torsdag 29. august 2013

Glødelamper

Politiske vibrasjoner i lufta. Gjennom lufta vi puster, manifistert i min elektroniske duppeditt. Miljøet og bærekraften, de forbybare ressursene. Hvor er miljøet, og bærekraften? Inni studioet til p2, inni høretelefonene mine, inni saler med opprømte aktivister og snille raddiser, inni hodene til folk som stemmer grønt over rødt, blått og grått?
Hvor inni hodene er den? I våre tanker om den større fremtid, om Lofoten og Vesterålen? I på-spissen tanker om menneskeheten som snart sørger for at jorda vil riste oss av seg, bli kvitt viruset med sko på, og leve videre?

Hva skjer når vi bringer bærekraften med inn i Livet? Ned i kroppen og kontakten med alt vi er del av? Naturen altså.


Kanskje kan bærekraften handle om mye mer enn energien til vår siste duppedings? Kraft til å bære? Kraften ved å bære? Oss selv og våre liv. Jeg møter mange i mine arbeidsdager som spør seg selv om hva de kan bære. Bære arbeidet, ansvaret for barna, husoppgavene, utfordringer i familien, parforholdet, og ikke minst seg selv. Jeg lurer på hva som er deres olje, og deres fornybare ressurs.


Bærekraft. Noen ganger bærer vi oss selv med en verdighet. En type verdensanskuelse mindre preget av frykt, en romslighet for alt som er sårbart og skakt. En mer umiddelbar tilgivelse av andre og oss selv for våre stadige dumskaper, gjennomlyst av en smilende viten om vår verdighet. Det er vel da vi har det de kaller utstråling. En fornybar energi, vi er som vandrende solpaneler og glødelamper i ett. På to bein. Kanskje ikke så mye et virus da. Hva gjør det med oss når vi ikke makter bære oss selv slik, når vår energi ikke kjennes fornybar, når kraften vår kanskje heller ikke bæres, men blekner bak lagene av usikkerhet og frykt for å ikke være gode nok?


Jeg vet ikke om vi lever opp til det store idealet om produktivitet da.


(Jeg så et Chomsky-sitat nylig, plassert i ramme på facebook av noen av disse raddisene -de 99 prosentene- om at den smarteste måten å holde mennesker lydige og passive, er å strengt begrense spektrumet for debatt, men sørge for svært livlig debatt innenfor det spektrumet.)


Det store målet om produktivitet. Pengekurver som går oppover. Bruk og kast. Et plastleketøy, en oljeutvinning, et menneskeliv, en klode. Bindeleddende mellom den bærekraften som drøftes på konferanser med lunsjbuffeter, og den nære bærekraft drøftet mellom fortvilte foreldre på mitt kontor, kan være mange. Pengenes grep om oss, og grep om de som legger vilkårene for oss, for eksempel. "La oss trekke ut det vi har av ressurs, fornybar eller ikke. Det er jo mulig, og vi tjener jo penger på det." Ola og Gerd bruker samme ordene, om oljeutvinning og om utvinning av produktiviteten hos landets foreldre. Pengekurven blir grensesetter for en større debatt. Den om verdier, om hva som gjør oss godt. Hva som gir oss bærekraften.


I psykologien vet vi at pengene ikke utgjør særlig forskjell på om vi har det godt. Vi er mindre tilfredse om pengene ikke strekker til for basale behov og sosialt liv, selvsagt. Men du skal ikke lenger opp enn til en lærer-inntekt før lykke-kurven flater ut. Lotto-millionærer får et kick det første året, deretter er lykken på samme nivå. Det er gjort snedige studier (link til forespørsel om å åpne harmløs pdf av forskningsartikkel) som viser at tanken på penger gjør oss mindre hjelpsomme og fellesskaps-orienterte, og mer egoistiske eller motivert til egen vinning.


Vi hører sjeldnere Abba og Øystein Sundes sanger om pengene som rariterer og bekymringer, og jeg savner litt de gammelmodige ordtakene om hva som ikke kan kjøpes for penger. Jeg kan lage fornøyelsespark i hagen for min to-åring med et par tusenlapper på salg. Alle tingene vi foreldre trekkes mot å kjøpe, kan synes som en desperat gjenskapning av vår egen barndoms forventning og lykke, i et samfunn der drømmen om noe kostbart har få minutters levetid. Etterpå må vi kaste all plasten.


