onsdag 27. mars 2013

Den andre pleieren

Det var noe ekstremt med ansiktet hennes. Underbitt med noen få tenner, stirrende og litt skjelende øyne, furene i huden... Når hendene strakk seg brått etter meg med klar intensjon om å gripe, klore, gjøre meg vondt, virket uttrykket hennes nærmest forrykt. Jeg tenkte at hun hadde mistet det hun en gang hadde av menneskelighet. Nå var det bare frykt, beredskap, sinne og angrep igjen.

18 år. Min første stellesituasjon på min første opplæringsvakt på sykehjem. Pleieren jeg fulgte, hadde advart meg på forhånd: Dette er en dame som stritter imot, det er vanskelig å stelle henne, vi må desverre regne med at dobesøk, vask og påkledning vil bli en kamp. Siden hun uansett ikke samarbeider er det best for alle tre at vi kommer oss igjennom dette raskest mulig, får det overstått. Gåstol vil både ta lang tid og være stor risiko for fall når hun stopper og stritter imot. Derfor må vi bruke stå-heisen. Et bredt belte bak ryggen, to belter rundt hver legg og håndtak å holde i, så løftes kroppen med elektrisk hjelp til stående stilling og trilles på badet.

Mellom oss og kvinnen var det tykke lag i luften, en ullen konsistens av avstand og frykt. Volumnivået og klarheten i stemmene våre når vi ga beskjeder liksom spratt tilbake på meg, hørtes fjerne ut i mine egne ører. Noe som bare ble sagt uten noen mål eller tro på at det ble oppfattet. Jeg så frykten hennes, tenkte inni meg at nå var vi fiendene hennes, nå så hun ikke hjelp, hun så fare. For meg var hun en trussel. Jeg hadde ikke møtt et slikt blikk før, hadde aldri følt meg slik i en annens øyne. 

En uke senere gikk jeg inn i samme rommet, med en annen pleier, og opplevde en totalt annerledes virkelighet. Denne pleieren syntes heisen bare skremte unødig. Hun snakket om tryggheten som var så viktig for damen vår, og når hun gikk bort til sengen var det nettopp trygghet og vennlighet hun utstrålte. Stellet gikk knirkefritt. Kvinnen fikk støtte av oss og gåstol, smilte, fulgte instruksjoner, alt i et rolig tempo med klar veiledning. Den gode tiden vi tok oss resulterte i masse tid bespart på å ikke kjempe. Og en kvinne som entret dagen med tillit og ro.

Uten ord, kanskje uten en klar tanke. Medmennesket taler på andre vis til hjertet. Furene i huden blir vitner om alle historiene. Smilet rommer ekkoet av alle smil, all takknemlighet for alt som var godt. Og nå er dette godt. Å bli møtt, der en er. Møte ro i kaos, kjenne tilliten vinne over forvirringen. "Jeg blir tatt imot. Nå kan jeg entre verden som et verdig menneske".

Hva skjedde her? Kvinnen var to forskjellige personer, i to ulike relasjoner til to pleiere. Hun våknet på et fremmed sted, uten tanke og hukommelse til å gi mening til hva hun sanset. Med én pleiers tilnærming ble forvirringen forsterket til beredskap og ekstremen av innstinktene vi alle har når vi føler oss truet. Den andre fikk frem smilet og samarbeidet.
Hvem var jeg, i de to situasjonene? I den første erfaringen havnet jeg i et slags beredskap selv, og når vi er i slike tilstander, viker ofte evnen til empati og perspektiv. Jeg følte meg som et offer, jeg følte at hun var den "slemme" og jeg var den "snille". Jeg var sint på henne for at hun ikke forstod at vi ønsket henne godt. Jovisst kunne jeg samtidig snakke om hennes redsel og forvirring, men som en tanke, en fornuft, ikke en empatisk forståelse. I andre situasjonen kunne jeg kjenne igjen det å være menneske, på tvers av alderdom og situasjon. Jeg så tilbake på meg selv, den første pleieren og heisen, slik alt så ut fra hennes blikk, og det var med ett hun som var offeret, vi som var maktpersonene.

Nå er jeg på nye måter en person med makt. Det er det vi er. Jeg snakker både om psykologer og andre hjelpere med mulighet til å påvirke sårbare menneskeliv med vår kunnskap, posisjon og anseelse, som sterk berettiger valgene vi tar. Ordet makt kan kjennes ekstremt. Kanskje det er derfor jeg ser det brukt for lite, etter min mening. Heldigvis har jeg gjennom studiet hørt det flere ganger, at vi har makt, at vi trenger være bevisst makten vår. Men reflekterer vi som er i hjelpe -eller myndighetsroller nok over hva vår posisjon gjør med folk? Og hvilket utgangpunkt det gir for tolkninger av hverandre?

