Jeg har aldri likt å utbasunere for omverdenen hva jeg stemmer på. Kanskje noe av det handler om å holde avgjørelsen privat, å sikre at det er en prosess og beslutning som jeg tar selvstendig og uavhengig av andre. Da jeg en gang stemte SV, hadde det litt å gjøre med at jeg faktisk var ganske usikker. Jeg stemte litt taktisk, og visste at SV kunne komme i regjering, det var mitt bidrag. Men samtidig var politikk noe litt fjernt, noe som ikke angikk meg. Jeg syns ikke valget speilet hvem jeg er eller hva jeg står for, bare et håp om litt mer solidaritet som motkraft til alt det andre fjaset.
Når jeg nå stemmer grønt, vet jeg at jeg er en av de som påvirker om de får én eller syv mandater i Stortinget. Da blir det viktig å si det høyt.
Jeg har en analog til de Grønne, og historien deres. Det er kanskje en klisjé, men også en vi til tider glemmer: "Keiserens nye klær". Barnet som peker på illusjonene, og bryter med den aksepterte, alvorlige, voksne kodeksen, kan først kanskje bli møtt med overbærenhet. Konsensusen er jo, at det er den mindre intelligente, som ikke ser klærne. Klærne kan symbolisere så mangt, i denne sammenheng kanskje særlig olje -og vekst-eventyret politikere har kledd seg i, eller rettere sagt troen på at det kan fortsette.
Øyeblikket fra barnet peker på klærne, til folkemengden begynner å hviske seg imellom, og begynner danne en samlet stemme, har i norsk politikk strakt seg mellom flere tiår. I 1989 og utover nittitall begynte barnet, det nyetablerte partiet, å strekke utålmodig på beina og nappe i skjørtet på nærmeste voksne og lure på hvorfor keiseren ikke har klær på. Kanskje første reaksjoner blant den voksne konsensusen var en litt dyssende overbærenhet med den lilles naivitet. På tidspunktene jeg begynte stemme grønt, var jeg kanskje som et annet barn i mengden, som snakket litt med de andre med samme tanker rundt meg, og fniste litt over hele opptrinnet som de voksne trodde så innbitt på. Men jeg opplevde, at det var liten vits i å påpeke for alle rundt hva som foregikk, og hva jeg stemte på. Jeg forfektet det smale syn, det som var litt out there, litt naivt i manges øyne, litt på siden av hva den "virkelige" politikken dreier seg om.
Jeg verner ofte i bloggen om barnas 'naivitet' og klokskap. Jeg ønsker å være et talerør for de av oss voksne som våger se deres perspektiv, og se hvor smalsynt og virkelighetsfjernt mye av vårt voksne spill og våre voksne idéer kan bli, i møte med undrende ærlige spørsmål fra barna. Nå har jeg funnet et helt parti av voksne som ønsker være det talerøret. Ikke bare for de ærlige, virkelighetsnære spørsmålene, men for fremtiden barna representerer.
Som barna, har de Grønne våget å peke på Keiserens nye klær, som desverre er langt fra nye i politikken vår. En kvinne ved navn Hanna Marcusson har fra 2007 vært en av de voknse som løfter hodet og sier "Jeg tror barnet har rett", også når hun merket at hun brøt med konsensusen blant de voksne. Ja, slik er MDG et svært modig parti. De første gangene i denne valgkampen, hvor MDG slapp til i debatter og dialoger med etablerte partier, kunne man lett skimte blikkutvekslinger blant de som følger konsensusen, slik blikkene vekslet overbærende første gangen barnet pekte på den nakne keiseren.
Fremdeles kan vi se de samme blikkene der MDG ferdes. Men det er noe som har endret seg. De som holder den overbærende minen ved like, og smiler over den lille uskyldsrene som ikke forstår hva det dreier seg om, har ikke sett seg rundt. Som lakeiene og hoffansatte som bærer keiserens usynlige kappe med viktig mine, har de ikke rukket oppdage hviskingen som er iferd med å bli klare stemmer i massene: "Det er jo sant, det barnet sier".
Det samme barnet vil takke oss i fremtiden, for at vi lyttet, og våget være de mest voksne i forsamlingen.
De store massene har ikke begynt å rope ut om keiserens nakenhet enda, og kanskje vil det ta tiår før vi er der. Men nå skal individene til valgurnene, der ingen vil møte oss med overbærenhet for at vi ser keiserens nakenhet. Her bestemmer vi, hver for oss, om vi vil velge å tro på den lille som peker på keiseren, smile litt for oss selv over de voksnes illusjoner, og Stemme Grønt.
www.mdg.no
søndag 8. september 2013
torsdag 29. august 2013
Glødelamper
Politiske vibrasjoner i lufta. Gjennom lufta vi puster, manifistert i min elektroniske duppeditt. Miljøet og bærekraften, de forbybare ressursene. Hvor er miljøet, og bærekraften? Inni studioet til p2, inni høretelefonene mine, inni saler med opprømte aktivister og snille raddiser, inni hodene til folk som stemmer grønt over rødt, blått og grått?
Hvor inni hodene er den? I våre tanker om den større fremtid, om Lofoten og Vesterålen? I på-spissen tanker om menneskeheten som snart sørger for at jorda vil riste oss av seg, bli kvitt viruset med sko på, og leve videre?
Hva skjer når vi bringer bærekraften med inn i Livet? Ned i kroppen og kontakten med alt vi er del av? Naturen altså.
Kanskje kan bærekraften handle om mye mer enn energien til vår siste duppedings? Kraft til å bære? Kraften ved å bære? Oss selv og våre liv. Jeg møter mange i mine arbeidsdager som spør seg selv om hva de kan bære. Bære arbeidet, ansvaret for barna, husoppgavene, utfordringer i familien, parforholdet, og ikke minst seg selv. Jeg lurer på hva som er deres olje, og deres fornybare ressurs.
Bærekraft. Noen ganger bærer vi oss selv med en verdighet. En type verdensanskuelse mindre preget av frykt, en romslighet for alt som er sårbart og skakt. En mer umiddelbar tilgivelse av andre og oss selv for våre stadige dumskaper, gjennomlyst av en smilende viten om vår verdighet. Det er vel da vi har det de kaller utstråling. En fornybar energi, vi er som vandrende solpaneler og glødelamper i ett. På to bein. Kanskje ikke så mye et virus da. Hva gjør det med oss når vi ikke makter bære oss selv slik, når vår energi ikke kjennes fornybar, når kraften vår kanskje heller ikke bæres, men blekner bak lagene av usikkerhet og frykt for å ikke være gode nok?
Jeg vet ikke om vi lever opp til det store idealet om produktivitet da.
(Jeg så et Chomsky-sitat nylig, plassert i ramme på facebook av noen av disse raddisene -de 99 prosentene- om at den smarteste måten å holde mennesker lydige og passive, er å strengt begrense spektrumet for debatt, men sørge for svært livlig debatt innenfor det spektrumet.)
Det store målet om produktivitet. Pengekurver som går oppover. Bruk og kast. Et plastleketøy, en oljeutvinning, et menneskeliv, en klode. Bindeleddende mellom den bærekraften som drøftes på konferanser med lunsjbuffeter, og den nære bærekraft drøftet mellom fortvilte foreldre på mitt kontor, kan være mange. Pengenes grep om oss, og grep om de som legger vilkårene for oss, for eksempel. "La oss trekke ut det vi har av ressurs, fornybar eller ikke. Det er jo mulig, og vi tjener jo penger på det." Ola og Gerd bruker samme ordene, om oljeutvinning og om utvinning av produktiviteten hos landets foreldre. Pengekurven blir grensesetter for en større debatt. Den om verdier, om hva som gjør oss godt. Hva som gir oss bærekraften.
I psykologien vet vi at pengene ikke utgjør særlig forskjell på om vi har det godt. Vi er mindre tilfredse om pengene ikke strekker til for basale behov og sosialt liv, selvsagt. Men du skal ikke lenger opp enn til en lærer-inntekt før lykke-kurven flater ut. Lotto-millionærer får et kick det første året, deretter er lykken på samme nivå. Det er gjort snedige studier (link til forespørsel om å åpne harmløs pdf av forskningsartikkel) som viser at tanken på penger gjør oss mindre hjelpsomme og fellesskaps-orienterte, og mer egoistiske eller motivert til egen vinning.
Vi hører sjeldnere Abba og Øystein Sundes sanger om pengene som rariterer og bekymringer, og jeg savner litt de gammelmodige ordtakene om hva som ikke kan kjøpes for penger. Jeg kan lage fornøyelsespark i hagen for min to-åring med et par tusenlapper på salg. Alle tingene vi foreldre trekkes mot å kjøpe, kan synes som en desperat gjenskapning av vår egen barndoms forventning og lykke, i et samfunn der drømmen om noe kostbart har få minutters levetid. Etterpå må vi kaste all plasten.
Jeg undrer meg over hvordan våre barn opplever all denne plasten, alle disse duppedittene. I en av mine favorittromaner, "Momo - eller kampen om tiden", beskrives det så enkelt, så barnlig og naivt, om de voksne som begynner kjøpe mer ting når de har mindre tid til barna. Om barna som flokker seg rundt tingene. Stoltheten en liten gutt utbasunerer over sin nye leke, flakker plutselig av, med en sår avsløring av hvordan en leke aldri kan erstatte tid med mor og far. Det kan syntes som en kollektiv trøst for denne foreldre-generasjonen, å oppfylle den materielle lykken når vi ikke klarer være tilstede, bære oss selv og barna våre med Kraft.
