Skjemaer og åpenhet

"Det var nytt for meg, alle spørsmålene og skjemaene, og jeg syns det var spennende, tenkte kanskje det sa noe om meg, følte de tok meg på alvor som skulle undersøke alt. Jeg var vel ganske naiv den gang. Nå, når jeg blir bedt om å fylle ut samme spørsmålene for tredje og fjerde gang, blir jeg oppgitt, mister troa liksom. De virker så hjelpesløse, som må hele tiden ty til skjemaene. Jeg syns synd på de, det blir vanskelig å respektere de, og iallfall vanskelig å tro på at de kan hjelpe meg."

"Så prøvde han en psykolog igjen da. Og tror du ikke også han dro frem skjemaer han skulle fylle ut? Han skulle til å snu i døra da, altså, han var klar til å gi opp. Men vet du hva psykologen sa? "Beklager så mye, jeg er pålagt å be deg fylle ut disse skjemaene, men jeg kommer ikke til å se på de. Når du har fått de unna kan vi snakke sammen og fokusere på behandlingen." Endelig en som så ham, jeg var så letta på hans vegne da han endelig fikk hjelpen han trengte."

"Jeg var vel 15-16 år. Psykologen ba meg fylle ut et skjema, og der skulle jeg svare på om jeg hadde selvmordstanker. Jeg kjente ham jo ikke, det er jo noe jeg ikke hadde delt med noen og trengte tillit til noen for å dele det. Og jeg visste ikke hva som ville skje om jeg svarte ja. Så jeg løy, og svarte nei. Jeg hadde løyet for psykologen. Etter det ble det umulig å være åpen om tankene mine, for da måtte jeg jo avsløre at jeg hadde løyet for ham. Jeg fikk vel aldri snakket slik jeg trengte, åpnet meg og få hjelp for alt jeg slet med. Det er først nå, over ti år etter, at jeg jobber meg igjennom tingene som jeg kunne fått hjelp til da. Om jeg bare hadde fått muligheten til å åpne meg den gang i mitt tempo, istedet for det skjemaet."

Sitatene over er utdrag fra fortellinger jeg har fått i gave på min vei. Jeg har både vært pårørende til noen med psykisk lidelse, hatt flere venner og bekjente som har behøvd hjelp, og opplevd flere verdifulle menneskemøter der jeg har mottat fortellinger om erfaringer. Fra deres stemmer har jeg ikke bare fått ord, jeg har fått stemninger og fornemmelser i følelsesapparatet, av hva det vil si å være der. Der den andre er, som Kirkegaard så ofte blir sitert på. For eksempel i en stol, i en paradoksal klemme mellom lidelsen som jager gjennom kropp og tanker, og skjemaet fremfor deg, som ikke kan møte blikket, ikke bygge tillit, ikke lar deg nyansere, ikke lar deg være der du er. 
Det hører til blant fortellingene at det er unntak. De som føler seg tatt ekstra på alvor av en grundig utredning og fyller skjemaer med engasjement. De er der, men i mindretall i min minnebank.

Minnebanken har noe å si. Den er ingen statistikk, den er ingen etterprøvd hypotese. Den er et erfaringsgrunnlag, som har satt seg godt nok, til å gi meg en svært bitter smak og uro i magen, ved tanken på å bli en av de. En av de som deler ut skjemaene.

En gang jeg oppsøkte legevakten i en krisesituasjon, følte jeg det nesten som et overtramp og en hån mot min tilstand og lidelse i øyeblikket, å måtte oppgi fødselsnummer og annen praktisk informasjon i skranken. Så nødvendig og logisk det enn var, i det øyeblikket ble mennesket bak skranken en mekanisk robot, og jeg en statistisk enhet hvis følelser og liv ikke har noen betydning. Jeg tenkte på de fortellingene jeg hadde fått til da, og vevde mitt lille glimt av den posisjonen sammen med deres posisjon, som ofte varer mye lenger enn et glimt.
Om jeg blir pasient i psykisk helsevern en dag, tror jeg fra erfaringen at skjemaene vil oppleves som noe fremmed og mekanisk, om intensjonene beskrives som aldri så gode. Et menneske som har forståelsesfullt blikk hadde ikke engang trengt å si noe særlig, om bare vedkommende ikke plasserte et ark foran meg med firkanter jeg skal krysse av eller tall jeg skal sirkle rundt.