Vi trenger ikke være demente og våkne opp på fremmede steder, for å få våre beredskaps-innstinkter igang i møte med hjelpere. For noen av oss er det nok å føle seg observert av noen som ettersigelig har peil på menneskers psyke. For mange av oss vil det å stå ovenfor noen som har makt til å frata oss grunnleggende levekår, utgjøre en trussel og påvirke oppførselen vår. Mange av oss vil kjenne oss klamme og mindre naturlig oss selv, når vi møter noen som skal vurdere våre egenskaper og problemer, klassifisere de eller ta avgjørelser av betydning for om vi får (god) hjelp. De av oss som er foreldre, vil også kjenne instinktive reaksjoner i møte med innstanser med makt til å påvirke livet til barna våre, eller påvirke vårt forhold og samvær med de.

Klart det.

Men er det så klart? Jeg har selv opplevd å forstå først i etterkant av en time, at den andre var i beredskap. Da har han eller hun vist sider som ikke er der til vanlig. Da blir målet å bygge opp den tilliten, det rommet, som skal til for å se personen. Jeg vil være den andre pleieren.

Jeg skulle ønske alle hjelpere var den andre pleieren. Men det er vi ikke, og kanskje er vi både den ene og den andre pleieren i ulike situasjoner. Mye fordi vi er mennesker, vi kommer ikke unna at personer i frykt/sinne/forsvar trigger noe i oss også. Vi kommer ikke unna at ingen av oss bare navigerer ut ifra kunnskap (som heller ikke bør være et ideal etter min mening), men utifra våre egne historier, forventninger, fordommer, redsler og håp.

Jeg syntes psykologer for ofte omtales som kun profesjonelle fagfolk. Klienter, media, politikere og mange andre kan betrakte oss som eksperter som driver med objektive tolkninger og universelle oppskrifter. Det er kanskje enklere å forholde seg til, enn en profesjon full av usikkerhet, ulike innfallsvinkler og nyanser, der alle terapier er forskjellige, også når vi bruker annerkjente metoder som rettesnor. 
(Jeg var på et seminar nylig der de meget erfarne foreleserne fortalte om den stadige forespørselen etter "verktøy", og undret seg over hvordan det å fornye seg selv og sine relasjoner blir et spørsmål om verktøy. Jeg ble litt lettet da, over at noen innrømmer at forespørselen om verktøy ikke passer med kjernen av hva terapi dreier seg om. For det er ikke lett, i møte med slike forventninger, å ikke gripe etter mulige verktøy for symptomlette heller enn å bruke et større spekter av kunnskap, erfaring og menneskelighet for å nå et lag eller flere innenfor symptomlette-laget.)
Pleier nummer to hadde faglighet og det praktiske på stell. Men det var gjennom menneskeligheten hennes hun skapte tranformasjonen.

En stor del av psykologers læren om terapi, omhandler hvordan vi kan være bevisst hva som skjer mellom oss og den/de som søker vår hjelp. Vi har også mye kunnskap om sosialpsykologiske fenomener som vi alle inngår i, for eksempel at inntrykk kan bli selvoppfyllende profetier eller hvordan våre verdier påvirkes av grupper eller autoriteter og så videre. Et sosialpsykologisk fenomen som har vekket særlig oppsikt, er hvordan vi ser hva situasjon har å si for egen adferd, men undervurderer situasjon når vi vurderer andres adferd. Vi tror hvordan andre oppfører seg handler mer om hvem de er som personer, enn situasjon og kontekst. Selv når konteksten er spesiell. 

Tenk på hvordan vi mennesker påvirkes av hva vi tror andre tenker om oss, og hvordan dette igjen påvirker andres inntrykk av oss. I et klassisk studie ble forsøkspersoner sminket slik at de fikk et svært realistisk arr i ansiktet. Etter de fikk se arret i speilet, gjorde sminkøren en final touch for at sminken skulle holde seg. I realiteten ble arrsminken fjernet. Forsøkspersonene skulle inngå i en samtale med en ny person (jeg lurer på om det var et slags jobbintervju eller lignende), interaksjonen ble filmet. Forsøkspersoner som feilaktig tror de har et arr i ansiktet, blir oppfattet mer negativt enn de som ikke tror det, av den andre personen.
Det er mye 'arret' kan symbolisere. For eksempel en diagnose eller tilstand som noen har fortalt en at en har. Uavhengig av om en kjenner seg igjen i det, om sminken kom på i en situasjon og av i en annen; i møte med noen du tror vil se arrsminken, har du et spesielt utgangspunkt for kommunikasjonen. 