"Se meg, se meg!" Vi humrer kjærlig over de små som vifter med den seneste tegningen eller sine bekreftelses-lengtende hjerter på stilker. Når de voksne vifter alle veier med samme budskap i mer forkledde former, humrer ingen. Salen på foredrag med Tor Johan Ekeland humrer litt, når han påpeker at et samfunn fullt av folk som vil bli sett, etterlater få igjen til å se. Den lille trenger å bli "ferdigsett", sier han, og oppsummerer med dette noen av grunnpilarene i psykologisk kunnskap om utvikling av vår selvfølelse.
Foreldre som møter, ser og bærer dine reaksjoner og din oppmerksomhetshunger når du er barn, vil hjelpe deg å bære deg selv. Hva om den voksne er for opptatt med å bli sett selv, til å klare se? Eller for opptatt av å holde hodet over vannet, forsøke bære seg selv etter beste evne, til å se hva du trenger lære å bære? Dette er tilknytningspsykologi på sitt mest besynderlige, og mest logiske. Vår relasjonshistorie, hvorvidt vi ble sett og favnet, vil være med å forme livene våre, relasjonene våre. Vi viderefører arv som handler om langt mer enn gener. Det handler om om hvem vi får følelsen av å være i verden, og i forhold til andre. Og hvem våre barn opplever vi er når vi skal se og bære de. Og så videre. Vi kan snakke om traumatiserte folkeslag med krigshistorie, og det blir et spørsmål om langt mer enn noens krigsopplevelse. Hvem er de traumatiserte foreldrene, og deres barn, og deres barn?
Hva skjer med digitaliserte og distraherte og produksjonsorienterte folkeslag som oss, hvilken historie skaper vi for våre barn nå, som de viderefører? Klikk.no gir deg tips om å vie barnet fem minutter mellom barnehagehenting og middagslaging, og ha tålmodighet med at den lille klenger litt på deg som uttrykk for sin hengivenhet. Eldre generasjoner gir oss beskrivelser av den fraværende far, han man ikke kunne ha tillit til at lyttet eller hadde tid, sårheten i å aldri kjenne ham, eller aldri føle seg kjent av ham, savnet etter å bli sett. Tenk at det har blitt gjort til et så høyt ideal å gjøre mor til den samme, i samfunnsproduktivitetens navn. Hvem blir ferdigsett nå? Vi blir ikke ferdigsett på facebook, iallfall.
Hva handler det egentlig om, produksjon og forbruk av plast og andre ting? Når vi ser på mennesket, tenker jeg på? Syklusen vi deltar i; produser, konsumer, forbruk og kast, er jo ikke bærekraftig for jorda. Men er den bærekraftig for oss personlig? Der vi fyller tomhet med en ny duppedings, vil det ikke oppstå mer tomhet? Barnet som fyller fraværet av en forelder som ser ham, med en overdrevet begeistring for seneste duppeditt, ligner han ikke på mange voksne? Hva er vår fornybare ressurs? Hva er det som gjør oss bærekraftige som personer?
En skulle tro det å bli så rike som oss kunne innebære frihet til å evolvere oss. For eksempel frihet til å heve seg over tingene, fordi vi har nok. Eller frihet til å bytte ut noen av de dyreste duppedittene for litt mindre arbeidstid, litt flere skogsturer og stille stunder. Den lille friheten vi nå har til å velge en bærekraftig omdreining i politikken, vil kanskje koke ned til å handle om noe annet enn bare oljen, og ivaretakelse av naturen utenfor oss. Den kan handle om ivaretakelsen av hvordan vi er natur. Og om at når vi forstår vi har nok, og er nok, er vi vandrende glødelamper som bærer seg selv, og sprer fornybar energi.
Hvor inni hodene er den? I våre tanker om den større fremtid, om Lofoten og Vesterålen? I på-spissen tanker om menneskeheten som snart sørger for at jorda vil riste oss av seg, bli kvitt viruset med sko på, og leve videre?
Hva skjer når vi bringer bærekraften med inn i Livet? Ned i kroppen og kontakten med alt vi er del av? Naturen altså.
Kanskje kan bærekraften handle om mye mer enn energien til vår siste duppedings? Kraft til å bære? Kraften ved å bære? Oss selv og våre liv. Jeg møter mange i mine arbeidsdager som spør seg selv om hva de kan bære. Bære arbeidet, ansvaret for barna, husoppgavene, utfordringer i familien, parforholdet, og ikke minst seg selv. Jeg lurer på hva som er deres olje, og deres fornybare ressurs.
Bærekraft. Noen ganger bærer vi oss selv med en verdighet. En type verdensanskuelse mindre preget av frykt, en romslighet for alt som er sårbart og skakt. En mer umiddelbar tilgivelse av andre og oss selv for våre stadige dumskaper, gjennomlyst av en smilende viten om vår verdighet. Det er vel da vi har det de kaller utstråling. En fornybar energi, vi er som vandrende solpaneler og glødelamper i ett. På to bein. Kanskje ikke så mye et virus da. Hva gjør det med oss når vi ikke makter bære oss selv slik, når vår energi ikke kjennes fornybar, når kraften vår kanskje heller ikke bæres, men blekner bak lagene av usikkerhet og frykt for å ikke være gode nok?
Jeg vet ikke om vi lever opp til det store idealet om produktivitet da.
(Jeg så et Chomsky-sitat nylig, plassert i ramme på facebook av noen av disse raddisene -de 99 prosentene- om at den smarteste måten å holde mennesker lydige og passive, er å strengt begrense spektrumet for debatt, men sørge for svært livlig debatt innenfor det spektrumet.)
Det store målet om produktivitet. Pengekurver som går oppover. Bruk og kast. Et plastleketøy, en oljeutvinning, et menneskeliv, en klode. Bindeleddende mellom den bærekraften som drøftes på konferanser med lunsjbuffeter, og den nære bærekraft drøftet mellom fortvilte foreldre på mitt kontor, kan være mange. Pengenes grep om oss, og grep om de som legger vilkårene for oss, for eksempel. "La oss trekke ut det vi har av ressurs, fornybar eller ikke. Det er jo mulig, og vi tjener jo penger på det." Ola og Gerd bruker samme ordene, om oljeutvinning og om utvinning av produktiviteten hos landets foreldre. Pengekurven blir grensesetter for en større debatt. Den om verdier, om hva som gjør oss godt. Hva som gir oss bærekraften.
I psykologien vet vi at pengene ikke utgjør særlig forskjell på om vi har det godt. Vi er mindre tilfredse om pengene ikke strekker til for basale behov og sosialt liv, selvsagt. Men du skal ikke lenger opp enn til en lærer-inntekt før lykke-kurven flater ut. Lotto-millionærer får et kick det første året, deretter er lykken på samme nivå. Det er gjort snedige studier (link til forespørsel om å åpne harmløs pdf av forskningsartikkel) som viser at tanken på penger gjør oss mindre hjelpsomme og fellesskaps-orienterte, og mer egoistiske eller motivert til egen vinning.
Vi hører sjeldnere Abba og Øystein Sundes sanger om pengene som rariterer og bekymringer, og jeg savner litt de gammelmodige ordtakene om hva som ikke kan kjøpes for penger. Jeg kan lage fornøyelsespark i hagen for min to-åring med et par tusenlapper på salg. Alle tingene vi foreldre trekkes mot å kjøpe, kan synes som en desperat gjenskapning av vår egen barndoms forventning og lykke, i et samfunn der drømmen om noe kostbart har få minutters levetid. Etterpå må vi kaste all plasten.
Jeg undrer meg over hvordan våre barn opplever all denne plasten, alle disse duppedittene. I en av mine favorittromaner, "Momo - eller kampen om tiden", beskrives det så enkelt, så barnlig og naivt, om de voksne som begynner kjøpe mer ting når de har mindre tid til barna. Om barna som flokker seg rundt tingene. Stoltheten en liten gutt utbasunerer over sin nye leke, flakker plutselig av, med en sår avsløring av hvordan en leke aldri kan erstatte tid med mor og far. Det kan syntes som en kollektiv trøst for denne foreldre-generasjonen, å oppfylle den materielle lykken når vi ikke klarer være tilstede, bære oss selv og barna våre med Kraft.
"Se meg, se meg!" Vi humrer kjærlig over de små som vifter med den seneste tegningen eller sine bekreftelses-lengtende hjerter på stilker. Når de voksne vifter alle veier med samme budskap i mer forkledde former, humrer ingen. Salen på foredrag med Tor Johan Ekeland humrer litt, når han påpeker at et samfunn fullt av folk som vil bli sett, etterlater få igjen til å se. Den lille trenger å bli "ferdigsett", sier han, og oppsummerer med dette noen av grunnpilarene i psykologisk kunnskap om utvikling av vår selvfølelse.
