tirsdag 31. juli 2012

Barnets stemme

Jeg vet ikke helt hvordan å skrive om dette temaet: Barnehage for 1 åringer. Hvordan å gå frem, for å uttrykke min mening og mine bekymringer, men samtidig ikke indirekte eller direkte såre noen jeg kjenner eller ikke kjenner. Hvordan å være nyansert nok til å både favne unntakene, og huske på alle foreldre som er like og ulike meg selv. Hvordan å ordlegge meg, for å ikke tiltrekke meg politisk korrekthets-politi, bli sammenlignet med Trude Mostue og risikere hets deretter, eller oppleve alt fokuset havner på likestilling og viktighet av karriere. 

Alt fokuset som egentlig tilhører barna.

Ja, jeg kunne skrevet et helt innlegg om hvordan det er å skrive innlegg om dette temaet. De som ikke har barn, kan lett se det som bare nok en samfunnsdebatt. Om hva å prioritere penger på, eller hva eksperter mener, eller hva som er politisk korrekt og likestilt og trend i tiden. Men nei, dette er en debatt som rører ved mer enn det. Og selv om jeg var engasjert i temaet før jeg fikk barn selv, fatter jeg nå på andre måter hvorfor politikere kjemper hardt for å rettferdiggjøre barnehagepolitikken og hvorfor debatten vekselvis skandaliseres og ties bort. Fordi foreldre elsker barna sine. Samtidig som de bor i dagens Norge, med dagens barnehagepolitikk/trend.

Vi snakker sjeldnere om hva som er best for barna våre, og oftere om hvorvidt det kan bevises at de tar skade av noe. Vi snakker sjeldnere om at barna er det viktigste vi har, og oftere om livet må legges opp for å klare oss økonomisk eller nå nye karrieremål. Vi snakker sjeldnere om det individuelle barnet og hva han eller hun trenger, og oftere om statistikken, tallene og gjennomsnittene. Og -i tråd med trendene på akk så mange områder- snakker vi sjeldnere ut fra visdom, og oftere bare ut fra motstridende kunnskap.

Hvor er visdommen vår? Den er ikke borte, men kanskje litt vond å besøke. Jeg tenker mange av oss kan finne vår personlige visdom i en tilstand hvor vi ser på livene våre med en linse som både zoomer ut; alle epokene vi opplever, faktumet at vi skal bli gamle og dø, "alle dagene som kom og gikk...", og en linse som zoomer inn; hva betyr noe her og nå, hvem er jeg og hva skaper jeg i dette øyeblikket? Hva betyr karriere, spørsmål om likestilling og samfunnsoppgaver og hvilke ting vi kan kjøpe for pengene våre, når vi zoomer ut, og zoomer inn? I forhold til de vi elsker, de viktigste menneskene i livene våre: Barna våre?

De 80 prosentene av oss foreldre som plasserer barna i barnehage fra 1 års alder, er ikke dårlige foreldre. Ingen VG-overskrift skal fortelle de det, ingen hjemmeværende nabo, ingen venn på facebook. Likevel er det den beskjeden mange oppfatter hver gang debatten blusser opp. Vi kan snakke om ytringsfrihet, og tro det handler om det offentlige rom, når det i mange tilfeller handler om det ytterst ytterst personlige. Her handler det om de viktigste menneskene i livene våre. For de fleste foreldre har også den gamle vismannen/damen i seg, som ser tilbake på livet som et hele, og tenker at barna kommer før alt. Barna er fremtiden. De første årene med ditt barn, får du aldri igjen, og du vil prise hvert øyeblikk du hadde med de, og ønske det var flere av de. Men så bor vi i dagens Norge. Her er det mindre rom for de vise, og mer rom for de som vil kverulere i motstridende forskningsresultater og tabloid-overskrifter.

