onsdag 17. oktober 2012

Fra vitenskap til kunst

(avsnitt i grønt er for spesielt interesserte, det er fint mulig å la være å lese de og få med hovedpoengene med innlegget)

Det er noe underlig ved det hele. Ikke bare faktumet at jeg nå står på terskelen til et yrkesliv som psykolog, det er selvsagt underlig og spennende for meg personlig. Men det er noe underlig ved hele faget, og profesjonen, hvor 'vi' står (jeg skal fjerne anførselstegnet videre, for nå er jeg liksom en del av vi'et, er jeg ikke?), hvor vi er på vei....

Det er lett å trekke paraleller fra psykologi til alt fra filosofi og poesi til naturvitenskap. Samtidig er ikke psykologi noen av delene. Vi er påvirket av krefter som reduserer mennesket til noe klassifiserbart eller gjennomsnittlig, samtidig som terapeuter og brukere lever i en subjektiv virkelighet full av individuelle forskjeller. Noen kaller psykologi kunst, en benevnelse jeg ikke har sett på lenge. Noen kaller på metoder, noen kaller på skjønn. Noen er strålende glad for at vi klatrer opp i status og blir den nye trendutdannelsen med dertilhørende annerkjennelse og lønns-stigning. Jeg, og flere med meg, frykter at psykologer blir en stadig mer homogen gruppe med lite livserfaring og selvstendig tankegang.

I gjennomlesningen av seneste Tidsskriftet for Norsk Psykologforening slår det meg på nytt: Hvor mange oppfatninger av psykologi, som fag og profesjon, finnes? Er målene for hva det skal eller kan være, de samme?

Tidsskriftet evner på nydelig vis å være et samlende organ for alle som jobber i feltet, samtidig som den tar imot innspill fra ulike innfallsvinkler. Som to debattartikler om mindfullness i seneste nummer. Mindfullness oversettes på norsk til oppmerksomt nærvær: Å være tilstede her og nå, ha følehorn for indre og ytre fornemmelser og akseptere de fremfor å kjempe med eller mot de. Å la vonde følelser ha en plass, uten å dyrke de eller undertrygge de, for så å lettere la de passere. I terapi brukes mindfullness både som en bevisstgjøring om tilstedeværelse, og konkret i form av meditasjonsøvelser som trener oppmerksomt nærvær. 
Begge debatt-artiklene er positive til mindfullness, og begge verner om vårt selvbilde som seriøse akademiske fagfolk. Samtidig slo de meg som illustrerende for en kjerneforskjell i tilnærming til faget.
Første stiller spørsmål ved validiteten og reliabiliteten til forskningen på mindfullness. Artikkel-forfatteren skriver, at tross positiv personlig holdning til mindfullness er hun "bekymret for at vi vanner ut psykologifaget hvis vi ikke passer på og velger våre metoder med omhu. Evidensbasert praksis innebærer å velge teknikk ut fra hva forskningen anbefaler for problemet eller lidelsen". Andre artikkelen trekker linjer til flere retninger i historien som har hatt det oppmerksomme nærværet som et kjernetema, og spør hvorfor vi trekkes mot denne typen innfallsvinkel til terapi. Han skriver om en erfaring med en slik retning: "Den opplevelsesorienterte terapigruppen var viktig i prosessen med å bli kjent med meg selv, og for å få igang modningen til å bli en autentisk person i rollen som terapeut. Jeg tror dette er like viktig som, om ikke viktigere enn, å være en dyktig terapiteknikker." Og senere: "Også i vår kultur er det nødvendig å få den bevissthetstrening som kan gi oss god åpenhet i relasjonen til pasienter, og som kan hindre terapeuter i å sitte fast i sine teorier og tekniske metoder. Terapeuter som gir mer oppmerksomhet til sine teknikker enn til pasienten, kan gi pasienten en følelse av å bli betraktet og manipulert." (min kursiv). 

Jeg leser beskrivelser av hva som skjer mellom terapeut og klient i et viktig øyeblikk, og tenker på de gangene jeg har opplevd det selv. Jeg tenker på kjærligheten til mennesker, som ligger bak og danner grunnlaget for hele profesjonen (for om vi ikke hadde kjærlighet, ville hjelpen hjulpet, og ville vi i det hele tatt vært motivert?). I møte med disse aspektene ved faget og profesjonen, opplever jeg en gjenkjennelse som ligner den du får i møte med kunst og poesi, ikke 'hard' vitenskap.

Andre ganger, blir jeg opptatt av å fremheve psykologi som vitenskap. Referere til studier, bruke vitenskapelige betegnelser som om jeg sjonglerer de med den største selvfølgelighet, for jeg er da snart ferdig utdannet psykolog, vi kan vitenskap, må vite. Slik vi kan vitenskap, skiller seg imidlerid fra slik de fleste andre fagdisipliner kan vitenskap: Vi forsker på menneskers tanker, følelser og handlinger. Å redusere menneskets psyke og adferd til målbare objekter er nærmest umulig. Å tro at mennesker med fellestrekk er like og responderer likt på behandling, er i beste fall håpefullt i jakten på en enklere verden. Å anta at mennesker handler likt på tvers av kontekster, er ofte naivt. Skal vi oppnå høyest mulig vitenskapelig standard (reliabilitet og validitet), må vi ofte skape testsituasjoner eller finne statistiske målenheter som ikke ligner virkeligheten, og dra mennesket ut av kontekst, ut av sammenheng. Og jeg spør meg ofte, hvordan i all verden kan et fag som handler i all hovedsak om menneskelig opplevelse, benytte metoder som sikter på å utskille målbare fenomener fra den menneskelige opplevelse?

