søndag 30. juni 2013

Nesten en uttalelse

Jeg er oppslukt av det personlige, det nære, alle lagene i individene og i samfunnet. Det er ålreit å være psykolog. Et privelegium å få brukt engasjementet for mennesket, et privelegium å få besøke menneskene innenfor det ytre, bleke rom. Å ha en rolle, et mandat, en plassering i samfunn som gjør noe mulig å forandre. Å bli hørt, i kraft av en utdannelse og en tittel. Eller?
Jeg opplever det tidvis ubehagelig å sitte med tanker og formuleringer jeg skulle brakt ut i det offentlige rom. Jeg ønsker være en røst "der ute", jeg skulle gjerne pustet luft inn i samfunnsdialoger, snu rundt på stener, spredd undring og brukt kunnskapen min på finurlige måter. Kanskje også radikale måter, for jeg er en slik person som lenge før jeg ble psykolog likte stille spørsmål ved alt vi tar for gitt. Som for eksempel hvorfor vi har penger, og hvorfor vi lar de styre livene våre og oppløse fellesskapet vi som menneskehet har vokst opp med. Men hva er det denne tittelen gjør med meg?

Jeg føler meg ikke som del av noen frykt-kultur, jeg jobber et sted med formidabel takhøyde for kritiske tanker og undring, jeg omgåes mennesker jeg kan snakke fritt med. Likevel, når jeg skal ta steget ut i det offentlige rom, for eksempel tenker på å skrive en kronikk, får jeg fornemmelden av en litt diffus frykt-kultur 'der ute'. Jeg vet ikke hvilke sanksjoner som følger av å utfordre samfunnsdebatten som psykolog.

Jeg får opplevelsen av at vår "ekspertrolle" er en hemsko for oss, noe som hindrer psykologer i å delta. Særlig fordi vi er så altfor bevisst at en leser legger mye i ord som kommer fra oss. Og fordi vi ønsker ivareta nyansene, ikke tråkke noen på tærne, vi vet jo litt om hvordan vi fungerer, vi mennesker. Om hva som kan misforståes, hva som kan trekkes for langt i en offentlighet som dyrker ekstremer og svart-hvite kontraster. 
Jeg kjenner noen ganger jeg blir sint og provosert over politiske oppfatninger, systemer eller gjeldende normer i samfunnet, som jeg ikke tror gagner menneskene, som jeg tror gjør livene våre mindre gode å leve. Jeg ble sint på disse tingene før jeg ble psykolog også, men nå når jeg har begynt min yrkesferd, begynt å besøke folk på daglig basis, i lagene under samfunnets ytre.. ja, da tar jeg på et vis med meg alle disse menneskene jeg møter og deres følelser... i opplevelsen av at ting ikke stemmer i dette samfunnet. Jeg undrer meg om mine kolleger også går med klientenes røster med seg, sammensmeltet til en fornemmelse av hva som ligger under overflaten, hva som egentlig betyr noe. Det er vel naturlig at psykologer gjør dette, men hvorfor deltar vi da ikke mer? 

På 100 års dagen for kvinners stemmerett satt jeg på bussen og hørte på radioen, en sånn typisk debatt om likestillingen var kommet langt nok og hva ulike partier vil gjøre med saken. En merkelig blanding av lattermildhet og provoserte følelser kom over meg, kanskje du som leser vet hva jeg snakker om? Når hvordan folk snakker om ting kjennes som en evig runddans i en bitteliten del av virkeligheten, som gjøres til den store virkeligheten. Som når politikere diskuterer oljeboring imorgen eller i overimorgen, mens stadig flere lurer på om planeten snart vil kvitte seg med dette rare viruset kalt menneskehet. Og apropos diffus fryktkultur, jeg undrer meg over at jeg nærmest aldri ser psykologer bruke humoristiske virkemidler, som for eksempen å skyte inn illustrerende poenger fra tidvis vulgære komikere.


Jeg satt altså på bussen, lattermild og faktisk litt dirrende av sinte følelser. Ikke bare over at jeg opplever slike debatter som veldig marginale, men av faktumet at jeg ikke vet om det er rom for å påpeke det. I det offentlige rom, vel og merke. Jeg oppfatter det private og mellommenneskelige rom så fantastisk mye mer åpent, enten det er fagfolk eller klienter som våger snu samfunnsidéer på hodet.

Personlig oppfatter jeg jo at dagens politiske idéer om likestilling representerer noen av de mest kvinneundertrykkende kreftene i dagens samfunn. Personlig. Min mening. Jeg er psykolog, og jeg mener noe.