En dame jeg kom i tilfeldig snakk med ifjor, som jobbet i barnahage, fortalte meg at det lengste et barn i ett års alder hadde grått der hun jobbet, var 2-3 uker. 2-3 uker med nesten sammenhengende gråt gjennom dagene, før barnet "vennet seg til" barnehage. Hva vil det si "å venne seg", etter 2-3 uker i en tilstand av fortvilelse/redsel/gråt? Å gi opp? Å miste håp? Å innfinne seg med at det som er traumatisk, må en bare tåle og holde ut? At ens følelser og opplevelser ikke kan taes hensyn til, at ingen vil tilpasse seg og endre situasjonen om du gråter aldri så mye og lenge? Du tenker, hvordan hadde foreldrene det, når ungen gråt så lenge, og hadde det så vondt? Svaret er at de ikke visste. For i slike tilfeldige samtaler med fremmede damer, kan de avsløre slike ting: "Vi hadde ikke hjerte til å fortelle foreldrene. De måtte jo ha barnet i barnehage."

Hva føler du når du leser dette? Jeg skjelver innvendig. 

Her er vi ved nerven av debatten: Slik vårt samfunn er lagt opp idag, har denne 1 åringen ingen stemme. Den har forsvunnet i statistikken, som viser at de fleste ikke skades av barnehage. Den er tapt i barnehagen, der de ansatte ikke har tid og rom nok til å være der for ham konstant og med den store kjærligheten foreldre har. Den er tilogmed tapt for hans egne foreldre, som ikke får vite at barnet deres lider. Og hvorfor får de ikke vite det? Fordi de isåfall vil føle seg som dårlige foreldre, fordi de ikke har noe valg. Hvis ikke de vil nave da. 

Jovisst hører denne 1 åringen til unntakene, forhåpentligvis sjeldne. Men det er ikke poenget. Vi har et rettssystem som kan slippe kriminelle fri ved manglende bevis. Men vi har ikke et system som slipper uskyldige ettåringer fri når de ikke "venner seg til" barnehagen fort nok. Og ikke bare det: Det er politisk ukorrekt og ulegetimt å reagere på det. 

Inntrykket mitt er at folk flest er enig i at små barn har det best med å være hos foreldrene. Samtidig er det nettopp folk flest, de som faktisk har sine barn, stebarn og barnebarn i barnehage fra 1 års alder, som opplever debatten som et slags angrep. Eller noe som vekker en tvil: Har vi gjort det riktige? Har de det godt? Disse spørsmålene opplever vel de fleste av oss foreldre ofte i alt vi gjør. Når vi tar så store avgjørelser for barna våre sine liv, om hvor de skal være største delen av deres våkne tid, er det klart det berører oss når det reises spørsmål om det er bra. Dette er tegn på hvor gode foreldre vi er. 

Men skal det at vi berøres slik, kvele debatten? Om debatten ikke kveles, men taes noen steg videre, hva kan skje? Kanskje en endring, til fordel for foreldre og barn? Der stemmen til den overnevnte 1 åringen høres like høyt som stemmen til alle 1 åringer som takler barnehage fint? Og der foreldre som prioriterer andre ting enn karriere, eller som velger å være hjemme et par år ekstra -også om de tilfeldigvis er kvinne (i et samfunn der det ikke er lov å være Kvinnelig og Mor og stolt av det)- har like mye rett til å uttale seg, og kan stå for sine valg like mye som de som prioriterer karriere og økonomi? 

Både foreldre og barn er forskjellige, og vi trenger muligheter til å skape våre liv deretter. Foreldre med storfornøyde 1 åringer i barnehager, vær med å kjemp for den eller de ungene som blir overveldet, redd og fortvilet, så de har et alternativ. Foreldre som opplever at dere har det bedre selv -og dermed også er bedre foreldre- når dere er raskt tilbake i jobb: Vær med å gjør det mulig for de som ønsker det å være hjemme i to år uten å måtte nave, miste omgangskrets eller bli hetset i media.

