En grønn stemme

Jeg har aldri likt å utbasunere for omverdenen hva jeg stemmer på. Kanskje noe av det handler om å holde avgjørelsen privat, å sikre at det er en prosess og beslutning som jeg tar selvstendig og uavhengig av andre. Da jeg en gang stemte SV, hadde det litt å gjøre med at jeg faktisk var ganske usikker. Jeg stemte litt taktisk, og visste at SV kunne komme i regjering, det var mitt bidrag. Men samtidig var politikk noe litt fjernt, noe som ikke angikk meg. Jeg syns ikke valget speilet hvem jeg er eller hva jeg står for, bare et håp om litt mer solidaritet som motkraft til alt det andre fjaset. 

Når jeg nå stemmer grønt, vet jeg at jeg er en av de som påvirker om de får én eller syv mandater i Stortinget. Da blir det viktig å si det høyt.

Jeg har en analog til de Grønne, og historien deres. Det er kanskje en klisjé, men også en vi til tider glemmer: "Keiserens nye klær". Barnet som peker på illusjonene, og bryter med den aksepterte, alvorlige, voksne kodeksen, kan først kanskje bli møtt med overbærenhet. Konsensusen er jo, at det er den mindre intelligente, som ikke ser klærne. Klærne kan symbolisere så mangt, i denne sammenheng kanskje særlig olje -og vekst-eventyret politikere har kledd seg i, eller rettere sagt troen på at det kan fortsette. 

Øyeblikket fra barnet peker på klærne, til folkemengden begynner å hviske seg imellom, og begynner danne en samlet stemme, har i norsk politikk strakt seg mellom flere tiår.  I 1989 og utover nittitall begynte barnet, det nyetablerte partiet, å strekke utålmodig på beina og nappe i skjørtet på nærmeste voksne og lure på hvorfor keiseren ikke har klær på. Kanskje første reaksjoner blant den voksne konsensusen var en litt dyssende overbærenhet med den lilles naivitet. På tidspunktene jeg begynte stemme grønt, var jeg kanskje som et annet barn i mengden, som snakket litt med de andre med samme tanker rundt meg, og fniste litt over hele opptrinnet som de voksne trodde så innbitt på. Men jeg opplevde, at det var liten vits i å påpeke for alle rundt hva som foregikk, og hva jeg stemte på. Jeg forfektet det smale syn, det som var litt out there, litt naivt i manges øyne, litt på siden av hva den "virkelige" politikken dreier seg om.

Jeg verner ofte i bloggen om barnas 'naivitet' og klokskap. Jeg ønsker å være et talerør for de av oss voksne som våger se deres perspektiv, og se hvor smalsynt og virkelighetsfjernt mye av vårt voksne spill og våre voksne idéer kan bli, i møte med undrende ærlige spørsmål fra barna. Nå har jeg funnet et helt parti av voksne som ønsker være det talerøret. Ikke bare for de ærlige, virkelighetsnære spørsmålene, men for fremtiden barna representerer. 
Som barna, har de Grønne våget å peke på Keiserens nye klær, som desverre er langt fra nye i politikken vår. En kvinne ved navn Hanna Marcusson har fra 2007 vært en av de voknse som løfter hodet og sier "Jeg tror barnet har rett", også når hun merket at hun brøt med konsensusen blant de voksne. Ja, slik er MDG et svært modig parti. De første gangene i denne valgkampen, hvor MDG slapp til i debatter og dialoger med etablerte partier, kunne man lett skimte blikkutvekslinger blant de som følger konsensusen, slik blikkene vekslet overbærende første gangen barnet pekte på den nakne keiseren. 

Fremdeles kan vi se de samme blikkene der MDG ferdes. Men det er noe som har endret seg. De som holder den overbærende minen ved like, og smiler over den lille uskyldsrene som ikke forstår hva det dreier seg om, har ikke sett seg rundt. Som lakeiene og hoffansatte som bærer keiserens usynlige kappe med viktig mine, har de ikke rukket oppdage hviskingen som er iferd med å bli klare stemmer i massene: "Det er jo sant, det barnet sier". 

Det samme barnet vil takke oss i fremtiden, for at vi lyttet, og våget være de mest voksne i forsamlingen. 

De store massene har ikke begynt å rope ut om keiserens nakenhet enda, og kanskje vil det ta tiår før vi er der. Men nå skal individene til valgurnene, der ingen vil møte oss med overbærenhet for at vi ser keiserens nakenhet. Her bestemmer vi, hver for oss, om vi vil velge å tro på den lille som peker på keiseren, smile litt for oss selv over de voksnes illusjoner, og Stemme Grønt. 

www.mdg.no

Glødelamper

Politiske vibrasjoner i lufta. Gjennom lufta vi puster, manifistert i min elektroniske duppeditt. Miljøet og bærekraften, de forbybare ressursene. Hvor er miljøet, og bærekraften? Inni studioet til p2, inni høretelefonene mine, inni saler med opprømte aktivister og snille raddiser, inni hodene til folk som stemmer grønt over rødt, blått og grått?
Hvor inni hodene er den? I våre tanker om den større fremtid, om Lofoten og Vesterålen? I på-spissen tanker om menneskeheten som snart sørger for at jorda vil riste oss av seg, bli kvitt viruset med sko på, og leve videre?

Hva skjer når vi bringer bærekraften med inn i Livet? Ned i kroppen og kontakten med alt vi er del av? Naturen altså.

Kanskje kan bærekraften handle om mye mer enn energien til vår siste duppedings? Kraft til å bære? Kraften ved å bære? Oss selv og våre liv. Jeg møter mange i mine arbeidsdager som spør seg selv om hva de kan bære. Bære arbeidet, ansvaret for barna, husoppgavene, utfordringer i familien, parforholdet, og ikke minst seg selv. Jeg lurer på hva som er deres olje, og deres fornybare ressurs.

Bærekraft. Noen ganger bærer vi oss selv med en verdighet. En type verdensanskuelse mindre preget av frykt, en romslighet for alt som er sårbart og skakt. En mer umiddelbar tilgivelse av andre og oss selv for våre stadige dumskaper, gjennomlyst av en smilende viten om vår verdighet. Det er vel da vi har det de kaller utstråling. En fornybar energi, vi er som vandrende solpaneler og glødelamper i ett. På to bein. Kanskje ikke så mye et virus da. Hva gjør det med oss når vi ikke makter bære oss selv slik, når vår energi ikke kjennes fornybar, når kraften vår kanskje heller ikke bæres, men blekner bak lagene av usikkerhet og frykt for å ikke være gode nok?

Jeg vet ikke om vi lever opp til det store idealet om produktivitet da.

(Jeg så et Chomsky-sitat nylig, plassert i ramme på facebook av noen av disse raddisene -de 99 prosentene- om at den smarteste måten å holde mennesker lydige og passive, er å strengt begrense spektrumet for debatt, men sørge for svært livlig debatt innenfor det spektrumet.)

Det store målet om produktivitet. Pengekurver som går oppover. Bruk og kast. Et plastleketøy, en oljeutvinning, et menneskeliv, en klode. Bindeleddende mellom den bærekraften som drøftes på konferanser med lunsjbuffeter, og den nære bærekraft drøftet mellom fortvilte foreldre på mitt kontor, kan være mange. Pengenes grep om oss, og grep om de som legger vilkårene for oss, for eksempel. "La oss trekke ut det vi har av ressurs, fornybar eller ikke. Det er jo mulig, og vi tjener jo penger på det." Ola og Gerd bruker samme ordene, om oljeutvinning og om utvinning av produktiviteten hos landets foreldre. Pengekurven blir grensesetter for en større debatt. Den om verdier, om hva som gjør oss godt. Hva som gir oss bærekraften.

I psykologien vet vi at pengene ikke utgjør særlig forskjell på om vi har det godt. Vi er mindre tilfredse om pengene ikke strekker til for basale behov og sosialt liv, selvsagt. Men du skal ikke lenger opp enn til en lærer-inntekt før lykke-kurven flater ut. Lotto-millionærer får et kick det første året, deretter er lykken på samme nivå. Det er gjort snedige studier (link til forespørsel om å åpne harmløs pdf av forskningsartikkel) som viser at tanken på penger gjør oss mindre hjelpsomme og fellesskaps-orienterte, og mer egoistiske eller motivert til egen vinning.

Vi hører sjeldnere Abba og Øystein Sundes sanger om pengene som rariterer og bekymringer, og jeg savner litt de gammelmodige ordtakene om hva som ikke kan kjøpes for penger. Jeg kan lage fornøyelsespark i hagen for min to-åring med et par tusenlapper på salg. Alle tingene vi foreldre trekkes mot å kjøpe, kan synes som en desperat gjenskapning av vår egen barndoms forventning og lykke, i et samfunn der drømmen om noe kostbart har få minutters levetid. Etterpå må vi kaste all plasten.

Jeg undrer meg over hvordan våre barn opplever all denne plasten, alle disse duppedittene. I en av mine favorittromaner, "Momo - eller kampen om tiden", beskrives det så enkelt, så barnlig og naivt, om de voksne som begynner kjøpe mer ting når de har mindre tid til barna. Om barna som flokker seg rundt tingene. Stoltheten en liten gutt utbasunerer over sin nye leke, flakker plutselig av, med en sår avsløring av hvordan en leke aldri kan erstatte tid med mor og far. Det kan syntes som en kollektiv trøst for denne foreldre-generasjonen, å oppfylle den materielle lykken når vi ikke klarer være tilstede, bære oss selv og barna våre med Kraft.

"Se meg, se meg!" Vi humrer kjærlig over de små som vifter med den seneste tegningen eller sine bekreftelses-lengtende hjerter på stilker. Når de voksne vifter alle veier med samme budskap i mer forkledde former, humrer ingen. Salen på foredrag med Tor Johan Ekeland humrer litt, når han påpeker at et samfunn fullt av folk som vil bli sett, etterlater få igjen til å se. Den lille trenger å bli "ferdigsett", sier han, og oppsummerer med dette noen av grunnpilarene i psykologisk kunnskap om utvikling av vår selvfølelse.
Foreldre som møter, ser og bærer dine reaksjoner og din oppmerksomhetshunger når du er barn, vil hjelpe deg å bære deg selv. Hva om den voksne er for opptatt med å bli sett selv, til å klare se? Eller for opptatt av å holde hodet over vannet, forsøke bære seg selv etter beste evne, til å se hva du trenger lære å bære? Dette er tilknytningspsykologi på sitt mest besynderlige, og mest logiske. Vår relasjonshistorie, hvorvidt vi ble sett og favnet, vil være med å forme livene våre, relasjonene våre. Vi viderefører arv som handler om langt mer enn gener. Det handler om om hvem vi får følelsen av å være i verden, og i forhold til andre. Og hvem våre barn opplever vi er når vi skal se og bære de. Og så videre. Vi kan snakke om traumatiserte folkeslag med krigshistorie, og det blir et spørsmål om langt mer enn noens krigsopplevelse. Hvem er de traumatiserte foreldrene, og deres barn, og deres barn?

