søndag 2. september 2012

Mangfoldet mistet?

Når jeg innimellom, særlig fredager, kjøper Aftenposten, er spalten "Si ;D" noe av det jeg leser med størst interesse. Unge mennesker på 13-19 år skriver om alt fra lekser til ideologi, og ofte blir jeg fylt av håp og glede over gode poenger og enkle, gode spørsmål som brenner av engasjement og ungt uherdet blikk.

Noen av tekstene gir meg imidlertid en litt dårlig bismak, jeg blir plutselig litt gammel, rister på hodet over utviklingen, for verdenen disse unge skribentene lever i, er allerede en annen en min ungdomsverden. Jeg leste et innlegg for et par uker siden, som forundret og bekymret meg. En jente på circa 16 år frustrerer seg over at alle skal velge samme yrkesforløp, at alle er kjedelige sauer i flokk. Hva med de andre yrkene, de som er nyttige, og ikke like populære? Flotte betraktninger. Men hvilket "unyttig" og trendig yrke gikk sauene i flokk etter? Joda, yrket jeg har valgt. Psykolog.

Et par dager etter jeg leste innlegget, sitter jeg i frisørstol foran en litt usikker og famlende lærling, pluss minus 17 år gammel. Jeg befinner meg snart i en slags fremmed anskuelse av meg selv, allerede fra en litt avdanka generasjon idet jeg nærmer meg tredve og har fått barn og greier, som attpåtil lurer på "hva de unge gjør idag". Jeg forteller henne om innlegget jeg leste, at jeg snart selv er psykolog, og spør om det er sant som innlegget sa. Jo, senest dagen før hadde en venninne ringt begeistra og sagt: "Jeg vet hva jeg vil bli! Sånn derre psykolog".

Sånn derre psykolog. Det høres så kult ut å sitte og høre på folks problemer for penger, altså. Jeg skal ikke utbrodere flere setninger som spant i hodet mitt som forlengelse av "sånn derre psykolog". Men jeg kan innrømme at de malte et stereotypisk, muligens fordomsfullt bilde av fremtidens psykologstudenter: Jenter på 18-20 år som ikke har reflektert i dybden over hva de ønsker bli og hva de egner seg for, men følger en trend fordi det høres kult ut. Nivået inntaket krever, tilsier at de er skoleflinke. Hva er erfaringsgrunnlaget for de fleste av disse idet de entrer studiet? En normal og passe trendy ungdomstid godt skjermet fra livet utenom hjemby, venninner og skole? Og når de tar dette valget, om å bli neste generasjon profesjonelle hjelpere for folk som har erfart livets mørkeste sider, er det mest fordi det høres kult ut? Og fordi det har blitt status? Nå når det har blitt mer prestisje å bli psykolog, er de kanskje også motivert av å gjøre mamma og pappa stolte?

Nå kan det altså ha skjedd. Det som jeg (og mange med meg) har fryktet: Omleggingen ved de fleste universiteter i landet, fra opptak gjennom årsstudiet (generell innføring i psykologi) til opptak rett fra videregående, har gjort psykologistudentene til en mer ensporet, og mindre livserfaren gruppe. Jeg uttrykte min bekymring i kronikken "Mangfoldet vi mister" i Tidsskrift for Norsk Psykologforening januar 2010 (skroll ned på siden for innlegget). Og nå vil jeg uttrykke den igjen.

Ikke noe universitetsstudie kan skape et menneskes grunnlag for å møte og respektere andre mennesker. Ikke noe universitetsstudie kan bygge livserfaring hos et individ. Ikke noe universitetsstudie kan ta en 19 åring, føre henne gjennom et gitt løp som oppmuntrer til voksen innsikt og forståelse, og tro at hun som 24-25 åring dermed er rustet til å møte en mangfoldig virkelighet full av sterke, veldig utrendy historier.

Det er et poeng jeg gjerne skulle hatt med i innlegget jeg linker til over, som ble redigert bort av Tidsskriftet. Innlegget måtte jo forkortes, og dette var litt på siden av hovedtråden, det er nok grunnen til at det ble redigert bort. Tenker jeg. Selv om jeg undres om hvor grenser går for hva en psykologstudent kan mene noe om, og om jeg var ved en slik grense. Jeg beskrev psykologstudiet som en lillebror til medisinstudiet. Og for å spisse det enda mer enn det jeg ville skrevet i Tidsskriftet:
Lillebrødre flest vil ape etter storebror. Selv når det storebror gjør, ikke nødvendigvis er lurt. Når en kunne lært av feilgrep storebror har gjort, våget å tenke annerledes, gå sin egen vei, være sin egen person. Slik psykologstudenter skulle vært, er altså heller ikke studiet. For en student som fikk med seg bruddstykker av opptaksordning-omleggingen sett utenifra, virket det som banale krefter var i sving. Higen etter status og annerkjennelse, fremfor behov for å bevare integritet og egenart. Raske beslutninger utifra fikse idéer, framfor nøye overveielser av mulige alternativer. Mangel på konsekvens-tenkning og en reell debatt om fagets egenart og verdier, og hva ordningen ville gjøre med disse verdiene.

