fredag 5. oktober 2012

Skrive om å skrive om sammenheng

Ikke sjeldent entrer jeg denne bloggen med en følelse av sprekkeferdighet. Jeg er sprekkeferdig av uskrevne ord. I løpet av en dag har jeg gjerne fundert over flere tema, noen av de gjengangere, som jeg kunne skrevet omfattende om. Så sitter jeg her mange kvelder, foran skjermen, og jeg skulle ønske jeg kunne skrevet om alt. På en gang. 

Det hender folk maler sirkler og sammenhenger med ord. Noen kan kunsten å røske en ut av lineæriteten vi så ofte er fanget i, med en tekst, selv om tekster uungåelig har begynnelser og slutter, uungåelig inneholder fortidsform og presensform og fremstidsform. Jeg vet ikke hvordan de gjør det, jeg vet bare at jeg ved noen tilfeller har opplevd å lese meg inn i følelsen av å svømme inn i et univers, en stemning eller noe kontinuerlig levende, der alle temaer og deler av historien eksisterer samtidig.
Jeg har ofte tenkt på å skrive bok, siden jeg har så mange ord. Jeg har sikkert skrevet nok tekster til å fylle en bok allerede, men de hadde ikke blitt til om jeg trodde de skulle bli en bok. De har bare falt ut av meg på et vis. Jeg har noen ganger dannet hele bøker i hodet, ikke tenkt alle ordene altså, men fått en sånn overordnet opplevelse av hva den skulle inneholde. Og funnet at den overordnede opplevelsen er vanskelig å fange med ord som deler opp og plasserer i rekkefølge. 
Når jeg har lest til eksamen, har tankekart vært mitt beste verktøy. Pensum, i form av lineære og kategoriske kapitler og artikler, har blitt omformet til store sammensurium av bobler og piler og bobler mellom piler mellom bobler med stikkord og forskningseksempler om hverandre. Jeg var ofte nødt til å lage tankekart om hvert store tema, da de gjerne fylte et A3 ark hver, men da lagde jeg også et tankekart som tok for seg sammenhengene mellom de store temaene. Eller jeg la tankekartene ut på gulvet, og merket hva som skjedde når jeg flyttet de forskjellige steder, hvordan de kunne ses i forhold til hverandre. 

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne lage et gigantisk tankekart, som mitt alternativ til en bok. Men om det så hadde fylt flere kvadratmetre, kunne ikke alle sammenhengene komme frem. For to tema må stå ved siden av hverandre, det er ikke plass til piler mellom alle stikkord og bobler, og bobler eller stikkord mellom alle piler. Og jeg vet ikke om det ville latt seg gjøre heller, å identifisere sammenhengene. For ofte er det som en følelse, når man merker noe henger sammen. Man snakker om et tema, så et annet, og det føles som det samme. De samme grunntema ligger der. 

Og kanskje kunne jeg bare kokt ned hele boka og alle ordene til noen få stikkord og piler mellom to bobler med to tema: Frykt og Kjærlighet.

Jeg har undret meg over hva som skiller følelsen av praksis-tilværelsen min ved familievernkontoret i Sør-Trøndelag fra opplevelsen av fakultetet mitt ved universitetet i Bergen de syv foregående årene. Jeg kan spinne meg inn i beskrivelser og synsinger og usikkerhet om hva som er min opplevelse og hva som er tilfelle. Men følelsen bunner ned i et spørsmål om frykt og kjærlighet og hva som får regjere mest av disse på en arbeids,-eller studieplass. 

