mandag 12. november 2012

Skjemaer og åpenhet

"Det var nytt for meg, alle spørsmålene og skjemaene, og jeg syns det var spennende, tenkte kanskje det sa noe om meg, følte de tok meg på alvor som skulle undersøke alt. Jeg var vel ganske naiv den gang. Nå, når jeg blir bedt om å fylle ut samme spørsmålene for tredje og fjerde gang, blir jeg oppgitt, mister troa liksom. De virker så hjelpesløse, som må hele tiden ty til skjemaene. Jeg syns synd på de, det blir vanskelig å respektere de, og iallfall vanskelig å tro på at de kan hjelpe meg."

"Så prøvde han en psykolog igjen da. Og tror du ikke også han dro frem skjemaer han skulle fylle ut? Han skulle til å snu i døra da, altså, han var klar til å gi opp. Men vet du hva psykologen sa? "Beklager så mye, jeg er pålagt å be deg fylle ut disse skjemaene, men jeg kommer ikke til å se på de. Når du har fått de unna kan vi snakke sammen og fokusere på behandlingen." Endelig en som så ham, jeg var så letta på hans vegne da han endelig fikk hjelpen han trengte."

"Jeg var vel 15-16 år. Psykologen ba meg fylle ut et skjema, og der skulle jeg svare på om jeg hadde selvmordstanker. Jeg kjente ham jo ikke, det er jo noe jeg ikke hadde delt med noen og trengte tillit til noen for å dele det. Og jeg visste ikke hva som ville skje om jeg svarte ja. Så jeg løy, og svarte nei. Jeg hadde løyet for psykologen. Etter det ble det umulig å være åpen om tankene mine, for da måtte jeg jo avsløre at jeg hadde løyet for ham. Jeg fikk vel aldri snakket slik jeg trengte, åpnet meg og få hjelp for alt jeg slet med. Det er først nå, over ti år etter, at jeg jobber meg igjennom tingene som jeg kunne fått hjelp til da. Om jeg bare hadde fått muligheten til å åpne meg den gang i mitt tempo, istedet for det skjemaet."

Sitatene over er utdrag fra fortellinger jeg har fått i gave på min vei. Jeg har både vært pårørende til noen med psykisk lidelse, hatt flere venner og bekjente som har behøvd hjelp, og opplevd flere verdifulle menneskemøter der jeg har mottat fortellinger om erfaringer. Fra deres stemmer har jeg ikke bare fått ord, jeg har fått stemninger og fornemmelser i følelsesapparatet, av hva det vil si å være der. Der den andre er, som Kirkegaard så ofte blir sitert på. For eksempel i en stol, i en paradoksal klemme mellom lidelsen som jager gjennom kropp og tanker, og skjemaet fremfor deg, som ikke kan møte blikket, ikke bygge tillit, ikke lar deg nyansere, ikke lar deg være der du er. 
Det hører til blant fortellingene at det er unntak. De som føler seg tatt ekstra på alvor av en grundig utredning og fyller skjemaer med engasjement. De er der, men i mindretall i min minnebank.

Minnebanken har noe å si. Den er ingen statistikk, den er ingen etterprøvd hypotese. Den er et erfaringsgrunnlag, som har satt seg godt nok, til å gi meg en svært bitter smak og uro i magen, ved tanken på å bli en av de. En av de som deler ut skjemaene.

En gang jeg oppsøkte legevakten i en krisesituasjon, følte jeg det nesten som et overtramp og en hån mot min tilstand og lidelse i øyeblikket, å måtte oppgi fødselsnummer og annen praktisk informasjon i skranken. Så nødvendig og logisk det enn var, i det øyeblikket ble mennesket bak skranken en mekanisk robot, og jeg en statistisk enhet hvis følelser og liv ikke har noen betydning. Jeg tenkte på de fortellingene jeg hadde fått til da, og vevde mitt lille glimt av den posisjonen sammen med deres posisjon, som ofte varer mye lenger enn et glimt.
Om jeg blir pasient i psykisk helsevern en dag, tror jeg fra erfaringen at skjemaene vil oppleves som noe fremmed og mekanisk, om intensjonene beskrives som aldri så gode. Et menneske som har forståelsesfullt blikk hadde ikke engang trengt å si noe særlig, om bare vedkommende ikke plasserte et ark foran meg med firkanter jeg skal krysse av eller tall jeg skal sirkle rundt.