Foreldre som møter, ser og bærer dine reaksjoner og din oppmerksomhetshunger når du er barn, vil hjelpe deg å bære deg selv. Hva om den voksne er for opptatt med å bli sett selv, til å klare se? Eller for opptatt av å holde hodet over vannet, forsøke bære seg selv etter beste evne, til å se hva du trenger lære å bære? Dette er tilknytningspsykologi på sitt mest besynderlige, og mest logiske. Vår relasjonshistorie, hvorvidt vi ble sett og favnet, vil være med å forme livene våre, relasjonene våre. Vi viderefører arv som handler om langt mer enn gener. Det handler om om hvem vi får følelsen av å være i verden, og i forhold til andre. Og hvem våre barn opplever vi er når vi skal se og bære de. Og så videre. Vi kan snakke om traumatiserte folkeslag med krigshistorie, og det blir et spørsmål om langt mer enn noens krigsopplevelse. Hvem er de traumatiserte foreldrene, og deres barn, og deres barn?
Hva skjer med digitaliserte og distraherte og produksjonsorienterte folkeslag som oss, hvilken historie skaper vi for våre barn nå, som de viderefører? Klikk.no gir deg tips om å vie barnet fem minutter mellom barnehagehenting og middagslaging, og ha tålmodighet med at den lille klenger litt på deg som uttrykk for sin hengivenhet. Eldre generasjoner gir oss beskrivelser av den fraværende far, han man ikke kunne ha tillit til at lyttet eller hadde tid, sårheten i å aldri kjenne ham, eller aldri føle seg kjent av ham, savnet etter å bli sett. Tenk at det har blitt gjort til et så høyt ideal å gjøre mor til den samme, i samfunnsproduktivitetens navn. Hvem blir ferdigsett nå? Vi blir ikke ferdigsett på facebook, iallfall.
Hva handler det egentlig om, produksjon og forbruk av plast og andre ting? Når vi ser på mennesket, tenker jeg på? Syklusen vi deltar i; produser, konsumer, forbruk og kast, er jo ikke bærekraftig for jorda. Men er den bærekraftig for oss personlig? Der vi fyller tomhet med en ny duppedings, vil det ikke oppstå mer tomhet? Barnet som fyller fraværet av en forelder som ser ham, med en overdrevet begeistring for seneste duppeditt, ligner han ikke på mange voksne? Hva er vår fornybare ressurs? Hva er det som gjør oss bærekraftige som personer?
En skulle tro det å bli så rike som oss kunne innebære frihet til å evolvere oss. For eksempel frihet til å heve seg over tingene, fordi vi har nok. Eller frihet til å bytte ut noen av de dyreste duppedittene for litt mindre arbeidstid, litt flere skogsturer og stille stunder. Den lille friheten vi nå har til å velge en bærekraftig omdreining i politikken, vil kanskje koke ned til å handle om noe annet enn bare oljen, og ivaretakelse av naturen utenfor oss. Den kan handle om ivaretakelsen av hvordan vi er natur. Og om at når vi forstår vi har nok, og er nok, er vi vandrende glødelamper som bærer seg selv, og sprer fornybar energi.
mandag 15. juli 2013
Varslerbrevet.
Niende juli fikk jeg en mail fra Helsetjenesteaksjonen, om at de hadde gått til det drastiske steg å skrive et "varslerbrev til det norske folk", og sendt det ut til ulike aviser og media. Nå hadde bevegelsen av leger og andre helsearbeidere blitt lei av snakk om og med politikere og akademikere, nå ville de appelere til det brede folk, og ikke legge skjul på alvoret i helse-Norges situasjon.
Varslerbrevet var vedlagt. Da jeg klikket meg inn og begynte lese, hadde jeg følelsen av en pre-view i et viktig øyeblikk i norsk historie, intet mindre. Dette var sterk lesing. Øyeblikket da helsearbeiderne taler til det norske folk, usensurert, direkte og opprørsk. Jeg leste brevet høyt for samboeren. Jeg var lattermildt vantro over hvordan aksjonens talspersoner, for det meste leger, legger til side all frykt og tabu, kanskje risikerer miste jobbene sine (de som ikke allerede har det, når de har protestert mot utviklingen), og et enormt press i tiden fremover. Hvilket mot.
"Imorgen eller i overimorgen er forsidene fulle", tenkte jeg. Det er nå det skjer, midt i agurktid og før valg; Leger, sykepleiere, psykiatere, psykologer og andre i helsevesenet mobiliserer sammen med folket. Skandale på skandale fremrulles, om hvordan ståa egentlig er, hvordan vi lures til å tro noe annet.
Det har skjedd mye denne uka, ifølge Helsetjenesteaksjonen selv, som kanskje har mistet den naiviteten jeg tydeligvis satt med. Dagsnytt atten, Stavanger Aftenblad, Adresseavisa og noen andre. Sterk støtte fra Espen Esther Pirelli Benestad, Per Fuggeli og Kystpartiet (!).
Men hva jeg sitter igjen med, er følgende tragiske tanke: En politikers stabbur fikk mer medieoppmerksomhet, enn legers brutale avdekking av et Helse-Norge i fritt fall. Istedet dyrkes agurknyhetene. Jeg skjønner ikke hva som ligger bak vurderingen. Kanskje alvorlige og skandaløse tema ikke selger i ferien, om ikke det involverer drap eller forsvinninger. Kanskje det er for tungt stoff, leger og byråkrati, nei, badetemperaturer er det viktigste å lese om når vi er i feriemodus.
Eller kanskje det er for skremmende stoff? Er media redd for å ta tak i noe som er så omfattende? Å lage brennhete reportasjer om det ene og andre overtrampet i helsevesenet er overkommelig, men å ta opp kritikk av et helt helsesystem som begår overtramp hver dag, er for mye? Jeg forstår ikke helt...
Men jeg deler uansett Varslerbrevet HER.
Linkene i innlegget er hentet fra Helsetjenesteaksjonens nettsider.
Vis din støtte, bli med på Helsetjenesteaksjonens Facebook-side.
Varslerbrevet var vedlagt. Da jeg klikket meg inn og begynte lese, hadde jeg følelsen av en pre-view i et viktig øyeblikk i norsk historie, intet mindre. Dette var sterk lesing. Øyeblikket da helsearbeiderne taler til det norske folk, usensurert, direkte og opprørsk. Jeg leste brevet høyt for samboeren. Jeg var lattermildt vantro over hvordan aksjonens talspersoner, for det meste leger, legger til side all frykt og tabu, kanskje risikerer miste jobbene sine (de som ikke allerede har det, når de har protestert mot utviklingen), og et enormt press i tiden fremover. Hvilket mot.
"Imorgen eller i overimorgen er forsidene fulle", tenkte jeg. Det er nå det skjer, midt i agurktid og før valg; Leger, sykepleiere, psykiatere, psykologer og andre i helsevesenet mobiliserer sammen med folket. Skandale på skandale fremrulles, om hvordan ståa egentlig er, hvordan vi lures til å tro noe annet.
Det har skjedd mye denne uka, ifølge Helsetjenesteaksjonen selv, som kanskje har mistet den naiviteten jeg tydeligvis satt med. Dagsnytt atten, Stavanger Aftenblad, Adresseavisa og noen andre. Sterk støtte fra Espen Esther Pirelli Benestad, Per Fuggeli og Kystpartiet (!).
Men hva jeg sitter igjen med, er følgende tragiske tanke: En politikers stabbur fikk mer medieoppmerksomhet, enn legers brutale avdekking av et Helse-Norge i fritt fall. Istedet dyrkes agurknyhetene. Jeg skjønner ikke hva som ligger bak vurderingen. Kanskje alvorlige og skandaløse tema ikke selger i ferien, om ikke det involverer drap eller forsvinninger. Kanskje det er for tungt stoff, leger og byråkrati, nei, badetemperaturer er det viktigste å lese om når vi er i feriemodus.
Eller kanskje det er for skremmende stoff? Er media redd for å ta tak i noe som er så omfattende? Å lage brennhete reportasjer om det ene og andre overtrampet i helsevesenet er overkommelig, men å ta opp kritikk av et helt helsesystem som begår overtramp hver dag, er for mye? Jeg forstår ikke helt...
Men jeg deler uansett Varslerbrevet HER.
Linkene i innlegget er hentet fra Helsetjenesteaksjonens nettsider.
Vis din støtte, bli med på Helsetjenesteaksjonens Facebook-side.
søndag 30. juni 2013
Nesten en uttalelse
Jeg er oppslukt av det personlige, det nære, alle lagene i individene og i samfunnet. Det er ålreit å være psykolog. Et privelegium å få brukt engasjementet for mennesket, et privelegium å få besøke menneskene innenfor det ytre, bleke rom. Å ha en rolle, et mandat, en plassering i samfunn som gjør noe mulig å forandre. Å bli hørt, i kraft av en utdannelse og en tittel. Eller?
Jeg opplever det tidvis ubehagelig å sitte med tanker og formuleringer jeg skulle brakt ut i det offentlige rom. Jeg ønsker være en røst "der ute", jeg skulle gjerne pustet luft inn i samfunnsdialoger, snu rundt på stener, spredd undring og brukt kunnskapen min på finurlige måter. Kanskje også radikale måter, for jeg er en slik person som lenge før jeg ble psykolog likte stille spørsmål ved alt vi tar for gitt. Som for eksempel hvorfor vi har penger, og hvorfor vi lar de styre livene våre og oppløse fellesskapet vi som menneskehet har vokst opp med. Men hva er det denne tittelen gjør med meg?
