søndag 3. mars 2013

Et løft for fremtidige menneskeliv

I Gjøvik har de gjort det. Det har faktisk skjedd allerede, det jeg har drømt om at kunne praktiseres en gang i fremtiden i Norge. I Gjøvik blir valget tatt, som kanskje vil utgjøre noe fundamentalt i grunnlaget for hele menneskeliv. Jeg håper Gjøvik bare er starten.

Hva jeg snakker om, beskrives i denne søte artikkelen. Ved fødeavdelingen i Gjøvik sykehus utdeler de bæretøy (tubetopp) til foreldrene, slik at å ha barnet tett på seg blir et lett tilgjengelig alternativ. 


Allerede etter en kort visitt ved sykehuset gjør journalisten seg en betraktning: "Brått virker det litt merkelig at nyfødte skal trilles rundt i en balje av plastikk." Når en har fått et glimt av noe som faller seg helt naturlig for oss som art, er det en gjenkjennelse med dyp klangbunn. Det skal ikke mye til før det som i vår nye verden kjentes selvfølgelig, blir noe rart. Mens det å ha barnet tett på seg, er en selvfølgelighet i vårt minne som menneskeart, noe som kan ha vært innkodet i oss fra slektskapet til primatene, en av våre tidligste instinktive praksiser. Barna ankommer denne verden uten noen innføring i den moderne verdens kotymer, men pakket med disposisjoner og innstinktive biologiske mekanismer fra menneskehetens forhistorie. Deres nylige hjem var en vuggende, væskefylt livmor der de krøket seg sammen og var holdt på plass, alltid med rytmen av pust og hjerteslag. Å bli båret tett på kroppen, innebærer en enormt viktig gjenkjennelse for spedbarnet, tror jeg. Gjenkjennelsen av den innstinktive arven fra en hel menneskehet, og av elementer fra livet levd sålangt, fosterlivet. Den traumatiske rystelsen det må være å komme ut i verden, blir lindret av en slik gjenkjennelse.

Spedbarna i Gjøvik tilbys etter min mening et bedre utgangspunkt for resten av sine liv, enn alle spedbarn som går glipp av tilbudet. Det er desverre for lite forskning til å støtte en slik påstand fullt ut, selv om det er sterke indikasjoner på at bæring tett inntil (mest forsket på i forhold til for tidlig fødte/premature spedbarn) gir utgangpunkt for tryggere tilknytning. Forskning på oxytocin, fysisk kontakt og fødselsdepresjon leder meg til å vurdere det sannsynlig at bæring forebygger og helbreder fødselsdepresjon. Tross mangelfull eller lite generaliserbar konkret forskning, gir blant annet artikkelen ovenfor inntrykk av at det er konsensus blant fagfolk som jobber med bæring at det har både fysisk og psykisk god effekt for mor og barn. Beskrivelser fra mødre i kvalitative studier om kengurumetoden (premature tett inntil kroppen) forteller oss at dette gjør noe stort for morsfølelsen og båndet til barnet.

Det prikler litt av fryd og forskningsidéer nå som jeg vet om Gjøvik. Der er de, lett tilgjengelig, et utvalg som bærer etter fødsel, klar til sammenligning med andre lignende utvalg som ikke bærer (ulempen med å sammenligne folk som har valgt bæring idag med de som ikke har det, er at egenskaper ved de som velger bæring kan være en faktor som spiller inn på resultat.. her blir dette et mindre problem, ettersom bæringen blir presentert for mange som normalt kanskje ikke ville valgt det). Hvordan vil forekomsten av fødselsdepresjoner se ut fremover? Er det forskjell i tilknytning ved ca 1 år mellom de som ble båret som spedbarn og ikke? Hvordan er forskjellen i risikogrupper, som fødselsdeprimerte eller folk med lav sosioøkonomisk status? Jeg undrer meg om denne endringen vil slå ut i tallene til BUP og andre hjelpeinnstanser i Gjøvik om noen år. Vil det være en nedgang i noen typer problematikk fra ett årskull til et annet, fra ikke-bærebarn til bærebarn? Vil barnehagene merke forskjellen? Skolene?

Jeg håper noen andre med forskningserfaring og et annet utgangspunkt for gjennomførelse av forskning (jeg har haltet meg igjennom forskningsmetode gjennom studiet...), også kjenner nysgjerrigheten stige ved tanken på Gjøvik (jeg er gjerne med som samarbeidspartner isåfall!). Og jeg håper inderlig at flere får teften for den forandringen Gjøvik har gjort, at dette sprer seg. Jeg tror ikke vi aner hvilket løft dette er for fremtidige menneskeliv i Norge.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Jeg setter pris på både korte og lange kommentarer!