Tidsskrift for Norsk Psykologforening skrev i våres om psykologer i skvisj mellom empati og system. Mange våget å skrive kritisk til utviklingen av økt kontroll, dokumentasjonskrav og lignende, og stresset det skaper som hemmer muligheten til å følge opp godt nok. Debatten utviklet seg til å handle om åpenhet, ovenfor ledelse for eksempel.
Jeg syns det er litt rart, at psykologer snakker om åpenhet uten å snakke mer om åpenhetens vilkår i denne tiden, i dette landet, i dette yrket, i disse menneskelivene. Det handler om gode ledere, som tar ansatte på alvor. Det handler om ansattes mot til å fortelle om det de reagerer på. Det handler om politikeres metoder for kvalitetssikring. Det handler om fryktkulturer på arbeidsplasser. Ja, ja, ja og ja. Men hvorfor sitter jeg med en følelse av at så mye mangler?

Hvor mange i hjelpeapparatet føler at deres praksis strider imot deres verdier og hva de anser best for pasienten/klienten? Hvor mye av dette handler om å forsømme eller ikke strekker til (som tidsskriftet fokuserer på), og hvor mye handler om å gjøre ting som går på bekostning av klient og terapiforløp? Innebærer den siste en skam for noen hjelpere? Innebærer den selvrettferdiggjøring eller endring av verdier, fordi det er for vanskelig å forholde seg til (i sosialpsykologien et fenomen kalt kognitiv dissonans)?  Hvordan påvirker den indre prosessen til hver hjelpearbeider vilkårene for åpenhet og kritikk til system eller ledelse? Hvordan virker én persons åpenhet på nettverket av andre rundt personen, både kolleger og ledere, på personlig plan? Kan én persons åpenhet minne andre på at de eventuelt også går på bekostning av deres verdier? Hva vil det vekke av følelser, skam, frykter, forsvar eller kontrollbehov hos andre? Hva kan en person endre med åpenhet, versus hva han eller hun har å tape?

Hvor får du hjelp om du har det vondt og ikke er rik, om du ikke ønsker fylle ut skjemaer eller få diagnoser? Hvor smale marginer har den gode hjelp idag? Hvilket spillerom har pasient og behandler? Hvordan påvirker marginene de begge, og relasjonen mellom de? Hvordan påvirker det samfunnet, og vår oppfattelse av forekomst av diagnoser, når terapeuter er tvunget til å sette diagnose for å finansiere behandling? 

Ja, det var mange spørsmål. Mitt personlige spørsmål for tiden, er hvor det er rom for fremtidige terapeuter som meg. Hvor er det mulig å hjelpe de som virkelig trenger det, om man ikke er tilhenger av skjemaene? Jeg kan forholde meg til rutiner og pålegg som jeg ikke står for, og ville nok klart å dele ut et skjema eller to, om jeg ellers opplevde et spillerom for å hjelpe. Samtidig tenker jeg en del på hva det gjør med oss som fagfolk, og hva det gjør med våre verdier, å måtte utføre ting vi ikke føler er riktig. Hva vil det gjøre med meg, å dele ut skjemaene, når jeg har historiene ovenfor i bakhodet? 

Jeg tenker også på psykologen i sitat nummer to ovenfor. Jeg har hørt om flere som ligner ham, uten unntak positive eksempler fra brukerperspektiv, om psykologer som uttrykte konflikt mellom hva de selv trodde var riktig, og hva de var pålagt. De kan syntes å ligne en form for dobbeltagenter, som kanskje forfekter en annen holdning eller agenda i møte med pasienten, enn de våger ovenfor kolleger og ledelse. "Jeg er på din side, men systemet tvinger meg til dette, beklager så mye. La oss bare bli ferdig med system og begynne terapien." Jeg vet ikke hvor mange de er, 'dobbeltagentene' (om noen psykologer som leser dette kjenner seg igjen, håper dere kan beskrive litt i en anonym kommentar under!). Men jeg tenker at selv om de kanskje er mange, vil deres stemme ikke høres. For skal de snakke, kan det bli stilt spørsmål ved om de gjør jobben sin slik de skal. Da blir det opp til de som ikke har disse jobbene å uttale seg. De som faktisk ikke kjenner virkeligheten i en slik jobb. Slike som meg, som bare kan undre meg og tankedrodle, utifra fortellinger om erfaringer, kunnskap om kvalitetssikring og kartlegging, og historiene om systemer jeg ikke har noen fot innenfor.