Inntak på psykologstudiet krevde før et mellomtrinn (årsstudiet) etter videregående, og dermed en grundigere overveielse om dette er veien man vil gå. Faktumet at videregående karakterer ikke var hovedkriterie for inntak, gjorde det mindre lukruativt for de som søkte prestisjetunge yrker, og mer mulig for de som ville velge en vei utifra egnethet og motivasjon for å bli psykolog. Vi har tatt et kjempesteg i retning potensielt mindre egnede psykologer, da motivasjonen for å bli psykolog er iferd med å forandre seg fra "Jeg interesserer meg for mennesker og hva som skjer imellom de, og tror jeg kan være en god hjelper når noen har det vondt" til flere tilfeller av "Jeg orker ikke finne ut hva jeg vil bli, dette psykolog-yrket høres kult ut og er så vanskelig å komme inn på at andre blir imponerte om jeg klarer det".

Så, om du havner i en dyp depresjon eller psykotisk tilstand om 6-7 år, møter du kanskje en av neste generasjon psykologer. Kanskje er hun en 25 årig ung dame som har hoppet fra videregående-boble til student-boble til nyansatt flink psykolog boble uten avbrekk, som har vært flink og pliktoppfyllende hele veien, og sannsynligvis prøver være det både ovenfor deg og arbeidsgiver, da hun deler ut de rette skjemaene og stiller de rette spørsmålene utifra de rette metodene. Men er det denne psykologen du trenger? Jeg vet jeg selv ville følt meg enda mer ensom og fremmed, i en slik tilstand, om den som skulle hjelpe meg verken har sett eller erfart mørke og mangfold i eget liv, og endte i stolen foran meg fordi det hørtes kult ut.

Kanskje jeg maler et overdrevent bilde. Jeg vet ikke. Men jeg er iallfall glad for at Universitetet i Bergen stod imot å endre opptaksordning, med brask og bram og dekan som trakk seg og fullt sirkus. Jeg tror det var verdt det. Og jeg håper det fremdeles er noen motiverte og livserfarne psykologspirer der ute, full av drivkrefter på vegne av mennesker, som også kommer inn på studiet.

3 kommentarer:

  1. Jeg er lærer i ungdomsskolen, og er ofte overrasket over ungdommenes evne til å reflektere, vise respekt, se andre mennesker og ha tro på hverandre og støtte hverandre. Jeg er enig med deg i at dyktige, arbeidssomme, kloke og oppbyggende personer ikke nødvendigvis kommer som følge av "skoleflinkhet". For egen del har den nesegruse tiltroen til eksperter fått seg en kraftig trøkk etter å ha møtt både psykologer og spesialpedagoger i lærerjobben som åpenbart er mer opptatt av seg selv og egen fagfortreffelighet enn ungdommene vi er der for å gjøre det beste sammen med. . Enda de har både mange års erfaring og grundig utdanning å skilte med... Så om skoleflinke uerfarne framtidige psykologer vil meg eller andre godt eller ei, tror jeg handler mer om menneskesyn og respekt enn hvor mange år de har levd og hvor mange studiepoeng de har. . Min påstand er i hvert fall at ungdom er langt bedre enn sitt rykte og mange av elevene mine kan jeg gjerne møte igjen som dyktige psykologer!!

    SvarSlett
  2. Jeg tror også ungdom er langt bedre enn sitt rykte, samtidig som jeg undrer meg over hvor overfladisk og selvsentrerte de fremstår mange steder. Jeg vet rett og slett lite om neste generasjon ungdommer, så det godt å lese din beskrivelse! Det gjør det også lettere å tro på at vi utdanner gode psykologer fremover også.
    Det jeg reagerer mest på ved utviklingen, er at psykologstudiet mer enn før lokker på de som ikke reflekterer over hva de vil bli, men velger det andre velger, eller det som gir prestisje. Før var psykolog-yrket såpass spesielt, at det tiltrok seg mange med en særskilt interesse for mennesker og psyken. De hadde også større sjanse til å komme inn, også om de ikke var gode i gym, eldre historie, tysk eller nynorsk (mine svakheter som trakk mitt vgs snitt ned :p). Utsiling av alle som ikke er skoleflinke, er jeg redd vil utradere mange potensielt dyktige psykologer, til fordel for skoleflinke som ønsker en prestisjefull utdannelse mer enn de har tenkt over hva det innebærer å bli psykolog...

    Angående dine erfaringer med psykologer o.l. Jeg tror mange fagpersoner glemmer at de som står barn/ungdom nærmest i hverdagen (foreldre, lærere, andre nære) kjenner de best og har langt mer å si for livene deres, enn noen fagperson! Jovisst har fagpersoner en innvirkning, noen ganger kan de oppdage noe andre ikke ser, eller veilede med et blikk utenifra som er nyttig. Men ikke om de tror de trumfer alle andre i å kjenne barnet, tenker jeg. Da er det vanskelig å få tillit til de, for både barna og de voksne nær barna.

    SvarSlett

Jeg setter pris på både korte og lange kommentarer!