Når medmenneskeligheten trues av byråkratiet

Jeg har et innlegg i Aftenposten idag, om hvordan byråkratiseringen av helsevesenet går på bekostning av empati (med hovedfokus på psykologene). Innlegget var i utgangspunktet en kronikk som ble kortet ned til innlegg. Her kommer noen tekstudrag fra den opprinnelige teksten, for de som er interessert i utfyllende/flere poenger:

Psykologene sier ifra

En stund har vi hørt røster i media om en kritisk utvikling i offentlig helsevesen: Byråkratiet går på fagligheten og medmenneskeligheten løs. Stadig mer tid og oppmerksomhet fordeles vekk fra menneskene, over til skjermer og papirer, i tåspissgange mellom dokumentasjonskrav, pålegg og «rettleiingar». Velferdsstaten ser ut til å ha blitt et kontrollorgan som skal sikre mot all risiko. Kontroll avler frykt og mistillit. Det blir viktigere å ha sitt på det rene, enn å følge sin hjerne og sitt hjerte, også i møte med sårbare andre.

Psykologene, som jobber med våre mest sårbare medmennesker, har gjennom våren ropt varsku i Tidsskriftet for Norsk Psykologforening, i en serie artikler og debattinnlegg. Unge psykologer fortalte om å føle seg i skvis mellom system og empati, og utløste et skred av artikler. Blant annet skrev Gunnhild Rindal Kulbotten at psykologer blir syke av å ikke få muligheten til å gjøre noe med behovet de ser hos pasientene. Selv gikk hun over til privat virksomhet, der hun opplever denne muligheten.

Hvilken ingrediens hjelper?

Det er nå populært med utsagn som: «Har du en infeksjon skal du ha hjelp raskt, utredes grundig, og motta den behandlingen som har vist seg mest effektiv mot problemet. Selvsagt skal det også være slik om du har en depresjon». Så riktig det høres ut. Men når vi tilstreber en instrumentell og effektiv måte å behandle menneskers psykiske lidelser, gjør vi grove overtramp ovenfor den ingrediensen som mest av alt hjelper: Medmenneskeligheten. Den har mye å si i all helsehjelp. I psykisk helsevern har den tilnærmet alt å si.

For, hva er det egentlig ved terapi som hjelper? Metoden er nøkkelen, mener mange. Det er populært med studier som sammenligner metoder for spesifikke diagnoser. Så enkelt, så målbart, så forførende og slagkraftig. Noen få forskere – som Bruce Wampold - går inn for å avsløre forførelsen: Når man sammenligner metode med andre ingredienser, er konklusjonen at hvilken teori og metode terapeuten baserer seg på, forklarer minimalt av utfallet. Vi ønsker tro vi har oppskriften(e), etter en lang utdannelse. Men hovedingrediensen er sannsynligvis oss selv, og møtet med den andre. Alliansen, en relasjon med trygghet og tillit. Personlige egenskaper, særlig empati. Evne til tilstedeværelse: Terapeuter som mediterer for økt oppmerksomt nærvær har bedre utfall av terapien de gir. Og sist, men ikke minst, den uvurderlige placebo-effekten, som ikke er noen jukse-effekt, men rett og slett en ingrediens i seg selv: Troen på at terapien vil hjelpe.

Tror pasienten på terapien, i tilfeller hvor terapeuten følger en pålagt oppskrift hun ikke tror på selv? Er det lett å være medmenneskelig, spontan og tilstedeværende i en hverdag preget av kontroll? Er det lett å få kontakt og kjemi med en pasient om du ikke har rom til å være deg selv, som profesjonell hjelper og medmenneske?

Jeg kommer nok til å skrive mer om dette temaet, og ulike aspekter ved det. De som er interessert i å bli informert når nye innlegg legges ut, kan sette seg opp som følger via mail eller egen blogg (se til høyre på siden).