En kan se på 'dobbeltagentene' som modige, iallfall om det de jobber utifra er en moral og etikk som ikke lar seg rokke av tidens trender. Men en kan også se de som uærlige. Sette spørsmålstegn ved det lukkede rommet de jobber innenfor, der pasienten blir en alliert, systemet en felles fiende eller et plagsomt innsekt de i fellesskap slår med fluesmekkeren. Da blir det ikke bare et spørsmål om åpenhet i forhold til å si ifra om forhold en reagerer på, inkludert de forholdene som er bestemt fra høye politiske hold. Det blir et spørsmål om at den gjennomsiktigheten vi etterstreber med kvalitetsutvikling, utraderes. Åpenheten ovenfor kolleger og muligheten til å sjekke ut med omgivelsene om terapien er på rett spor, settes i fare for den som ikke våger være ærlig av frykt for å røpe sin dobbeltrolle. 

Jeg har ikke lyst til å havne i noe uærlig spill. Jeg har hørt om arbeidsplasser i offentlig psykisk helsevern der alle er 'dobbeltagenter' ovenfor leddene høyere i helsehierarkiet. Der humoren sitter løst om det siste pålegget fra uvitende helsemyndigheter, og kravene etterfølges med en inneforstått kollegial oppfatning av at de ikke stemmer overens med deres moral og verdier. Men vi får se å få unna dette systemgreine, så kan vi vie oppmerksomheten til det virkelige terapeutiske arbeidet, folkens. Der hersker åpenhet imellom kolleger, men så fort de ser ett ledd opp eller to, er det et uærlig spill de inngår i? 

Min praksis ved Familievernkontoret har gitt meg mulighet til å se og være del av en virkelighetsforståelse som ligner min egen. Åpenheten når alle ledd i den grad det er mulig, da kolleger og ledelse deler virkelighetsforståelsen, og innstanser utenfor ikke deler den, men kjenner til den. Jeg vet ikke hvilken medfart mine spørsmål og mine idealer hadde fått, om jeg kun opplevde miljøer der terskelen for å dele mine undringer og reaksjoner kjentes svært høy. 

For eksempel kunne jeg kommet et sted der skjemaer er en nødvendig selvfølge, det de avdekker er jo essensielt for god behandling, om noen føler ubehag handler det bare om å legge frem skjemaene på en god måte. Uten andre sammenligningsgrunnlag ville jeg kanskje være rask med å bedømme min tidligere tankegang som uopplyst og naiv. Og hvis jeg kom et sted diagnoser var pålagt, og ble del av min daglige rutine, hvor ville det blitt av alle spørsmålene som plantet seg gjennom studiet, ved hva diagnoser er og hvorvidt de er hensiktsmessige eller i verste fall skadelige? 
Hvor mange ligner meg, når de går ut av studiet? Hvor mange endrer holdninger og verdier? Hvor mye av den endringen er modning og å gi slipp på naivitet og forestillinger om å redde verden, og hvor mye handler om å herdes? Eller å endre verdiene sine for å kunne leve med det en er satt til å gjøre? 


Hvilket spillerom har åpenheten?


Jeg undres om innlegget både stiller spørsmålet, representerer et svar i kraft av opplevelsen av å si noe som få gjør og en medfølgende liten uro/sårbarhet. Innlegget tester kanskje ytterligere for svar, når jeg i fremtiden ser om tekster som dette kan forhindre ansettelser eller bli et tema med spørsmål om lojalitet til arbeidsplassen (er det overdrevent tenkt, tro?). 

9 kommentarer:

  1. Hei! Jeg har opplevd flere behandlere, der skjemaene har styrt det hele, og behandler har virket komforabel med det.
    Min siste terapierfaring var for 3 år siden, og blir nok den siste. Jeg ville bearbeide en stor sorg, og ble møtt med, at skjemaene var tydelige,og jeg trengte gruppeterapi. Sjelden har jeg opplevd noe så overfladisk, som dette møtet, og jeg sluttet etter kort tid. Jeg ble ikke hørt, og tidsperspektivet var 5 timer, som jeg skulle få, og det ville knappt ha gitt meg tid til å føle tillit, og da var jeg i grunn like langt. Sorgen jeg kom for, har jeg tatt for meg selv, men det hadde vært enklere, om noen i hjelpeapparatet hadde tatt seg tid til å lytte godt, og gitt meg tid til å få den nødvendige tillit. Jeg endte også opp med å lyve om enkelte ting, desverre.
    Tror ikke det er enkelt å være en engasjert psykolog, som jeg oppfatter, at du er, og her er det mange kamper å kjempe innen egen profesjon vil jeg tro.
    Legger ved en lenke til et dikt jeg skrev for noen måneder siden. Et dikt som omhandler mitt møte med skjemaene, og hva det gjord med meg.
    Bibbi