Hva skjer med digitaliserte og distraherte og produksjonsorienterte folkeslag som oss, hvilken historie skaper vi for våre barn nå, som de viderefører? Klikk.no gir deg tips om å vie barnet fem minutter mellom barnehagehenting og middagslaging, og ha tålmodighet med at den lille klenger litt på deg som uttrykk for sin hengivenhet. Eldre generasjoner gir oss beskrivelser av den fraværende far, han man ikke kunne ha tillit til at lyttet eller hadde tid, sårheten i å aldri kjenne ham, eller aldri føle seg kjent av ham, savnet etter å bli sett. Tenk at det har blitt gjort til et så høyt ideal å gjøre mor til den samme, i samfunnsproduktivitetens navn. Hvem blir ferdigsett nå? Vi blir ikke ferdigsett på facebook, iallfall.

Hva handler det egentlig om, produksjon og forbruk av plast og andre ting? Når vi ser på mennesket, tenker jeg på? Syklusen vi deltar i; produser, konsumer, forbruk og kast, er jo ikke bærekraftig for jorda. Men er den bærekraftig for oss personlig? Der vi fyller tomhet med en ny duppedings, vil det ikke oppstå mer tomhet? Barnet som fyller fraværet av en forelder som ser ham, med en overdrevet begeistring for seneste duppeditt, ligner han ikke på mange voksne? Hva er vår fornybare ressurs? Hva er det som gjør oss bærekraftige som personer?

En skulle tro det å bli så rike som oss kunne innebære frihet til å evolvere oss. For eksempel frihet til å heve seg over tingene, fordi vi har nok. Eller frihet til å bytte ut noen av de dyreste duppedittene for litt mindre arbeidstid, litt flere skogsturer og stille stunder. Den lille friheten vi nå har til å velge en bærekraftig omdreining i politikken, vil kanskje koke ned til å handle om noe annet enn bare oljen, og ivaretakelse av naturen utenfor oss. Den kan handle om ivaretakelsen av hvordan vi er natur. Og om at når vi forstår vi har nok, og er nok, er vi vandrende glødelamper som bærer seg selv, og sprer fornybar energi.

Varslerbrevet.

Niende juli fikk jeg en mail fra Helsetjenesteaksjonen, om at de hadde gått til det drastiske steg å skrive et "varslerbrev til det norske folk", og sendt det ut til ulike aviser og media. Nå hadde bevegelsen av leger og andre helsearbeidere blitt lei av snakk om og med politikere og akademikere, nå ville de appelere til det brede folk, og ikke legge skjul på alvoret i helse-Norges situasjon.

Varslerbrevet var vedlagt. Da jeg klikket meg inn og begynte lese, hadde jeg følelsen av en pre-view i et viktig øyeblikk i norsk historie, intet mindre. Dette var sterk lesing. Øyeblikket da helsearbeiderne taler til det norske folk, usensurert, direkte og opprørsk. Jeg leste brevet høyt for samboeren. Jeg var lattermildt vantro over hvordan aksjonens talspersoner, for det meste leger, legger til side all frykt og tabu, kanskje risikerer miste jobbene sine (de som ikke allerede har det, når de har protestert mot utviklingen), og et enormt press i tiden fremover. Hvilket mot.
"Imorgen eller i overimorgen er forsidene fulle", tenkte jeg. Det er nå det skjer, midt i agurktid og før valg; Leger, sykepleiere, psykiatere, psykologer og andre i helsevesenet mobiliserer sammen med folket. Skandale på skandale fremrulles, om hvordan ståa egentlig er, hvordan vi lures til å tro noe annet.

Det har skjedd mye denne uka, ifølge Helsetjenesteaksjonen selv, som kanskje har mistet den naiviteten jeg tydeligvis satt med. Dagsnytt atten, Stavanger Aftenblad, Adresseavisa og noen andre. Sterk støtte fra Espen Esther Pirelli Benestad, Per Fuggeli og Kystpartiet (!).

Men hva jeg sitter igjen med, er følgende tragiske tanke: En politikers stabbur fikk mer medieoppmerksomhet, enn legers brutale avdekking av et Helse-Norge i fritt fall. Istedet dyrkes agurknyhetene. Jeg skjønner ikke hva som ligger bak vurderingen. Kanskje alvorlige og skandaløse tema ikke selger i ferien, om ikke det involverer drap eller forsvinninger. Kanskje det er for tungt stoff, leger og byråkrati, nei, badetemperaturer er det viktigste å lese om når vi er i feriemodus.
Eller kanskje det er for skremmende stoff? Er media redd for å ta tak i noe som er så omfattende? Å lage brennhete reportasjer om det ene og andre overtrampet i helsevesenet er overkommelig, men å ta opp kritikk av et helt helsesystem som begår overtramp hver dag, er for mye? Jeg forstår ikke helt...

Men jeg deler uansett Varslerbrevet HER.

Linkene i innlegget er hentet fra Helsetjenesteaksjonens nettsider.
Vis din støtte, bli med på Helsetjenesteaksjonens Facebook-side.

Nesten en uttalelse

Jeg er oppslukt av det personlige, det nære, alle lagene i individene og i samfunnet. Det er ålreit å være psykolog. Et privelegium å få brukt engasjementet for mennesket, et privelegium å få besøke menneskene innenfor det ytre, bleke rom. Å ha en rolle, et mandat, en plassering i samfunn som gjør noe mulig å forandre. Å bli hørt, i kraft av en utdannelse og en tittel. Eller?

Jeg opplever det tidvis ubehagelig å sitte med tanker og formuleringer jeg skulle brakt ut i det offentlige rom. Jeg ønsker være en røst "der ute", jeg skulle gjerne pustet luft inn i samfunnsdialoger, snu rundt på stener, spredd undring og brukt kunnskapen min på finurlige måter. Kanskje også radikale måter, for jeg er en slik person som lenge før jeg ble psykolog likte stille spørsmål ved alt vi tar for gitt. Som for eksempel hvorfor vi har penger, og hvorfor vi lar de styre livene våre og oppløse fellesskapet vi som menneskehet har vokst opp med. Men hva er det denne tittelen gjør med meg?

Jeg føler meg ikke som del av noen frykt-kultur, jeg jobber et sted med formidabel takhøyde for kritiske tanker og undring, jeg omgåes mennesker jeg kan snakke fritt med. Likevel, når jeg skal ta steget ut i det offentlige rom, for eksempel tenker på å skrive en kronikk, får jeg fornemmelden av en litt diffus frykt-kultur 'der ute'. Jeg vet ikke hvilke sanksjoner som følger av å utfordre samfunnsdebatten som psykolog.

Jeg får opplevelsen av at vår "ekspertrolle" er en hemsko for oss, noe som hindrer psykologer i å delta. Særlig fordi vi er så altfor bevisst at en leser legger mye i ord som kommer fra oss. Og fordi vi ønsker ivareta nyansene, ikke tråkke noen på tærne, vi vet jo litt om hvordan vi fungerer, vi mennesker. Om hva som kan misforståes, hva som kan trekkes for langt i en offentlighet som dyrker ekstremer og svart-hvite kontraster. 

Jeg kjenner noen ganger jeg blir sint og provosert over politiske oppfatninger, systemer eller gjeldende normer i samfunnet, som jeg ikke tror gagner menneskene, som jeg tror gjør livene våre mindre gode å leve. Jeg ble sint på disse tingene før jeg ble psykolog også, men nå når jeg har begynt min yrkesferd, begynt å besøke folk på daglig basis, i lagene under samfunnets ytre.. ja, da tar jeg på et vis med meg alle disse menneskene jeg møter og deres følelser... i opplevelsen av at ting ikke stemmer i dette samfunnet. Jeg undrer meg om mine kolleger også går med klientenes røster med seg, sammensmeltet til en fornemmelse av hva som ligger under overflaten, hva som egentlig betyr noe. Det er vel naturlig at psykologer gjør dette, men hvorfor deltar vi da ikke mer? 

På 100 års dagen for kvinners stemmerett satt jeg på bussen og hørte på radioen, en sånn typisk debatt om likestillingen var kommet langt nok og hva ulike partier vil gjøre med saken. En merkelig blanding av lattermildhet og provoserte følelser kom over meg, kanskje du som leser vet hva jeg snakker om? Når hvordan folk snakker om ting kjennes som en evig runddans i en bitteliten del av virkeligheten, som gjøres til den store virkeligheten. Som når politikere diskuterer oljeboring imorgen eller i overimorgen, mens stadig flere lurer på om planeten snart vil kvitte seg med dette rare viruset kalt menneskehet. Og apropos diffus fryktkultur, jeg undrer meg over at jeg nærmest aldri ser psykologer bruke humoristiske virkemidler, som for eksempen å skyte inn illustrerende poenger fra tidvis vulgære komikere.

Jeg satt altså på bussen, lattermild og faktisk litt dirrende av sinte følelser. Ikke bare over at jeg opplever slike debatter som veldig marginale, men av faktumet at jeg ikke vet om det er rom for å påpeke det. I det offentlige rom, vel og merke. Jeg oppfatter det private og mellommenneskelige rom så fantastisk mye mer åpent, enten det er fagfolk eller klienter som våger snu samfunnsidéer på hodet.

Personlig oppfatter jeg jo at dagens politiske idéer om likestilling representerer noen av de mest kvinneundertrykkende kreftene i dagens samfunn. Personlig. Min mening. Jeg er psykolog, og jeg mener noe.

Jeg fikk jo lyst til å skrive, da jeg kjente det dirre innvendig: Et konglomerat av tanker og setninger og formuleringer. Om psykologisk kunnskap om tilknytning og kjønnsforskjeller. Vern om min morsfølelse, og retten til at jeg og andre skal få ha den og bruke den. Medfølelse med vår tids barn og deres plassering midt i smørja av politiske og populistiske trender. Om foreldre klemt fast under en haug med forventninger til foreldrerollen og til barna deres og til karriereoppfyllelse og samfunnsproduksjonsidealer og barnehagenormer, væpnet med lite annet enn en oppgitt sliten kommentar om "tidsklemma" (et catchy klisjé-moteord i fordekkelsen av hva det gjør med mennesker å kjenne livskraften klemt ut av de?). Om erfaring med disse foreldrene der jeg jobber, og mine (igjen, personlige) tanker om hvilke enorme emosjonelle, psykiske og faktisk økonomiske omkostninger samfunnets undertrykkelse av foreldreskapet bringer med seg. I likestillingens navn.

Når jeg tenker slike tanker, som psykolog, er de selvsagt sammenflettet med min psykologiske kunnskap og den faglige erfaringen jeg har sålangt. Og jeg tviler ikke på at mange av mine kolleger sitter med lignende frustrasjoner.
Men så er det sikkert også de som ikke gjør det. Kanskje de bruker kunnskapen på en helt annen måte enn meg, og fortolker samfunnsstrukturene helt annerledes. De ville skrevet noe annet. Noen er kanskje også fornøyd med slik samfunnet er lagt opp, de ser kanskje ikke det samme som meg i terapirommet, eller de fokuserer lite på samfunnet som bakteppe for den individuelle lidelse. Noen tenker kanskje "slik er samfunnet, og vi er her for å hjelpe individet som kommer med sine problemer, vi bør ikke blande oss i strukturene som skaper individets livsbetingelser." Ja, her er det et bredt spekter innenfor psykologien. Fra de som nesten bare tenker kontekst, samfunn og system som påvirkere til individets vonde opplevelser, til de som ikke forholder seg spesielt til individets kontekst og bakteppe, men mest hvordan h*n tar det.

