lørdag 16. mars 2013

Ikke en gud.

Jeg har noenogtjue innlegg i magen min, og for få anledninger til å skrive. Det er mye som beveger meg, av hva jeg opplever på jobb, i privatliv og i samfunnet. Jeg har noen røde tråder i mitt verdisystem, som begynner å gløde kraftig til tider, når spørsmålene om hvor vi er på vei blir for mange. 

En rød tråd ble fint eksemplifisert av en venninne av meg. Hennes eldste sønn nærmer seg ungdomstiden, med alt det innebærer. Nå vil han havne i situasjoner der han tar valg utenom foreldrenes kontroll, dratt i ulike retninger av lyster og sosial påvirkning. Min venninne forteller meg at hun fra barna er små holder frem én hovedverdi, som en navigasjon i livet. Nå er den en del av deres verdisystem, kanskje så mye en del av de selv at de vil holde frem dette også når foreldrenes øyne ikke er på de. Så, hva er verdien? Kjærlighet. Kjærlighet er noe å navigere seg etter. "Er dette noe du gjør ut fra kjærlighet?" eller "Er det kjærlighet i det du ser nå?" eller "Er det kjærlighet som motiverer den du vil følge?" Tenk om vi voksne kunne levd med en slik ledestjerne, og navigert oss etter den etter beste evne. Tenk om avgjørelser av betydning for menneskers liv ble tatt først og fremst med denne ledetråden. 

Jeg skulle ønske kjærlighet ikke var et utvannet ord. Og jeg skulle ønske det snek seg mer inn i psykologien, filosofien og politikken. 

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ikke syntes kjærlighet, glede og mening er grunnstener i et godt liv, når de først tenker i de store linjene. Selv om ordene er klisjéer. Vi har ikke så mange nye ord for det universelle. 

I årene jeg jobbet som ekstravakt på sykehjem, fikk jeg mange innblikk i de lange livsløpene, og de store verdiene. Når noen nærmer seg slutten på livet, vil deres aksept av situasjonen være veldig forskjellig utifra om de har levd mye det livet de ønsker eller ser tilbake med bitterhet eller følelse av å ha valgt feil. Eriksons teori om ulike stadier i livet oppsummerte denne tiden i ytterpunktene integritet versus fortvilelse. Jeg så hele skalaen på sykehjemmet. Hva kjennetegnet de jeg vil kalle mer integrerte? De så tilbake med blikk for de store verdiene. De visste de hadde elsket, de visste de hadde vært glade, de følte en mening med det livet de hadde levd. Prioriteringene deres hadde mye fulgt den ledestjernen min venninnes sønn forhåpentligvis vil følge. Hva stod som store epoker, sterke minner? Foruten barndom og ungdom, den tiden vi selv bygger vår identitet og starter livet, var det selvfølgelig tida med barna som stod høyt. Demente pasienter var av og til tilbake i en av disse tidene, enten de ble som barn selv, så seg rundt etter venner og søsken, eller så etter "de små" som de måtte passe på. Jeg husker en mannlig pasient som veldig ofte snakket om sine stunder med barna sine. Han hadde vært radikal pappa for sin tid, som lot kona få noe tid for seg selv en gang i uka eller to, mens han tok de med ut. I hans tilbakeblikk syntes dette å være de mest verdifulle opplevelsene i livet hans. Et av hans største kjærlighetsrom. 

Jeg kan ikke se at kjærligheten er det som driver produktivitets-samfunnet vårt. Jeg syns også det er vanskelig å se kjærligheten i velferdssystemet, selv om jeg ønsker å tro det var kjærlighet og mening som drev de som bygde det opp. De som snakker opp for de større verdiene i livet, blir ofte møtt med svar som kan syntes fra en annen verden enn kjærlighetens. Produksjonskrav, effektivitet, ytelse til samfunnsøkonomien, risikovurderinger... ord som har hatt kortere levetid, og vokst seg skikkelig store det siste tiåret. 

Jeg tror ikke vi i fremtiden vil sitte på terskelen til døden og regne på om vi var produktive nok, effektive nok, eller forsiktige nok i livene våre. Vi vil, som alle før oss, undre oss over hva som var meningsfyllt. Om valgene våre skapte noe vakkert. Om vi fulgte hjertet når det var som viktigst. Vi vil se tilbake på barndommene og ungdomstiden, identiteten vi bygget opp. De av oss som har vært foreldre, vil se på starten av livene til barna våre, de som har blitt 50-60 år. Hvor mye fikk vi ta del i den magien som er starten på et menneskeliv? Vi vil prise hver stund vi hadde med de. Hvor mange av oss vil kjenne på all tiden vi ikke fikk, eller klarte velge? Hvor mange av oss vil kjenne på fortvilelsen over tapt mening og glede i et liv - som plutselig snart er over?