Jeg føler meg ikke som del av noen frykt-kultur, jeg jobber et sted med formidabel takhøyde for kritiske tanker og undring, jeg omgåes mennesker jeg kan snakke fritt med. Likevel, når jeg skal ta steget ut i det offentlige rom, for eksempel tenker på å skrive en kronikk, får jeg fornemmelden av en litt diffus frykt-kultur 'der ute'. Jeg vet ikke hvilke sanksjoner som følger av å utfordre samfunnsdebatten som psykolog.
Jeg får opplevelsen av at vår "ekspertrolle" er en hemsko for oss, noe som hindrer psykologer i å delta. Særlig fordi vi er så altfor bevisst at en leser legger mye i ord som kommer fra oss. Og fordi vi ønsker ivareta nyansene, ikke tråkke noen på tærne, vi vet jo litt om hvordan vi fungerer, vi mennesker. Om hva som kan misforståes, hva som kan trekkes for langt i en offentlighet som dyrker ekstremer og svart-hvite kontraster.
Jeg får opplevelsen av at vår "ekspertrolle" er en hemsko for oss, noe som hindrer psykologer i å delta. Særlig fordi vi er så altfor bevisst at en leser legger mye i ord som kommer fra oss. Og fordi vi ønsker ivareta nyansene, ikke tråkke noen på tærne, vi vet jo litt om hvordan vi fungerer, vi mennesker. Om hva som kan misforståes, hva som kan trekkes for langt i en offentlighet som dyrker ekstremer og svart-hvite kontraster.
Jeg kjenner noen ganger jeg blir sint og provosert over politiske oppfatninger, systemer eller gjeldende normer i samfunnet, som jeg ikke tror gagner menneskene, som jeg tror gjør livene våre mindre gode å leve. Jeg ble sint på disse tingene før jeg ble psykolog også, men nå når jeg har begynt min yrkesferd, begynt å besøke folk på daglig basis, i lagene under samfunnets ytre.. ja, da tar jeg på et vis med meg alle disse menneskene jeg møter og deres følelser... i opplevelsen av at ting ikke stemmer i dette samfunnet. Jeg undrer meg om mine kolleger også går med klientenes røster med seg, sammensmeltet til en fornemmelse av hva som ligger under overflaten, hva som egentlig betyr noe. Det er vel naturlig at psykologer gjør dette, men hvorfor deltar vi da ikke mer?
På 100 års dagen for kvinners stemmerett satt jeg på bussen og hørte på radioen, en sånn typisk debatt om likestillingen var kommet langt nok og hva ulike partier vil gjøre med saken. En merkelig blanding av lattermildhet og provoserte følelser kom over meg, kanskje du som leser vet hva jeg snakker om? Når hvordan folk snakker om ting kjennes som en evig runddans i en bitteliten del av virkeligheten, som gjøres til den store virkeligheten. Som når politikere diskuterer oljeboring imorgen eller i overimorgen, mens stadig flere lurer på om planeten snart vil kvitte seg med dette rare viruset kalt menneskehet. Og apropos diffus fryktkultur, jeg undrer meg over at jeg nærmest aldri ser psykologer bruke humoristiske virkemidler, som for eksempen å skyte inn illustrerende poenger fra tidvis vulgære komikere.
Jeg satt altså på bussen, lattermild og faktisk litt dirrende av sinte følelser. Ikke bare over at jeg opplever slike debatter som veldig marginale, men av faktumet at jeg ikke vet om det er rom for å påpeke det. I det offentlige rom, vel og merke. Jeg oppfatter det private og mellommenneskelige rom så fantastisk mye mer åpent, enten det er fagfolk eller klienter som våger snu samfunnsidéer på hodet.
Personlig oppfatter jeg jo at dagens politiske idéer om likestilling representerer noen av de mest kvinneundertrykkende kreftene i dagens samfunn. Personlig. Min mening. Jeg er psykolog, og jeg mener noe.
Jeg fikk jo lyst til å skrive, da jeg kjente det dirre innvendig: Et konglomerat av tanker og setninger og formuleringer. Om psykologisk kunnskap om tilknytning og kjønnsforskjeller. Vern om min morsfølelse, og retten til at jeg og andre skal få ha den og bruke den. Medfølelse med vår tids barn og deres plassering midt i smørja av politiske og populistiske trender. Om foreldre klemt fast under en haug med forventninger til foreldrerollen og til barna deres og til karriereoppfyllelse og samfunnsproduksjonsidealer og barnehagenormer, væpnet med lite annet enn en oppgitt sliten kommentar om "tidsklemma" (et catchy klisjé-moteord i fordekkelsen av hva det gjør med mennesker å kjenne livskraften klemt ut av de?). Om erfaring med disse foreldrene der jeg jobber, og mine (igjen, personlige) tanker om hvilke enorme emosjonelle, psykiske og faktisk økonomiske omkostninger samfunnets undertrykkelse av foreldreskapet bringer med seg. I likestillingens navn.
Når jeg tenker slike tanker, som psykolog, er de selvsagt sammenflettet med min psykologiske kunnskap og den faglige erfaringen jeg har sålangt. Og jeg tviler ikke på at mange av mine kolleger sitter med lignende frustrasjoner.
Men så er det sikkert også de som ikke gjør det. Kanskje de bruker kunnskapen på en helt annen måte enn meg, og fortolker samfunnsstrukturene helt annerledes. De ville skrevet noe annet. Noen er kanskje også fornøyd med slik samfunnet er lagt opp, de ser kanskje ikke det samme som meg i terapirommet, eller de fokuserer lite på samfunnet som bakteppe for den individuelle lidelse. Noen tenker kanskje "slik er samfunnet, og vi er her for å hjelpe individet som kommer med sine problemer, vi bør ikke blande oss i strukturene som skaper individets livsbetingelser." Ja, her er det et bredt spekter innenfor psykologien. Fra de som nesten bare tenker kontekst, samfunn og system som påvirkere til individets vonde opplevelser, til de som ikke forholder seg spesielt til individets kontekst og bakteppe, men mest hvordan h*n tar det.
Provokasjonen, dirringen og konglomeratet av tanker og argumenter på stemmeretts-dagen, ledet ikke til noen tekst. Noe av det skyldes at det blir så mye tanker i en slik tilstand, at bare å få formulert alt er en øvelse som unektelig gjør at en bringer konsentrasjonen på banen, og dirringen roer seg. Også er det denne følelsen av å bare være fanget i en frustrasjon over verden og samfunnet. Hvordan er dette å bevege? Eller berøre? Eller finne spirer til noe som kan vokse? Dirring og provokasjon varer svært kort hos meg. Deretter avløses det av usikkerhet. Det har vel noe med kontrasten mellom å i et øyeblikk male verden med bryske svarte penselsstrøk, til plutselig å havne tilbake i landskapet av nyanser og farger. Hvordan formulere dette vakre landskapet, og kanskje utforske det sammen med andre, kanskje sammen med en leser?
Jeg gikk en tur i skogen samme kveld, og nærmest sørget for å gå meg vill. Slik at jeg var nødt til å orientere meg utenfor tankene, etter neste tegn på en sti eller retning. Å komme forbi frykten for å havne et sted man ikke vil, til tillit til at jeg til enhver tid er der jeg skal være. Nå.
Når jeg tenker på psykologer som nødvendige deltakere i en samfunnsdialog, er det jo nettopp fordi jeg tror vi kan representere noe annet enn bryske svarte penselsstrøk. Jeg tror vi, med å ikke delta, gir mer plass til alt som er malt med den penselen. Jeg tror vi kan invitere andre til debatter og dialoger i mer vill og vakker skog, invitere til å orientere oss i landskapet i fellesskap. Ja, jeg tror vi har et ansvar. Men vi vegrer oss.
Nylig ble jeg litt satt ut, da en dialog mellom meg og kolleger i et semilukket forum ble raskt avbrutt og lagt død av en kommentar. Ingen sa noe mer etter den kommentaren, heller ikke jeg. Vi hadde snakket om barnevern, hvordan forholde oss til ulike historier vi møter, hvordan våre opplevelser av enkelttilfeller kan prege oss videre, hvordan vi bedømmer grensene for å melde bekymring og hvilket ansvar vi føler idet vi melder bekymring. Kommentaren som la dialogen død, handlet om at noen utenifra kunne sett at noen hadde negative erfaringer (som ikke var utdypet, og unntak fra en generell positiv holdning), og understrekte med god formulering og kontant tone at vi som psykologer må ta ansvar for å ikke bli del av den negative debatten som verserer. Jeg lurer på hvilket ansvar vi tar, med å overlate alt kritisk blikk på barnevern i offentligheten, til ekstreme aktører som med sine svarte penselsstrøk gjør folk redde og svekker tilliten. Om det er grunnlag for et nyansert kritisk blikk, og noen psykologer har innspill å komme med om hva som kan forbedres, er det kanskje like uetisk å ikke delta og påvirke, som å risikere at våre spørsmål eller idéer vil bli brukt av noen? Hva hadde egentlig styrket tilliten til barnevernet? Å kun få presentert kontrastene med hver sine argumenter, eller en offentlig nyansert ordutveksling om hvordan barnevernet av og til kan trå feil som resten av oss, og hva som skal til for å gjøre arbeidet deres enda bedre?
