En grønn stemme

Jeg har aldri likt å utbasunere for omverdenen hva jeg stemmer på. Kanskje noe av det handler om å holde avgjørelsen privat, å sikre at det er en prosess og beslutning som jeg tar selvstendig og uavhengig av andre. Da jeg en gang stemte SV, hadde det litt å gjøre med at jeg faktisk var ganske usikker. Jeg stemte litt taktisk, og visste at SV kunne komme i regjering, det var mitt bidrag. Men samtidig var politikk noe litt fjernt, noe som ikke angikk meg. Jeg syns ikke valget speilet hvem jeg er eller hva jeg står for, bare et håp om litt mer solidaritet som motkraft til alt det andre fjaset. 

Når jeg nå stemmer grønt, vet jeg at jeg er en av de som påvirker om de får én eller syv mandater i Stortinget. Da blir det viktig å si det høyt.

Jeg har en analog til de Grønne, og historien deres. Det er kanskje en klisjé, men også en vi til tider glemmer: "Keiserens nye klær". Barnet som peker på illusjonene, og bryter med den aksepterte, alvorlige, voksne kodeksen, kan først kanskje bli møtt med overbærenhet. Konsensusen er jo, at det er den mindre intelligente, som ikke ser klærne. Klærne kan symbolisere så mangt, i denne sammenheng kanskje særlig olje -og vekst-eventyret politikere har kledd seg i, eller rettere sagt troen på at det kan fortsette. 

Øyeblikket fra barnet peker på klærne, til folkemengden begynner å hviske seg imellom, og begynner danne en samlet stemme, har i norsk politikk strakt seg mellom flere tiår.  I 1989 og utover nittitall begynte barnet, det nyetablerte partiet, å strekke utålmodig på beina og nappe i skjørtet på nærmeste voksne og lure på hvorfor keiseren ikke har klær på. Kanskje første reaksjoner blant den voksne konsensusen var en litt dyssende overbærenhet med den lilles naivitet. På tidspunktene jeg begynte stemme grønt, var jeg kanskje som et annet barn i mengden, som snakket litt med de andre med samme tanker rundt meg, og fniste litt over hele opptrinnet som de voksne trodde så innbitt på. Men jeg opplevde, at det var liten vits i å påpeke for alle rundt hva som foregikk, og hva jeg stemte på. Jeg forfektet det smale syn, det som var litt out there, litt naivt i manges øyne, litt på siden av hva den "virkelige" politikken dreier seg om.

Jeg verner ofte i bloggen om barnas 'naivitet' og klokskap. Jeg ønsker å være et talerør for de av oss voksne som våger se deres perspektiv, og se hvor smalsynt og virkelighetsfjernt mye av vårt voksne spill og våre voksne idéer kan bli, i møte med undrende ærlige spørsmål fra barna. Nå har jeg funnet et helt parti av voksne som ønsker være det talerøret. Ikke bare for de ærlige, virkelighetsnære spørsmålene, men for fremtiden barna representerer. 
Som barna, har de Grønne våget å peke på Keiserens nye klær, som desverre er langt fra nye i politikken vår. En kvinne ved navn Hanna Marcusson har fra 2007 vært en av de voknse som løfter hodet og sier "Jeg tror barnet har rett", også når hun merket at hun brøt med konsensusen blant de voksne. Ja, slik er MDG et svært modig parti. De første gangene i denne valgkampen, hvor MDG slapp til i debatter og dialoger med etablerte partier, kunne man lett skimte blikkutvekslinger blant de som følger konsensusen, slik blikkene vekslet overbærende første gangen barnet pekte på den nakne keiseren. 

Fremdeles kan vi se de samme blikkene der MDG ferdes. Men det er noe som har endret seg. De som holder den overbærende minen ved like, og smiler over den lille uskyldsrene som ikke forstår hva det dreier seg om, har ikke sett seg rundt. Som lakeiene og hoffansatte som bærer keiserens usynlige kappe med viktig mine, har de ikke rukket oppdage hviskingen som er iferd med å bli klare stemmer i massene: "Det er jo sant, det barnet sier". 

Det samme barnet vil takke oss i fremtiden, for at vi lyttet, og våget være de mest voksne i forsamlingen. 

De store massene har ikke begynt å rope ut om keiserens nakenhet enda, og kanskje vil det ta tiår før vi er der. Men nå skal individene til valgurnene, der ingen vil møte oss med overbærenhet for at vi ser keiserens nakenhet. Her bestemmer vi, hver for oss, om vi vil velge å tro på den lille som peker på keiseren, smile litt for oss selv over de voksnes illusjoner, og Stemme Grønt. 

www.mdg.no