fredag 31. august 2012

Norsk helsevesen elsker Husby og Sørheim.

Hele Norge nikker og smiler til hverandre. Felles lettelse over at ABB ble bedømt tilregnelig. Felles fryd over dommer Arntzens nyanserte og grundige fremleggelse av dommen. 

Husby og Sørheim, to flinke og svært erfarne fagfolk som gjorde jobben sin, overbeviste rettskommisjonen, og forvirret både rettsal og nasjon.
Mange nordmenn uten noen form for psykiatri-utdannelse har snudd og vendt på sjekkliste-kriterier for diagnoser, forsøkt å forstå hvor grensene går for psykose, forsøkt å forstå hvordan en går frem for å kategorisere enkeltmennesker. Når så mange har blitt mer opplyst om hva som skjer i den mystiske psykiatriverdenen, har myten om den riktige og objektive bedømmelsen av et menneskes psyke fått seg store knekk. 

Når den kollektive fornuft setter flinke fagfolk under lupen, er de fratatt beskyttelsen i de smale rom der eksperter og gruppepsykologi regjerer. "Lekmannen" har fått anledning til å avsløre sjekklistemonomanien, hvordan rigiditet og forestillinger om objektivitet gjør fagfolk lite kloke, og dyktige dommere enda klokere. 
Husby og Sørheim har blitt symbolene for denne typen uklokskap. To flinke fagfolk som gjorde hva de har gjort og fått kreditt for å gjøre i x antall saker: De plasserte et menneske i en kategori utifra systematisk metode, uten å forklare årsaker, uten å se på sammenhengene.

Tenk om vi nå også kunne avsløre mytene om objektive vurderinger og riktige metoder i psykisk helsevern. Der skapes og fremelskes Husby(er) og Sørheim(er), flinke fagfolk som kan krysse av på lister med grundig presisjon og argumentasjon. Deres mandat er å ta mindre hensyn til komplekse bilder, og for all del ikke utvise selvstendig tenkning eller skjønn. I lukkede kontorer og terapirom kan ingen klok lekmann peke på keiserens nakenhet og lure på hva de driver med, og ingen dommer bryter igjennom med klokskap og nyanser. Når Husbyene og Sørheimene gjør sine vurderinger, blir disse oftest stående uten at andre kommer inn og viser at vurderingen kan være en helt annen, om man tolker symptomene litt annerledes. Og konsekvensene gjelder for andre enn en massemorder: Barn og unge, voksne og eldre, med sårbare liv lagt i hendene på profesjonelle.

Jeg har inntrykk av at ordet "skjønn" har inntil nylig blitt oppfattet som noe negativt. "Vi må ikke skape for mye rom for skjønn, for det ivaretar ikke objektiviteten". Å handle på bakgrunn av skjønn er et feilgrep av de store om en er profesjonell hjelper, en sone der en risikerer å ikke "ha sitt på det rene" med å kunne vise til standariserte fremgangsmåter. Men det var før Husby og Sørheim.
Ordet "skjønn" har fått en annen ladning nå. Som kanskje vårt viktigste middel mot å bli fortapt i en forenklet, kald, rigid utgave av virkeligheten. Ekspertise har vi kanskje oppfattet å handle om evne til objektive vurderinger og riktig bruk av teknikker. Vil vi nå oppfatte ekspertise som en evne til å kombinere kunnskap og erfaring idet en vurderer hver sak på en unik måte, med bruk av skjønn? Og vil vi klare overføre våre observasjoner, hele Norges observasjoner, av en ensporet og uklok måte å vurdere et menneske med all sin kompleksitet, til alle de andre rommene utenfor rettsalen, der slik uklokskap brer om seg?

Vil vi klare å bevege oss videre fra å gjøre Husby og Sørheim til enslige syndebukker?
Eller har vi delt oss i to, ute av stand til å trekke linjer fra ABB-rettsak til resten av Norge, ute av stand til å se Husbyer og Sørheimer overalt der de sitter og krysser av på lister, ute av stand til å stille spørsmål ved hvor Husby og Sørheim kom fra, og hvorfor de er velrenomerte og respekterte i den grad at de fikk denne jobben? Skal vi trekke linjene, må vi se på helsevesenet vårt: Hvordan idéer om mål, prosedyrer og sjekklister har blitt svaret når vesenet frykter feiltrinn eller å risikere at menneskelige faktorer får terreng... Og vi må se på vår egen forførelse, der vi blendes av idéer om objektive mål og flotte forenklinger av komplekse liv og systemer. Vi må våge oss ut i terreng lignende det vi var i under rettsaken, der ingen skjønner hva som er virkelighet, der man kan se samme person på x antall måter, der man tør stå i uvisshet og forvirring, før den kloke dommeren i oss endelig får ordet. 

5 kommentarer:

  1. Alf Erik Strandheim11. september 2012 kl. 13:34

    Spennende tanker Melinda. Skjønn er i kjernen av faget vårt. Psykologi er ikke, og kan aldri bli noen naturvitenskap. Om man kler opp faget i hvite frakker og kaller det psykiatri gjelder det samme. Men da melder også spørsmålet seg om hvem som har "overskjønn". Det hele blir et maktspørsmål - eller iallefall også et maktspørsmål. Makt ligger dermed også i kjernen av faget vårt ;-)

    SvarSlett
  2. Takk for kommentar!
    Ja, jeg tror du retter fokus på kanskje det viktigste tema i etikken og vår profesjon. Det blir mye problematisert, men har vi egentlig tatt inn over oss den grunnleggende makten som ligger som premiss for absolutt alt vi gjør? Og hva som er etisk vanskelig med både diagnostisering og annen type kategorisering av mennesker?

    SvarSlett

Jeg setter pris på både korte og lange kommentarer!