søndag 23. september 2012

Å bære barnet sitt

Dagen etter kjentes det med ett mer virkelig. Det at jeg hadde fått et barn. Det at magen var tom, og utenfor den var det et nytt menneske. Eller, rettere sagt utenpå magen. For etter keisersnitt og halvannen time alene uten barnet nær meg, etter omtåka søvnløshet og instruksjoner fra stressede sykepleiere, etter amming og forvirring rundt hvor lenge og hvor ofte og hvorfor han gråt og om han hadde vondt eller var sulten eller trøtt eller hva... plasserte jeg ham i sjalet. Han lå i fosterstilling, kanskje slik han hadde lagt inni meg, og så på et vis konsentrert ut, liksom opptatt av å bearbeide hele den dramatiske overgangen fra livmor til liv i verden. For nå hadde han funnet en plass i en vant stilling, der han kjente igjen de vante hjerteslagene, den vante pusterytmen, den vante gangen. Og han sov. Jeg gikk i gangene på sykehuset med den sovende babyen min på kroppen min, og kjente slitenhetsrynkene, bleikheten og uvirkeligheten vike for en strålende stolthet. Her er jeg, jeg har blitt mor, her er jeg og mitt barn, en vandrende enhet knytt sammen av et sjal.

Etterpå gjorde det litt vondt å plassere ham oppi plast-boksen vi hadde fått utdelt. En sånn plastboks med hjul på, med bamsedyne og helseteppe i. Jeg la den lille kroppen flatt på rygg.. nesten så jeg måtte bøye ham ut av en naturlig rundhet, og løsrive ham fra alle holdepunkter: Pusten, kroppsvarmen, hjerteslagene, luktene. 

Uvirkeligheten ved å være mor, kunne plutselig gripe om meg igjen de første par månedene. Plutselig et gisp innvendig. Et slags sjelelig jetlag over å ha tatt flyturen fra en tidsepoke til en annen. Sorgen over før-spedbarns livet som var forlatt. Undring over den store magen og tilværelsen med den, som plutselig var en fjern drøm. Og et blikk på min lille, som noe jeg ikke helt kunne forstå at fantes. Noen ganger kunne han kjennes som noe fremmed. Særlig hvis han lå i vogna, eller i bærebag'en. Hvem er dette lille vesenet der borte, der nede? Hvor kom han fra? Hva skjedde egentlig? Da kunne jeg ta ham på meg igjen, og kjenne at på nytt at han angår meg, snakker til meg, kommer fra meg, er trygg hos meg, er del av meg og noe annet enn meg på samme tid. 

Han slet med magen, slik sikkert mange gjør. Luften satt fast i ham, begge veier. Rapene kunne komme en halvtime etter et måltid, og om vi la ham ned med en rap sittende fast, lå han og spente seg og skrek. Til han fikk være rett opp og ned, mens vi bevegde oss fritt, med armene fritt. Han hadde sånn skriketid, som jeg hørte mange har, på ettermiddag og kveld. Da tok vi ham på oss, og det stilnet. 

Var vi ute satt andres smil løst ved synet av den lille kroppen på forelder-kroppen. Kanskje særlig da han tittet frem fra fosterstilling på pappaen sin, en liten bylt som dekket under halvparten av overkroppen hans. Allerede da han var 4 dager gammel var jeg på en kort tur i et par butikker med ham på meg. Jeg var jo stolt av å kunne vise ham frem, men ikke bare det, jeg var så glad for å dele et så lite barn med omverdenen. Andre som ham lå inne i en trillende boks, avskjermet fra alt og alle. Da damene i blomsterbutikken så ham, var de også slått av livets mirakel, slik vi blir, når vi får ta del i et øyeblikk med et menneske som er så... nytt.

Vi kunne bruke vogn her vi bor, der lydene, og særlig stillheten i naturen, var vant og trygt for ham. Én gang hadde vi ham i vogna på Coop Hypermarked, og lovet hverandre å ikke gjenta hendelsen. Han skrek, nesten gutturalt forskremte lyder spredde seg mellom hyllene. Innimellom stresset over å få med oss det vi skulle, og kroppslige reaksjoner på mitt barns gråt, så jeg for meg hans verden, i øyeblikket: Fremmede, høye lyder, et fjernt glimt av mamma og pappa der ute, omgitt av en vegg, i en boks på hjul. Uten nærhet, uten trygghet. Ettersom vi ikke hadde bæretøy med, måtte vi veksle mellom å holde ham mens vi plukket varer, og legge ham ned til fortvilelsen når vi måtte bruke begge hendene våre og komme oss noen vei med varer og vogn. 