Jeg fikk jo lyst til å skrive, da jeg kjente det dirre innvendig: Et konglomerat av tanker og setninger og formuleringer. Om psykologisk kunnskap om tilknytning og kjønnsforskjeller. Vern om min morsfølelse, og retten til at jeg og andre skal få ha den og bruke den. Medfølelse med vår tids barn og deres plassering midt i smørja av politiske og populistiske trender. Om foreldre klemt fast under en haug med forventninger til foreldrerollen og til barna deres og til karriereoppfyllelse og samfunnsproduksjonsidealer og barnehagenormer, væpnet med lite annet enn en oppgitt sliten kommentar om "tidsklemma" (et catchy klisjé-moteord i fordekkelsen av hva det gjør med mennesker å kjenne livskraften klemt ut av de?). Om erfaring med disse foreldrene der jeg jobber, og mine (igjen, personlige) tanker om hvilke enorme emosjonelle, psykiske og faktisk økonomiske omkostninger samfunnets undertrykkelse av foreldreskapet bringer med seg. I likestillingens navn.

Når jeg tenker slike tanker, som psykolog, er de selvsagt sammenflettet med min psykologiske kunnskap og den faglige erfaringen jeg har sålangt. Og jeg tviler ikke på at mange av mine kolleger sitter med lignende frustrasjoner.
Men så er det sikkert også de som ikke gjør det. Kanskje de bruker kunnskapen på en helt annen måte enn meg, og fortolker samfunnsstrukturene helt annerledes. De ville skrevet noe annet. Noen er kanskje også fornøyd med slik samfunnet er lagt opp, de ser kanskje ikke det samme som meg i terapirommet, eller de fokuserer lite på samfunnet som bakteppe for den individuelle lidelse. Noen tenker kanskje "slik er samfunnet, og vi er her for å hjelpe individet som kommer med sine problemer, vi bør ikke blande oss i strukturene som skaper individets livsbetingelser." Ja, her er det et bredt spekter innenfor psykologien. Fra de som nesten bare tenker kontekst, samfunn og system som påvirkere til individets vonde opplevelser, til de som ikke forholder seg spesielt til individets kontekst og bakteppe, men mest hvordan h*n tar det.

Provokasjonen, dirringen og konglomeratet av tanker og argumenter på stemmeretts-dagen, ledet ikke til noen tekst. Noe av det skyldes at det blir så mye tanker i en slik tilstand, at bare å få formulert alt er en øvelse som unektelig gjør at en bringer konsentrasjonen på banen, og dirringen roer seg. Også er det denne følelsen av å bare være fanget i en frustrasjon over verden og samfunnet. Hvordan er dette å bevege? Eller berøre? Eller finne spirer til noe som kan vokse? Dirring og provokasjon varer svært kort hos meg. Deretter avløses det av usikkerhet. Det har vel noe med kontrasten mellom å i et øyeblikk male verden med bryske svarte penselsstrøk, til plutselig å havne tilbake i landskapet av nyanser og farger. Hvordan formulere dette vakre landskapet, og kanskje utforske det sammen med andre, kanskje sammen med en leser?

Jeg gikk en tur i skogen samme kveld, og nærmest sørget for å gå meg vill. Slik at jeg var nødt til å orientere meg utenfor tankene, etter neste tegn på en sti eller retning. Å komme forbi frykten for å havne et sted man ikke vil, til tillit til at jeg til enhver tid er der jeg skal være. Nå.

Når jeg tenker på psykologer som nødvendige deltakere i en samfunnsdialog, er det jo nettopp fordi jeg tror vi kan representere noe annet enn bryske svarte penselsstrøk. Jeg tror vi, med å ikke delta, gir mer plass til alt som er malt med den penselen. Jeg tror vi kan invitere andre til debatter og dialoger i mer vill og vakker skog, invitere til å orientere oss i landskapet i fellesskap. Ja, jeg tror vi har et ansvar. Men vi vegrer oss.

Nylig ble jeg litt satt ut, da en dialog mellom meg og kolleger i et semilukket forum ble raskt avbrutt og lagt død av en kommentar. Ingen sa noe mer etter den kommentaren, heller ikke jeg. Vi hadde snakket om barnevern, hvordan forholde oss til ulike historier vi møter, hvordan våre opplevelser av enkelttilfeller kan prege oss videre, hvordan vi bedømmer grensene for å melde bekymring og hvilket ansvar vi føler idet vi melder bekymring. Kommentaren som la dialogen død, handlet om at noen utenifra kunne sett at noen hadde negative erfaringer (som ikke var utdypet, og unntak fra en generell positiv holdning), og understrekte med god formulering og kontant tone at vi som psykologer må ta ansvar for å ikke bli del av den negative debatten som verserer. Jeg lurer på hvilket ansvar vi tar, med å overlate alt kritisk blikk på barnevern i offentligheten, til ekstreme aktører som med sine svarte penselsstrøk gjør folk redde og svekker tilliten. Om det er grunnlag for et nyansert kritisk blikk, og noen psykologer har innspill å komme med om hva som kan forbedres, er det kanskje like uetisk å ikke delta og påvirke, som å risikere at våre spørsmål eller idéer vil bli brukt av noen? Hva hadde egentlig styrket tilliten til barnevernet? Å kun få presentert kontrastene med hver sine argumenter, eller en offentlig nyansert ordutveksling om hvordan barnevernet av og til kan trå feil som resten av oss, og hva som skal til for å gjøre arbeidet deres enda bedre?