Provokasjonen, dirringen og konglomeratet av tanker og argumenter på stemmeretts-dagen, ledet ikke til noen tekst. Noe av det skyldes at det blir så mye tanker i en slik tilstand, at bare å få formulert alt er en øvelse som unektelig gjør at en bringer konsentrasjonen på banen, og dirringen roer seg. Også er det denne følelsen av å bare være fanget i en frustrasjon over verden og samfunnet. Hvordan er dette å bevege? Eller berøre? Eller finne spirer til noe som kan vokse? Dirring og provokasjon varer svært kort hos meg. Deretter avløses det av usikkerhet. Det har vel noe med kontrasten mellom å i et øyeblikk male verden med bryske svarte penselsstrøk, til plutselig å havne tilbake i landskapet av nyanser og farger. Hvordan formulere dette vakre landskapet, og kanskje utforske det sammen med andre, kanskje sammen med en leser?

Jeg gikk en tur i skogen samme kveld, og nærmest sørget for å gå meg vill. Slik at jeg var nødt til å orientere meg utenfor tankene, etter neste tegn på en sti eller retning. Å komme forbi frykten for å havne et sted man ikke vil, til tillit til at jeg til enhver tid er der jeg skal være. Nå.

Når jeg tenker på psykologer som nødvendige deltakere i en samfunnsdialog, er det jo nettopp fordi jeg tror vi kan representere noe annet enn bryske svarte penselsstrøk. Jeg tror vi, med å ikke delta, gir mer plass til alt som er malt med den penselen. Jeg tror vi kan invitere andre til debatter og dialoger i mer vill og vakker skog, invitere til å orientere oss i landskapet i fellesskap. Ja, jeg tror vi har et ansvar. Men vi vegrer oss.

Nylig ble jeg litt satt ut, da en dialog mellom meg og kolleger i et semilukket forum ble raskt avbrutt og lagt død av en kommentar. Ingen sa noe mer etter den kommentaren, heller ikke jeg. Vi hadde snakket om barnevern, hvordan forholde oss til ulike historier vi møter, hvordan våre opplevelser av enkelttilfeller kan prege oss videre, hvordan vi bedømmer grensene for å melde bekymring og hvilket ansvar vi føler idet vi melder bekymring. Kommentaren som la dialogen død, handlet om at noen utenifra kunne sett at noen hadde negative erfaringer (som ikke var utdypet, og unntak fra en generell positiv holdning), og understrekte med god formulering og kontant tone at vi som psykologer må ta ansvar for å ikke bli del av den negative debatten som verserer. Jeg lurer på hvilket ansvar vi tar, med å overlate alt kritisk blikk på barnevern i offentligheten, til ekstreme aktører som med sine svarte penselsstrøk gjør folk redde og svekker tilliten. Om det er grunnlag for et nyansert kritisk blikk, og noen psykologer har innspill å komme med om hva som kan forbedres, er det kanskje like uetisk å ikke delta og påvirke, som å risikere at våre spørsmål eller idéer vil bli brukt av noen? Hva hadde egentlig styrket tilliten til barnevernet? Å kun få presentert kontrastene med hver sine argumenter, eller en offentlig nyansert ordutveksling om hvordan barnevernet av og til kan trå feil som resten av oss, og hva som skal til for å gjøre arbeidet deres enda bedre?

Det er noe med det å være provosert. Og sint. For min del iallfall, kanskje særlig siden jeg er lite vant til å være sint, og siden jeg er psykolog. Å male verden med en stor pensel med svarte bryske strøk. Og er det noe som skaker ens psykolog-identitet, så er det å miste nyansert perspektiv. Vi er viden kjent for å alltid måtte gestikulere med to hender: "På den ene siden, og på den andre siden". Det blir mange forbehold, i en verden full av nyanser. Så mange forbehold, at det kanskje er på den sikre siden å ikke uttale seg? 

På stemmeretts-dagen opplevde jeg, at så fort sinnet vek litt og dirringen stoppet, var det mest usikkerhet igjen. Og kanskje en slags resignasjon. Jeg tenkte på alle opplevelsene jeg har, av hvor betent likestilling er som tema, når en setter det opp mot likeverd og kjønnsforskjeller, eller utfordrer (mannlige) sammfunns-idealer om makt og produksjon. Så betent, at jeg vet også fagpersoner med langt mer kunnskap og belegg enn meg, ikke våger seg ut der. Jeg tror redsler for å miste posisjon, anseelse, kanskje jobben og kanskje vettet i møte med politisk fundert motstand er reelle trusler mot ytringsfriheten i landet vårt. Og i akkurat dette tilfellet, en trussel mot de som våger sette barna hakket høyere enn de siste politiske idéer om hva som er likestilling og riktige samfunnsidealer.

Men mer sier jeg ikke i denne omgang. Jeg er jo psykolog. Og dette var jo nesten en uttalelse i det offentlige rom.

Den andre pleieren

Det var noe ekstremt med ansiktet hennes. Underbitt med noen få tenner, stirrende og litt skjelende øyne, furene i huden... Når hendene strakk seg brått etter meg med klar intensjon om å gripe, klore, gjøre meg vondt, virket uttrykket hennes nærmest forrykt. Jeg tenkte at hun hadde mistet det hun en gang hadde av menneskelighet. Nå var det bare frykt, beredskap, sinne og angrep igjen.

18 år. Min første stellesituasjon på min første opplæringsvakt på sykehjem. Pleieren jeg fulgte, hadde advart meg på forhånd: Dette er en dame som stritter imot, det er vanskelig å stelle henne, vi må desverre regne med at dobesøk, vask og påkledning vil bli en kamp. Siden hun uansett ikke samarbeider er det best for alle tre at vi kommer oss igjennom dette raskest mulig, får det overstått. Gåstol vil både ta lang tid og være stor risiko for fall når hun stopper og stritter imot. Derfor må vi bruke stå-heisen. Et bredt belte bak ryggen, to belter rundt hver legg og håndtak å holde i, så løftes kroppen med elektrisk hjelp til stående stilling og trilles på badet.

Mellom oss og kvinnen var det tykke lag i luften, en ullen konsistens av avstand og frykt. Volumnivået og klarheten i stemmene våre når vi ga beskjeder liksom spratt tilbake på meg, hørtes fjerne ut i mine egne ører. Noe som bare ble sagt uten noen mål eller tro på at det ble oppfattet. Jeg så frykten hennes, tenkte inni meg at nå var vi fiendene hennes, nå så hun ikke hjelp, hun så fare. For meg var hun en trussel. Jeg hadde ikke møtt et slikt blikk før, hadde aldri følt meg slik i en annens øyne. 

En uke senere gikk jeg inn i samme rommet, med en annen pleier, og opplevde en totalt annerledes virkelighet. Denne pleieren syntes heisen bare skremte unødig. Hun snakket om tryggheten som var så viktig for damen vår, og når hun gikk bort til sengen var det nettopp trygghet og vennlighet hun utstrålte. Stellet gikk knirkefritt. Kvinnen fikk støtte av oss og gåstol, smilte, fulgte instruksjoner, alt i et rolig tempo med klar veiledning. Den gode tiden vi tok oss resulterte i masse tid bespart på å ikke kjempe. Og en kvinne som entret dagen med tillit og ro.

Uten ord, kanskje uten en klar tanke. Medmennesket taler på andre vis til hjertet. Furene i huden blir vitner om alle historiene. Smilet rommer ekkoet av alle smil, all takknemlighet for alt som var godt. Og nå er dette godt. Å bli møtt, der en er. Møte ro i kaos, kjenne tilliten vinne over forvirringen. "Jeg blir tatt imot. Nå kan jeg entre verden som et verdig menneske".

Hva skjedde her? Kvinnen var to forskjellige personer, i to ulike relasjoner til to pleiere. Hun våknet på et fremmed sted, uten tanke og hukommelse til å gi mening til hva hun sanset. Med én pleiers tilnærming ble forvirringen forsterket til beredskap og ekstremen av innstinktene vi alle har når vi føler oss truet. Den andre fikk frem smilet og samarbeidet.
Hvem var jeg, i de to situasjonene? I den første erfaringen havnet jeg i et slags beredskap selv, og når vi er i slike tilstander, viker ofte evnen til empati og perspektiv. Jeg følte meg som et offer, jeg følte at hun var den "slemme" og jeg var den "snille". Jeg var sint på henne for at hun ikke forstod at vi ønsket henne godt. Jovisst kunne jeg samtidig snakke om hennes redsel og forvirring, men som en tanke, en fornuft, ikke en empatisk forståelse. I andre situasjonen kunne jeg kjenne igjen det å være menneske, på tvers av alderdom og situasjon. Jeg så tilbake på meg selv, den første pleieren og heisen, slik alt så ut fra hennes blikk, og det var med ett hun som var offeret, vi som var maktpersonene.

Nå er jeg på nye måter en person med makt. Det er det vi er. Jeg snakker både om psykologer og andre hjelpere med mulighet til å påvirke sårbare menneskeliv med vår kunnskap, posisjon og anseelse, som sterk berettiger valgene vi tar. Ordet makt kan kjennes ekstremt. Kanskje det er derfor jeg ser det brukt for lite, etter min mening. Heldigvis har jeg gjennom studiet hørt det flere ganger, at vi har makt, at vi trenger være bevisst makten vår. Men reflekterer vi som er i hjelpe -eller myndighetsroller nok over hva vår posisjon gjør med folk? Og hvilket utgangpunkt det gir for tolkninger av hverandre?

Vi trenger ikke være demente og våkne opp på fremmede steder, for å få våre beredskaps-innstinkter igang i møte med hjelpere. For noen av oss er det nok å føle seg observert av noen som ettersigelig har peil på menneskers psyke. For mange av oss vil det å stå ovenfor noen som har makt til å frata oss grunnleggende levekår, utgjøre en trussel og påvirke oppførselen vår. Mange av oss vil kjenne oss klamme og mindre naturlig oss selv, når vi møter noen som skal vurdere våre egenskaper og problemer, klassifisere de eller ta avgjørelser av betydning for om vi får (god) hjelp. De av oss som er foreldre, vil også kjenne instinktive reaksjoner i møte med innstanser med makt til å påvirke livet til barna våre, eller påvirke vårt forhold og samvær med de.

Klart det.

Men er det så klart? Jeg har selv opplevd å forstå først i etterkant av en time, at den andre var i beredskap. Da har han eller hun vist sider som ikke er der til vanlig. Da blir målet å bygge opp den tilliten, det rommet, som skal til for å se personen. Jeg vil være den andre pleieren.

Jeg skulle ønske alle hjelpere var den andre pleieren. Men det er vi ikke, og kanskje er vi både den ene og den andre pleieren i ulike situasjoner. Mye fordi vi er mennesker, vi kommer ikke unna at personer i frykt/sinne/forsvar trigger noe i oss også. Vi kommer ikke unna at ingen av oss bare navigerer ut ifra kunnskap (som heller ikke bør være et ideal etter min mening), men utifra våre egne historier, forventninger, fordommer, redsler og håp.

