søndag 23. september 2012

Å bære barnet sitt

Dagen etter kjentes det med ett mer virkelig. Det at jeg hadde fått et barn. Det at magen var tom, og utenfor den var det et nytt menneske. Eller, rettere sagt utenpå magen. For etter keisersnitt og halvannen time alene uten barnet nær meg, etter omtåka søvnløshet og instruksjoner fra stressede sykepleiere, etter amming og forvirring rundt hvor lenge og hvor ofte og hvorfor han gråt og om han hadde vondt eller var sulten eller trøtt eller hva... plasserte jeg ham i sjalet. Han lå i fosterstilling, kanskje slik han hadde lagt inni meg, og så på et vis konsentrert ut, liksom opptatt av å bearbeide hele den dramatiske overgangen fra livmor til liv i verden. For nå hadde han funnet en plass i en vant stilling, der han kjente igjen de vante hjerteslagene, den vante pusterytmen, den vante gangen. Og han sov. Jeg gikk i gangene på sykehuset med den sovende babyen min på kroppen min, og kjente slitenhetsrynkene, bleikheten og uvirkeligheten vike for en strålende stolthet. Her er jeg, jeg har blitt mor, her er jeg og mitt barn, en vandrende enhet knytt sammen av et sjal.

Etterpå gjorde det litt vondt å plassere ham oppi plast-boksen vi hadde fått utdelt. En sånn plastboks med hjul på, med bamsedyne og helseteppe i. Jeg la den lille kroppen flatt på rygg.. nesten så jeg måtte bøye ham ut av en naturlig rundhet, og løsrive ham fra alle holdepunkter: Pusten, kroppsvarmen, hjerteslagene, luktene. 

Uvirkeligheten ved å være mor, kunne plutselig gripe om meg igjen de første par månedene. Plutselig et gisp innvendig. Et slags sjelelig jetlag over å ha tatt flyturen fra en tidsepoke til en annen. Sorgen over før-spedbarns livet som var forlatt. Undring over den store magen og tilværelsen med den, som plutselig var en fjern drøm. Og et blikk på min lille, som noe jeg ikke helt kunne forstå at fantes. Noen ganger kunne han kjennes som noe fremmed. Særlig hvis han lå i vogna, eller i bærebag'en. Hvem er dette lille vesenet der borte, der nede? Hvor kom han fra? Hva skjedde egentlig? Da kunne jeg ta ham på meg igjen, og kjenne at på nytt at han angår meg, snakker til meg, kommer fra meg, er trygg hos meg, er del av meg og noe annet enn meg på samme tid. 

Han slet med magen, slik sikkert mange gjør. Luften satt fast i ham, begge veier. Rapene kunne komme en halvtime etter et måltid, og om vi la ham ned med en rap sittende fast, lå han og spente seg og skrek. Til han fikk være rett opp og ned, mens vi bevegde oss fritt, med armene fritt. Han hadde sånn skriketid, som jeg hørte mange har, på ettermiddag og kveld. Da tok vi ham på oss, og det stilnet. 

Var vi ute satt andres smil løst ved synet av den lille kroppen på forelder-kroppen. Kanskje særlig da han tittet frem fra fosterstilling på pappaen sin, en liten bylt som dekket under halvparten av overkroppen hans. Allerede da han var 4 dager gammel var jeg på en kort tur i et par butikker med ham på meg. Jeg var jo stolt av å kunne vise ham frem, men ikke bare det, jeg var så glad for å dele et så lite barn med omverdenen. Andre som ham lå inne i en trillende boks, avskjermet fra alt og alle. Da damene i blomsterbutikken så ham, var de også slått av livets mirakel, slik vi blir, når vi får ta del i et øyeblikk med et menneske som er så... nytt.

Vi kunne bruke vogn her vi bor, der lydene, og særlig stillheten i naturen, var vant og trygt for ham. Én gang hadde vi ham i vogna på Coop Hypermarked, og lovet hverandre å ikke gjenta hendelsen. Han skrek, nesten gutturalt forskremte lyder spredde seg mellom hyllene. Innimellom stresset over å få med oss det vi skulle, og kroppslige reaksjoner på mitt barns gråt, så jeg for meg hans verden, i øyeblikket: Fremmede, høye lyder, et fjernt glimt av mamma og pappa der ute, omgitt av en vegg, i en boks på hjul. Uten nærhet, uten trygghet. Ettersom vi ikke hadde bæretøy med, måtte vi veksle mellom å holde ham mens vi plukket varer, og legge ham ned til fortvilelsen når vi måtte bruke begge hendene våre og komme oss noen vei med varer og vogn. 