Det er noe med det å være provosert. Og sint. For min del iallfall, kanskje særlig siden jeg er lite vant til å være sint, og siden jeg er psykolog. Å male verden med en stor pensel med svarte bryske strøk. Og er det noe som skaker ens psykolog-identitet, så er det å miste nyansert perspektiv. Vi er viden kjent for å alltid måtte gestikulere med to hender: "På den ene siden, og på den andre siden". Det blir mange forbehold, i en verden full av nyanser. Så mange forbehold, at det kanskje er på den sikre siden å ikke uttale seg? 
På stemmeretts-dagen opplevde jeg, at så fort sinnet vek litt og dirringen stoppet, var det mest usikkerhet igjen. Og kanskje en slags resignasjon. Jeg tenkte på alle opplevelsene jeg har, av hvor betent likestilling er som tema, når en setter det opp mot likeverd og kjønnsforskjeller, eller utfordrer (mannlige) sammfunns-idealer om makt og produksjon. Så betent, at jeg vet også fagpersoner med langt mer kunnskap og belegg enn meg, ikke våger seg ut der. Jeg tror redsler for å miste posisjon, anseelse, kanskje jobben og kanskje vettet i møte med politisk fundert motstand er reelle trusler mot ytringsfriheten i landet vårt. Og i akkurat dette tilfellet, en trussel mot de som våger sette barna hakket høyere enn de siste politiske idéer om hva som er likestilling og riktige samfunnsidealer.

Men mer sier jeg ikke i denne omgang. Jeg er jo psykolog. Og dette var jo nesten en uttalelse i det offentlige rom.

4 kommentarer:

  1. Melinda! Eg setter som psykolog med mange av dei samme tankene (ja, eg sitter og klør meg i hovudet over kor bakvendt en del ting er) og er brennende opptatt av at dette går ikkje an! Som barn forstår vi nesten ting betre (kvifor gjer vi ikkje noko med ting?) , og så får vi høyre "Det er for komplekst". Eg tenker også at vi sitter med en viktig kompetanse som definitivt bør komme ut der. Eg har litt på egenhånd starta ein blogg der eg ønsker å gjere forskjellig informasjon tilgjengelig, nettopp om slike ting som kan inspirere folk til å gjere meir (blant anna videoen "validation" og posten "let us change the world". Eg gjer alt dette på fritida, og har fått med meg nokon gjeste-bloggere allereie. Men: Kunne du tenke deg å bidra med en eventuell post? Isåfall kan eg gjere deg til "author" slik at du kan poste direkte på bloggen. Eg tenker: Så lenge vi skriv at det ikkje er sikkert alle er enige, og at det er personlige meininger, så syns eg prinsippet om å gjere det som føles riktig, bør gå foran. Dersom du har lyst til å skrive for oss, send gjerne en mail til forfreepsychology@gmail.com
    Bloggen er: forfreepsychology.wordpress.com, og blei starta opp for to veker sidan. Det er allereie mange begeistra følgere, og eg håper vi etterkvart kan bli ei naturlig side å bruke når ein skal tenke litt på kva som kan GJERAST, virkelig gjerast. Tusen takk for et tankevekkende og viktig innlegg :)

    SvarSlett
  2. Tusen takk for oppfordringen og engasjementet! Jeg må innrømme det krever en del av meg å skrive et innlegg på engelsk, men jeg har oppfordringen i mente. Jeg liker bloggen din godt, vil følge med der ja. Siden den er på engelsk, kanskje en idé å koble Scott Miller til på noe vis? Han blogger jo selv på både litt radikalt og svært solidt fundament, og ville sannsynligvis brakt flere lesere til/ skapt litt nettblest ;)

    SvarSlett
  3. Flott skrevet, Melinda! Jeg tror alle burde uttale seg der man har en mening, uavhengig av profesjon. Og kanskje spesielt de som har en av disse "skumle" profesjonene som folk skjelden hører noe fra. Nemlig for å menneskeliggjøre også de med ærefryktfremkallende yrker, slik at vi kanskje etterhvert kan slipe frem et samfunn hvor det menneskelige er like så viktig som systemene. Men det er nok viktig å skille mellom hva som er ens mening som utøver av et yrke og hva som er ens mening som individ. Likesom det er viktig i det daglige å skille mellom hva en mener for seg selv som person, og hva man mener bør gjelde alle i samfunnet.

    SvarSlett
  4. Tusen takk for tips, liker folk som tør å stå for meningene sine og gjerne har spennende tanker i tillegg :) Ting som krever mykje, er ofte vanskelig å få til i en hektisk kvardag, så eg har full forståelse om det ikkje går. Skulle du sjå noko som du ønsker vi skriv om, gi gjerne tips :)

    Ha en super kveld videre :)

    SvarSlett

Jeg setter pris på både korte og lange kommentarer!