Og til alle: Vær med å gi barna en stemme, også 1 åringer som ikke har lært å snakke enda. Det er klisjé, men det er sant: De er fremtiden vår. Og deres barndom legger grunnlaget for hele liv. Ingen forelderøkonomi eller samfunnsborger-ytelse kan erstatte invisteringen i en trygg og kjærlighetsfull start på et helt menneskeliv.

onsdag 4. juli 2012

"Å puste usynlig luft"

Tittelen på bloggen min, er inspirert av en av mine favorittbøker, "The spell of the Sensous" (oversatt til "Sansenes Magi" på norsk) av David Abram. Forfatteren har satt sin kunnskap som antropolog og filosof i sammenheng med personlige og intense erfaringer han har hatt i nærkontakt med urfolk, især deres sjamaner. Mer enn noe annet er boka en hudfletting av hvordan moderne utvikling, særlig utbredelsen av skriftspråket, har brakt oss langt ifra det muntlige, nære, tilstedeværende og øyeblikksvis sanselige, i kontakt med naturen og helheten gjennom vårt kroppslige sanseliv. Dette i sterk kontrast til denne kontakten blant urfolk, der de muntlige fortellingene gjenskapes hver gang de berettes, og som oftest er nært knyttet til stedet fortellingen stammer fra. Det er derfor selvfølgelig med en viss ironi han benytter skriftspråk for å formidle dette, og samme ironien føler jeg når jeg skriver om boka hans. Han sier han kunne valgt mange andre innfallsvinkler enn skriften, for hvordan vi har kommet vekk ifra en dypere kontakt med alt som er. Jeg kommer nok på et par innfallsvinkler selv, kanskje noen kommer frem i denne bloggen senere.

Pusten. Luften. Å puste i magen er en av mine livsprosjekter, jeg merker at i hvilken grad jeg naturlig trekker pusten dypt og lar den dvele og synge gjennom kroppen før den slipper ut, henger tett sammen med hvorvidt jeg kjenner meg "på plass i meg selv". Hjemme i mitt eget skinn, om du vil. Og andre veien - å bli bevisst pusten, enten gjennom stille observasjon av den (som nesten automagisk gjør den mer naturlig etterhvert), eller gjennom å sørge for å trekke den dypt og sukke den ut, har vært et verktøy for å komme mer på plass i meg selv. Å bli bevisst pusten har skapt små revolusjoner i livet mitt, første gangene i tenåra, da endringer i forknytt kroppsholdning og overfladisk pust gikk hånd i hånd med endringer i selvbilde, sosiale evner og livsholdning.

Da jeg leste den overnevnte boka, var jeg på reise alene for første gang, i Italia, fra Milano til Roma via Bologna og Firenze samt diverse avstikkere til fjell-små/landsbyer jeg ikke visste noe om. Det var en svært levende reise, og en svært levende bok. Jeg befant meg ikke i noe urlandskap, det nærmeste jeg kom var et besøk hos en tysk familie oppi et fjellområde der geiter og en påfugl gikk omkring og nærmeste hus ikke var innen synsrekkevidde, bare fjell etter fjell etter fjell i horisonten. Både der, og da jeg satt på kaféer og drakk den obligatoriske morgen-cappuchinoen eller gikk i vingård-landskaper eller sprang gjennom småsmug i regnet, følte jeg en nærhet til bokas budskap: Det er ingen kontrast mellom materie og 'det åndelige'. Sanseligheten kan bringe deg i kontakt med alt som er, "the spirit" som er naturen, jorda, alt som lever.. og puster.