Jeg syntes psykologer for ofte omtales som kun profesjonelle fagfolk. Klienter, media, politikere og mange andre kan betrakte oss som eksperter som driver med objektive tolkninger og universelle oppskrifter. Det er kanskje enklere å forholde seg til, enn en profesjon full av usikkerhet, ulike innfallsvinkler og nyanser, der alle terapier er forskjellige, også når vi bruker annerkjente metoder som rettesnor. 
(Jeg var på et seminar nylig der de meget erfarne foreleserne fortalte om den stadige forespørselen etter "verktøy", og undret seg over hvordan det å fornye seg selv og sine relasjoner blir et spørsmål om verktøy. Jeg ble litt lettet da, over at noen innrømmer at forespørselen om verktøy ikke passer med kjernen av hva terapi dreier seg om. For det er ikke lett, i møte med slike forventninger, å ikke gripe etter mulige verktøy for symptomlette heller enn å bruke et større spekter av kunnskap, erfaring og menneskelighet for å nå et lag eller flere innenfor symptomlette-laget.)
Pleier nummer to hadde faglighet og det praktiske på stell. Men det var gjennom menneskeligheten hennes hun skapte tranformasjonen.

En stor del av psykologers læren om terapi, omhandler hvordan vi kan være bevisst hva som skjer mellom oss og den/de som søker vår hjelp. Vi har også mye kunnskap om sosialpsykologiske fenomener som vi alle inngår i, for eksempel at inntrykk kan bli selvoppfyllende profetier eller hvordan våre verdier påvirkes av grupper eller autoriteter og så videre. Et sosialpsykologisk fenomen som har vekket særlig oppsikt, er hvordan vi ser hva situasjon har å si for egen adferd, men undervurderer situasjon når vi vurderer andres adferd. Vi tror hvordan andre oppfører seg handler mer om hvem de er som personer, enn situasjon og kontekst. Selv når konteksten er spesiell. 

Tenk på hvordan vi mennesker påvirkes av hva vi tror andre tenker om oss, og hvordan dette igjen påvirker andres inntrykk av oss. I et klassisk studie ble forsøkspersoner sminket slik at de fikk et svært realistisk arr i ansiktet. Etter de fikk se arret i speilet, gjorde sminkøren en final touch for at sminken skulle holde seg. I realiteten ble arrsminken fjernet. Forsøkspersonene skulle inngå i en samtale med en ny person (jeg lurer på om det var et slags jobbintervju eller lignende), interaksjonen ble filmet. Forsøkspersoner som feilaktig tror de har et arr i ansiktet, blir oppfattet mer negativt enn de som ikke tror det, av den andre personen.
Det er mye 'arret' kan symbolisere. For eksempel en diagnose eller tilstand som noen har fortalt en at en har. Uavhengig av om en kjenner seg igjen i det, om sminken kom på i en situasjon og av i en annen; i møte med noen du tror vil se arrsminken, har du et spesielt utgangspunkt for kommunikasjonen. 

Disse mekanismene påvirker oss alle i alle relasjoner, tenker jeg. Våre forventninger eller frykter om hva den andre vil se, påvirker hva den ser. Våre inntrykk av hverandre er ikke 'objektive', vi er alltid individer som erfarer. Vi er alltid fortolkende av virkeligheten. Slik lever vi mennesker i stadige runddanser av speil for hverandres historier og goddag-mann-økseskaft dialoger og samtidig på forunderlig vis når vi igjennom til hverandre i det små og store. Like mye som vi stanger i hverandres frykter og forventninger, beveger vi hverandre. 

Den andre pleieren beveget og lot seg bevege. Jeg tenker at makten hjelperne har, gjør også våre menneskelige reaksjoner og fortolkninger til maktmidler det aldri skulle vært. Negative forventninger, skapt eller forsterket av risiko-vurdering som et viktig mandat, vil bringe frem mer negativt. Følelsen av å bli observert av noen med makt til å forandre noe viktig, vil gjøre noe med de fleste. Å bli vurdert av noen med makt over ens liv videre kan i seg selv vekke beredskapen - fight, flight, freeze posisjon. Hvem er det da vi møter? Hvem er det da vi observerer eller forsøke hjelpe? Og hva gjør møtet med oss, hvordan blir vi selv i beredskap, evner vi å undre oss over hvilken arrsminke den andre tror den har i ansiktet, hvor svikter vi i å se kontekst og perspektiv? Den andre der den er. Jeg ville dele en historie fra mitt liv. Om den andre pleieren.  

Ikke en gud.

Jeg har noenogtjue innlegg i magen min, og for få anledninger til å skrive. Det er mye som beveger meg, av hva jeg opplever på jobb, i privatliv og i samfunnet. Jeg har noen røde tråder i mitt verdisystem, som begynner å gløde kraftig til tider, når spørsmålene om hvor vi er på vei blir for mange. 

En rød tråd ble fint eksemplifisert av en venninne av meg. Hennes eldste sønn nærmer seg ungdomstiden, med alt det innebærer. Nå vil han havne i situasjoner der han tar valg utenom foreldrenes kontroll, dratt i ulike retninger av lyster og sosial påvirkning. Min venninne forteller meg at hun fra barna er små holder frem én hovedverdi, som en navigasjon i livet. Nå er den en del av deres verdisystem, kanskje så mye en del av de selv at de vil holde frem dette også når foreldrenes øyne ikke er på de. Så, hva er verdien? Kjærlighet. Kjærlighet er noe å navigere seg etter. "Er dette noe du gjør ut fra kjærlighet?" eller "Er det kjærlighet i det du ser nå?" eller "Er det kjærlighet som motiverer den du vil følge?" Tenk om vi voksne kunne levd med en slik ledestjerne, og navigert oss etter den etter beste evne. Tenk om avgjørelser av betydning for menneskers liv ble tatt først og fremst med denne ledetråden. 

Jeg skulle ønske kjærlighet ikke var et utvannet ord. Og jeg skulle ønske det snek seg mer inn i psykologien, filosofien og politikken. 

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ikke syntes kjærlighet, glede og mening er grunnstener i et godt liv, når de først tenker i de store linjene. Selv om ordene er klisjéer. Vi har ikke så mange nye ord for det universelle. 

I årene jeg jobbet som ekstravakt på sykehjem, fikk jeg mange innblikk i de lange livsløpene, og de store verdiene. Når noen nærmer seg slutten på livet, vil deres aksept av situasjonen være veldig forskjellig utifra om de har levd mye det livet de ønsker eller ser tilbake med bitterhet eller følelse av å ha valgt feil. Eriksons teori om ulike stadier i livet oppsummerte denne tiden i ytterpunktene integritet versus fortvilelse. Jeg så hele skalaen på sykehjemmet. Hva kjennetegnet de jeg vil kalle mer integrerte? De så tilbake med blikk for de store verdiene. De visste de hadde elsket, de visste de hadde vært glade, de følte en mening med det livet de hadde levd. Prioriteringene deres hadde mye fulgt den ledestjernen min venninnes sønn forhåpentligvis vil følge. Hva stod som store epoker, sterke minner? Foruten barndom og ungdom, den tiden vi selv bygger vår identitet og starter livet, var det selvfølgelig tida med barna som stod høyt. Demente pasienter var av og til tilbake i en av disse tidene, enten de ble som barn selv, så seg rundt etter venner og søsken, eller så etter "de små" som de måtte passe på. Jeg husker en mannlig pasient som veldig ofte snakket om sine stunder med barna sine. Han hadde vært radikal pappa for sin tid, som lot kona få noe tid for seg selv en gang i uka eller to, mens han tok de med ut. I hans tilbakeblikk syntes dette å være de mest verdifulle opplevelsene i livet hans. Et av hans største kjærlighetsrom. 

Jeg kan ikke se at kjærligheten er det som driver produktivitets-samfunnet vårt. Jeg syns også det er vanskelig å se kjærligheten i velferdssystemet, selv om jeg ønsker å tro det var kjærlighet og mening som drev de som bygde det opp. De som snakker opp for de større verdiene i livet, blir ofte møtt med svar som kan syntes fra en annen verden enn kjærlighetens. Produksjonskrav, effektivitet, ytelse til samfunnsøkonomien, risikovurderinger... ord som har hatt kortere levetid, og vokst seg skikkelig store det siste tiåret. 

Jeg tror ikke vi i fremtiden vil sitte på terskelen til døden og regne på om vi var produktive nok, effektive nok, eller forsiktige nok i livene våre. Vi vil, som alle før oss, undre oss over hva som var meningsfyllt. Om valgene våre skapte noe vakkert. Om vi fulgte hjertet når det var som viktigst. Vi vil se tilbake på barndommene og ungdomstiden, identiteten vi bygget opp. De av oss som har vært foreldre, vil se på starten av livene til barna våre, de som har blitt 50-60 år. Hvor mye fikk vi ta del i den magien som er starten på et menneskeliv? Vi vil prise hver stund vi hadde med de. Hvor mange av oss vil kjenne på all tiden vi ikke fikk, eller klarte velge? Hvor mange av oss vil kjenne på fortvilelsen over tapt mening og glede i et liv - som plutselig snart er over?

Det krever mot å trosse pengespråket i dag. Mange kjemper for kjærligheten og at mennesker skal ha det bra, enten det er familievernkontor som ber om å få hjelpe familier og barn før de får det for vondt, mødre og fedre som ber om litt mer tid med småbarna, jordklode-beskyttere som bremser for oljegrådigheten eller leger som samles om pasientenes verdi som mennesker over tall. Det er mennesker som zoomer ut, ser på hva vi holder på med i et fugleperspektiv, fra verdensrommet og fra den indre kloke mannen/kvinnen som vet hva som er meningsfyllt. Jeg blir så glad hver gang noen våger å snakke fra kjærlighet til mennesker. Der er fremtidens håp. Der er glimtene av verdenen jeg ønsker for min sønn og hans barn. Jo sterkere følelse av hva som er meningsfyllt, hva jeg ønsker se tilbake på når jeg blir gammel, og hva jeg ønsker for min sønn og mine etterkommere.. jo mindre makt får pengene. De skal jo egentlig bare være et byttemiddel, ikke en gud som råder over alt.

Et løft for fremtidige menneskeliv

I Gjøvik har de gjort det. Det har faktisk skjedd allerede, det jeg har drømt om at kunne praktiseres en gang i fremtiden i Norge. I Gjøvik blir valget tatt, som kanskje vil utgjøre noe fundamentalt i grunnlaget for hele menneskeliv. Jeg håper Gjøvik bare er starten.

Hva jeg snakker om, beskrives i denne søte artikkelen. Ved fødeavdelingen i Gjøvik sykehus utdeler de bæretøy (tubetopp) til foreldrene, slik at å ha barnet tett på seg blir et lett tilgjengelig alternativ. 

Allerede etter en kort visitt ved sykehuset gjør journalisten seg en betraktning: "Brått virker det litt merkelig at nyfødte skal trilles rundt i en balje av plastikk." Når en har fått et glimt av noe som faller seg helt naturlig for oss som art, er det en gjenkjennelse med dyp klangbunn. Det skal ikke mye til før det som i vår nye verden kjentes selvfølgelig, blir noe rart. Mens det å ha barnet tett på seg, er en selvfølgelighet i vårt minne som menneskeart, noe som kan ha vært innkodet i oss fra slektskapet til primatene, en av våre tidligste instinktive praksiser. Barna ankommer denne verden uten noen innføring i den moderne verdens kotymer, men pakket med disposisjoner og innstinktive biologiske mekanismer fra menneskehetens forhistorie. Deres nylige hjem var en vuggende, væskefylt livmor der de krøket seg sammen og var holdt på plass, alltid med rytmen av pust og hjerteslag. Å bli båret tett på kroppen, innebærer en enormt viktig gjenkjennelse for spedbarnet, tror jeg. Gjenkjennelsen av den innstinktive arven fra en hel menneskehet, og av elementer fra livet levd sålangt, fosterlivet. Den traumatiske rystelsen det må være å komme ut i verden, blir lindret av en slik gjenkjennelse.