Å måtte manøvrere en ting på hjul mellom trange hyller og folkemengder. Plassere vogn utenfor butikker og kaféer og nervøst følge med om han skriker eller ikke. Å ikke vite, ikke kjenne på meg, hvordan han har det der nede i tingen på hjul. Å merke at han er sulten først når han skriker skikkelig ut om det, og føle meg utilgjengelig for ham mens jeg stresser med å finne et sted å amme, mens jeg kjenner meg klam av kroppens reaksjoner på skriket, og fremmed for ham der han ligger milevis unna meg. 
Versus å gå med ham på kroppen min innimellom hyller og mennesker. Å ikke måtte tenke på ham og bekymre meg, bare ha ham der. Å merke han spenner seg over en lyd han hører, og berolige med så lav stemme at folk rundt ikke hører. Merke uroen som signaliserer sult og være hakket nærmere ammestedet idet uroen går over til skrik. Vite at han opplever det kjente og nære ved kroppen min, når noe er fremmed og nytt, slik at verden ufarliggjøres med følelsen av min trygghet. Ta ham med inn på kafé og legge ham på benken ved siden av meg, dele kaféstunden med ham. 

Så fort han begynte fokusere på enkelt-ting, og etterhvert forsøke gripe, kunne vi gå bort til et tre, eller en blomst, eller noe med rar tekstur. Og dele opplevelsen av det nye med ham. Noe annet enn lekene i babygymmen. "Kanskje han merker at bladet er levende. Det er noe magisk ved dette øyeblikket."

Sønnen min i bæretøy på pappas mage. Hvilket utrolig samspill av ansiktsuttrykk og felles utforsking av verden og kameratskap og latter og liv! Og når han sovner med hodet under pappas hode, i duvingen fra stødige skritt og med både lyden og vibreringen fra pappas nynnende stemme. Hver kveld før kveldsamming har han sittet, og sitter, på pappas mage, hjemme i roen hans. I sang og musikk eller frisk luft med pappas jakke pakket rundt deres lille far-sønn boble. 

Da han begynte sitte på ryggen min, var det som et lite frigjørelse-rituale, i takt med at han begynte krabbe og utforske. Jeg kunne kjenne om han hadde det bra, og om han sovnet. Jeg kunne kikke i et speil for å se ham. Men ellers var han som en egen person på tur, der han satt. Fremdeles med følelsen av pusten min. Fremdeles med tryggheten min. Men uten at mitt blikk så hans blikk. Og da ville han sitte der og prate, prate mer enn med lekene sine, prate med trærne og vinden og magien, ja noen ganger nesten synge med lyse vakre lyder. Nå er han i verden, en egen person, med et eget blikk som jeg ikke kjenner. Og han prater med verden, på sitt vakre bablespråk! Og jeg får æren av å høre samtalen, rett ved øret mitt...

Jeg har skrevet hovedoppgave om blant annet bæring. Jeg kunne skrevet faglig og diskutert fordeler i forhold til tilknytning, fortalt om mangelen på forskning og den lille forskningen som er. Sammenlignet kenguruomsorg med bæring og fortalt om mine hypoteser om at bæring vil forebygge/lindre barseldepresjoner. En faglig vinkling komme en annen gang, eller formidles på mail for de som ønsker (psymelihen@gmail.com). Akkurat nå ville jeg bare dele noe personlig. Om hvor fint det har vært for oss å bære barnet vårt.

onsdag 19. september 2012

Anngående "skrikekurer"

En artikkel i Aftenposten satte såkalte "skikekurer" på dagsorden igjen. Jeg syntes artikkelen var litt unyansert i å fremstille ytterpunkt "for eller imot", mens kommentarene under imponerte meg mer. De speiler mange folks vern om retten til å kjenne sitt eget barn, og finne sin egen måte å gjøre ting. Jeg legger ut min kommentar under artikkelen også her (skrevet i engasjert modus her om dagen):


