Nå er jeg endelig psykolog. 

Livet føles mye ved det samme, min første stilling er ved Familievernkontoret der jeg var i praksis i høst, jeg lever i samme hverdag med min lille familie. Og jeg er jo den samme. Med utvikling av stadige tanker, stadige undringer og forhåpninger og reaksjoner tilhørende det mennesket jeg har utviklet meg til å bli, fagkunnskap inkludert -ikke adskilt- fra resten av pakken. 

Men hva skjer når jeg tenker på å skrive her inne? Jo, det er begrensningene ved tittelen som slår meg, sterkere enn mulighetene. 

Som barn bygger vi opp representasjoner av foreldrene våre inni oss, og kan i oppvekst og voksenlivet merke at foreldrenes reaksjoner, meninger, holdninger og måte og behandle oss på ligger i oss som et bakgrunnskor eller som indre 'styresmakter'. Ofte kan disse representasjonene prege oss i voksenlivet, og vi kan trenge gå igjennom en løsrivelse fra deres betydning for oss, deres innvirkning på våre valg og våre relasjoner. Men de er ikke de eneste representasjonene vi får igjennom livet, selv om kanskje ingen får samme betydning for oss. Vi kan bli tatt bardust av en tanke om hva den kuleste på ungdomsskolen ville sagt om oss nå, eller den læreren vi beundret mest, eller den første store bekreftende kjærligheten. Vi definerer oss selv mye utifra andres blikk på oss, og hvorvidt vi finnes som Selv adskilte fra andres subjektive og mangfoldige blikk er et spørsmål for filosofien såvel som vitenskapsteori og psykologi. 

Jeg liker å se på ulike utviklingsprosesser i livet som nye 'små' barndommer. Den første kjærligheten. De første arbeidserfaringene. De første utforskingene av et helt nytt interessefelt. Slik vi som barn danner grunnlaget eller 'oppskrifter' på hvordan verden og relasjoner er, vil vi i slik ny utforsking være som svamper som suger til oss enhver forståelse av hvordan denne nye verdenen er, hva som gjelder og er sant, hva som fungerer og hvordan vi navigerer oss, hva som er mulig eller ikke mulig. Jeg tror de første erfaringene innenfor et område setter spor i vår virkelighetsopplevelse, og at vi navigerer oss videre mye basert på den virkeligheten vi har stadfestet.

(Det finnes sikkert en teori som også fremlegger nye erfaringsområder som nye 'små barndommer'. Det er sjeldent at et sett tanker ikke allerede er belyst et sted, jeg føler noen ganger vi går rundt som konstante plagiater av alt som er tenkt. Kan det være at vi har en kollektiv bevissthet, slik Jung tenkte? Eller kanskje vi har levd lenge nok som menneskeslekt og dannet oss nok informasjon, til at alt tilsynelatende nytt som tenkes er nødt til å også bli tenkt av en annen? En logisk rekkefølge av alle resonnomenter vi kan danne oss med det vi har av erfaring som mennesker? Jeg blir ikke sjeldent imponert over måten venner eller bekjente ordlegger psykologiske teorier og funn, med et ikke-vitenskapelig språk, referanser til erfaringer og ikke minst virkelighetsnær forståelse av innholdet i teorien. Og jeg får en litt rar bismak av å informere om at det de nettopp sa er en annerkjent teori klekket ut av den og den, og understøttet med slik og slik forskning. Bismaken skyldes følelsen av at forskning og teori er mindre relevant enn personen fremfor meg sin opplevelse.)

Jeg tenker på min mini-barndom som psykologspire, og jeg tenker på min, - og kanskje hele det utdannede folkets - representasjoner av alle røstene som har påvirket gjennom studietiden. Hvordan de bor i oss. Og hvorvidt vi også med disse representasjonene må igjennom en frigjøringsprosess når vi blir "voksne". Vi har med oss en utvikling av vår person som for en stor del er et produkt av barndommen, men vi har også muligheten til å velge hvilke verdier vi vil ta videre, finne en sterk indre stemme som er konstant skapende av ens virkelighet og liv videre. 

(Ved familievernkontoret tegner vi ofte opp et slags familietre, ikke bare for å få oversikt over familiemedlemmer, men for å belyse familiens "kultur": hvordan klientens og eventuelt partnerens oppvekstfamilie uttrykte seg, hvilke verdier de holdt frem, hvilke normer de har, hva er viktig og hva er vanlig? Det kan være spennende å belyse hvordan kulturen i hver familie spiller inn på forventninger og navigering i familiene de skaper selv. Men hovedpoenget med en slik fremstilling, er spørsmålet om hvilken kultur de selv ønsker skape. Hva ønsker de videreføre, hva ønsker de legge til side? Hva stemmer for de, i deres liv? En oppfordring til å la representasjonene ligge til fordel for den voksne autonome personen med egne valg, som skaper sitt eget liv.)