Tidsskrift for Norsk Psykologforening skrev i våres om psykologer i skvisj mellom empati og system. Mange våget å skrive kritisk til utviklingen av økt kontroll, dokumentasjonskrav og lignende, og stresset det skaper som hemmer muligheten til å følge opp godt nok. Debatten utviklet seg til å handle om åpenhet, ovenfor ledelse for eksempel.
Jeg syns det er litt rart, at psykologer snakker om åpenhet uten å snakke mer om åpenhetens vilkår i denne tiden, i dette landet, i dette yrket, i disse menneskelivene. Det handler om gode ledere, som tar ansatte på alvor. Det handler om ansattes mot til å fortelle om det de reagerer på. Det handler om politikeres metoder for kvalitetssikring. Det handler om fryktkulturer på arbeidsplasser. Ja, ja, ja og ja. Men hvorfor sitter jeg med en følelse av at så mye mangler?

Hvor mange i hjelpeapparatet føler at deres praksis strider imot deres verdier og hva de anser best for pasienten/klienten? Hvor mye av dette handler om å forsømme eller ikke strekker til (som tidsskriftet fokuserer på), og hvor mye handler om å gjøre ting som går på bekostning av klient og terapiforløp? Innebærer den siste en skam for noen hjelpere? Innebærer den selvrettferdiggjøring eller endring av verdier, fordi det er for vanskelig å forholde seg til (i sosialpsykologien et fenomen kalt kognitiv dissonans)?  Hvordan påvirker den indre prosessen til hver hjelpearbeider vilkårene for åpenhet og kritikk til system eller ledelse? Hvordan virker én persons åpenhet på nettverket av andre rundt personen, både kolleger og ledere, på personlig plan? Kan én persons åpenhet minne andre på at de eventuelt også går på bekostning av deres verdier? Hva vil det vekke av følelser, skam, frykter, forsvar eller kontrollbehov hos andre? Hva kan en person endre med åpenhet, versus hva han eller hun har å tape?

Hvor får du hjelp om du har det vondt og ikke er rik, om du ikke ønsker fylle ut skjemaer eller få diagnoser? Hvor smale marginer har den gode hjelp idag? Hvilket spillerom har pasient og behandler? Hvordan påvirker marginene de begge, og relasjonen mellom de? Hvordan påvirker det samfunnet, og vår oppfattelse av forekomst av diagnoser, når terapeuter er tvunget til å sette diagnose for å finansiere behandling? 

Ja, det var mange spørsmål. Mitt personlige spørsmål for tiden, er hvor det er rom for fremtidige terapeuter som meg. Hvor er det mulig å hjelpe de som virkelig trenger det, om man ikke er tilhenger av skjemaene? Jeg kan forholde meg til rutiner og pålegg som jeg ikke står for, og ville nok klart å dele ut et skjema eller to, om jeg ellers opplevde et spillerom for å hjelpe. Samtidig tenker jeg en del på hva det gjør med oss som fagfolk, og hva det gjør med våre verdier, å måtte utføre ting vi ikke føler er riktig. Hva vil det gjøre med meg, å dele ut skjemaene, når jeg har historiene ovenfor i bakhodet? 

Jeg tenker også på psykologen i sitat nummer to ovenfor. Jeg har hørt om flere som ligner ham, uten unntak positive eksempler fra brukerperspektiv, om psykologer som uttrykte konflikt mellom hva de selv trodde var riktig, og hva de var pålagt. De kan syntes å ligne en form for dobbeltagenter, som kanskje forfekter en annen holdning eller agenda i møte med pasienten, enn de våger ovenfor kolleger og ledelse. "Jeg er på din side, men systemet tvinger meg til dette, beklager så mye. La oss bare bli ferdig med system og begynne terapien." Jeg vet ikke hvor mange de er, 'dobbeltagentene' (om noen psykologer som leser dette kjenner seg igjen, håper dere kan beskrive litt i en anonym kommentar under!). Men jeg tenker at selv om de kanskje er mange, vil deres stemme ikke høres. For skal de snakke, kan det bli stilt spørsmål ved om de gjør jobben sin slik de skal. Da blir det opp til de som ikke har disse jobbene å uttale seg. De som faktisk ikke kjenner virkeligheten i en slik jobb. Slike som meg, som bare kan undre meg og tankedrodle, utifra fortellinger om erfaringer, kunnskap om kvalitetssikring og kartlegging, og historiene om systemer jeg ikke har noen fot innenfor.

