Norsk helsevesen elsker Husby og Sørheim.

Hele Norge nikker og smiler til hverandre. Felles lettelse over at ABB ble bedømt tilregnelig. Felles fryd over dommer Arntzens nyanserte og grundige fremleggelse av dommen. 

Husby og Sørheim, to flinke og svært erfarne fagfolk som gjorde jobben sin, overbeviste rettskommisjonen, og forvirret både rettsal og nasjon.
Mange nordmenn uten noen form for psykiatri-utdannelse har snudd og vendt på sjekkliste-kriterier for diagnoser, forsøkt å forstå hvor grensene går for psykose, forsøkt å forstå hvordan en går frem for å kategorisere enkeltmennesker. Når så mange har blitt mer opplyst om hva som skjer i den mystiske psykiatriverdenen, har myten om den riktige og objektive bedømmelsen av et menneskes psyke fått seg store knekk. 

Når den kollektive fornuft setter flinke fagfolk under lupen, er de fratatt beskyttelsen i de smale rom der eksperter og gruppepsykologi regjerer. "Lekmannen" har fått anledning til å avsløre sjekklistemonomanien, hvordan rigiditet og forestillinger om objektivitet gjør fagfolk lite kloke, og dyktige dommere enda klokere. 
Husby og Sørheim har blitt symbolene for denne typen uklokskap. To flinke fagfolk som gjorde hva de har gjort og fått kreditt for å gjøre i x antall saker: De plasserte et menneske i en kategori utifra systematisk metode, uten å forklare årsaker, uten å se på sammenhengene.

Tenk om vi nå også kunne avsløre mytene om objektive vurderinger og riktige metoder i psykisk helsevern. Der skapes og fremelskes Husby(er) og Sørheim(er), flinke fagfolk som kan krysse av på lister med grundig presisjon og argumentasjon. Deres mandat er å ta mindre hensyn til komplekse bilder, og for all del ikke utvise selvstendig tenkning eller skjønn. I lukkede kontorer og terapirom kan ingen klok lekmann peke på keiserens nakenhet og lure på hva de driver med, og ingen dommer bryter igjennom med klokskap og nyanser. Når Husbyene og Sørheimene gjør sine vurderinger, blir disse oftest stående uten at andre kommer inn og viser at vurderingen kan være en helt annen, om man tolker symptomene litt annerledes. Og konsekvensene gjelder for andre enn en massemorder: Barn og unge, voksne og eldre, med sårbare liv lagt i hendene på profesjonelle.

Jeg har inntrykk av at ordet "skjønn" har inntil nylig blitt oppfattet som noe negativt. "Vi må ikke skape for mye rom for skjønn, for det ivaretar ikke objektiviteten". Å handle på bakgrunn av skjønn er et feilgrep av de store om en er profesjonell hjelper, en sone der en risikerer å ikke "ha sitt på det rene" med å kunne vise til standariserte fremgangsmåter. Men det var før Husby og Sørheim.
Ordet "skjønn" har fått en annen ladning nå. Som kanskje vårt viktigste middel mot å bli fortapt i en forenklet, kald, rigid utgave av virkeligheten. Ekspertise har vi kanskje oppfattet å handle om evne til objektive vurderinger og riktig bruk av teknikker. Vil vi nå oppfatte ekspertise som en evne til å kombinere kunnskap og erfaring idet en vurderer hver sak på en unik måte, med bruk av skjønn? Og vil vi klare overføre våre observasjoner, hele Norges observasjoner, av en ensporet og uklok måte å vurdere et menneske med all sin kompleksitet, til alle de andre rommene utenfor rettsalen, der slik uklokskap brer om seg?

Vil vi klare å bevege oss videre fra å gjøre Husby og Sørheim til enslige syndebukker?
Eller har vi delt oss i to, ute av stand til å trekke linjer fra ABB-rettsak til resten av Norge, ute av stand til å se Husbyer og Sørheimer overalt der de sitter og krysser av på lister, ute av stand til å stille spørsmål ved hvor Husby og Sørheim kom fra, og hvorfor de er velrenomerte og respekterte i den grad at de fikk denne jobben? Skal vi trekke linjene, må vi se på helsevesenet vårt: Hvordan idéer om mål, prosedyrer og sjekklister har blitt svaret når vesenet frykter feiltrinn eller å risikere at menneskelige faktorer får terreng... Og vi må se på vår egen forførelse, der vi blendes av idéer om objektive mål og flotte forenklinger av komplekse liv og systemer. Vi må våge oss ut i terreng lignende det vi var i under rettsaken, der ingen skjønner hva som er virkelighet, der man kan se samme person på x antall måter, der man tør stå i uvisshet og forvirring, før den kloke dommeren i oss endelig får ordet. 