Jeg undrer meg over hvordan våre barn opplever all denne plasten, alle disse duppedittene. I en av mine favorittromaner, "Momo - eller kampen om tiden", beskrives det så enkelt, så barnlig og naivt, om de voksne som begynner kjøpe mer ting når de har mindre tid til barna. Om barna som flokker seg rundt tingene. Stoltheten en liten gutt utbasunerer over sin nye leke, flakker plutselig av, med en sår avsløring av hvordan en leke aldri kan erstatte tid med mor og far. Det kan syntes som en kollektiv trøst for denne foreldre-generasjonen, å oppfylle den materielle lykken når vi ikke klarer være tilstede, bære oss selv og barna våre med Kraft.


"Se meg, se meg!" Vi humrer kjærlig over de små som vifter med den seneste tegningen eller sine bekreftelses-lengtende hjerter på stilker. Når de voksne vifter alle veier med samme budskap i mer forkledde former, humrer ingen. Salen på foredrag med Tor Johan Ekeland humrer litt, når han påpeker at et samfunn fullt av folk som vil bli sett, etterlater få igjen til å se. Den lille trenger å bli "ferdigsett", sier han, og oppsummerer med dette noen av grunnpilarene i psykologisk kunnskap om utvikling av vår selvfølelse.

Foreldre som møter, ser og bærer dine reaksjoner og din oppmerksomhetshunger når du er barn, vil hjelpe deg å bære deg selv. Hva om den voksne er for opptatt med å bli sett selv, til å klare se? Eller for opptatt av å holde hodet over vannet, forsøke bære seg selv etter beste evne, til å se hva du trenger lære å bære? Dette er tilknytningspsykologi på sitt mest besynderlige, og mest logiske. Vår relasjonshistorie, hvorvidt vi ble sett og favnet, vil være med å forme livene våre, relasjonene våre. Vi viderefører arv som handler om langt mer enn gener. Det handler om om hvem vi får følelsen av å være i verden, og i forhold til andre. Og hvem våre barn opplever vi er når vi skal se og bære de. Og så videre. Vi kan snakke om traumatiserte folkeslag med krigshistorie, og det blir et spørsmål om langt mer enn noens krigsopplevelse. Hvem er de traumatiserte foreldrene, og deres barn, og deres barn?

Hva skjer med digitaliserte og distraherte og produksjonsorienterte folkeslag som oss, hvilken historie skaper vi for våre barn nå, som de viderefører? Klikk.no gir deg tips om å vie barnet fem minutter mellom barnehagehenting og middagslaging, og ha tålmodighet med at den lille klenger litt på deg som uttrykk for sin hengivenhet. Eldre generasjoner gir oss beskrivelser av den fraværende far, han man ikke kunne ha tillit til at lyttet eller hadde tid, sårheten i å aldri kjenne ham, eller aldri føle seg kjent av ham, savnet etter å bli sett. Tenk at det har blitt gjort til et så høyt ideal å gjøre mor til den samme, i samfunnsproduktivitetens navn. Hvem blir ferdigsett nå? Vi blir ikke ferdigsett på facebook, iallfall.


Hva handler det egentlig om, produksjon og forbruk av plast og andre ting? Når vi ser på mennesket, tenker jeg på? Syklusen vi deltar i; produser, konsumer, forbruk og kast, er jo ikke bærekraftig for jorda. Men er den bærekraftig for oss personlig? Der vi fyller tomhet med en ny duppedings, vil det ikke oppstå mer tomhet? Barnet som fyller fraværet av en forelder som ser ham, med en overdrevet begeistring for seneste duppeditt, ligner han ikke på mange voksne? Hva er vår fornybare ressurs? Hva er det som gjør oss bærekraftige som personer?


En skulle tro det å bli så rike som oss kunne innebære frihet til å evolvere oss. For eksempel frihet til å heve seg over tingene, fordi vi har nok. Eller frihet til å bytte ut noen av de dyreste duppedittene for litt mindre arbeidstid, litt flere skogsturer og stille stunder. Den lille friheten vi nå har til å velge en bærekraftig omdreining i politikken, vil kanskje koke ned til å handle om noe annet enn bare oljen, og ivaretakelse av naturen utenfor oss. Den kan handle om ivaretakelsen av hvordan vi er natur. Og om at når vi forstår vi har nok, og er nok, er vi vandrende glødelamper som bærer seg selv, og sprer fornybar energi.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Jeg setter pris på både korte og lange kommentarer!