    SvarSlett
    Svar
    1. Beklager, trykket litt fort her, men dette er lenken jeg nevnte:

      http://skrotliv.blogspot.no/2012/01/time-hos-psykologen.html

      Slett
  2. Åh, takk og takk for ditt fine bidrag til min blogg. Jeg setter stor pris på de som deler av erfaringer fra 'den andre siden' her ikke, og håper andre innen psykisk helsevern som leser her inne, får med seg din kommentar.
    Nei, jeg begynner å ane at det ikke er enkelt å være engasjert psykolog. Ikke er jeg en person som liker konflikter eller å måtte kjempe heller. Men jeg kan ha en stemme gjennom å sette ord på ting, som her. Jeg håper å få være med å delta i eller bygge opp alternativer til det offentlige helsesektoren med alle dens skjemaer og fokus på diagnoser.
    Har faktisk vært innom bloggen din et par ganger allerede, men hadde ikke sett diktet. Ja, slik kan det føles. Akkurat slik jeg ikke ønsker at noen skal oppleve en første time hos psykolog. Det mest sårbare rom. Den viktigste situasjonen å møte et lyttende ansikt, og medmenneskelighet.

    SvarSlett
  3. Hei,for meg så virker det veldig viktig det du skriver. Den første timen er så utrolig viktig. Alt koker ned til spørsmålet; kan jeg stole på den som sitter foran meg eller kan jeg ikke?
    Jeg er krevende - uten å ville være det. Underkommuniserer mine behov - men har håpet om å treffe et menneske som endelig vil forstå meg. Det krever mye av den som sitter foran meg. Det er godt at du ser at mye krav utenfra kan forstyrre dette arbeidet.
    Jeg har bare positive psykologerfaringer. De har vært slik du beskriver det her. Lite opptatt av diagnoser - og skjemane har kommet etter at vi har blitt kjent.
    Men; etter at jeg har blitt litt mer åpen og fortalt noen nære venner om at jeg går til psykolog, så har jeg fått høre mange historier om folk som har dårlige erfaringer selv - eller som har barn som har dårlige erfaringer (eller foreldrene har dårlige erfaringer med barnets psykolog).
    Mitt inntrykk er at dette skyldes en mindre bra førstetime. Det er veldig synd fordi deres erfaringer er så forskjellige fra mine. Og alt dette skjer bare på en time.

    Jeg er veldig glad for at du har denne bloggen. Til tross for at jeg er veldig godt fornøyd med mine psykologer har det aldri blitt anledning til å diskutere terapiens funksjon og virkning slik du legger opp til her. Jeg har alltid fått være med på å snakke om hva som fungerer og hva som ikke fungerer - men har alltid følt at det har vært i et "ikke-likeverdig-forhold." Det har sikkert med meg å gjøre - men de dyrebare 50 minuttene har blitt benyttet til å avhjelpe mine psykiske problemer. Det har nok vært en riktig prioritering.

    Allikevel har jeg synspunkter og meninger.

    Så det er en utfordring til deg:-) Å være med å diskutere teoretiske ting med klienten - som vedkommende kanskje ikke har så mye greie på - det kan kanskje virke lite hensiktsmessig. Men det kan kanskje øke den jevnbyrdigheten som man trenger i terapien...?

    SvarSlett
  4. Hei, jeg leste kommentaren din for en god stund siden, blir nå forundret over at jeg ikke har svart deg, da det absolutt var min intensjon.

    Godt å høre at du har hatt positive erfaringer selv, og jeg merker meg at en grunn er mindre vekt på det tekniske. Fortell gjerne mer om hva det er ved din terapi som du føler har hjulpet deg.

    Jeg blir litt usikker på hva du mener når du snakker om det ikke-likeverdige forholdet. Det ligger mye ujevnhet i terapi-relasjonen i utgangspunktet, ettersom det er en som er profesjonell hjelper og en som er mottaker. I rollefordelingen ligger det både ulikevekt og en makt hos psykologen. En stor del av psykologens etiske forpliktelse handler om hensyn og bevissthet om den makten h*n har. Men jeg lurer på om det er noe annet enn denne implisitte ulikevekten du snakker om. Du snakker om likeverdighet. Og at "du har fått være med å snakke", kanskje en følelse av at terapien skjer for mye på terapeutens premisser? At du kan komme med innspill, men ikke gå inn i dybden på hva du ønsker og være med å forme terapien?

    Utfordringen til meg handler slik jeg oppfatter deg mer om å la klienten/pasienten være med å forme hva som skal skje? Eller også å diskutere grunnvilkårene for terapi, temaene i dette innlegget?