Tilbake til følelsen jeg får når jeg logger meg inn her og skal skrive, som psykolog. Tittelen bringer med seg fornemmelsen av en stor samling ord og idéer (representasjoner) om hva psykologrollen innebærer. Så mange som har forsøkt være med å forme de kommende psykologene i studiet. Så mange i media og samfunnet forøvrig som har idéer om hva en psykolog er og bør være. Noe ønsker jeg ta med meg.. og noe føles som det ikke stemmer for meg. Jeg jobber nå fra dag én med å bli voksen som psykolog, med både verdigrunnlaget, løsrivelsen og autonomiteten det innebærer.

Og det merker jeg når jeg setter meg ned for å skrive.

En av grunnene til at jeg valgte bli psykolog, var for å kunne delta med fagbakgrunn og tyngde i samfunnet. Jeg la merke til at mange som tenkte som meg var individer som stod utenfor, mennesker som av ulike grunner ikke var med i 'samfunnsmølla'; folk som ikke kjenner seg hjemme i gjengse forestillinger om hvordan man bør være, eller som hadde bevart en sensitivitet det er vanskelig å delta i dette samfunnet med. Med mine fordommer ovenfor fagpersoner i sosial/helsevesenet, tenkte jeg at få eller ingen 'innenfor' tenkte som meg, og håpet jeg kunne være et alternativ til det rådende. Nå, når jeg er så smått innenfor, begynner jeg å ane at den munnkurven mange samfunnsdebattanter får av å ikke være utdannede ("Ikke kom her, du har ikke peil på hva du snakker om"), er ingenting i forhold til den munnkurven som ligger implisitt over mange fagpersoner. Tyngden ved å ettersigende skulle ha peil. Ansvaret som kommer med en tittel. Representasjonene fra en liten barndom som studenter og nyutdannede, der noe rådende fikk forme ens selvbilde som fagperson.

I studiet mitt fikk vi inngående forklart hvilket ansvar som lå ovenfor "lekmannen" ved å være psykolog. Lekmannen kunne komme til å tro på det vi sa i kraft av vår psykologrolle, vi ble anbefalt å være forsiktige på alle områder, privat og offentlig. Innføringen i etiske hensyn ved psykologrollen, fikk enkelte medstudenter til å unngå å snakke om personlige eller psykologiske tema med andre enn folk innenfor faget, for å være på den sikre siden. For min del var personlige og psykologiske tema hovedinnholdet i nesten enhver samtale med venner og familie, å skulle unnlate slike samtaletema ville være å ofre min livskvalitet for dette yrket. Et spørsmål som også meldte seg, er om det er like etisk betenkelig å redusere andre enn kolleger til "lekfolk" som ikke kan og vet bedre enn å tro blindt på oss "fagfolk", og dermed gå glipp av en storslagen og mangfoldig erfaringsverden utenom fagkretser og klienttimer.

Tyngden ved å ettersigende skulle ha peil. Med en viss dose sosiale antenner og følsomhet for roller og ansvar, vil en veie ordene sine noe. Selvfølgelig. Men jeg undrer meg noen ganger, om fagfolk med størst evne til å veie ordene sine, nyansert tenkende og etisk bevisste, har mye å formidle som ikke kommer frem. Hvor mye domineres vi av tanken om hva 'fagfeltet' vil tenke eller hva 'lekmannen' vil feilaktig tro, og hvor mye kommer aldri ut i det offentlige rom? Jeg syntes mitt eget fagfelt har utrolig mye å bidra med på samfunnsnivå, psykologi er en brobygger på mange vis, mellom humanoira og biologi, mellom forskning og anvendelighet, mellom arv og miljø.... 

Psykologer som uttaler seg er like mye individer som andre mennesker. Med sine motiver og overbevisninger, sine erfaringer og sine personlighetstrekk. Jeg undres om det skremmer oss å merke at vi ikke kan uttale oss kun som psykolog, at vi alltid også er person.

Jeg har valgt å skrive en blogg som både psykolog og person. Jeg ønsker våge å mene noe eller fremlegge tanker, uten å dermed si at jeg representerer 'psykologstanden'. For jeg vet ikke hvem som gjør det. Jeg tror ikke det går ann å skille en person fra kunnskap og omvendt. Vi både tar inn og anvender kunnskap som subjektive individer, en tittel gjør oss ikke objektive. Jeg tenker kanskje jeg kan være med å avmystifisere psykolog-tittelen, og hviske ut distansen mellom utenfor og innenfor som jeg har kjent på fra begge perspektiver. En start kan kanskje være en blogg?