Det krever mot å trosse pengespråket i dag. Mange kjemper for kjærligheten og at mennesker skal ha det bra, enten det er familievernkontor som ber om å få hjelpe familier og barn før de får det for vondt, mødre og fedre som ber om litt mer tid med småbarna, jordklode-beskyttere som bremser for oljegrådigheten eller leger som samles om pasientenes verdi som mennesker over tall. Det er mennesker som zoomer ut, ser på hva vi holder på med i et fugleperspektiv, fra verdensrommet og fra den indre kloke mannen/kvinnen som vet hva som er meningsfyllt. Jeg blir så glad hver gang noen våger å snakke fra kjærlighet til mennesker. Der er fremtidens håp. Der er glimtene av verdenen jeg ønsker for min sønn og hans barn. Jo sterkere følelse av hva som er meningsfyllt, hva jeg ønsker se tilbake på når jeg blir gammel, og hva jeg ønsker for min sønn og mine etterkommere.. jo mindre makt får pengene. De skal jo egentlig bare være et byttemiddel, ikke en gud som råder over alt.

3 kommentarer:

  1. Flott skrevet. Mange flotte tanker som vanlig fra deg. Visst burde kjærligheten vært i psykologien, filosofien og politikken. Men når stadig flere ikke vet hva kjærlighet er, sitter vi fint i det. Professor i idéhistorie, Trond Berg Eriksen, erklærte i Morgenbladet den 6.12.02 at om kjærlighet har noe med følelser å gjøre, er den ikke mye å spare på. ”Følelsene er noe moderne tull. Jeg bruker heller erfaringene.”
    I Morgenbladet 20.12.02 underrettet jeg professoren om at våre erfaringer er knyttet til våre følelser, akkurat som vår tenkning er det. Jeg sa at han må ha gått glipp av mye kjærlighet i livet når han ikke vet at det er følelser i kjærligheten. Ingen reagerte. Så langt en professor i idéhistorie. Verre er det faktisk med filosofien. Ordet kjærlighet sniker seg nå inn der, brukes av filosofen Slavoj Zizek, stor stjerne for tiden.
    Henrik Jøker Bjerre forklarer på vegne av Zizek (Agora nr. 2-3, 12) at, i det jeg anerkjenner deg som mer enn du er, eller elsker noe i deg mer enn deg, må jeg ødelegge deg, eventuelt smadre deg, kanskje forråde deg, i andre tilfeller håne, spotte eller latterliggjøre deg. Bjerre forklarer, ”en ’alminnelig’ jordisk kjærlighet, slik vi normalt ville forstå den”, passer ikke inn her. Videre:
    ”Det er noe destruktivt, voldelig med kjærligheten.” Bjerre viser til Zizeks og Lacans definisjon av kjærlighet, at ”nettopp fordi jeg elsker deg, må jeg ødelegge deg”. Mine tanker går til Maurice Merleau-Ponty som mente at intellektualismen - der tanke og forstand står i motsetning til vilje og følelsesliv enda tanke og forstand ikke gjør det - frigjør seg fra det stoff den virkeliggjør seg gjennom og går god for alt det som atskiller oss fra den virkelige verden.
    Nå vil de som er så spaltet fra følelser at de ikke vet hva kjærlighet er, virkeliggjøre seg gjennom kjærligheten ved å forkaste den. Volden er ”kjærlighetens filosofiske vesen” og det Zizek beskriver, skriver Bjerre, er ”helt konkrete strukturer i den verden som omgir oss, som framviser dette vesen” (ja det ser vi nå tydelig innenfor helsevesenet). Han viser at det er en av ”Zizeks mange fortjenester å ha illustrert og analysert hvordan nettopp denne voldelige dimensjonen”, i kjærlighetens filosofiske vesen, ”gjør det verdt å beskjeftige seg med kjærligheten”.
    Tenk, de beskjeftiger seg med kjærlighet. Kjærligheten blir verdiløs uten den voldelige dimensjonen. Marquiz de Sades sadistiske perversjoner blir en fullendelse av Kants morallære. Kjærlighet med patos, følelser, som hos mer følelsesnære mennesker, blir ”patologisk kjærlighet”. Visst atskiller intellektualismen oss fra den virkelige verden. Nå må vanlige folk våkne. Snart er vanlige folk de eneste som vet litt om hva kjærlighet er. Byråkratene vet det ikke.
    Med tanke på at ingen lesere av Morgenbladet støttet meg for drøye ti år siden, er det kanskje ikke så rart at det blir som det er.

    SvarSlett
  2. Eg blei sittende og smile mens eg las. Du innleder heilt nydelig, og får skreve om viktige tema på en tankevekkende måte. Kjempefint at du får skreve om psykologi også:) ha en nydelig søndag

    SvarSlett
  3. Kloke ord. Kjærlighet er helt klart noe vi ikke snakker nok om i psykologien. I stedet snakker vi om vitenskap og metoder. Men det finnes knapt noe mer frigjørende og terapeutisk enn å møte et menneske som virkelig har fokus på de dypere verdiene i livet og som føler kjærlighet og medfølelse overfor menneskeheten.

    SvarSlett

Jeg setter pris på både korte og lange kommentarer!