Jeg har hatt god-kribling i magen ved snakk om ny bølge av kvalitativ tilnærming i forskningen. Metoder som vil ha tak i den subjektive opplevelsen, og få tak i et fenomen slik det oppleves. Men når psykologifaget skal hevde seg som vitenskap, er det kvantitative data den flagger....

Den menneskelige opplevelsen som bør være viktigst for oss, tilhører de såkalte brukerne. De som søker vår hjelp. Å bedre deres opplevelse er et mål psykologer har felles. Men vår innfallsvinkel til det målet er forskjellig, og våre definisjoner av hva som skal til er forskjellig.
Med kritisk blikk på det kapitalistiske samfunn, er det lett å spørre seg om alle aktører som danner grunnlaget for vår praksis, har samme målet. Hvilken forskning som gjøres, avhenger av finansiering, son igjen avhenger av økonomiske interesser (i USA særlig forsikringsselskaper og legemiddelfirmaers interesse). Hvilke avgjørelser som taes oppover i det norske byråkratiet, avhenger av hva som anses å være økonomisk lønnsomt, og ord om pasienters beste kan syntes som tomme floskler i deres siste rapporter og retningslinjer. Blant psykologer blandes kanskje målet med behovet for annerkjennelse som profesjon og fag. Vi skal kunne stå inne for det vi gjør, og at ingen gjør det som oss, og at ingen kan så tvil om at vi har det riktige grunnlaget for å gjøre som vi gjør.

Hvorfor får jeg noen ganger følelsen av at ivaretagelse av de vi skal hjelpe, og ivaretagelse av vårt selvbilde som seriøs vitenskapsbasert profesjon, ikke går overens? Ja, ikke bare det, men at i higen etter å bevise akademisk og profesjonell fortreffelighet, kan en styre klar av kilden og målet for forskningen, nemlig opplevelsen til de vi skal hjelpe?

En side i tidsskriftet er viet en doktorgrad som har intervjuet barn med ADHD diagnose og deres foreldre. Her var ikke målet å kartlegge eller finne riktige metoder for å behandle, men få tak i opplevelsen av diagnose og behandling. Ikke overraskende viste intervjuene at barna føler seg ubekvemme med medisin og bivirkninger, at det oppfattes på mange måter som en annerledes-merkelapp: "Her kommer jenta med ADHD", og at det meste av oppførsel forklares med ADHD istedetfor andre bakenforliggende ting. Jeg tenker at det er vanskelig å få tak i barns opplevelse når de ikke har de voksnes ordforråd, men at det kan si oss noe om deres verden at ADHD blir forklaringen på hvorfor de er opprørt en dag, heller enn en vanskelig situasjon i hjemmet eller på skolen. Hvorfor har ikke opplevelsen av å få diagnosen og ta medisiner vært et hovedfokus før det i det hele tatt utviklet seg en trend med å diagnosere og medisinere så mange barn?

Når vi snakker akademisk eller faglig stolthet, blir jeg ofte forundret over at denne bygges på sammenligninger med andre vitenskapsfelt og yrkesløp som er forskjellig fra vår egen. Potensialet er stort for å bygge profesjon og fag på et sterkt engasjement for den menneskelige opplevelse, å gå en vei som skiller seg fra andre retninger, men som vi i aller høyeste grad kan stå for. Jeg syns det er ganske fantastisk å ha tilhørighet i et fag som har i seg alt fra nevroendokrinologi til eksistensiell filosofi, alt mellom/av/i arv og miljø, alt fra statistiske beregninger til den vakreste poesi, alt fra vitenskap til kunst. Ja takk, begge deler. 

...Og en dæsj vern om å bruke tilstedeværelse og evne til å kjenne etter i øyeblikket -i meg selv og med klient- som en åpenbar verdi, uten at nok randomiserte kontrollerte har sagt at det er et gode. Jeg kjenner et større vern om vår kredibilitet ovenfor oss selv og andre i dette vernet, enn i jakten på studier å slå i bordet med.

2 kommentarer:

  1. Virkelig psykologien dilemma de har kjempet med helt fra dens fødsel.
    Kan man tjene "to herrer" i å være vitenskaplig og hjelpe, på samme tid?
    Tror de fleste "forlater" teorienes vitenskap, og får et fokus på pasienten-mennesket. I all dens uvitenskaplige opplevelse. Det kan jo allikevel ikke være noe annet en redskaper og hjelpemidler i det unike møte.

    SvarSlett
  2. På tide å lese seg opp på Stanovich og Popper igjen, fru Freud?

    SvarSlett

Jeg setter pris på både korte og lange kommentarer!