Spedbarna i Gjøvik tilbys etter min mening et bedre utgangspunkt for resten av sine liv, enn alle spedbarn som går glipp av tilbudet. Det er desverre for lite forskning til å støtte en slik påstand fullt ut, selv om det er sterke indikasjoner på at bæring tett inntil (mest forsket på i forhold til for tidlig fødte/premature spedbarn) gir utgangpunkt for tryggere tilknytning. Forskning på oxytocin, fysisk kontakt og fødselsdepresjon leder meg til å vurdere det sannsynlig at bæring forebygger og helbreder fødselsdepresjon. Tross mangelfull eller lite generaliserbar konkret forskning, gir blant annet artikkelen ovenfor inntrykk av at det er konsensus blant fagfolk som jobber med bæring at det har både fysisk og psykisk god effekt for mor og barn. Beskrivelser fra mødre i kvalitative studier om kengurumetoden (premature tett inntil kroppen) forteller oss at dette gjør noe stort for morsfølelsen og båndet til barnet.

Det prikler litt av fryd og forskningsidéer nå som jeg vet om Gjøvik. Der er de, lett tilgjengelig, et utvalg som bærer etter fødsel, klar til sammenligning med andre lignende utvalg som ikke bærer (ulempen med å sammenligne folk som har valgt bæring idag med de som ikke har det, er at egenskaper ved de som velger bæring kan være en faktor som spiller inn på resultat.. her blir dette et mindre problem, ettersom bæringen blir presentert for mange som normalt kanskje ikke ville valgt det). Hvordan vil forekomsten av fødselsdepresjoner se ut fremover? Er det forskjell i tilknytning ved ca 1 år mellom de som ble båret som spedbarn og ikke? Hvordan er forskjellen i risikogrupper, som fødselsdeprimerte eller folk med lav sosioøkonomisk status? Jeg undrer meg om denne endringen vil slå ut i tallene til BUP og andre hjelpeinnstanser i Gjøvik om noen år. Vil det være en nedgang i noen typer problematikk fra ett årskull til et annet, fra ikke-bærebarn til bærebarn? Vil barnehagene merke forskjellen? Skolene?

Jeg håper noen andre med forskningserfaring og et annet utgangspunkt for gjennomførelse av forskning (jeg har haltet meg igjennom forskningsmetode gjennom studiet...), også kjenner nysgjerrigheten stige ved tanken på Gjøvik (jeg er gjerne med som samarbeidspartner isåfall!). Og jeg håper inderlig at flere får teften for den forandringen Gjøvik har gjort, at dette sprer seg. Jeg tror ikke vi aner hvilket løft dette er for fremtidige menneskeliv i Norge.

Nå er jeg endelig psykolog. 

Livet føles mye ved det samme, min første stilling er ved Familievernkontoret der jeg var i praksis i høst, jeg lever i samme hverdag med min lille familie. Og jeg er jo den samme. Med utvikling av stadige tanker, stadige undringer og forhåpninger og reaksjoner tilhørende det mennesket jeg har utviklet meg til å bli, fagkunnskap inkludert -ikke adskilt- fra resten av pakken. 

Men hva skjer når jeg tenker på å skrive her inne? Jo, det er begrensningene ved tittelen som slår meg, sterkere enn mulighetene. 

Som barn bygger vi opp representasjoner av foreldrene våre inni oss, og kan i oppvekst og voksenlivet merke at foreldrenes reaksjoner, meninger, holdninger og måte og behandle oss på ligger i oss som et bakgrunnskor eller som indre 'styresmakter'. Ofte kan disse representasjonene prege oss i voksenlivet, og vi kan trenge gå igjennom en løsrivelse fra deres betydning for oss, deres innvirkning på våre valg og våre relasjoner. Men de er ikke de eneste representasjonene vi får igjennom livet, selv om kanskje ingen får samme betydning for oss. Vi kan bli tatt bardust av en tanke om hva den kuleste på ungdomsskolen ville sagt om oss nå, eller den læreren vi beundret mest, eller den første store bekreftende kjærligheten. Vi definerer oss selv mye utifra andres blikk på oss, og hvorvidt vi finnes som Selv adskilte fra andres subjektive og mangfoldige blikk er et spørsmål for filosofien såvel som vitenskapsteori og psykologi. 

Jeg liker å se på ulike utviklingsprosesser i livet som nye 'små' barndommer. Den første kjærligheten. De første arbeidserfaringene. De første utforskingene av et helt nytt interessefelt. Slik vi som barn danner grunnlaget eller 'oppskrifter' på hvordan verden og relasjoner er, vil vi i slik ny utforsking være som svamper som suger til oss enhver forståelse av hvordan denne nye verdenen er, hva som gjelder og er sant, hva som fungerer og hvordan vi navigerer oss, hva som er mulig eller ikke mulig. Jeg tror de første erfaringene innenfor et område setter spor i vår virkelighetsopplevelse, og at vi navigerer oss videre mye basert på den virkeligheten vi har stadfestet.

(Det finnes sikkert en teori som også fremlegger nye erfaringsområder som nye 'små barndommer'. Det er sjeldent at et sett tanker ikke allerede er belyst et sted, jeg føler noen ganger vi går rundt som konstante plagiater av alt som er tenkt. Kan det være at vi har en kollektiv bevissthet, slik Jung tenkte? Eller kanskje vi har levd lenge nok som menneskeslekt og dannet oss nok informasjon, til at alt tilsynelatende nytt som tenkes er nødt til å også bli tenkt av en annen? En logisk rekkefølge av alle resonnomenter vi kan danne oss med det vi har av erfaring som mennesker? Jeg blir ikke sjeldent imponert over måten venner eller bekjente ordlegger psykologiske teorier og funn, med et ikke-vitenskapelig språk, referanser til erfaringer og ikke minst virkelighetsnær forståelse av innholdet i teorien. Og jeg får en litt rar bismak av å informere om at det de nettopp sa er en annerkjent teori klekket ut av den og den, og understøttet med slik og slik forskning. Bismaken skyldes følelsen av at forskning og teori er mindre relevant enn personen fremfor meg sin opplevelse.)

Jeg tenker på min mini-barndom som psykologspire, og jeg tenker på min, - og kanskje hele det utdannede folkets - representasjoner av alle røstene som har påvirket gjennom studietiden. Hvordan de bor i oss. Og hvorvidt vi også med disse representasjonene må igjennom en frigjøringsprosess når vi blir "voksne". Vi har med oss en utvikling av vår person som for en stor del er et produkt av barndommen, men vi har også muligheten til å velge hvilke verdier vi vil ta videre, finne en sterk indre stemme som er konstant skapende av ens virkelighet og liv videre. 

(Ved familievernkontoret tegner vi ofte opp et slags familietre, ikke bare for å få oversikt over familiemedlemmer, men for å belyse familiens "kultur": hvordan klientens og eventuelt partnerens oppvekstfamilie uttrykte seg, hvilke verdier de holdt frem, hvilke normer de har, hva er viktig og hva er vanlig? Det kan være spennende å belyse hvordan kulturen i hver familie spiller inn på forventninger og navigering i familiene de skaper selv. Men hovedpoenget med en slik fremstilling, er spørsmålet om hvilken kultur de selv ønsker skape. Hva ønsker de videreføre, hva ønsker de legge til side? Hva stemmer for de, i deres liv? En oppfordring til å la representasjonene ligge til fordel for den voksne autonome personen med egne valg, som skaper sitt eget liv.)

Tilbake til følelsen jeg får når jeg logger meg inn her og skal skrive, som psykolog. Tittelen bringer med seg fornemmelsen av en stor samling ord og idéer (representasjoner) om hva psykologrollen innebærer. Så mange som har forsøkt være med å forme de kommende psykologene i studiet. Så mange i media og samfunnet forøvrig som har idéer om hva en psykolog er og bør være. Noe ønsker jeg ta med meg.. og noe føles som det ikke stemmer for meg. Jeg jobber nå fra dag én med å bli voksen som psykolog, med både verdigrunnlaget, løsrivelsen og autonomiteten det innebærer.

Og det merker jeg når jeg setter meg ned for å skrive.

En av grunnene til at jeg valgte bli psykolog, var for å kunne delta med fagbakgrunn og tyngde i samfunnet. Jeg la merke til at mange som tenkte som meg var individer som stod utenfor, mennesker som av ulike grunner ikke var med i 'samfunnsmølla'; folk som ikke kjenner seg hjemme i gjengse forestillinger om hvordan man bør være, eller som hadde bevart en sensitivitet det er vanskelig å delta i dette samfunnet med. Med mine fordommer ovenfor fagpersoner i sosial/helsevesenet, tenkte jeg at få eller ingen 'innenfor' tenkte som meg, og håpet jeg kunne være et alternativ til det rådende. Nå, når jeg er så smått innenfor, begynner jeg å ane at den munnkurven mange samfunnsdebattanter får av å ikke være utdannede ("Ikke kom her, du har ikke peil på hva du snakker om"), er ingenting i forhold til den munnkurven som ligger implisitt over mange fagpersoner. Tyngden ved å ettersigende skulle ha peil. Ansvaret som kommer med en tittel. Representasjonene fra en liten barndom som studenter og nyutdannede, der noe rådende fikk forme ens selvbilde som fagperson.

I studiet mitt fikk vi inngående forklart hvilket ansvar som lå ovenfor "lekmannen" ved å være psykolog. Lekmannen kunne komme til å tro på det vi sa i kraft av vår psykologrolle, vi ble anbefalt å være forsiktige på alle områder, privat og offentlig. Innføringen i etiske hensyn ved psykologrollen, fikk enkelte medstudenter til å unngå å snakke om personlige eller psykologiske tema med andre enn folk innenfor faget, for å være på den sikre siden. For min del var personlige og psykologiske tema hovedinnholdet i nesten enhver samtale med venner og familie, å skulle unnlate slike samtaletema ville være å ofre min livskvalitet for dette yrket. Et spørsmål som også meldte seg, er om det er like etisk betenkelig å redusere andre enn kolleger til "lekfolk" som ikke kan og vet bedre enn å tro blindt på oss "fagfolk", og dermed gå glipp av en storslagen og mangfoldig erfaringsverden utenom fagkretser og klienttimer.

Tyngden ved å ettersigende skulle ha peil. Med en viss dose sosiale antenner og følsomhet for roller og ansvar, vil en veie ordene sine noe. Selvfølgelig. Men jeg undrer meg noen ganger, om fagfolk med størst evne til å veie ordene sine, nyansert tenkende og etisk bevisste, har mye å formidle som ikke kommer frem. Hvor mye domineres vi av tanken om hva 'fagfeltet' vil tenke eller hva 'lekmannen' vil feilaktig tro, og hvor mye kommer aldri ut i det offentlige rom? Jeg syntes mitt eget fagfelt har utrolig mye å bidra med på samfunnsnivå, psykologi er en brobygger på mange vis, mellom humanoira og biologi, mellom forskning og anvendelighet, mellom arv og miljø.... 

Psykologer som uttaler seg er like mye individer som andre mennesker. Med sine motiver og overbevisninger, sine erfaringer og sine personlighetstrekk. Jeg undres om det skremmer oss å merke at vi ikke kan uttale oss kun som psykolog, at vi alltid også er person.