Jeg satt altså på bussen, lattermild og faktisk litt dirrende av sinte følelser. Ikke bare over at jeg opplever slike debatter som veldig marginale, men av faktumet at jeg ikke vet om det er rom for å påpeke det. I det offentlige rom, vel og merke. Jeg oppfatter det private og mellommenneskelige rom så fantastisk mye mer åpent, enten det er fagfolk eller klienter som våger snu samfunnsidéer på hodet.
Personlig oppfatter jeg jo at dagens politiske idéer om likestilling representerer noen av de mest kvinneundertrykkende kreftene i dagens samfunn. Personlig. Min mening. Jeg er psykolog, og jeg mener noe.
Jeg fikk jo lyst til å skrive, da jeg kjente det dirre innvendig: Et konglomerat av tanker og setninger og formuleringer. Om psykologisk kunnskap om tilknytning og kjønnsforskjeller. Vern om min morsfølelse, og retten til at jeg og andre skal få ha den og bruke den. Medfølelse med vår tids barn og deres plassering midt i smørja av politiske og populistiske trender. Om foreldre klemt fast under en haug med forventninger til foreldrerollen og til barna deres og til karriereoppfyllelse og samfunnsproduksjonsidealer og barnehagenormer, væpnet med lite annet enn en oppgitt sliten kommentar om "tidsklemma" (et catchy klisjé-moteord i fordekkelsen av hva det gjør med mennesker å kjenne livskraften klemt ut av de?). Om erfaring med disse foreldrene der jeg jobber, og mine (igjen, personlige) tanker om hvilke enorme emosjonelle, psykiske og faktisk økonomiske omkostninger samfunnets undertrykkelse av foreldreskapet bringer med seg. I likestillingens navn.
Når jeg tenker slike tanker, som psykolog, er de selvsagt sammenflettet med min psykologiske kunnskap og den faglige erfaringen jeg har sålangt. Og jeg tviler ikke på at mange av mine kolleger sitter med lignende frustrasjoner.
Men så er det sikkert også de som ikke gjør det. Kanskje de bruker kunnskapen på en helt annen måte enn meg, og fortolker samfunnsstrukturene helt annerledes. De ville skrevet noe annet. Noen er kanskje også fornøyd med slik samfunnet er lagt opp, de ser kanskje ikke det samme som meg i terapirommet, eller de fokuserer lite på samfunnet som bakteppe for den individuelle lidelse. Noen tenker kanskje "slik er samfunnet, og vi er her for å hjelpe individet som kommer med sine problemer, vi bør ikke blande oss i strukturene som skaper individets livsbetingelser." Ja, her er det et bredt spekter innenfor psykologien. Fra de som nesten bare tenker kontekst, samfunn og system som påvirkere til individets vonde opplevelser, til de som ikke forholder seg spesielt til individets kontekst og bakteppe, men mest hvordan h*n tar det.
Provokasjonen, dirringen og konglomeratet av tanker og argumenter på stemmeretts-dagen, ledet ikke til noen tekst. Noe av det skyldes at det blir så mye tanker i en slik tilstand, at bare å få formulert alt er en øvelse som unektelig gjør at en bringer konsentrasjonen på banen, og dirringen roer seg. Også er det denne følelsen av å bare være fanget i en frustrasjon over verden og samfunnet. Hvordan er dette å bevege? Eller berøre? Eller finne spirer til noe som kan vokse? Dirring og provokasjon varer svært kort hos meg. Deretter avløses det av usikkerhet. Det har vel noe med kontrasten mellom å i et øyeblikk male verden med bryske svarte penselsstrøk, til plutselig å havne tilbake i landskapet av nyanser og farger. Hvordan formulere dette vakre landskapet, og kanskje utforske det sammen med andre, kanskje sammen med en leser?
Jeg gikk en tur i skogen samme kveld, og nærmest sørget for å gå meg vill. Slik at jeg var nødt til å orientere meg utenfor tankene, etter neste tegn på en sti eller retning. Å komme forbi frykten for å havne et sted man ikke vil, til tillit til at jeg til enhver tid er der jeg skal være. Nå.
Når jeg tenker på psykologer som nødvendige deltakere i en samfunnsdialog, er det jo nettopp fordi jeg tror vi kan representere noe annet enn bryske svarte penselsstrøk. Jeg tror vi, med å ikke delta, gir mer plass til alt som er malt med den penselen. Jeg tror vi kan invitere andre til debatter og dialoger i mer vill og vakker skog, invitere til å orientere oss i landskapet i fellesskap. Ja, jeg tror vi har et ansvar. Men vi vegrer oss.
Nylig ble jeg litt satt ut, da en dialog mellom meg og kolleger i et semilukket forum ble raskt avbrutt og lagt død av en kommentar. Ingen sa noe mer etter den kommentaren, heller ikke jeg. Vi hadde snakket om barnevern, hvordan forholde oss til ulike historier vi møter, hvordan våre opplevelser av enkelttilfeller kan prege oss videre, hvordan vi bedømmer grensene for å melde bekymring og hvilket ansvar vi føler idet vi melder bekymring. Kommentaren som la dialogen død, handlet om at noen utenifra kunne sett at noen hadde negative erfaringer (som ikke var utdypet, og unntak fra en generell positiv holdning), og understrekte med god formulering og kontant tone at vi som psykologer må ta ansvar for å ikke bli del av den negative debatten som verserer. Jeg lurer på hvilket ansvar vi tar, med å overlate alt kritisk blikk på barnevern i offentligheten, til ekstreme aktører som med sine svarte penselsstrøk gjør folk redde og svekker tilliten. Om det er grunnlag for et nyansert kritisk blikk, og noen psykologer har innspill å komme med om hva som kan forbedres, er det kanskje like uetisk å ikke delta og påvirke, som å risikere at våre spørsmål eller idéer vil bli brukt av noen? Hva hadde egentlig styrket tilliten til barnevernet? Å kun få presentert kontrastene med hver sine argumenter, eller en offentlig nyansert ordutveksling om hvordan barnevernet av og til kan trå feil som resten av oss, og hva som skal til for å gjøre arbeidet deres enda bedre?
Det er noe med det å være provosert. Og sint. For min del iallfall, kanskje særlig siden jeg er lite vant til å være sint, og siden jeg er psykolog. Å male verden med en stor pensel med svarte bryske strøk. Og er det noe som skaker ens psykolog-identitet, så er det å miste nyansert perspektiv. Vi er viden kjent for å alltid måtte gestikulere med to hender: "På den ene siden, og på den andre siden". Det blir mange forbehold, i en verden full av nyanser. Så mange forbehold, at det kanskje er på den sikre siden å ikke uttale seg?
På stemmeretts-dagen opplevde jeg, at så fort sinnet vek litt og dirringen stoppet, var det mest usikkerhet igjen. Og kanskje en slags resignasjon. Jeg tenkte på alle opplevelsene jeg har, av hvor betent likestilling er som tema, når en setter det opp mot likeverd og kjønnsforskjeller, eller utfordrer (mannlige) sammfunns-idealer om makt og produksjon. Så betent, at jeg vet også fagpersoner med langt mer kunnskap og belegg enn meg, ikke våger seg ut der. Jeg tror redsler for å miste posisjon, anseelse, kanskje jobben og kanskje vettet i møte med politisk fundert motstand er reelle trusler mot ytringsfriheten i landet vårt. Og i akkurat dette tilfellet, en trussel mot de som våger sette barna hakket høyere enn de siste politiske idéer om hva som er likestilling og riktige samfunnsidealer.
Men mer sier jeg ikke i denne omgang. Jeg er jo psykolog. Og dette var jo nesten en uttalelse i det offentlige rom.
Men mer sier jeg ikke i denne omgang. Jeg er jo psykolog. Og dette var jo nesten en uttalelse i det offentlige rom.
onsdag 27. mars 2013
Den andre pleieren
Det var noe ekstremt med ansiktet hennes. Underbitt med noen få tenner, stirrende og litt skjelende øyne, furene i huden... Når hendene strakk seg brått etter meg med klar intensjon om å gripe, klore, gjøre meg vondt, virket uttrykket hennes nærmest forrykt. Jeg tenkte at hun hadde mistet det hun en gang hadde av menneskelighet. Nå var det bare frykt, beredskap, sinne og angrep igjen.
18 år. Min første stellesituasjon på min første opplæringsvakt på sykehjem. Pleieren jeg fulgte, hadde advart meg på forhånd: Dette er en dame som stritter imot, det er vanskelig å stelle henne, vi må desverre regne med at dobesøk, vask og påkledning vil bli en kamp. Siden hun uansett ikke samarbeider er det best for alle tre at vi kommer oss igjennom dette raskest mulig, får det overstått. Gåstol vil både ta lang tid og være stor risiko for fall når hun stopper og stritter imot. Derfor må vi bruke stå-heisen. Et bredt belte bak ryggen, to belter rundt hver legg og håndtak å holde i, så løftes kroppen med elektrisk hjelp til stående stilling og trilles på badet.
Mellom oss og kvinnen var det tykke lag i luften, en ullen konsistens av avstand og frykt. Volumnivået og klarheten i stemmene våre når vi ga beskjeder liksom spratt tilbake på meg, hørtes fjerne ut i mine egne ører. Noe som bare ble sagt uten noen mål eller tro på at det ble oppfattet. Jeg så frykten hennes, tenkte inni meg at nå var vi fiendene hennes, nå så hun ikke hjelp, hun så fare. For meg var hun en trussel. Jeg hadde ikke møtt et slikt blikk før, hadde aldri følt meg slik i en annens øyne.