Å måtte manøvrere en ting på hjul mellom trange hyller og folkemengder. Plassere vogn utenfor butikker og kaféer og nervøst følge med om han skriker eller ikke. Å ikke vite, ikke kjenne på meg, hvordan han har det der nede i tingen på hjul. Å merke at han er sulten først når han skriker skikkelig ut om det, og føle meg utilgjengelig for ham mens jeg stresser med å finne et sted å amme, mens jeg kjenner meg klam av kroppens reaksjoner på skriket, og fremmed for ham der han ligger milevis unna meg. 
Versus å gå med ham på kroppen min innimellom hyller og mennesker. Å ikke måtte tenke på ham og bekymre meg, bare ha ham der. Å merke han spenner seg over en lyd han hører, og berolige med så lav stemme at folk rundt ikke hører. Merke uroen som signaliserer sult og være hakket nærmere ammestedet idet uroen går over til skrik. Vite at han opplever det kjente og nære ved kroppen min, når noe er fremmed og nytt, slik at verden ufarliggjøres med følelsen av min trygghet. Ta ham med inn på kafé og legge ham på benken ved siden av meg, dele kaféstunden med ham. 

Så fort han begynte fokusere på enkelt-ting, og etterhvert forsøke gripe, kunne vi gå bort til et tre, eller en blomst, eller noe med rar tekstur. Og dele opplevelsen av det nye med ham. Noe annet enn lekene i babygymmen. "Kanskje han merker at bladet er levende. Det er noe magisk ved dette øyeblikket."

Sønnen min i bæretøy på pappas mage. Hvilket utrolig samspill av ansiktsuttrykk og felles utforsking av verden og kameratskap og latter og liv! Og når han sovner med hodet under pappas hode, i duvingen fra stødige skritt og med både lyden og vibreringen fra pappas nynnende stemme. Hver kveld før kveldsamming har han sittet, og sitter, på pappas mage, hjemme i roen hans. I sang og musikk eller frisk luft med pappas jakke pakket rundt deres lille far-sønn boble. 

Da han begynte sitte på ryggen min, var det som et lite frigjørelse-rituale, i takt med at han begynte krabbe og utforske. Jeg kunne kjenne om han hadde det bra, og om han sovnet. Jeg kunne kikke i et speil for å se ham. Men ellers var han som en egen person på tur, der han satt. Fremdeles med følelsen av pusten min. Fremdeles med tryggheten min. Men uten at mitt blikk så hans blikk. Og da ville han sitte der og prate, prate mer enn med lekene sine, prate med trærne og vinden og magien, ja noen ganger nesten synge med lyse vakre lyder. Nå er han i verden, en egen person, med et eget blikk som jeg ikke kjenner. Og han prater med verden, på sitt vakre bablespråk! Og jeg får æren av å høre samtalen, rett ved øret mitt...

Jeg har skrevet hovedoppgave om blant annet bæring. Jeg kunne skrevet faglig og diskutert fordeler i forhold til tilknytning, fortalt om mangelen på forskning og den lille forskningen som er. Sammenlignet kenguruomsorg med bæring og fortalt om mine hypoteser om at bæring vil forebygge/lindre barseldepresjoner. En faglig vinkling komme en annen gang, eller formidles på mail for de som ønsker (psymelihen@gmail.com). Akkurat nå ville jeg bare dele noe personlig. Om hvor fint det har vært for oss å bære barnet vårt.

7 kommentarer:

  1. Så fantastisk. Akkurat sånn er det jo!
    -Silje-

    SvarSlett
  2. Ja, å kunne bære barna våre gir både nærhet og frihet. Sender deg en e-post, jeg, for oppgaven din vil jeg gjerne lese.

    SvarSlett
  3. Må følge med her kjenner jeg =)

    SvarSlett
  4. kjempeflott ,sender deg en mail. lyst å lese hovedoppgaven din :)

    SvarSlett
  5. Nydelig, rett og slett. Sitter med tårer i øynene og føler meg så heldig, og så gla og stolt over å ha båret (og bærer) begge mine barn! <3

    SvarSlett
  6. Hei du :-) Har følt det samme som du beskriver, men ikke klart å sette ord på det selv. Jeg tipsa lesernes VG om at de burde ha den som anbefalt på forsida, kanskje noen flere også vil gjøre det?

    SvarSlett

Jeg setter pris på både korte og lange kommentarer!