både av de som går hjemme og de med barn i bhg. Og så må man se på reelle løsninger for gjennomsnittet.
    Ikke alle har naboer og besteforeldre som kan stille opp på fast basis, og dessuten vil jeg si at da faller poenget med å kunne gå hjemme bort. For hva er det da vi snakker om? At alt annet enn bhg er bra? Da tror jeg "noen" burde satt foten innenfor porten på en bhg og ta seg tid til å se litt på hva det er de driver med... Det er langt fra bare "oppbevaring" om man har den oppfatningen, og det er det en del som har. Bhg har mange mål og faste rammer, godt utdannede og engasjerte arbeidere.
    Den reelle løsningen ligger jo mest sannsynlig i at man enten øker permisjonstida, eller at kontansøtten økes.

    SvarSlett
  28. Jeg vil anbefale alle som er opptatt av dette temaet å skaffe seg den vesle boka "Likestillinglykke" - av firebarnsmor, statsviter og forsker Kristin Briseid. Den er lettlest, men utrolig tankevekkende og innsiktsfull. Gled deg til møtet med en forfatter som skriver ut fra personlig erfaring. Som tar barns behov for tilknytning og nærhet på det største alvor. Uten å sette hensynet til likestilling og kvinners økonomiske trygghet til side. Og som plasserer alt i en større, samfunnsmessig sammenheng. Psykologen Mette Kleive sier: "Dette er en savnet og modig bok om de mest sårbare årene i menneskers liv, et kvalitetsskrift fra både hodet og hjertet." De siste setningene i "Likestillinslykke" lyder: "Et samfunn med mer plass til omsorg vil ikke komme av seg selv.Når noe virkelig betyr noe, så kommer det sjelden av seg selv. Men feminister har, sakte men sikkert, flyttet fjell før." Boka kan bestilles i bokhandel eller nettbokhandel. Selv om jeg som slektning er inhabil, anbefaler jeg den - gjerne som gave! Så budskapet kan spre seg som ringer i vannet!

    SvarSlett
  29. Enig med anonym over her, les Likestillingslykke!

    SvarSlett
  30. Picfture yourself wearing sweats, no makeup, and your hair tucked under
    a ball cap. Comb it nto your hair, siit in a plastic cap for a half-hour, then
    shampoo and rinse it away for softer, smoother hair.
    Looking for crystal bracelets with cross charms
    or any Chrisgian jewelry rings to give a
    loved one celebrationg a special occsion soon.


    Alsoo visit my web site; beauty and the beast gaston []

    SvarSlett
  31. What's up mates, its fantastic paragraph on the topic of tutoringand completely explained, keep it up all the time.


    Feel free to visit my web blog; Las Vegas GE Appliance Service

    SvarSlett

Jeg setter pris på både korte og lange kommentarer!