Jeg har valgt å skrive en blogg som både psykolog og person. Jeg ønsker våge å mene noe eller fremlegge tanker, uten å dermed si at jeg representerer 'psykologstanden'. For jeg vet ikke hvem som gjør det. Jeg tror ikke det går ann å skille en person fra kunnskap og omvendt. Vi både tar inn og anvender kunnskap som subjektive individer, en tittel gjør oss ikke objektive. Jeg tenker kanskje jeg kan være med å avmystifisere psykolog-tittelen, og hviske ut distansen mellom utenfor og innenfor som jeg har kjent på fra begge perspektiver. En start kan kanskje være en blogg? 

Jeg har fått mange nok historier om forholdene i barnehagene idag (nyeste om en bekjent bestemor som fant sitt barnebarn alene ute uten andre barn eller tilsyn, gråtende, idet hun kom for å hente ham i barnehagen), og lest mange nok ord i ulike artikler (En pedagog forteller om hverdagen i barnehagen, en psykolog beretter om sin bekymring for kutt, en lærerinne stiller kritiske spørsmål i Morgenbladet, får ikke tilstrekkelig svar fra kunnskapsdepartementet, og spør på nytt uten svar), til å bli ganske redd for hvordan barnehagebarn har det mange steder. Så jeg startet en underskriftskampanje. Håper mine lesere vil signere.
Du finner kampanjen HER.

Plakat

Jeg så en plakat på et offentlig toalett igår, som ledet til en del tanker og undring. Plakaten viste en ungdom som holdt hodet i hendene eller noe lignende. Teksten lød (gjengitt etter hukommelse): "Utsettes du for vold? Ring oss for å prate om det. Du kan også ringe om du kjenner noen som har det sånn." (Det var også en setning om rus i hjemmet, men i dette innlegget vil jeg fokusere på vold.)

En profesjonell plakat, for en hjelpetelefon som kan være til stor nytte for mange som trenger det. Og en påminnelse om at mange lever i en vanskelig hverdag. Men hva er det som ikke stemmer her?

Jeg prøvde se for meg hvem denne plakaten skulle fange opp, av alle som har det vondt hjemme grunnet vold i en eller annen form. Og det var vanskelig å danne et bilde av denne personen, den som plakaten skulle fange opp. For hvem er det som selv ville sagt "Jeg utsettes for vold hjemme"? Og hvem trenger mest av alt å ringe og sortere opplevelser? Jo, de som ikke har funnet slike ord for opplevelsen enda. For ordet "vold", kan for mange syntes som noe som tilhører en fremmed verden. Også de som lever med vold i hjemmet.

Vi kjenner svart-hvite historier om de som utfører kalkulert vold uten erkjennelse av at det var galt. Det er disse historiene vi ofte tenker på, når noen sier "vold". Vi har sett så mange bad guys på tv og film, og så mange oppblåste overskrifter som fråtser i grusomst mulige fremstillinger av kaldblodighet.

Idag, på kurs om vold og sinnemestring, snakket vi om alle de andre historiene som strømmer inn til familievernkontorene. Alle historiene som er fulle av grånyanser, ja, tilogmed fargespektre. Om mennesker som er fortvilte over hva de gjør og har gjort, om pressede livssituasjoner, om kjærlighet og drakamper, maktesløshet og fastlåsthet, følelser som topper seg, og følelser som stråler av varme og omsorg. Om hverandre. Oppå hverandre. Rundt hverandre. Mellom hverandre. Og det handler om barn som sier "Stakkars mamma, hun har det så vondt etter hun har slått meg" og ungdom som tar ansvar for å holde familier samlet i stormen. Og mye mye mer.
Mest av alt handler det om uforutsigbarheten. Voksne med åpen favn du kan søke trygghet i ene øyeblikket, og flat hånd eller ord om at man ikke skulle vært født neste øyeblikket.

Det dramatiske ordet "vold" omfatter alle nyansene. Ofte omfatter det ikke fysisk kontakt, men ord som slår like hardt, med andre typer blåmerker enn de synlige på utsiden. Men det kan ofte ta tid for de som utsettes, og de som utøver, å våge bruke ordet "vold". Et ord om hva de gjør, som er galt, og som skaper konsekvenser som redsel, utrygghet, unngåelse og indre og ytre sår. Da handler ikke ordet om bad guys og kaldblodighet lenger.

For ungdommen som leser plakaten på do i Trondheims bibliotek, eller andre steder, har kanskje ikke "vold" rukket bli et ord om hva han opplever. De voksne er ikke bad guys, og den unge føler seg ikke som det godhjertede offer i en spenningsroman. Kanskje vil han våge bruke ordet en dag, om hva som blir gjort, og hvilke konsekvenser det får. Selv om mamma og pappa også er gode, selv om han også er glad i de, selv om han også provoserer noen ganger, selv om de er i en presset situasjon økonomisk, selv om de angrer, selv om dagene går opp og ned, selv om han forstår, selv om han ikke forstår, selv om han føler seg skyldig, selv om han eier sin historie som noe eget ingen film eller avisoverskrift kan kjenne.

Så, hvordan kan en nå ut til de som trenger det, før ordet er tatt i deres munn? Det må finnes andre muligheter enn ordene på den plakaten, var vel det jeg tenkte, og ville dele her.

Skjemaer og åpenhet

"Det var nytt for meg, alle spørsmålene og skjemaene, og jeg syns det var spennende, tenkte kanskje det sa noe om meg, følte de tok meg på alvor som skulle undersøke alt. Jeg var vel ganske naiv den gang. Nå, når jeg blir bedt om å fylle ut samme spørsmålene for tredje og fjerde gang, blir jeg oppgitt, mister troa liksom. De virker så hjelpesløse, som må hele tiden ty til skjemaene. Jeg syns synd på de, det blir vanskelig å respektere de, og iallfall vanskelig å tro på at de kan hjelpe meg."

"Så prøvde han en psykolog igjen da. Og tror du ikke også han dro frem skjemaer han skulle fylle ut? Han skulle til å snu i døra da, altså, han var klar til å gi opp. Men vet du hva psykologen sa? "Beklager så mye, jeg er pålagt å be deg fylle ut disse skjemaene, men jeg kommer ikke til å se på de. Når du har fått de unna kan vi snakke sammen og fokusere på behandlingen." Endelig en som så ham, jeg var så letta på hans vegne da han endelig fikk hjelpen han trengte."

"Jeg var vel 15-16 år. Psykologen ba meg fylle ut et skjema, og der skulle jeg svare på om jeg hadde selvmordstanker. Jeg kjente ham jo ikke, det er jo noe jeg ikke hadde delt med noen og trengte tillit til noen for å dele det. Og jeg visste ikke hva som ville skje om jeg svarte ja. Så jeg løy, og svarte nei. Jeg hadde løyet for psykologen. Etter det ble det umulig å være åpen om tankene mine, for da måtte jeg jo avsløre at jeg hadde løyet for ham. Jeg fikk vel aldri snakket slik jeg trengte, åpnet meg og få hjelp for alt jeg slet med. Det er først nå, over ti år etter, at jeg jobber meg igjennom tingene som jeg kunne fått hjelp til da. Om jeg bare hadde fått muligheten til å åpne meg den gang i mitt tempo, istedet for det skjemaet."

Sitatene over er utdrag fra fortellinger jeg har fått i gave på min vei. Jeg har både vært pårørende til noen med psykisk lidelse, hatt flere venner og bekjente som har behøvd hjelp, og opplevd flere verdifulle menneskemøter der jeg har mottat fortellinger om erfaringer. Fra deres stemmer har jeg ikke bare fått ord, jeg har fått stemninger og fornemmelser i følelsesapparatet, av hva det vil si å være der. Der den andre er, som Kirkegaard så ofte blir sitert på. For eksempel i en stol, i en paradoksal klemme mellom lidelsen som jager gjennom kropp og tanker, og skjemaet fremfor deg, som ikke kan møte blikket, ikke bygge tillit, ikke lar deg nyansere, ikke lar deg være der du er. 
Det hører til blant fortellingene at det er unntak. De som føler seg tatt ekstra på alvor av en grundig utredning og fyller skjemaer med engasjement. De er der, men i mindretall i min minnebank.

Minnebanken har noe å si. Den er ingen statistikk, den er ingen etterprøvd hypotese. Den er et erfaringsgrunnlag, som har satt seg godt nok, til å gi meg en svært bitter smak og uro i magen, ved tanken på å bli en av de. En av de som deler ut skjemaene.

En gang jeg oppsøkte legevakten i en krisesituasjon, følte jeg det nesten som et overtramp og en hån mot min tilstand og lidelse i øyeblikket, å måtte oppgi fødselsnummer og annen praktisk informasjon i skranken. Så nødvendig og logisk det enn var, i det øyeblikket ble mennesket bak skranken en mekanisk robot, og jeg en statistisk enhet hvis følelser og liv ikke har noen betydning. Jeg tenkte på de fortellingene jeg hadde fått til da, og vevde mitt lille glimt av den posisjonen sammen med deres posisjon, som ofte varer mye lenger enn et glimt.
Om jeg blir pasient i psykisk helsevern en dag, tror jeg fra erfaringen at skjemaene vil oppleves som noe fremmed og mekanisk, om intensjonene beskrives som aldri så gode. Et menneske som har forståelsesfullt blikk hadde ikke engang trengt å si noe særlig, om bare vedkommende ikke plasserte et ark foran meg med firkanter jeg skal krysse av eller tall jeg skal sirkle rundt.

Tidsskrift for Norsk Psykologforening skrev i våres om psykologer i skvisj mellom empati og system. Mange våget å skrive kritisk til utviklingen av økt kontroll, dokumentasjonskrav og lignende, og stresset det skaper som hemmer muligheten til å følge opp godt nok. Debatten utviklet seg til å handle om åpenhet, ovenfor ledelse for eksempel.
Jeg syns det er litt rart, at psykologer snakker om åpenhet uten å snakke mer om åpenhetens vilkår i denne tiden, i dette landet, i dette yrket, i disse menneskelivene. Det handler om gode ledere, som tar ansatte på alvor. Det handler om ansattes mot til å fortelle om det de reagerer på. Det handler om politikeres metoder for kvalitetssikring. Det handler om fryktkulturer på arbeidsplasser. Ja, ja, ja og ja. Men hvorfor sitter jeg med en følelse av at så mye mangler?

Hvor mange i hjelpeapparatet føler at deres praksis strider imot deres verdier og hva de anser best for pasienten/klienten? Hvor mye av dette handler om å forsømme eller ikke strekker til (som tidsskriftet fokuserer på), og hvor mye handler om å gjøre ting som går på bekostning av klient og terapiforløp? Innebærer den siste en skam for noen hjelpere? Innebærer den selvrettferdiggjøring eller endring av verdier, fordi det er for vanskelig å forholde seg til (i sosialpsykologien et fenomen kalt kognitiv dissonans)?  Hvordan påvirker den indre prosessen til hver hjelpearbeider vilkårene for åpenhet og kritikk til system eller ledelse? Hvordan virker én persons åpenhet på nettverket av andre rundt personen, både kolleger og ledere, på personlig plan? Kan én persons åpenhet minne andre på at de eventuelt også går på bekostning av deres verdier? Hva vil det vekke av følelser, skam, frykter, forsvar eller kontrollbehov hos andre? Hva kan en person endre med åpenhet, versus hva han eller hun har å tape?