"Som så mange er inne på her: Vi har en utvikling hvor ekspertene, formidlet gjennom svart-hvite fremstillinger i media, kryper inn i heimen og inn i sinnene våre. Noen ganger er det sundt med kunnskapsformidling, vi famler rundt mye i livet, og særlig som småbarnsforeldre, vi trenger kunnskap. Men et viktig spørsmål er om folks egen stemme, egen følelse av hva som er rett for dem og deres barn, blir overdøvet av uttalelser om hva som er bra eller dårlig. Jeg er redd foreldre lettere havner 'ut av seg selv' på et vis, slutter å kjenne etter og tro på det som føles riktig. Det gjelder barnehage-trenden, det gjelder idéer om oppdragelse, det gjelder skrikekurer, og sikkert mye annet. 
Når helsesøstre og andre anbefaler "skrikekur", er det noe mange foreldre velger prøve i tro på at fagfolk har mer rett, enn deres egen følelse er rett. Jeg tror også barnet merker når de utsettes for tekniske metoder der foreldrene ikke er seg selv, så mye som de er instruert utenifra. Jo, skrikekurer 'fungerer' for noen. Men vi kan ikke vite om det fungerer fordi barnet finner ut det ikke nytter skike for oppmerksomhet, og sovner med god følelse, eller om de rett og slett gir opp, og tidlig finner ut at de ikke kan bli møtt og bli tatt vare på om de er redde og alene i mørket. De har jo ikke språk til å fortelle oss dette enda. DET er skummelt, syns jeg. 
Mange nevner forskjell på gråt, der dukker foreldres egen stemme opp igjen. Den som kjenner barnet og føler seg frem med foreldreinnstinkter i behold. Det er noe annet enn å innføre en teknisk metode fordi noen andre sa det. Ikke minst tror jeg det er skadelig for hele familien når foreldre kjenner empati og forelderinnstinkt som sier barnet har det vondt (og det sannsynligvis er snakk om den gråten som forteller om smerte og frykt), men holder ut fordi en ekspert sa de skulle det. Da får kontakten og empatien en brist. 
Det er pinlig at aftenposten har en meningsmåling her for eller imot forbud mot skrikekur. Det er jo virkelig ikke snakk om et forbud mot hvordan folk løser ting i hjemmene sine, og det ville jo vært umulig med tanke på alle nyansene folk snakker om her. Det er snakk om forbud mot at helsesøstre _anbefaler_ skrikekurer, og det er noe ganske annet! For det gjør skrikekurer til noe mer legitimt enn andre løsninger. Selv om det er større grunn til å stille spørsmål ved skriking enn annet. Risikoen for unger som er 'bortskjemte' på oppmerksomhet og kjærlighet (noe jeg selv mener de ikke blir) av byssing/amming/bæring, er jo ingenting i forhold til risiko for utrygghet i livet og manglende tillit til at foreldrene er der for en...
Jeg er snart ferdig utdannet psykolog. Vi kaller stadig på nyeste forskningen, slikt som Willy Tore Mørch slår i bordet med i artikkelen, men vi trenger jo ikke det! Utviklingspsykologi på sitt mest basale, fra Bowlby og Ainsworth på 60 og 70 tall, har stadfestet opp og i mente at sensitivitet, respons og evne til å respondere på gråt er i direkte sammenheng med trygg tilknytning! Jo raskere mødre på 70 tallet plukket opp sitt gråtende spedbarn, jo mer trygge var de i relasjonen rundt 1 års alder. Disse sammenhengende er noe av den mest etablerte og velfunderte kunnskapen i psykologi.
Utviklingspsykologi er mye basert på evolusjonsteori. Man ser for seg at spedbarnet kommer med en slags "oppskrift" som vi har utviklet gjennom menneskehetens historie. Og i vår historie har det alltid vært farer (og er fremdeles for mange folkeslag). Spedbarnet skal gråte når det føler seg utrygt, og holde seg nær forelder, for å øke sjansen for overlevelse. Bowlby (som først utviklet teorier om tilknytning) beskriver spedbarnets gråt som en grunnleggende overlevelsesmekanisme. Mat, søvn og trygghet fra fare er viktigste elementer som sikrer overlevelse, og barnet er fullstendig avhengig av den voksne. Når barna blir istand til å utforske omgivelsene, holder de seg likevel tett til foreldre og kan reagere når de går, eller være skeptiske til fremmede. Dette er også en mekanisme for overlevelse, da de f.eks i en skog full av farer er prisgitt denne frykten for å ikke havne i fare idet de begynner utforske. Når vi ber barn om å tilpasse seg vår verden, våre bekvemmeligheter, ignorerer vi innstinktene de har med seg, beregnet på en farefull verden. Vi kan ikke si til et spedbarn som ikke kjenner verden godt enda: "Skjerp deg, du må jo skjønne at du er trygg her alene i mørket". Følelsene til spedbarnet kan gå i alarm, slik de ville gjort hos et spedbarn overlatt alene i jungelen eller fjellet...
Slik grunnleggende logisk tankegang, og grunnelementer i tilknytningsteori, har blitt totalt ignorert av eksperter som anbefaler skrikekurer. 
Det er mulig å ha empati og forståelse BÅDE for foreldre som er utkjørt av søvnmangel, og barnet som er redd/engstelig/sulten/utrygg/i smerter/søvnløs. Det er ikke noen motsetning mellom disse, for foreldre som får være empatiske og handle ut fra sin egen kløkt og foreldreinnstinkter, vil også virke beroligende på ethvert barn..."