Jeg ser polaritetene mellom "det alternative" og "vitenskapen" utspille seg i et program på nrk og debatter rundt denne for tida. Polarisering mellom grupper (at gruppene understreker sine forskjeller og fremstiller seg selv og hverandre som lenger unna hverandre enn de er), syntes for meg å oppstå og opprettholdes mye av frykt. Begge grupper uttaler seg om den andre uten nært kjennskap til den, uten å virkelig ha gått inn i den andre gruppens forståelse og opplevelse. De understreker og rettferdiggjør denne avstanden ved å danne stereotypiske forestillinger om medlemmene i andre gruppen. Hva er det de frykter? Jeg får ikke helt tak i det.. kanskje å oppdage noe nytt som kan skake verdensbildet litt? Eller kanskje simpelthen å måtte forholde seg til noen en tenker at har feil virkelighetsoppfatning, et potensielt ubehagelig møte? Jeg tror iallfall ikke at denne og andre grupper hadde blitt så polariserte, om medlemmene hadde hatt kjærlighet som sterkere drivkraft enn frykt, inkludert kjærlighet til seg selv. Det er ikke så skummelt å omforme sitt verdensbilde, om en har kjærlighet til seg selv i prosessen. Og hvertfall ikke så skummelt å møte noen som mener noe annet enn seg selv, og utforske det møtet åpent. Det har slått meg, og kanskje slått deg også kjære leser, at de individene jeg personlig opplever som mer drevet av kjærlighet enn frykt, sjeldent befinner seg i svart-hvite felt eller ytterpunkter.  Det er de som våger å hilse på den andre gruppen, og dermed kommer så langt som til å finne ut at forskjellen ikke er gigantisk. Noen ganger er det så de kjærlighetsdrevne befinner seg på en annen plass enn skalaer mellom ytterpunkter. Vi er mennesker, vi har litt forskjellig språk og innfallsvinkler, men mye av innholdet og søkenen er den samme. 

Jeg blir sannsynligvis vekt klokken 6 eller før imorgen av min lille. Så her stopper dette innlegget. Med bare to eksempler, der det finnes et hav. Lesere vil kanskje også i fremtidige innlegg merke at grunntemane er der: Frykt og Kjærlighet. Det gjør noe med en, når en blir bevisst disse eller andre grunntema når en ser seg rundt i verden. Grunntemaene virker å så simple, at de kan føles opphøyd. Og alt som vi forestiller oss at er viktig og opphøyd, virker plutselig så latterlig simpelt. Vi kan le da, sammen. For en lettelse.

4 kommentarer:

  1. Hei.

    Spennende å lese om tankekartene dine. Selv har jeg lite erfaring med å bruke slike redskap. Og spesielt ikke i en kreativ prosess. Her er det slik at jeg har en liten idé, og så bare starter jeg og ser hva som skjer. Det gjelder både når jeg skriver eller om jeg maler. Og ofte blir det ferdige resultatet noe helt annet enn den opprinnelige ideen skulle tilsi. Spesielt når jeg maler, føler jeg i blant at det oppstår en dialog mellom bildet og meg selv. Det vil si at bildet også stiller krav, etter hvert som det trer fram. krav jeg ikke kunne forutse. Og jeg føler at jeg ved å være tro mot den opprinnelige ideen, lett vil miste noe. Jeg føler også at jeg får hentet mest ut av å være et sted som kan kalles ytterpunkt, i forhold til evner og muligheter. Jeg forsøker å pushe grensene for hva jeg kan klare rent teknisk, og hva jeg orker å stå i følelsesmessig. Hvis jeg hadde vært tro mot en ferdigspikret idé, føler jeg at jeg i beste fall kunne ende opp med et frdig arbeid som kan gjenspeile til meg selv som flink, men ikke så mye mer enn det. Mens jeg gjennom å strekke meg mot det jeg ikke helt klarer å fange med tanken, men bare fornemmer, nærmer meg noe med en nerve som flinkhet ikke nødvendigvis kan finne fram til.

    Når det gjelder dette du skriver om å elske seg selv, så er det nok ikke akkurat en hemsko i livet å ha den evnen. Men jeg er usikker på om det er noe en kan velge. Kanskje er det også slik at vi kan tillate begge disse begrepene frykt og kjærlighet å få være tilstede i livene våre. Men at en ballanse kan være greit å finne fram til.:)

    Ha en fin dag.