Hvor får du hjelp om du har det vondt og ikke er rik, om du ikke ønsker fylle ut skjemaer eller få diagnoser? Hvor smale marginer har den gode hjelp idag? Hvilket spillerom har pasient og behandler? Hvordan påvirker marginene de begge, og relasjonen mellom de? Hvordan påvirker det samfunnet, og vår oppfattelse av forekomst av diagnoser, når terapeuter er tvunget til å sette diagnose for å finansiere behandling? 

Ja, det var mange spørsmål. Mitt personlige spørsmål for tiden, er hvor det er rom for fremtidige terapeuter som meg. Hvor er det mulig å hjelpe de som virkelig trenger det, om man ikke er tilhenger av skjemaene? Jeg kan forholde meg til rutiner og pålegg som jeg ikke står for, og ville nok klart å dele ut et skjema eller to, om jeg ellers opplevde et spillerom for å hjelpe. Samtidig tenker jeg en del på hva det gjør med oss som fagfolk, og hva det gjør med våre verdier, å måtte utføre ting vi ikke føler er riktig. Hva vil det gjøre med meg, å dele ut skjemaene, når jeg har historiene ovenfor i bakhodet? 

Jeg tenker også på psykologen i sitat nummer to ovenfor. Jeg har hørt om flere som ligner ham, uten unntak positive eksempler fra brukerperspektiv, om psykologer som uttrykte konflikt mellom hva de selv trodde var riktig, og hva de var pålagt. De kan syntes å ligne en form for dobbeltagenter, som kanskje forfekter en annen holdning eller agenda i møte med pasienten, enn de våger ovenfor kolleger og ledelse. "Jeg er på din side, men systemet tvinger meg til dette, beklager så mye. La oss bare bli ferdig med system og begynne terapien." Jeg vet ikke hvor mange de er, 'dobbeltagentene' (om noen psykologer som leser dette kjenner seg igjen, håper dere kan beskrive litt i en anonym kommentar under!). Men jeg tenker at selv om de kanskje er mange, vil deres stemme ikke høres. For skal de snakke, kan det bli stilt spørsmål ved om de gjør jobben sin slik de skal. Da blir det opp til de som ikke har disse jobbene å uttale seg. De som faktisk ikke kjenner virkeligheten i en slik jobb. Slike som meg, som bare kan undre meg og tankedrodle, utifra fortellinger om erfaringer, kunnskap om kvalitetssikring og kartlegging, og historiene om systemer jeg ikke har noen fot innenfor.

En kan se på 'dobbeltagentene' som modige, iallfall om det de jobber utifra er en moral og etikk som ikke lar seg rokke av tidens trender. Men en kan også se de som uærlige. Sette spørsmålstegn ved det lukkede rommet de jobber innenfor, der pasienten blir en alliert, systemet en felles fiende eller et plagsomt innsekt de i fellesskap slår med fluesmekkeren. Da blir det ikke bare et spørsmål om åpenhet i forhold til å si ifra om forhold en reagerer på, inkludert de forholdene som er bestemt fra høye politiske hold. Det blir et spørsmål om at den gjennomsiktigheten vi etterstreber med kvalitetsutvikling, utraderes. Åpenheten ovenfor kolleger og muligheten til å sjekke ut med omgivelsene om terapien er på rett spor, settes i fare for den som ikke våger være ærlig av frykt for å røpe sin dobbeltrolle. 

Jeg har ikke lyst til å havne i noe uærlig spill. Jeg har hørt om arbeidsplasser i offentlig psykisk helsevern der alle er 'dobbeltagenter' ovenfor leddene høyere i helsehierarkiet. Der humoren sitter løst om det siste pålegget fra uvitende helsemyndigheter, og kravene etterfølges med en inneforstått kollegial oppfatning av at de ikke stemmer overens med deres moral og verdier. Men vi får se å få unna dette systemgreine, så kan vi vie oppmerksomheten til det virkelige terapeutiske arbeidet, folkens. Der hersker åpenhet imellom kolleger, men så fort de ser ett ledd opp eller to, er det et uærlig spill de inngår i? 

Min praksis ved Familievernkontoret har gitt meg mulighet til å se og være del av en virkelighetsforståelse som ligner min egen. Åpenheten når alle ledd i den grad det er mulig, da kolleger og ledelse deler virkelighetsforståelsen, og innstanser utenfor ikke deler den, men kjenner til den. Jeg vet ikke hvilken medfart mine spørsmål og mine idealer hadde fått, om jeg kun opplevde miljøer der terskelen for å dele mine undringer og reaksjoner kjentes svært høy. 

For eksempel kunne jeg kommet et sted der skjemaer er en nødvendig selvfølge, det de avdekker er jo essensielt for god behandling, om noen føler ubehag handler det bare om å legge frem skjemaene på en god måte. Uten andre sammenligningsgrunnlag ville jeg kanskje være rask med å bedømme min tidligere tankegang som uopplyst og naiv. Og hvis jeg kom et sted diagnoser var pålagt, og ble del av min daglige rutine, hvor ville det blitt av alle spørsmålene som plantet seg gjennom studiet, ved hva diagnoser er og hvorvidt de er hensiktsmessige eller i verste fall skadelige? 
Hvor mange ligner meg, når de går ut av studiet? Hvor mange endrer holdninger og verdier? Hvor mye av den endringen er modning og å gi slipp på naivitet og forestillinger om å redde verden, og hvor mye handler om å herdes? Eller å endre verdiene sine for å kunne leve med det en er satt til å gjøre? 


Hvilket spillerom har åpenheten?


Jeg undres om innlegget både stiller spørsmålet, representerer et svar i kraft av opplevelsen av å si noe som få gjør og en medfølgende liten uro/sårbarhet. Innlegget tester kanskje ytterligere for svar, når jeg i fremtiden ser om tekster som dette kan forhindre ansettelser eller bli et tema med spørsmål om lojalitet til arbeidsplassen (er det overdrevent tenkt, tro?). 

Forslag til en tilgjengelighetskultur..

Jeg vil skrive om et fenomen jeg tenker en del på. Det handler om verdien av tilgjengelig hjelp og støtte, og hva som skjer når vi tviler på om vi blir tatt imot. Jeg vil trekke linjer fra spedbarnsomsorg til psykisk helse og velferdssamfunnet. Jeg åpner med å fortelle et eksempel fra livet med sønnen min.

Min sønn lekte alene på rommet sitt uten å rope på oss i opptil to timer da han var rundt ett år gammel. Hvordan hadde han lært seg det? Hadde vi gitt ham streng beskjed om at han måtte leke alene, hadde vi gitt ham belønninger for å være alene, hadde han helt spesielle leker som fanget oppmerksomheten? Led han der inne, var det feil av oss, er det ikke utrygt for ettåringer å være alene?
Han hadde tillit til at vi kom hvis han ropte på oss. Og det er så lydt i huset at vi hørte hva han drev med og når noe var galt. Da han var syv måneder våget vi oss ut i fem minutter, og det gikk lenger og lenger tid før han ropte, etterhvert som han skjønte at vi var der så fort han trengte oss. Da var han fri til å leke, ja, det virket ofte som han trivdes med å få fred til å være i sitt eget fantasiunivers uten innblanding. En morgen i sommer lekte han alene på rommet sitt mens jeg døste i sengen, og da han begynte si ifra, var kroppen min så seig at jeg ikke klarte komme meg inn til ham på flere minutter. Da jeg kom inn var pusten hans rask, jeg kjente med ett at dette ikke var en simpel skuffelse over at jeg var litt sen med å reagere. Han hadde fått en brist i tilliten og tryggheten, det hadde satt seg en frykt for at jeg ikke var der for ham, når han lekte alene på rommet. Etter det har det tatt tid å bygge opp den tilliten igjen, den som lot ham leke fritt alene, uten redsel for at vi ikke var der om han trengte det. Vi har ikke forventet den tilliten igjen, men gir han tiden han trenger. For et slikt tillitsbrudd er vårt ansvar.

At barn blir tryggere og friere fra oss, jo mer de vet at vi er tilgjengelige for de, er ikke noe merkelig. Det er både et paradoks og simpel logikk. Hvis du ikke er sikker på at du vil ha mat tilgjengelig den neste uken, vil du være mindre fri til andre ting, og du vil kanskje klamre deg uten glede til den lille maten du har. Og om du ikke tror du har selvtillit, støtte og andre ting å lene deg på, om forholdet ditt skulle ryke, vil kanskje forholdet bli noe du klamrer deg til på en ufri måte og ikke slapper av i. Om du ikke har tillit til at fallskjermen vil åpne seg, hopper du ikke ut av flyet med skrekkblandet fryd og frihetsfølelse.

Og her kjenner jeg at det går ann å trekke mange linjer. Fra spedbarnsomsorg til psykisk helsevern, hvordan vi behandler hverandre, til fordeling av velferdsgoder, og.. vel.. det meste. Jeg vil dele noen tanker her om ulike områder.

Begynnelsen av livet

Som spedbarn, lærer vi noe om tilgjengelighet av omsorg og støtte, som er viktig for vår trygghet i livet. Mange tenker at man ikke skal 'belønne' skrik ved å plukke opp barnet, da vil de skrike mer. Det viser seg i utviklingspsykologien at det heller er motsatt, at barn som plukkes opp raskt ved gråt, gråter mindre. Barn som bæres tett på kroppen, har også vist seg å gråte mindre (i to studier jeg har lest, en tredje studie fant ikke signifikant resultat). En grunn kan være at når de allerede er nær en forelder trenger de ikke gråte for å komme nærmere omsorgspersonen (tilknytningsadferd er definert av Bowlby som adferd som har til hensikt å minske fysisk avstand til omsorgspersonen). Spedbarnet er prisgitt en eller to omsorgspersoner for å dekke sine behov, og kan bare formidle behovet gjennom gråt. Her ligger dets muligheter for utrygghet - og trygghet. Er noen her? Er jeg alene? Om jeg søker hjelp, får jeg det? Om jeg roper, blir jeg hørt? Og om jeg kaster meg ut i verden, med all min frihetslengsel, med alt mitt potensiale, finnes det noe eller noen som støtter meg om jeg plutselig faller? Kan jeg rope da, og bli hørt?


Når vi så entrer samfunnet som voksne..

Les gjerne siste to setninger i forrige avsnitt om igjen. Jeg undrer meg ofte, om mye av de ønskene og behovene vi har som små barn, egentlig vedvarer hele livet. Ja, de danner et grunnlag. Og idealet skulle tilsi, at med en trygg oppvekst, vil vi ikke trenge støtte videre i livet, vi er vår egen støtte. Men fra et annet hold kan vi si at ingen mann er en øy. Vi har gjennom menneskehetens historie vært del av fellesskap. Det har både fremmet oss og beskyttet oss å være del av samfunn og grupper av ulike slag. Når vi har entret verden som voksne, har vi kanskje hatt en følelse av fallskjermer i livet, en følelse av at skulle jeg falle, skulle jeg trenge det, er det noen der... En storfamilie, en stamme, en norm...  Kanskje jeg maler et romantisk bilde i kontrast til et evolusjonært "survival of the fittest" syn, men det er en annen debatt.