søndag 2. september 2012

Mangfoldet mistet?

Når jeg innimellom, særlig fredager, kjøper Aftenposten, er spalten "Si ;D" noe av det jeg leser med størst interesse. Unge mennesker på 13-19 år skriver om alt fra lekser til ideologi, og ofte blir jeg fylt av håp og glede over gode poenger og enkle, gode spørsmål som brenner av engasjement og ungt uherdet blikk.

Noen av tekstene gir meg imidlertid en litt dårlig bismak, jeg blir plutselig litt gammel, rister på hodet over utviklingen, for verdenen disse unge skribentene lever i, er allerede en annen en min ungdomsverden. Jeg leste et innlegg for et par uker siden, som forundret og bekymret meg. En jente på circa 16 år frustrerer seg over at alle skal velge samme yrkesforløp, at alle er kjedelige sauer i flokk. Hva med de andre yrkene, de som er nyttige, og ikke like populære? Flotte betraktninger. Men hvilket "unyttig" og trendig yrke gikk sauene i flokk etter? Joda, yrket jeg har valgt. Psykolog.

Et par dager etter jeg leste innlegget, sitter jeg i frisørstol foran en litt usikker og famlende lærling, pluss minus 17 år gammel. Jeg befinner meg snart i en slags fremmed anskuelse av meg selv, allerede fra en litt avdanka generasjon idet jeg nærmer meg tredve og har fått barn og greier, som attpåtil lurer på "hva de unge gjør idag". Jeg forteller henne om innlegget jeg leste, at jeg snart selv er psykolog, og spør om det er sant som innlegget sa. Jo, senest dagen før hadde en venninne ringt begeistra og sagt: "Jeg vet hva jeg vil bli! Sånn derre psykolog".

Sånn derre psykolog. Det høres så kult ut å sitte og høre på folks problemer for penger, altså. Jeg skal ikke utbrodere flere setninger som spant i hodet mitt som forlengelse av "sånn derre psykolog". Men jeg kan innrømme at de malte et stereotypisk, muligens fordomsfullt bilde av fremtidens psykologstudenter: Jenter på 18-20 år som ikke har reflektert i dybden over hva de ønsker bli og hva de egner seg for, men følger en trend fordi det høres kult ut. Nivået inntaket krever, tilsier at de er skoleflinke. Hva er erfaringsgrunnlaget for de fleste av disse idet de entrer studiet? En normal og passe trendy ungdomstid godt skjermet fra livet utenom hjemby, venninner og skole? Og når de tar dette valget, om å bli neste generasjon profesjonelle hjelpere for folk som har erfart livets mørkeste sider, er det mest fordi det høres kult ut? Og fordi det har blitt status? Nå når det har blitt mer prestisje å bli psykolog, er de kanskje også motivert av å gjøre mamma og pappa stolte?