For kapittelet som har berørt meg mest, handler nettopp om luft. Luft er overalt, og usynlig. Eldgamle tradisjoner rundt om i verden har ansett Vinden og Luften som elementer som knytter alt sammen til en levende helhet, et levende organ om du vil. Luft og vind har blitt fremstilt som utspring til alt liv gjennom skapelsesberetninger eller beretninger om tilblivelsen av barn.
Når vi puster, er det samme lufta som alt annet puster i. Lufta vi puster inn og ut, er aldri den samme, ved hvert pust er det en ny kvalitet ved øyeblikket. Når vi taler, bruker vi luft, når vi hører, er luften også essensiell. De opprinnelige bibelske tekstene på hebraisk, var skrevet uten vokaler. Slik kunne de som leste benytte vokaler (pust er essensiell for uttale av vokaler) på hver sin måte, puste liv i teksten slik de opplevde den og gjenskapte den der og da.
Jeg og mine (fremtidige) kolleger lærer om at "psyke" (og psykologi, psykiatri etc) nedstammer fra greske "Psychè" som betegner "sjel" eller "sinn". Men vi vet ikke at dette ordet igjen også betegner "vind" og "pust". "Luft" og "pust" var også opprinnelige betydninger av det latiske ordet for sjel, "anima".

Abram skriver:
- Vi behøver ikke forundre oss over at mange urfolk oppfatter bevissthet eller 'sinn' ikke som en kraft inni hodet, men snarere en kvalitet de selv er inne i, sammen med de andre dyrene og plantene., fjellene og skyene. (...) og det usynlige mediet mellom alle ting oppleves som det vi i Vesten kaller 'det ubevisste', den kreative men usette sfæren bevisste former vokser frem fra."
- Dermed kan vi se at bevisstheten, langt fra å bli oppfattet som noe som skiller mennesker fra resten av naturen, opprinnelig ble følt som en usynlig kvalitet som forbandt menneskelige vesener med andre dyr og planter, med skoger og fjell. Det var selve mediet for eksistens, som alt lever og ånder innenfor. (...) Hvordan kunne psyken, ånden eller sinnet trekke seg så dypt inn i den menneskelige skallen, og etterlate luften som et tynt nærvær vi tar for gitt og idag gjerne likestiller med tomt rom?"

Luften er usynlig. En annen av mine favorittbøker, "Den Lille Prinsen" har som sentralt budskap at det viktigste er usynlig for øyet, for det kan bare hjertet se. Jeg opplever at vi lever i en tid, et samfunn der visdom har blitt skjøvet til side for naken kunnskap. Der flere ser med øyet enn hjertet, og de som ser med hjertet oftere faller utenfor, undervurderes, tilogmed behandles som barn. Vi poserer med titler og bevisførsler for hvor viktige vi er, og ser ikke barnsligheten i diverse maskeradespill vi driver med. Men den lille prinsen forteller med enkle ord om hvordan voksenverdenen har glemt det barna har større visdom om. Barn har fått flere rettigheter, blir oftere plukket opp når de har det vanskelig, og hvordan vi behandler de blir utstudert og debattert alle veier... men blir de mer lyttet til? Ikke i betydningen for å belyse hvordan de har det eller hjelpe de, men i betydningen at vi åpner oss for å bli mer opplyst av dem? Bli påminnet om det magiske ved å leve, møte og ta innover oss fundamentale spørsmål som latterliggjør mange av våre voksne konstruksjoner? Hvordan er møtet med oss selv, idet vi møter et barneblikk helt åpent, og lytter?

Dette er bakteppet jeg ønsker ha for min blogg. Kanskje vil jeg glemme puste med magen idet jeg står ovenfor valg om hva å skrive som vekker frykt, og følelse av adskillelse fra alt som er, heller enn den sammenhengen pusten kan minne meg på. Kanskje vil jeg glemme at jeg puster samme luften som de jeg skriver om, og de jeg kommer i dialog med. Kanskje vil jeg rote meg inn i glemsel fra å se ting med hjertet, ikke bare øyet. Kanskje vil jeg posere med min tittel, gjøre meg viktig på barnslige måter. Og kanskje vil jeg rote meg langt fra den nære, enkle og magiske verdenen min sønn og andre barn lever i og ønsker dele med oss. Der hvor en ikke har lært å holde pusten overfladisk. Men da skal dette innlegget stå her. Og tittelen minne meg og mine lesere på: Vi puster usynlig luft. Og lufta vi ikke ser, gir oss og alt rundt oss liv, binder alt sammen, til en helhet.