Når medmenneskeligheten trues av byråkratiet

Jeg har et innlegg i Aftenposten idag, om hvordan byråkratiseringen av helsevesenet går på bekostning av empati (med hovedfokus på psykologene). Innlegget var i utgangspunktet en kronikk som ble kortet ned til innlegg. Her kommer noen tekstudrag fra den opprinnelige teksten, for de som er interessert i utfyllende/flere poenger:

Psykologene sier ifra

En stund har vi hørt røster i media om en kritisk utvikling i offentlig helsevesen: Byråkratiet går på fagligheten og medmenneskeligheten løs. Stadig mer tid og oppmerksomhet fordeles vekk fra menneskene, over til skjermer og papirer, i tåspissgange mellom dokumentasjonskrav, pålegg og «rettleiingar». Velferdsstaten ser ut til å ha blitt et kontrollorgan som skal sikre mot all risiko. Kontroll avler frykt og mistillit. Det blir viktigere å ha sitt på det rene, enn å følge sin hjerne og sitt hjerte, også i møte med sårbare andre.

Psykologene, som jobber med våre mest sårbare medmennesker, har gjennom våren ropt varsku i Tidsskriftet for Norsk Psykologforening, i en serie artikler og debattinnlegg. Unge psykologer fortalte om å føle seg i skvis mellom system og empati, og utløste et skred av artikler. Blant annet skrev Gunnhild Rindal Kulbotten at psykologer blir syke av å ikke få muligheten til å gjøre noe med behovet de ser hos pasientene. Selv gikk hun over til privat virksomhet, der hun opplever denne muligheten.

Hvilken ingrediens hjelper?

Det er nå populært med utsagn som: «Har du en infeksjon skal du ha hjelp raskt, utredes grundig, og motta den behandlingen som har vist seg mest effektiv mot problemet. Selvsagt skal det også være slik om du har en depresjon». Så riktig det høres ut. Men når vi tilstreber en instrumentell og effektiv måte å behandle menneskers psykiske lidelser, gjør vi grove overtramp ovenfor den ingrediensen som mest av alt hjelper: Medmenneskeligheten. Den har mye å si i all helsehjelp. I psykisk helsevern har den tilnærmet alt å si.

For, hva er det egentlig ved terapi som hjelper? Metoden er nøkkelen, mener mange. Det er populært med studier som sammenligner metoder for spesifikke diagnoser. Så enkelt, så målbart, så forførende og slagkraftig. Noen få forskere – som Bruce Wampold - går inn for å avsløre forførelsen: Når man sammenligner metode med andre ingredienser, er konklusjonen at hvilken teori og metode terapeuten baserer seg på, forklarer minimalt av utfallet. Vi ønsker tro vi har oppskriften(e), etter en lang utdannelse. Men hovedingrediensen er sannsynligvis oss selv, og møtet med den andre. Alliansen, en relasjon med trygghet og tillit. Personlige egenskaper, særlig empati. Evne til tilstedeværelse: Terapeuter som mediterer for økt oppmerksomt nærvær har bedre utfall av terapien de gir. Og sist, men ikke minst, den uvurderlige placebo-effekten, som ikke er noen jukse-effekt, men rett og slett en ingrediens i seg selv: Troen på at terapien vil hjelpe.

Tror pasienten på terapien, i tilfeller hvor terapeuten følger en pålagt oppskrift hun ikke tror på selv? Er det lett å være medmenneskelig, spontan og tilstedeværende i en hverdag preget av kontroll? Er det lett å få kontakt og kjemi med en pasient om du ikke har rom til å være deg selv, som profesjonell hjelper og medmenneske?

Jeg kommer nok til å skrive mer om dette temaet, og ulike aspekter ved det. De som er interessert i å bli informert når nye innlegg legges ut, kan sette seg opp som følger via mail eller egen blogg (se til høyre på siden).