En uke senere gikk jeg inn i samme rommet, med en annen pleier, og opplevde en totalt annerledes virkelighet. Denne pleieren syntes heisen bare skremte unødig. Hun snakket om tryggheten som var så viktig for damen vår, og når hun gikk bort til sengen var det nettopp trygghet og vennlighet hun utstrålte. Stellet gikk knirkefritt. Kvinnen fikk støtte av oss og gåstol, smilte, fulgte instruksjoner, alt i et rolig tempo med klar veiledning. Den gode tiden vi tok oss resulterte i masse tid bespart på å ikke kjempe. Og en kvinne som entret dagen med tillit og ro.
Uten ord, kanskje uten en klar tanke. Medmennesket taler på andre vis til hjertet. Furene i huden blir vitner om alle historiene. Smilet rommer ekkoet av alle smil, all takknemlighet for alt som var godt. Og nå er dette godt. Å bli møtt, der en er. Møte ro i kaos, kjenne tilliten vinne over forvirringen. "Jeg blir tatt imot. Nå kan jeg entre verden som et verdig menneske".
Hva skjedde her? Kvinnen var to forskjellige personer, i to ulike relasjoner til to pleiere. Hun våknet på et fremmed sted, uten tanke og hukommelse til å gi mening til hva hun sanset. Med én pleiers tilnærming ble forvirringen forsterket til beredskap og ekstremen av innstinktene vi alle har når vi føler oss truet. Den andre fikk frem smilet og samarbeidet.
Hvem var jeg, i de to situasjonene? I den første erfaringen havnet jeg i et slags beredskap selv, og når vi er i slike tilstander, viker ofte evnen til empati og perspektiv. Jeg følte meg som et offer, jeg følte at hun var den "slemme" og jeg var den "snille". Jeg var sint på henne for at hun ikke forstod at vi ønsket henne godt. Jovisst kunne jeg samtidig snakke om hennes redsel og forvirring, men som en tanke, en fornuft, ikke en empatisk forståelse. I andre situasjonen kunne jeg kjenne igjen det å være menneske, på tvers av alderdom og situasjon. Jeg så tilbake på meg selv, den første pleieren og heisen, slik alt så ut fra hennes blikk, og det var med ett hun som var offeret, vi som var maktpersonene.
Nå er jeg på nye måter en person med makt. Det er det vi er. Jeg snakker både om psykologer og andre hjelpere med mulighet til å påvirke sårbare menneskeliv med vår kunnskap, posisjon og anseelse, som sterk berettiger valgene vi tar. Ordet makt kan kjennes ekstremt. Kanskje det er derfor jeg ser det brukt for lite, etter min mening. Heldigvis har jeg gjennom studiet hørt det flere ganger, at vi har makt, at vi trenger være bevisst makten vår. Men reflekterer vi som er i hjelpe -eller myndighetsroller nok over hva vår posisjon gjør med folk? Og hvilket utgangpunkt det gir for tolkninger av hverandre?
Vi trenger ikke være demente og våkne opp på fremmede steder, for å få våre beredskaps-innstinkter igang i møte med hjelpere. For noen av oss er det nok å føle seg observert av noen som ettersigelig har peil på menneskers psyke. For mange av oss vil det å stå ovenfor noen som har makt til å frata oss grunnleggende levekår, utgjøre en trussel og påvirke oppførselen vår. Mange av oss vil kjenne oss klamme og mindre naturlig oss selv, når vi møter noen som skal vurdere våre egenskaper og problemer, klassifisere de eller ta avgjørelser av betydning for om vi får (god) hjelp. De av oss som er foreldre, vil også kjenne instinktive reaksjoner i møte med innstanser med makt til å påvirke livet til barna våre, eller påvirke vårt forhold og samvær med de.
Klart det.
Men er det så klart? Jeg har selv opplevd å forstå først i etterkant av en time, at den andre var i beredskap. Da har han eller hun vist sider som ikke er der til vanlig. Da blir målet å bygge opp den tilliten, det rommet, som skal til for å se personen. Jeg vil være den andre pleieren.
Jeg skulle ønske alle hjelpere var den andre pleieren. Men det er vi ikke, og kanskje er vi både den ene og den andre pleieren i ulike situasjoner. Mye fordi vi er mennesker, vi kommer ikke unna at personer i frykt/sinne/forsvar trigger noe i oss også. Vi kommer ikke unna at ingen av oss bare navigerer ut ifra kunnskap (som heller ikke bør være et ideal etter min mening), men utifra våre egne historier, forventninger, fordommer, redsler og håp.
Jeg syntes psykologer for ofte omtales som kun profesjonelle fagfolk. Klienter, media, politikere og mange andre kan betrakte oss som eksperter som driver med objektive tolkninger og universelle oppskrifter. Det er kanskje enklere å forholde seg til, enn en profesjon full av usikkerhet, ulike innfallsvinkler og nyanser, der alle terapier er forskjellige, også når vi bruker annerkjente metoder som rettesnor.
(Jeg var på et seminar nylig der de meget erfarne foreleserne fortalte om den stadige forespørselen etter "verktøy", og undret seg over hvordan det å fornye seg selv og sine relasjoner blir et spørsmål om verktøy. Jeg ble litt lettet da, over at noen innrømmer at forespørselen om verktøy ikke passer med kjernen av hva terapi dreier seg om. For det er ikke lett, i møte med slike forventninger, å ikke gripe etter mulige verktøy for symptomlette heller enn å bruke et større spekter av kunnskap, erfaring og menneskelighet for å nå et lag eller flere innenfor symptomlette-laget.)
Pleier nummer to hadde faglighet og det praktiske på stell. Men det var gjennom menneskeligheten hennes hun skapte tranformasjonen.
En stor del av psykologers læren om terapi, omhandler hvordan vi kan være bevisst hva som skjer mellom oss og den/de som søker vår hjelp. Vi har også mye kunnskap om sosialpsykologiske fenomener som vi alle inngår i, for eksempel at inntrykk kan bli selvoppfyllende profetier eller hvordan våre verdier påvirkes av grupper eller autoriteter og så videre. Et sosialpsykologisk fenomen som har vekket særlig oppsikt, er hvordan vi ser hva situasjon har å si for egen adferd, men undervurderer situasjon når vi vurderer andres adferd. Vi tror hvordan andre oppfører seg handler mer om hvem de er som personer, enn situasjon og kontekst. Selv når konteksten er spesiell.
Tenk på hvordan vi mennesker påvirkes av hva vi tror andre tenker om oss, og hvordan dette igjen påvirker andres inntrykk av oss. I et klassisk studie ble forsøkspersoner sminket slik at de fikk et svært realistisk arr i ansiktet. Etter de fikk se arret i speilet, gjorde sminkøren en final touch for at sminken skulle holde seg. I realiteten ble arrsminken fjernet. Forsøkspersonene skulle inngå i en samtale med en ny person (jeg lurer på om det var et slags jobbintervju eller lignende), interaksjonen ble filmet. Forsøkspersoner som feilaktig tror de har et arr i ansiktet, blir oppfattet mer negativt enn de som ikke tror det, av den andre personen.
Det er mye 'arret' kan symbolisere. For eksempel en diagnose eller tilstand som noen har fortalt en at en har. Uavhengig av om en kjenner seg igjen i det, om sminken kom på i en situasjon og av i en annen; i møte med noen du tror vil se arrsminken, har du et spesielt utgangspunkt for kommunikasjonen.
Disse mekanismene påvirker oss alle i alle relasjoner, tenker jeg. Våre forventninger eller frykter om hva den andre vil se, påvirker hva den ser. Våre inntrykk av hverandre er ikke 'objektive', vi er alltid individer som erfarer. Vi er alltid fortolkende av virkeligheten. Slik lever vi mennesker i stadige runddanser av speil for hverandres historier og goddag-mann-økseskaft dialoger og samtidig på forunderlig vis når vi igjennom til hverandre i det små og store. Like mye som vi stanger i hverandres frykter og forventninger, beveger vi hverandre.
Den andre pleieren beveget og lot seg bevege. Jeg tenker at makten hjelperne har, gjør også våre menneskelige reaksjoner og fortolkninger til maktmidler det aldri skulle vært. Negative forventninger, skapt eller forsterket av risiko-vurdering som et viktig mandat, vil bringe frem mer negativt. Følelsen av å bli observert av noen med makt til å forandre noe viktig, vil gjøre noe med de fleste. Å bli vurdert av noen med makt over ens liv videre kan i seg selv vekke beredskapen - fight, flight, freeze posisjon. Hvem er det da vi møter? Hvem er det da vi observerer eller forsøke hjelpe? Og hva gjør møtet med oss, hvordan blir vi selv i beredskap, evner vi å undre oss over hvilken arrsminke den andre tror den har i ansiktet, hvor svikter vi i å se kontekst og perspektiv? Den andre der den er. Jeg ville dele en historie fra mitt liv. Om den andre pleieren.