En kan se på 'dobbeltagentene' som modige, iallfall om det de jobber utifra er en moral og etikk som ikke lar seg rokke av tidens trender. Men en kan også se de som uærlige. Sette spørsmålstegn ved det lukkede rommet de jobber innenfor, der pasienten blir en alliert, systemet en felles fiende eller et plagsomt innsekt de i fellesskap slår med fluesmekkeren. Da blir det ikke bare et spørsmål om åpenhet i forhold til å si ifra om forhold en reagerer på, inkludert de forholdene som er bestemt fra høye politiske hold. Det blir et spørsmål om at den gjennomsiktigheten vi etterstreber med kvalitetsutvikling, utraderes. Åpenheten ovenfor kolleger og muligheten til å sjekke ut med omgivelsene om terapien er på rett spor, settes i fare for den som ikke våger være ærlig av frykt for å røpe sin dobbeltrolle. 

Jeg har ikke lyst til å havne i noe uærlig spill. Jeg har hørt om arbeidsplasser i offentlig psykisk helsevern der alle er 'dobbeltagenter' ovenfor leddene høyere i helsehierarkiet. Der humoren sitter løst om det siste pålegget fra uvitende helsemyndigheter, og kravene etterfølges med en inneforstått kollegial oppfatning av at de ikke stemmer overens med deres moral og verdier. Men vi får se å få unna dette systemgreine, så kan vi vie oppmerksomheten til det virkelige terapeutiske arbeidet, folkens. Der hersker åpenhet imellom kolleger, men så fort de ser ett ledd opp eller to, er det et uærlig spill de inngår i? 

Min praksis ved Familievernkontoret har gitt meg mulighet til å se og være del av en virkelighetsforståelse som ligner min egen. Åpenheten når alle ledd i den grad det er mulig, da kolleger og ledelse deler virkelighetsforståelsen, og innstanser utenfor ikke deler den, men kjenner til den. Jeg vet ikke hvilken medfart mine spørsmål og mine idealer hadde fått, om jeg kun opplevde miljøer der terskelen for å dele mine undringer og reaksjoner kjentes svært høy. 

For eksempel kunne jeg kommet et sted der skjemaer er en nødvendig selvfølge, det de avdekker er jo essensielt for god behandling, om noen føler ubehag handler det bare om å legge frem skjemaene på en god måte. Uten andre sammenligningsgrunnlag ville jeg kanskje være rask med å bedømme min tidligere tankegang som uopplyst og naiv. Og hvis jeg kom et sted diagnoser var pålagt, og ble del av min daglige rutine, hvor ville det blitt av alle spørsmålene som plantet seg gjennom studiet, ved hva diagnoser er og hvorvidt de er hensiktsmessige eller i verste fall skadelige? 
Hvor mange ligner meg, når de går ut av studiet? Hvor mange endrer holdninger og verdier? Hvor mye av den endringen er modning og å gi slipp på naivitet og forestillinger om å redde verden, og hvor mye handler om å herdes? Eller å endre verdiene sine for å kunne leve med det en er satt til å gjøre? 


Hvilket spillerom har åpenheten?


Jeg undres om innlegget både stiller spørsmålet, representerer et svar i kraft av opplevelsen av å si noe som få gjør og en medfølgende liten uro/sårbarhet. Innlegget tester kanskje ytterligere for svar, når jeg i fremtiden ser om tekster som dette kan forhindre ansettelser eller bli et tema med spørsmål om lojalitet til arbeidsplassen (er det overdrevent tenkt, tro?).