Nå kan det altså ha skjedd. Det som jeg (og mange med meg) har fryktet: Omleggingen ved de fleste universiteter i landet, fra opptak gjennom årsstudiet (generell innføring i psykologi) til opptak rett fra videregående, har gjort psykologistudentene til en mer ensporet, og mindre livserfaren gruppe. Jeg uttrykte min bekymring i kronikken "Mangfoldet vi mister" i Tidsskrift for Norsk Psykologforening januar 2010 (skroll ned på siden for innlegget). Og nå vil jeg uttrykke den igjen.

Ikke noe universitetsstudie kan skape et menneskes grunnlag for å møte og respektere andre mennesker. Ikke noe universitetsstudie kan bygge livserfaring hos et individ. Ikke noe universitetsstudie kan ta en 19 åring, føre henne gjennom et gitt løp som oppmuntrer til voksen innsikt og forståelse, og tro at hun som 24-25 åring dermed er rustet til å møte en mangfoldig virkelighet full av sterke, veldig utrendy historier.

Det er et poeng jeg gjerne skulle hatt med i innlegget jeg linker til over, som ble redigert bort av Tidsskriftet. Innlegget måtte jo forkortes, og dette var litt på siden av hovedtråden, det er nok grunnen til at det ble redigert bort. Tenker jeg. Selv om jeg undres om hvor grenser går for hva en psykologstudent kan mene noe om, og om jeg var ved en slik grense. Jeg beskrev psykologstudiet som en lillebror til medisinstudiet. Og for å spisse det enda mer enn det jeg ville skrevet i Tidsskriftet:
Lillebrødre flest vil ape etter storebror. Selv når det storebror gjør, ikke nødvendigvis er lurt. Når en kunne lært av feilgrep storebror har gjort, våget å tenke annerledes, gå sin egen vei, være sin egen person. Slik psykologstudenter skulle vært, er altså heller ikke studiet. For en student som fikk med seg bruddstykker av opptaksordning-omleggingen sett utenifra, virket det som banale krefter var i sving. Higen etter status og annerkjennelse, fremfor behov for å bevare integritet og egenart. Raske beslutninger utifra fikse idéer, framfor nøye overveielser av mulige alternativer. Mangel på konsekvens-tenkning og en reell debatt om fagets egenart og verdier, og hva ordningen ville gjøre med disse verdiene.

Inntak på psykologstudiet krevde før et mellomtrinn (årsstudiet) etter videregående, og dermed en grundigere overveielse om dette er veien man vil gå. Faktumet at videregående karakterer ikke var hovedkriterie for inntak, gjorde det mindre lukruativt for de som søkte prestisjetunge yrker, og mer mulig for de som ville velge en vei utifra egnethet og motivasjon for å bli psykolog. Vi har tatt et kjempesteg i retning potensielt mindre egnede psykologer, da motivasjonen for å bli psykolog er iferd med å forandre seg fra "Jeg interesserer meg for mennesker og hva som skjer imellom de, og tror jeg kan være en god hjelper når noen har det vondt" til flere tilfeller av "Jeg orker ikke finne ut hva jeg vil bli, dette psykolog-yrket høres kult ut og er så vanskelig å komme inn på at andre blir imponerte om jeg klarer det".

Så, om du havner i en dyp depresjon eller psykotisk tilstand om 6-7 år, møter du kanskje en av neste generasjon psykologer. Kanskje er hun en 25 årig ung dame som har hoppet fra videregående-boble til student-boble til nyansatt flink psykolog boble uten avbrekk, som har vært flink og pliktoppfyllende hele veien, og sannsynligvis prøver være det både ovenfor deg og arbeidsgiver, da hun deler ut de rette skjemaene og stiller de rette spørsmålene utifra de rette metodene. Men er det denne psykologen du trenger? Jeg vet jeg selv ville følt meg enda mer ensom og fremmed, i en slik tilstand, om den som skulle hjelpe meg verken har sett eller erfart mørke og mangfold i eget liv, og endte i stolen foran meg fordi det hørtes kult ut.

Kanskje jeg maler et overdrevent bilde. Jeg vet ikke. Men jeg er iallfall glad for at Universitetet i Bergen stod imot å endre opptaksordning, med brask og bram og dekan som trakk seg og fullt sirkus. Jeg tror det var verdt det. Og jeg håper det fremdeles er noen motiverte og livserfarne psykologspirer der ute, full av drivkrefter på vegne av mennesker, som også kommer inn på studiet.