18 år. Min første stellesituasjon på min første opplæringsvakt på sykehjem. Pleieren jeg fulgte, hadde advart meg på forhånd: Dette er en dame som stritter imot, det er vanskelig å stelle henne, vi må desverre regne med at dobesøk, vask og påkledning vil bli en kamp. Siden hun uansett ikke samarbeider er det best for alle tre at vi kommer oss igjennom dette raskest mulig, får det overstått. Gåstol vil både ta lang tid og være stor risiko for fall når hun stopper og stritter imot. Derfor må vi bruke stå-heisen. Et bredt belte bak ryggen, to belter rundt hver legg og håndtak å holde i, så løftes kroppen med elektrisk hjelp til stående stilling og trilles på badet.
Mellom oss og kvinnen var det tykke lag i luften, en ullen konsistens av avstand og frykt. Volumnivået og klarheten i stemmene våre når vi ga beskjeder liksom spratt tilbake på meg, hørtes fjerne ut i mine egne ører. Noe som bare ble sagt uten noen mål eller tro på at det ble oppfattet. Jeg så frykten hennes, tenkte inni meg at nå var vi fiendene hennes, nå så hun ikke hjelp, hun så fare. For meg var hun en trussel. Jeg hadde ikke møtt et slikt blikk før, hadde aldri følt meg slik i en annens øyne.
En uke senere gikk jeg inn i samme rommet, med en annen pleier, og opplevde en totalt annerledes virkelighet. Denne pleieren syntes heisen bare skremte unødig. Hun snakket om tryggheten som var så viktig for damen vår, og når hun gikk bort til sengen var det nettopp trygghet og vennlighet hun utstrålte. Stellet gikk knirkefritt. Kvinnen fikk støtte av oss og gåstol, smilte, fulgte instruksjoner, alt i et rolig tempo med klar veiledning. Den gode tiden vi tok oss resulterte i masse tid bespart på å ikke kjempe. Og en kvinne som entret dagen med tillit og ro.
Uten ord, kanskje uten en klar tanke. Medmennesket taler på andre vis til hjertet. Furene i huden blir vitner om alle historiene. Smilet rommer ekkoet av alle smil, all takknemlighet for alt som var godt. Og nå er dette godt. Å bli møtt, der en er. Møte ro i kaos, kjenne tilliten vinne over forvirringen. "Jeg blir tatt imot. Nå kan jeg entre verden som et verdig menneske".
Hva skjedde her? Kvinnen var to forskjellige personer, i to ulike relasjoner til to pleiere. Hun våknet på et fremmed sted, uten tanke og hukommelse til å gi mening til hva hun sanset. Med én pleiers tilnærming ble forvirringen forsterket til beredskap og ekstremen av innstinktene vi alle har når vi føler oss truet. Den andre fikk frem smilet og samarbeidet.
Hvem var jeg, i de to situasjonene? I den første erfaringen havnet jeg i et slags beredskap selv, og når vi er i slike tilstander, viker ofte evnen til empati og perspektiv. Jeg følte meg som et offer, jeg følte at hun var den "slemme" og jeg var den "snille". Jeg var sint på henne for at hun ikke forstod at vi ønsket henne godt. Jovisst kunne jeg samtidig snakke om hennes redsel og forvirring, men som en tanke, en fornuft, ikke en empatisk forståelse. I andre situasjonen kunne jeg kjenne igjen det å være menneske, på tvers av alderdom og situasjon. Jeg så tilbake på meg selv, den første pleieren og heisen, slik alt så ut fra hennes blikk, og det var med ett hun som var offeret, vi som var maktpersonene.
Nå er jeg på nye måter en person med makt. Det er det vi er. Jeg snakker både om psykologer og andre hjelpere med mulighet til å påvirke sårbare menneskeliv med vår kunnskap, posisjon og anseelse, som sterk berettiger valgene vi tar. Ordet makt kan kjennes ekstremt. Kanskje det er derfor jeg ser det brukt for lite, etter min mening. Heldigvis har jeg gjennom studiet hørt det flere ganger, at vi har makt, at vi trenger være bevisst makten vår. Men reflekterer vi som er i hjelpe -eller myndighetsroller nok over hva vår posisjon gjør med folk? Og hvilket utgangpunkt det gir for tolkninger av hverandre?
Vi trenger ikke være demente og våkne opp på fremmede steder, for å få våre beredskaps-innstinkter igang i møte med hjelpere. For noen av oss er det nok å føle seg observert av noen som ettersigelig har peil på menneskers psyke. For mange av oss vil det å stå ovenfor noen som har makt til å frata oss grunnleggende levekår, utgjøre en trussel og påvirke oppførselen vår. Mange av oss vil kjenne oss klamme og mindre naturlig oss selv, når vi møter noen som skal vurdere våre egenskaper og problemer, klassifisere de eller ta avgjørelser av betydning for om vi får (god) hjelp. De av oss som er foreldre, vil også kjenne instinktive reaksjoner i møte med innstanser med makt til å påvirke livet til barna våre, eller påvirke vårt forhold og samvær med de.
Klart det.
Men er det så klart? Jeg har selv opplevd å forstå først i etterkant av en time, at den andre var i beredskap. Da har han eller hun vist sider som ikke er der til vanlig. Da blir målet å bygge opp den tilliten, det rommet, som skal til for å se personen. Jeg vil være den andre pleieren.
Jeg skulle ønske alle hjelpere var den andre pleieren. Men det er vi ikke, og kanskje er vi både den ene og den andre pleieren i ulike situasjoner. Mye fordi vi er mennesker, vi kommer ikke unna at personer i frykt/sinne/forsvar trigger noe i oss også. Vi kommer ikke unna at ingen av oss bare navigerer ut ifra kunnskap (som heller ikke bør være et ideal etter min mening), men utifra våre egne historier, forventninger, fordommer, redsler og håp.
Jeg syntes psykologer for ofte omtales som kun profesjonelle fagfolk. Klienter, media, politikere og mange andre kan betrakte oss som eksperter som driver med objektive tolkninger og universelle oppskrifter. Det er kanskje enklere å forholde seg til, enn en profesjon full av usikkerhet, ulike innfallsvinkler og nyanser, der alle terapier er forskjellige, også når vi bruker annerkjente metoder som rettesnor.
(Jeg var på et seminar nylig der de meget erfarne foreleserne fortalte om den stadige forespørselen etter "verktøy", og undret seg over hvordan det å fornye seg selv og sine relasjoner blir et spørsmål om verktøy. Jeg ble litt lettet da, over at noen innrømmer at forespørselen om verktøy ikke passer med kjernen av hva terapi dreier seg om. For det er ikke lett, i møte med slike forventninger, å ikke gripe etter mulige verktøy for symptomlette heller enn å bruke et større spekter av kunnskap, erfaring og menneskelighet for å nå et lag eller flere innenfor symptomlette-laget.)
Pleier nummer to hadde faglighet og det praktiske på stell. Men det var gjennom menneskeligheten hennes hun skapte tranformasjonen.
En stor del av psykologers læren om terapi, omhandler hvordan vi kan være bevisst hva som skjer mellom oss og den/de som søker vår hjelp. Vi har også mye kunnskap om sosialpsykologiske fenomener som vi alle inngår i, for eksempel at inntrykk kan bli selvoppfyllende profetier eller hvordan våre verdier påvirkes av grupper eller autoriteter og så videre. Et sosialpsykologisk fenomen som har vekket særlig oppsikt, er hvordan vi ser hva situasjon har å si for egen adferd, men undervurderer situasjon når vi vurderer andres adferd. Vi tror hvordan andre oppfører seg handler mer om hvem de er som personer, enn situasjon og kontekst. Selv når konteksten er spesiell.
Tenk på hvordan vi mennesker påvirkes av hva vi tror andre tenker om oss, og hvordan dette igjen påvirker andres inntrykk av oss. I et klassisk studie ble forsøkspersoner sminket slik at de fikk et svært realistisk arr i ansiktet. Etter de fikk se arret i speilet, gjorde sminkøren en final touch for at sminken skulle holde seg. I realiteten ble arrsminken fjernet. Forsøkspersonene skulle inngå i en samtale med en ny person (jeg lurer på om det var et slags jobbintervju eller lignende), interaksjonen ble filmet. Forsøkspersoner som feilaktig tror de har et arr i ansiktet, blir oppfattet mer negativt enn de som ikke tror det, av den andre personen.
Det er mye 'arret' kan symbolisere. For eksempel en diagnose eller tilstand som noen har fortalt en at en har. Uavhengig av om en kjenner seg igjen i det, om sminken kom på i en situasjon og av i en annen; i møte med noen du tror vil se arrsminken, har du et spesielt utgangspunkt for kommunikasjonen.
Disse mekanismene påvirker oss alle i alle relasjoner, tenker jeg. Våre forventninger eller frykter om hva den andre vil se, påvirker hva den ser. Våre inntrykk av hverandre er ikke 'objektive', vi er alltid individer som erfarer. Vi er alltid fortolkende av virkeligheten. Slik lever vi mennesker i stadige runddanser av speil for hverandres historier og goddag-mann-økseskaft dialoger og samtidig på forunderlig vis når vi igjennom til hverandre i det små og store. Like mye som vi stanger i hverandres frykter og forventninger, beveger vi hverandre.