Disse mekanismene påvirker oss alle i alle relasjoner, tenker jeg. Våre forventninger eller frykter om hva den andre vil se, påvirker hva den ser. Våre inntrykk av hverandre er ikke 'objektive', vi er alltid individer som erfarer. Vi er alltid fortolkende av virkeligheten. Slik lever vi mennesker i stadige runddanser av speil for hverandres historier og goddag-mann-økseskaft dialoger og samtidig på forunderlig vis når vi igjennom til hverandre i det små og store. Like mye som vi stanger i hverandres frykter og forventninger, beveger vi hverandre. 

Den andre pleieren beveget og lot seg bevege. Jeg tenker at makten hjelperne har, gjør også våre menneskelige reaksjoner og fortolkninger til maktmidler det aldri skulle vært. Negative forventninger, skapt eller forsterket av risiko-vurdering som et viktig mandat, vil bringe frem mer negativt. Følelsen av å bli observert av noen med makt til å forandre noe viktig, vil gjøre noe med de fleste. Å bli vurdert av noen med makt over ens liv videre kan i seg selv vekke beredskapen - fight, flight, freeze posisjon. Hvem er det da vi møter? Hvem er det da vi observerer eller forsøke hjelpe? Og hva gjør møtet med oss, hvordan blir vi selv i beredskap, evner vi å undre oss over hvilken arrsminke den andre tror den har i ansiktet, hvor svikter vi i å se kontekst og perspektiv? Den andre der den er. Jeg ville dele en historie fra mitt liv. Om den andre pleieren.  


19 kommentarer:

  1. Så si noe da folkens, dette er jo så bra!

    SvarSlett
  2. Ja, dette var virkelig bra. Å reflektere over disse maskene av makt og avmakt, forestillinger og forventninger vi har til oss selv og andre, er ikke bare viktig i en profesjonell situasjon.
    Men det er kanskje der vår sårbarhet og vårt forsvar kommer sterkest til uttrykk. Fordi det er en del av jobben, så er det også så lett og legge vekk vår empati og menneskelighet.
    Har jobbet såpass mye i gamlehjem og på sykehus, men redde, demente og syke. Og sett hvordan pleien også speiler vårt eget forhold til alderdom og sykdom. Det er alt for lett å plassere denne frykten på pasienten og dermed klippe av all empatisk medmenneskelighet. Men også i å "synes synd på" pasienten, noe som også er et maktgrep for å skape avstand.
    I bunn og grunn handler det vel om en bevisstgjøring for oss alle sammen, enten man er terapeut eller ikke.

    SvarSlett
  3. Her puster du virkelig usynlig luft Melinda!
    Du setter lys på et stort, vanskelig og viktig tema på en så elegant måte at en får litt prestasjonsangst når en skal forsøke å komme med en skriftlig kommentar.
    Det du påpeker er så selvfølgelig at det ofte forsvinner i den komplekse hverdagen vi står i. Tror vi må ta en lang og god prat om dette etter påske! Takk!

    SvarSlett
  4. Takk til dere tre for tilbakemeldinger! Inger: Godt du tar frem det å syntes synd på, noe jeg tror for få er bevisst at kan innebære en maktposisjon. Det kan også hindre pasient/klient i å få tak i styrke og mestringsfølelse, og forsterke hjelpeløshet. Også viktig poeng i eldreomsorg, og i all hjelp, at den andres ulykke kan minne oss på vår egen dødelighet og menneskelig lidelse. Det er jo også noe jeg brenner for, at hjelpere er bevisst og jobber med sitt eget, og at de har våget å møte sitt eget møte for å kunne møte andres.

    Egil: Ja, selvfølgeligheter kan gå tapt når så mye tar oppmerksomheten. Takk, og ja vi prates!

    SvarSlett
  5. Hei Melinda. Dette var veldig bra, og gir rom for egne refleksjoner. Takk for linken, skal forsøke å følge med på den.

    SvarSlett
  6. interessant vinkling. Jeg kan kjenne meg igjen fra en tidligere jobb. Fra mitt perspektiv som behandler og pasient. Jeg tror det kan være vanskelig å forholde seg til mennesker så tett på. Vi er bare mennesker og forventningene kan være litt høye fra alle parter.

    SvarSlett
  7. UwielƄiamperspektywę!

    Heгe iss my blog - low-level p

    SvarSlett

Jeg setter pris på både korte og lange kommentarer!