    Ved mange arbeidsplasser vil jeg tro det å diskutere grunnvilkår kan være å tre ut på tynn og uforutsigbar is for både terapeut og klient, fordi føringene for hva som skal skje er lagt av andre enn de to. Da blir det mye et spørsmål om å skape den beste terapien innenfor rammen av de føringene, og finne rom til å være to unike personer med en unik relasjon. Å gå i dybden på hvorvidt diagnoser betegner noe virkelig, er hensiktsmessige, er forskningsmessig valide etc i en terapi som er underlagt offentlig reglement der diagnoser må settes for å finansiere hjelpen, vil jeg tro leder til frustrasjon for klient eller begge parter.

    Jeg for min del tror og håper jeg vil fange opp, - eller vise en ydmykhet som gjør at klienten uttrykker behov for å snakke om terapiens grunnleggende elementer. Jeg har merket så langt i min korte erfaring at noen er mer nysgjerrige og vitebegjærlige om teori relatert til problematikken deres. Da forteller jeg gjerne om ulike psykologiske perspektiver, og spør om hvilket perspektiv de føler appelerer mest til de. Jeg har også opplevd å havne i filosofiske samtaler om grunnleggende elementer ved det å være menneske. Og ja, jeg kan se for meg at slike stunder styrker følelsen av jevnbyrdighet. Samtidig kan det distrahere en vekk fra felles mål om hjelp i terapien. Det ER en ulikevekt i rollefordelingen. Jeg bare håper at den jevnbyrdighets-følelsen du snakker om, som kanskje handler om følelsen av at vi begge er mennesker uansett rollefordelingen og livssituasjon, vil komme frem gjennom terapien også på andre måter. Gjennom terapeutens ydmykhet, uttrykk for feilbarlighet og evne til å vekke tillit som medmenneske OG profesjonell.

    Jeg hører gjerne flere tanker fra deg om jevnbyrdighet. Jeg tror du tar opp noe viktig her!

    SvarSlett
  5. Hei, så glad jeg ble over å finne bloggen din. Jeg er psykolog og en av bidragsyterne til Psykologtidsskriftets "Psykologer i skvis". Jeg skrev innlegget "Møtet med Den byråkratiske psykologen" som ligger på denne lenken http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=238815&a=4&sok=1. Jeg har lest noen av blogginnleggene dine allerede og skal lese flere. Det ser ut som vi tenker likt om mye. Jeg prøver å formidle pasienters behandlingserfaringer til fagpersoner gjennom nettstedet mitt og den tilhørende bloggen for på den måten å kunne påvirke praksis og holdninger. Men som du sier så handler mye av dette om hvordan vi kan bringe vår forståelse videre til høyere instanser som har makt til å gjøre strukturelle forandringer. På nettstedet mitt har jeg laget en oversikt over psykologer som blogger. Jeg lenker nå til deg og der. Jeg ser ikke noen RSS feed på bloggen din, så av tekniske grunner kommer du ikke i hovedoversikten. Si ifra hvis du får (eller har) RSS feed her.

    SvarSlett
  6. For en hyggelig overraskelse. Jeg har lest en del på bloggen din, og ditt innlegg i tidsskriftet var en stor favoritt, uten at jeg visste før nå at det var du som skrev det :) Jeg har nok tenkt at vi har en del felles, jeg har også hatt tanker om å drive online terapi i fremtiden. Som nyutdannet er jeg litt på jakt etter andre som ligner meg i tankegang, jeg føler meg til tider ganske radikal og annerledes-tenkende i forhold til psykologer flest. Samtidig er jeg jo litt ydmyk ift å presentere meg for andre psykologer, som nettopp har blitt kolleger. Denne bloggen har jeg opprettet mye for å utfordre mine egne frykter for hva jeg kan ytre meg om som psykolog. Jeg har deltatt litt på facebook gruppen "psykologer", og kommenterer litt her og der på blogger. Setter pris på at du lenker til bloggen min. Jeg er litt grønnskolling på dette med blogging, så jeg vet ikke engang hva RSS feed er for noe, enda mindre hvordan å opprette det. Tar gjerne imot tips! Takk igjen for hyggelig tilbakemelding.

    SvarSlett
  7. Du kan kanskje google RSS-feed? Jeg er ikke så flink til å forklare tekniske ting.
    Men jeg vet hvordan man gir leserne anledning til å abonnere på feeden.

    Gjør slik: Gå til Utforming på dashbordet. Når det kommer opp et vindu, bla ned til Abonnementskoblinger og velg det. Klikk Lagre.
    Nå kan leserne enkelt abonnere på nye innlegg fra bloggen din.

    SvarSlett
  8. Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid har skrevet et innlegg om skjemaer og medmenneskelighet i dag.

    SvarSlett

Jeg setter pris på både korte og lange kommentarer!