Anngående "skrikekurer"

En artikkel i Aftenposten satte såkalte "skikekurer" på dagsorden igjen. Jeg syntes artikkelen var litt unyansert i å fremstille ytterpunkt "for eller imot", mens kommentarene under imponerte meg mer. De speiler mange folks vern om retten til å kjenne sitt eget barn, og finne sin egen måte å gjøre ting. Jeg legger ut min kommentar under artikkelen også her (skrevet i engasjert modus her om dagen):

"Som så mange er inne på her: Vi har en utvikling hvor ekspertene, formidlet gjennom svart-hvite fremstillinger i media, kryper inn i heimen og inn i sinnene våre. Noen ganger er det sundt med kunnskapsformidling, vi famler rundt mye i livet, og særlig som småbarnsforeldre, vi trenger kunnskap. Men et viktig spørsmål er om folks egen stemme, egen følelse av hva som er rett for dem og deres barn, blir overdøvet av uttalelser om hva som er bra eller dårlig. Jeg er redd foreldre lettere havner 'ut av seg selv' på et vis, slutter å kjenne etter og tro på det som føles riktig. Det gjelder barnehage-trenden, det gjelder idéer om oppdragelse, det gjelder skrikekurer, og sikkert mye annet. 

Når helsesøstre og andre anbefaler "skrikekur", er det noe mange foreldre velger prøve i tro på at fagfolk har mer rett, enn deres egen følelse er rett. Jeg tror også barnet merker når de utsettes for tekniske metoder der foreldrene ikke er seg selv, så mye som de er instruert utenifra. Jo, skrikekurer 'fungerer' for noen. Men vi kan ikke vite om det fungerer fordi barnet finner ut det ikke nytter skike for oppmerksomhet, og sovner med god følelse, eller om de rett og slett gir opp, og tidlig finner ut at de ikke kan bli møtt og bli tatt vare på om de er redde og alene i mørket. De har jo ikke språk til å fortelle oss dette enda. DET er skummelt, syns jeg. 

Mange nevner forskjell på gråt, der dukker foreldres egen stemme opp igjen. Den som kjenner barnet og føler seg frem med foreldreinnstinkter i behold. Det er noe annet enn å innføre en teknisk metode fordi noen andre sa det. Ikke minst tror jeg det er skadelig for hele familien når foreldre kjenner empati og forelderinnstinkt som sier barnet har det vondt (og det sannsynligvis er snakk om den gråten som forteller om smerte og frykt), men holder ut fordi en ekspert sa de skulle det. Da får kontakten og empatien en brist. 

Det er pinlig at aftenposten har en meningsmåling her for eller imot forbud mot skrikekur. Det er jo virkelig ikke snakk om et forbud mot hvordan folk løser ting i hjemmene sine, og det ville jo vært umulig med tanke på alle nyansene folk snakker om her. Det er snakk om forbud mot at helsesøstre _anbefaler_ skrikekurer, og det er noe ganske annet! For det gjør skrikekurer til noe mer legitimt enn andre løsninger. Selv om det er større grunn til å stille spørsmål ved skriking enn annet. Risikoen for unger som er 'bortskjemte' på oppmerksomhet og kjærlighet (noe jeg selv mener de ikke blir) av byssing/amming/bæring, er jo ingenting i forhold til risiko for utrygghet i livet og manglende tillit til at foreldrene er der for en...

Jeg er snart ferdig utdannet psykolog. Vi kaller stadig på nyeste forskningen, slikt som Willy Tore Mørch slår i bordet med i artikkelen, men vi trenger jo ikke det! Utviklingspsykologi på sitt mest basale, fra Bowlby og Ainsworth på 60 og 70 tall, har stadfestet opp og i mente at sensitivitet, respons og evne til å respondere på gråt er i direkte sammenheng med trygg tilknytning! Jo raskere mødre på 70 tallet plukket opp sitt gråtende spedbarn, jo mer trygge var de i relasjonen rundt 1 års alder. Disse sammenhengende er noe av den mest etablerte og velfunderte kunnskapen i psykologi.

Utviklingspsykologi er mye basert på evolusjonsteori. Man ser for seg at spedbarnet kommer med en slags "oppskrift" som vi har utviklet gjennom menneskehetens historie. Og i vår historie har det alltid vært farer (og er fremdeles for mange folkeslag). Spedbarnet skal gråte når det føler seg utrygt, og holde seg nær forelder, for å øke sjansen for overlevelse. Bowlby (som først utviklet teorier om tilknytning) beskriver spedbarnets gråt som en grunnleggende overlevelsesmekanisme. Mat, søvn og trygghet fra fare er viktigste elementer som sikrer overlevelse, og barnet er fullstendig avhengig av den voksne. Når barna blir istand til å utforske omgivelsene, holder de seg likevel tett til foreldre og kan reagere når de går, eller være skeptiske til fremmede. Dette er også en mekanisme for overlevelse, da de f.eks i en skog full av farer er prisgitt denne frykten for å ikke havne i fare idet de begynner utforske. Når vi ber barn om å tilpasse seg vår verden, våre bekvemmeligheter, ignorerer vi innstinktene de har med seg, beregnet på en farefull verden. Vi kan ikke si til et spedbarn som ikke kjenner verden godt enda: "Skjerp deg, du må jo skjønne at du er trygg her alene i mørket". Følelsene til spedbarnet kan gå i alarm, slik de ville gjort hos et spedbarn overlatt alene i jungelen eller fjellet...
Slik grunnleggende logisk tankegang, og grunnelementer i tilknytningsteori, har blitt totalt ignorert av eksperter som anbefaler skrikekurer. 

Det er mulig å ha empati og forståelse BÅDE for foreldre som er utkjørt av søvnmangel, og barnet som er redd/engstelig/sulten/utrygg/i smerter/søvnløs. Det er ikke noen motsetning mellom disse, for foreldre som får være empatiske og handle ut fra sin egen kløkt og foreldreinnstinkter, vil også virke beroligende på ethvert barn..."