    Bjørn

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Bjørn! Når jeg i ingressen til denne bloggen sier jeg ønsker meg undrende dialog med ulike mennesker, er det innspill som dine jeg håper på :) Det som er litt spennende med responsen din, er at jeg får følelsen av at din virkelighetsopplevelse ligner min egen. Samtidig som den er et slags motsvar (om jeg oppfatter riktig?) til min tankegang. Jeg havnet i en litt underlig tilstand etter å ha lest kommentaren, med spørsmål om hva jeg egentlig mener med ytterpunkter, med kjærlighet vs frykt, og med å fortelle om tankekartene mine.
      Det du beskriver når du maler og skriver, er kanskje nettopp det jeg snakker om at jeg ønsker bringe frem: Noe som ikke er lineært eller lett å kategorisere, noe som bringer en inn i en tilstand som går på tvers av tidsoppheng og andre oppheng. Jeg tror nok den intuitive sfæren du beskriver, dialogen med bildet (eller teksten) ofte er beste utgangspunktet for å skape den tilstanden, både i sin egen kreative prosess og hos mottakeren.
      Når jeg snakker om tankekartet jeg ser for meg, er det ikke en ferdigspikret idé, jeg ser den ikke for meg klart. Jeg bare undrer meg over om det i det hele tatt er mulig å fremstille tanker i en bok, når de er sirkulære, når jeg føler det er sammenhenger alle veier, når jeg føler noe går tapt idet man skal plassere det i tid og kategorier... heller ikke tankekart ville strekke til da, for det er ikke mulig å få frem sammenhenger mellom alle elementer. Kanskje hva jeg aller mest ville få frem er at det ikke er mulig å stadfeste ens virkelighetsbilde i ord, iallfall ikke mitt. Om jeg skriver aldri så mye. Skriften tvinger meg til rekkefølge og kategorisering.
      Men ja, det er kanskje bare kunst og poesi som kan fange virkelighetsbilder på den måten jeg skulle ønske. Uten å fremstille alt man tenker, men bare ved å være noe.. noe utenfor tid og kategori, noe som taler til det ordløse i oss.

      Når det gjelder ytterpunkt, følger jeg også det du sier godt. Jeg omtalte ytterpunkter i forbindelse med ulike meninger eller perspektiver, å være bare for eller bare imot noe, å tenke svart-hvitt og ikke ønske åpne seg for andres måte å tenke på. Den type ytterpunkt tror jeg folk befinner seg i av frykt for å åpne seg. Ytterpunktet du referer til blir noe stikk motsatt tror jeg (funderte fælt på dette igår etter jeg leste kommentaren din!): Den krever å åpne seg i nærmest vågal grad. Og den handler om at kjærlighet vinner over frykt.. om det er kjærlighet til deg selv, kunsten, verden eller hva vet jeg ikke. Men du ville ikke gått til det ytterpunktet om frykten dominerte deg.

      Jeg vil gjerne tillate begge deler å være i mitt liv, og ikke fornekte på noen måte at jeg ofte er full av frykt. Kanskje det handler om å møte frykt med å strekke seg til kjærlighet? F.eks føler jeg vi er som dyr, at når noen av oss er fulle av frykt vekker de frykt hos andre. Hvis noen klarer møte frykten med kjærlighet, har det en bemerkelsesverdig effekt. Og jeg tror vi kan gjøre noen valg, ja, i retning å elske oss selv. Det er ingen bryter man kan slå på, men jeg tror vi gjennom personlig utvikling (en floskel, ja.. jeg snakker om en ganske dyptgående og til tider vanskelig prosess) kan komme i kontakt med en kjærlighet inni oss, som kanskje er i oss alle selv om den er forkludret av våre livshistorier og distraksjoner og frykter og whatnot.

      Slett
  2. Hei Bjørn.
    Mange fine tanker. Som billedkunstner forstår jeg deg, tror jeg. Bygger som deg opp mye av det jeg skriver slik jeg maler, men har akkurat opplevd at modellen ikke fungerer på et tema jeg skriver et essay om. Skulle ønske at jeg hadde Melindas evne til å gjøre det hun gjør med bobler og streker. I maleriet kan vi pushe grenser, for vi maler mest for oss selv. Hva andre tar inn eller ikke er liksom ikke vårt problem. Men det er det når du skriver. Jeg vet ikke om du ved å snakke om fastspikrede tanker tenker på Melinda, men om du så gjør, har du nok, og i så fall naturlig nok, ikke sett henne som jeg tror hun er. Jeg sier "tror" selv om jeg er faren hennes. Hun slutter aldri å forundre meg. Her er det ikke bare flinkhet. Det hun skriver, ikke bare her, bringer bud om en innsiktfullhet som roper på honnør.

    SvarSlett
  3. Hei, jeg fant nettopp bloggen din, og fikk lysst til å dele min egen blogg med deg, hvor jeg skriver om mine brukererfaringer fra terapirommet, og hvordan jeg selv følte jeg "forsvant" mellom alle skjemaer, som skulle fylles ut.

    http://skrotliv.blogspot.no/2012/09/skjemaene-rommet-alt-annet-enn-henne.html

    Vennlig hilsen Bibbi

    SvarSlett

Jeg setter pris på både korte og lange kommentarer!