onsdag 28. november 2012

Plakat

Jeg så en plakat på et offentlig toalett igår, som ledet til en del tanker og undring. Plakaten viste en ungdom som holdt hodet i hendene eller noe lignende. Teksten lød (gjengitt etter hukommelse): "Utsettes du for vold? Ring oss for å prate om det. Du kan også ringe om du kjenner noen som har det sånn." (Det var også en setning om rus i hjemmet, men i dette innlegget vil jeg fokusere på vold.)

En profesjonell plakat, for en hjelpetelefon som kan være til stor nytte for mange som trenger det. Og en påminnelse om at mange lever i en vanskelig hverdag. Men hva er det som ikke stemmer her?

Jeg prøvde se for meg hvem denne plakaten skulle fange opp, av alle som har det vondt hjemme grunnet vold i en eller annen form. Og det var vanskelig å danne et bilde av denne personen, den som plakaten skulle fange opp. For hvem er det som selv ville sagt "Jeg utsettes for vold hjemme"? Og hvem trenger mest av alt å ringe og sortere opplevelser? Jo, de som ikke har funnet slike ord for opplevelsen enda. For ordet "vold", kan for mange syntes som noe som tilhører en fremmed verden. Også de som lever med vold i hjemmet.

Vi kjenner svart-hvite historier om de som utfører kalkulert vold uten erkjennelse av at det var galt. Det er disse historiene vi ofte tenker på, når noen sier "vold". Vi har sett så mange bad guys på tv og film, og så mange oppblåste overskrifter som fråtser i grusomst mulige fremstillinger av kaldblodighet.

Idag, på kurs om vold og sinnemestring, snakket vi om alle de andre historiene som strømmer inn til familievernkontorene. Alle historiene som er fulle av grånyanser, ja, tilogmed fargespektre. Om mennesker som er fortvilte over hva de gjør og har gjort, om pressede livssituasjoner, om kjærlighet og drakamper, maktesløshet og fastlåsthet, følelser som topper seg, og følelser som stråler av varme og omsorg. Om hverandre. Oppå hverandre. Rundt hverandre. Mellom hverandre. Og det handler om barn som sier "Stakkars mamma, hun har det så vondt etter hun har slått meg" og ungdom som tar ansvar for å holde familier samlet i stormen. Og mye mye mer.
Mest av alt handler det om uforutsigbarheten. Voksne med åpen favn du kan søke trygghet i ene øyeblikket, og flat hånd eller ord om at man ikke skulle vært født neste øyeblikket.

Det dramatiske ordet "vold" omfatter alle nyansene. Ofte omfatter det ikke fysisk kontakt, men ord som slår like hardt, med andre typer blåmerker enn de synlige på utsiden. Men det kan ofte ta tid for de som utsettes, og de som utøver, å våge bruke ordet "vold". Et ord om hva de gjør, som er galt, og som skaper konsekvenser som redsel, utrygghet, unngåelse og indre og ytre sår. Da handler ikke ordet om bad guys og kaldblodighet lenger.

For ungdommen som leser plakaten på do i Trondheims bibliotek, eller andre steder, har kanskje ikke "vold" rukket bli et ord om hva han opplever. De voksne er ikke bad guys, og den unge føler seg ikke som det godhjertede offer i en spenningsroman. Kanskje vil han våge bruke ordet en dag, om hva som blir gjort, og hvilke konsekvenser det får. Selv om mamma og pappa også er gode, selv om han også er glad i de, selv om han også provoserer noen ganger, selv om de er i en presset situasjon økonomisk, selv om de angrer, selv om dagene går opp og ned, selv om han forstår, selv om han ikke forstår, selv om han føler seg skyldig, selv om han eier sin historie som noe eget ingen film eller avisoverskrift kan kjenne.

Så, hvordan kan en nå ut til de som trenger det, før ordet er tatt i deres munn? Det må finnes andre muligheter enn ordene på den plakaten, var vel det jeg tenkte, og ville dele her.

4 kommentarer:

  1. Hei.

    Fin betraktning. Det er nok ikke bare å ta en telefon selv om det finnes et telefonnummer.Og spesielt barn kjenner kanskje ikke andre virkeligheter enn den de lever i, så virkeligheten som vises gjennom fotoet du beskriver inkluderer kanskje ikke automatisk dem selv. Samtidig er det gjerne slik at det barn har, tross alt er det tryggeste de har, fordi det er det eneste de har. I en voldsutsatt familie finnes heller ikke alltid kun offeret og overgriperen, men også andre en er knyttet til. Så lojalitetsføleler kan også sette en sperre for valg som vil gjøre ting veldig synlig. I en verden som allerede er uhådterlig er det ikke lett å gjøre livet enda mer uoversiktlig. En av de sperrene kan føre til at en rasjonaliserer bort en tilknytning til bildet du nevnte. Likevel tror jeg det er bra at slike bilder og telefonnummer er synlige. Og alle barn kan lengte.


    som krakelert jord
    mot vann

    som i en kokong
    mot vingetid


    Ha en fin dag.
    Bjørn

    SvarSlett
  2. Takk for kommentar og dikt :)
    Ja, jeg tror nok terskelen er høy for å ringe et slikt nummer, og særlig når en ikke kan identifisere seg personlig med en generell plakat eller et stereotypt bilde. Jeg tror nok det er viktig for mange som opplever psykisk eller fysisk vold at hjelpere ser både kjærligheten og omsorgen de opplever, og hva de utsettes for. Kanskje det er deres verste frykt at noen skal "ta" foreldrene deres, eller tro at de er onde.
    Det som ikke når ofte ut i offentligheten, er at flertallet av voldsutøvere både erkjenner at de gjør noe galt, og selv ønsker hjelp. Kanskje det er noe som hadde vært godt for både ungdommen og de voksne å vite? At det finnes mange hjelpere som kan se flere sider av situasjonen, og hjelpe til endring?

    SvarSlett
  3. Denne artikkelen dukket opp i dag:

    http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/11/29/politiet-henlegger-tre-av-fire-familievoldssaker

    Skremmende tall, føler jeg. Men kanskje ingen overraskelse.

    Ha en fortsatt fin kveld.

    Bjørn

    SvarSlett

Jeg setter pris på både korte og lange kommentarer!