Hvor er fallskjermen vår idag? Hvem eller hva er der, om vi vakler, om vi faller? Der det før var personlige nettverk og familie som måtte stille opp, er vi idag prisgitt velferdssamfunnet (f.eks nav, Sondre Risholm har en lignende vinkling i en meget bra artikkel på webpsykologen.no). Har staten, og dens ordninger, blitt voksenlivets svar på foreldrestøtte? Noe å falle tilbake på, om vi skulle bli syke, eller fattige, eller uheldige, eller trå feil....

Jeg tror mange opplever tanken om velferdssamfunnet som en slags fallskjerm. En visshet, ikke ulik min sønns visshet på lekerommet, om at vi kan rope når noe går skeis i livet, og vi vil bli hørt. Kanskje tør vi leke ganske fritt da. Kanskje vil vi utfolde oss, uten å frykte at vi kommer til å være alene og måtte skrike uten å bli hørt den dagen vi trenger noen. Eller kanskje har de fleste av oss mistet den vissheten i voksenlivet.

Staten er ingen forelder. Vår abstrakte oppfattelse av stat og samfunn, institusjoner og systemer, tror jeg sjeldent minner oss om omsorgsfull støtte og åpne armer. Men bruker vi staten som vårt voksenlivs erstatning for støtten foreldrene ga oss som barn? Og har den dermed en funksjon som ligner? Om staten var en forelder, vil jeg hevde dens mantra ville være "Ikke skjem ungen bort, la henne vite at hun ikke kan skrike seg til noe". Og om vår respons som voksne på noen måte ligner et barns når han ikke imøtekommes idet han trenger det, vil jeg tro vi skriker mer, og høyere, eller resignerer, gir opp føler oss verdiløse. Jeg tror iallfall ikke barnet av staten ville lekt alene på rommet sitt, brukt sin kreativitet og fantasi til å bygge vakre nye ting i avslappa livsutfoldelse, med vissheten om at skulle noe gå skeis, er staten der.


En idé om tilgjengelighet...

Jeg husker da jeg selv slet med sosial usikkerhet og angst på ungdomsskolen. Det som hindret meg i å gå noe sted med jevnaldrende utenom skolen var ikke selve sammenkomsten, så mye som frykten for at det ikke fantes en utvei, eller en mulig støtte, om angsten skulle toppe seg. Jeg hører mange har lignende opplevelser, når en føler seg svak søker man en backup-løsning for i å våge gå inn i mulig risikofylte situasjoner. 

I studenttiden hadde jeg behov for hjelp av en studentpsykolog da jeg var i en krevende situasjon som pårørende og student. Vi brukte 6-8 timer. Jeg fikk da ingen opplevelse av at tiden vår var begrenset. Senere dukket det opp en ny situasjon, og jeg tok kontakt med samme studentpsykolog ved SIB. Denne gang var ikke problemet like avgrenset, jeg var i en slags livskrise i forhold til store spørsmål og valg. Dette vekket en unnvikende, usikker og lukket side ved psykologen, som jeg ikke hadde sett før. Han forklarte at de nå hadde sterkere begrensning på antall timer per student, og sterkere krav til avgrensing av problemer man søkte å prate om. Jeg visste jeg ikke ville klare begi meg ut i terapitimer, om jeg kjente en deadline henge over meg, et press for når jeg skulle bli ferdig. Jeg hadde ikke tillit til at jeg ville bli ivaretatt. Ikke på grunn av psykologen, men på grunn av begrensningene lagt på ham. Jeg har spurt meg selv i ettertid: Om jeg ikke fikk det signalet, om at hjelpen var begrenset, om at jeg kanskje ikke ville bli fulgt opp, hvor mange timer hadde jeg brukt? Fem? Syv? Og om jeg hadde valgt å gå til ham, tross denne opplevelsen av en deadline, hvordan hadde timene forløpt? Kanskje jeg hadde holdt igjen for å åpne meg, og dermed fått en seigere bedringsprosess, av frykt for at ingen ville være der om jeg gråt? Hvor mange timer hadde jeg brukt?

Akkurat som spedbarnet skriker mindre når det føler seg trygg og ivaretatt, tror jeg de fleste voksne trenger mindre støtte når de har samme trygghet. Paradoksalt nok, tror jeg de som kjenner hjelpen er utilgjengelig, eller en knapphetsgode gitt de på nåde, bruker mer av hjelperens tid og midler.... 

En suksesshistorie i norsk psykiatri de siste årene, er brukerstyrte sengeplasser. Jæren DPS hoppet inn i et drastisk prosjekt der en gruppe pasienter med schizofreni kunne komme inn på kort varsel, da senger var satt av til de. Selvfølgelig syntes mange dette var hårreisende feil, tenk på alle ressursene som ble brukt på tomme, tilgjengelige plasser. Og tenk på alle som ville utnytte dette, kanskje tilbudet bare måtte utvides ettersom alle ville legge seg inn ofte, kanskje ville pasientene få en stor hvilepute som hindret de i å jobbe for å klare seg selv. Resultatene svarte overhodet ikke til slike bekymringer. 
Vissheten om tilgjengelig støtte, og vitenen om at du ikke må skrike og lide lenge for å få hjelp, har en nydelig effekt. Mye av det tror jeg går på frihet fra uroen for hva som skjer når du vakler. Når vakling handler om psykose, som setter deg selv og dine nærmeste i fare, kan den uroen fyre opp under og initiere nye psykoser.

En hverdag med trussel fra psykoser er noe som er fjernt fra de fleste av oss. Kanskje er det fjernhetsfølelsen som hindrer oss i å se hva suksesshistorien om brukerstyrte sengeplasser kan fortelle om mennesker, støtte og tilgjengelighet. For jeg kan ikke se mange tegn til samme tankegang ovenfor andre som trenger noe. I resten av samfunnet råder systemer som er designet for å vente lengst mulig før man svarer på et rop. Jeg tror faktisk mange tror dette er besparende og. Mamma stat gjentar: "Ikke hør på skriket. Han skal ikke lære at han kan skrike seg til godene våre."

Ved familievernkontoret der jeg er i praksis nå, har de hatt en egen tilgjengelighets-variant: Noen terapeuter har holdt et par timer en gang i uka hellig for 'avklaringssaker': Saker som krever få timer raskt, der behovet først og fremst handler om å avklare en situasjon eller få råd. Se for deg ekspartnere som nettopp har fått en skikkelig brist i kommunikasjon om samvær, som går ut over utførelsen av samvær med en av foreldrene. De som trenger en tredjeperson for å klare forholde seg greit til hverandre og lage en klar avtale videre. De kommer inn etter to ukers ventetid og får oppklart en misforståelse seg imellom, luftet vanskeligheter og bekymringer de begge har, og får på plass en klarere avtale om samvær. Hvordan ville situasjonen vært etter flere ukers ventetid? Vi kan ikke vite det alternative utfallet, men spørre oss: Hvor mye hadde konflikten eskalert, med hvor mange flere misforståelser? Og viktigst av alt: Hvor mye hadde barna lidd av dette? Samfunnsøkonomi syntes verdiløst til sammenligning, men det er lett å se for seg at de to ville trengt 10 istedet for 2 timer, hvis ikke de hadde kommet langt nok i konflikten til å ta saken til retten, som krever ytterligere ressurser (Eksempelet er ingen konkret sak, men ligner vanlige problem-stillinger ved familievernkontoret).

Den økonomiske gevinsten av å svare med tilgjengelighet når noen roper, tror jeg ville vært enorm. Jeg tror vi ville byttet ut mange uføretrygder med arbeidskraft, mange store helseutgifter ville litt mindre om problemene ikke fikk vokse i køen, færre ville kommet igjen og igjen i terapi...

...men som så ofte ellers er det nitrist at man må snakke det økonomiske språket i spørsmål om menneskerett og lidelse.

Da jeg først lærte om og begeistret meg over brukerstyrte sengeplasser, tenkte jeg mye på hvorfor vi ikke overfører en tilgjengelighets-tankegang til alle områder som omhandler hjelp til mennesker. Vi kunne i det minste testet ut effekten på flere områder, og se om andre grupper som trenger hjelp ville trenge mindre av den om de opplevde den tilgjengelig. Om de opplevde at de blir hørt om de roper.

Jeg har kjent nok personer som ar trengt hjelp fra nav, til å danne meg inntrykk av en kultur preget av mistillit til mennesker, en forventning om at vi i en hjelpetrengende situasjon vil utnytte hjelpen heller enn å nyttiggjøre oss den. Hvorfor lar vi jakt på de få som snylter på systemet gå utover flertallet som ikke snylter? Mistilliten brukere og navklienter vises, kan føre til mistillit andre veien, som gjør at folk opplever seg berettiget å snylte. Jeg har selv blitt oppfordret av vanlige samvittighetsfulle borgere å oppgi falske opplysninger om samboerskap for å få mest mulig penger ved fødsel. Den underliggende beskjeden deres lød: "Når systemet er amoralsk og svikter oss, hvorfor skulle vi være moralske borgere ovenfor systemet?" Hvor utbredt er en slik oppfatning? Og skaper den faktisk flere snyltere, enn tillit og tilgjengelighet ville gjort? 

Forskjellen på en tigger, og en som får støtte fra omgivelsene til å bygge livet sitt opp i den grad det er mulig, kan være ganske stor. En tigger kjenner frykten for å ikke få støtte *, og ikke klare seg, som en tyngde og en tanke-okkupant som hindrer all livsutfoldelse. Hans fokus: Uten støtten kollapser livet mitt. Hans mål: Å ha mat og husly, klare dagen og berge familien. Hans selvoppfattelse: Jeg er en byrde for andre, jeg har ikke noe å bidra med, jeg er verdiløs. Den som får støtte fra omgivelsene til å bygge opp livet kan kjenne takknemlighet for å få støtte, og føle seg motivert til å svare til tilliten gitt ham gjennom støtten. Hans fokus: Muligheten til å skape seg et bedre liv, med trygg økonomisk støtte i bånn. Hans mål: Å (gjen)finne sitt potensiale og bruke det. Hans selvoppfattelse: Jeg er verdt et svar når jeg roper, jeg er en tillitsverdig person som kan klare å bruke støtten godt. Jeg har ansvar for meg selv, og friheten til å utvikle meg.
De to representerer ytterpunktene i en skala, hvor mennesker som søker støtte av ulikt slag befinner seg. Og jeg tror vi med tilgjengelig hjelp kunne brakt flere i befolkningen nærmere sistnevnte enn førstnevnte. Jeg tror altfor mange deler tiggerens opplevelse, selv om deres utgangspunkt ikke skulle tilsi at de ville havnet der. Jeg har også sett noen eksempler på folk som oppfatter og bruker velferdssamfunnets støtte slik sistnevnte gjør. Men ofte tviler jeg på om deres suksesshistorier er vitnesbyrder om et fungerende system, eller mer vitne om enorme menneskelige ressurser hos hjelpere og hjelpetrengende som klarte det - tross begrensningene.

Å skape en tilgjengelighetskultur handler ikke bare om å minske lidelse og bringe selvfølelsen fra tiggerposisjon til en oppreist ressurssterk posisjon. Det handler om hva det kan gjøre med oss å vite at vi får svar om vi roper. Det handler om utfoldelsen, selvstendigheten og friheten jeg har sett hos min sønn, når han ikke føler noen uro for at vi ikke er der.. og hvordan vi kan overføre eksempelet til en befolkning full av individer, som kan utfolde sitt potensiale og skape noe nytt. 



*Når jeg snakker om støtte mener jeg ikke bare i form av penger, men helsehjelp, hjelp til fungering etc.