Den andre pleieren beveget og lot seg bevege. Jeg tenker at makten hjelperne har, gjør også våre menneskelige reaksjoner og fortolkninger til maktmidler det aldri skulle vært. Negative forventninger, skapt eller forsterket av risiko-vurdering som et viktig mandat, vil bringe frem mer negativt. Følelsen av å bli observert av noen med makt til å forandre noe viktig, vil gjøre noe med de fleste. Å bli vurdert av noen med makt over ens liv videre kan i seg selv vekke beredskapen - fight, flight, freeze posisjon. Hvem er det da vi møter? Hvem er det da vi observerer eller forsøke hjelpe? Og hva gjør møtet med oss, hvordan blir vi selv i beredskap, evner vi å undre oss over hvilken arrsminke den andre tror den har i ansiktet, hvor svikter vi i å se kontekst og perspektiv? Den andre der den er. Jeg ville dele en historie fra mitt liv. Om den andre pleieren.
lørdag 16. mars 2013
Ikke en gud.
Jeg har noenogtjue innlegg i magen min, og for få anledninger til å skrive. Det er mye som beveger meg, av hva jeg opplever på jobb, i privatliv og i samfunnet. Jeg har noen røde tråder i mitt verdisystem, som begynner å gløde kraftig til tider, når spørsmålene om hvor vi er på vei blir for mange.
En rød tråd ble fint eksemplifisert av en venninne av meg. Hennes eldste sønn nærmer seg ungdomstiden, med alt det innebærer. Nå vil han havne i situasjoner der han tar valg utenom foreldrenes kontroll, dratt i ulike retninger av lyster og sosial påvirkning. Min venninne forteller meg at hun fra barna er små holder frem én hovedverdi, som en navigasjon i livet. Nå er den en del av deres verdisystem, kanskje så mye en del av de selv at de vil holde frem dette også når foreldrenes øyne ikke er på de. Så, hva er verdien? Kjærlighet. Kjærlighet er noe å navigere seg etter. "Er dette noe du gjør ut fra kjærlighet?" eller "Er det kjærlighet i det du ser nå?" eller "Er det kjærlighet som motiverer den du vil følge?" Tenk om vi voksne kunne levd med en slik ledestjerne, og navigert oss etter den etter beste evne. Tenk om avgjørelser av betydning for menneskers liv ble tatt først og fremst med denne ledetråden.
Jeg skulle ønske kjærlighet ikke var et utvannet ord. Og jeg skulle ønske det snek seg mer inn i psykologien, filosofien og politikken.
Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ikke syntes kjærlighet, glede og mening er grunnstener i et godt liv, når de først tenker i de store linjene. Selv om ordene er klisjéer. Vi har ikke så mange nye ord for det universelle.
I årene jeg jobbet som ekstravakt på sykehjem, fikk jeg mange innblikk i de lange livsløpene, og de store verdiene. Når noen nærmer seg slutten på livet, vil deres aksept av situasjonen være veldig forskjellig utifra om de har levd mye det livet de ønsker eller ser tilbake med bitterhet eller følelse av å ha valgt feil. Eriksons teori om ulike stadier i livet oppsummerte denne tiden i ytterpunktene integritet versus fortvilelse. Jeg så hele skalaen på sykehjemmet. Hva kjennetegnet de jeg vil kalle mer integrerte? De så tilbake med blikk for de store verdiene. De visste de hadde elsket, de visste de hadde vært glade, de følte en mening med det livet de hadde levd. Prioriteringene deres hadde mye fulgt den ledestjernen min venninnes sønn forhåpentligvis vil følge. Hva stod som store epoker, sterke minner? Foruten barndom og ungdom, den tiden vi selv bygger vår identitet og starter livet, var det selvfølgelig tida med barna som stod høyt. Demente pasienter var av og til tilbake i en av disse tidene, enten de ble som barn selv, så seg rundt etter venner og søsken, eller så etter "de små" som de måtte passe på. Jeg husker en mannlig pasient som veldig ofte snakket om sine stunder med barna sine. Han hadde vært radikal pappa for sin tid, som lot kona få noe tid for seg selv en gang i uka eller to, mens han tok de med ut. I hans tilbakeblikk syntes dette å være de mest verdifulle opplevelsene i livet hans. Et av hans største kjærlighetsrom.
Jeg kan ikke se at kjærligheten er det som driver produktivitets-samfunnet vårt. Jeg syns også det er vanskelig å se kjærligheten i velferdssystemet, selv om jeg ønsker å tro det var kjærlighet og mening som drev de som bygde det opp. De som snakker opp for de større verdiene i livet, blir ofte møtt med svar som kan syntes fra en annen verden enn kjærlighetens. Produksjonskrav, effektivitet, ytelse til samfunnsøkonomien, risikovurderinger... ord som har hatt kortere levetid, og vokst seg skikkelig store det siste tiåret.
Jeg tror ikke vi i fremtiden vil sitte på terskelen til døden og regne på om vi var produktive nok, effektive nok, eller forsiktige nok i livene våre. Vi vil, som alle før oss, undre oss over hva som var meningsfyllt. Om valgene våre skapte noe vakkert. Om vi fulgte hjertet når det var som viktigst. Vi vil se tilbake på barndommene og ungdomstiden, identiteten vi bygget opp. De av oss som har vært foreldre, vil se på starten av livene til barna våre, de som har blitt 50-60 år. Hvor mye fikk vi ta del i den magien som er starten på et menneskeliv? Vi vil prise hver stund vi hadde med de. Hvor mange av oss vil kjenne på all tiden vi ikke fikk, eller klarte velge? Hvor mange av oss vil kjenne på fortvilelsen over tapt mening og glede i et liv - som plutselig snart er over?
Det krever mot å trosse pengespråket i dag. Mange kjemper for kjærligheten og at mennesker skal ha det bra, enten det er familievernkontor som ber om å få hjelpe familier og barn før de får det for vondt, mødre og fedre som ber om litt mer tid med småbarna, jordklode-beskyttere som bremser for oljegrådigheten eller leger som samles om pasientenes verdi som mennesker over tall. Det er mennesker som zoomer ut, ser på hva vi holder på med i et fugleperspektiv, fra verdensrommet og fra den indre kloke mannen/kvinnen som vet hva som er meningsfyllt. Jeg blir så glad hver gang noen våger å snakke fra kjærlighet til mennesker. Der er fremtidens håp. Der er glimtene av verdenen jeg ønsker for min sønn og hans barn. Jo sterkere følelse av hva som er meningsfyllt, hva jeg ønsker se tilbake på når jeg blir gammel, og hva jeg ønsker for min sønn og mine etterkommere.. jo mindre makt får pengene. De skal jo egentlig bare være et byttemiddel, ikke en gud som råder over alt.
En rød tråd ble fint eksemplifisert av en venninne av meg. Hennes eldste sønn nærmer seg ungdomstiden, med alt det innebærer. Nå vil han havne i situasjoner der han tar valg utenom foreldrenes kontroll, dratt i ulike retninger av lyster og sosial påvirkning. Min venninne forteller meg at hun fra barna er små holder frem én hovedverdi, som en navigasjon i livet. Nå er den en del av deres verdisystem, kanskje så mye en del av de selv at de vil holde frem dette også når foreldrenes øyne ikke er på de. Så, hva er verdien? Kjærlighet. Kjærlighet er noe å navigere seg etter. "Er dette noe du gjør ut fra kjærlighet?" eller "Er det kjærlighet i det du ser nå?" eller "Er det kjærlighet som motiverer den du vil følge?" Tenk om vi voksne kunne levd med en slik ledestjerne, og navigert oss etter den etter beste evne. Tenk om avgjørelser av betydning for menneskers liv ble tatt først og fremst med denne ledetråden.
Jeg skulle ønske kjærlighet ikke var et utvannet ord. Og jeg skulle ønske det snek seg mer inn i psykologien, filosofien og politikken.
Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ikke syntes kjærlighet, glede og mening er grunnstener i et godt liv, når de først tenker i de store linjene. Selv om ordene er klisjéer. Vi har ikke så mange nye ord for det universelle.
I årene jeg jobbet som ekstravakt på sykehjem, fikk jeg mange innblikk i de lange livsløpene, og de store verdiene. Når noen nærmer seg slutten på livet, vil deres aksept av situasjonen være veldig forskjellig utifra om de har levd mye det livet de ønsker eller ser tilbake med bitterhet eller følelse av å ha valgt feil. Eriksons teori om ulike stadier i livet oppsummerte denne tiden i ytterpunktene integritet versus fortvilelse. Jeg så hele skalaen på sykehjemmet. Hva kjennetegnet de jeg vil kalle mer integrerte? De så tilbake med blikk for de store verdiene. De visste de hadde elsket, de visste de hadde vært glade, de følte en mening med det livet de hadde levd. Prioriteringene deres hadde mye fulgt den ledestjernen min venninnes sønn forhåpentligvis vil følge. Hva stod som store epoker, sterke minner? Foruten barndom og ungdom, den tiden vi selv bygger vår identitet og starter livet, var det selvfølgelig tida med barna som stod høyt. Demente pasienter var av og til tilbake i en av disse tidene, enten de ble som barn selv, så seg rundt etter venner og søsken, eller så etter "de små" som de måtte passe på. Jeg husker en mannlig pasient som veldig ofte snakket om sine stunder med barna sine. Han hadde vært radikal pappa for sin tid, som lot kona få noe tid for seg selv en gang i uka eller to, mens han tok de med ut. I hans tilbakeblikk syntes dette å være de mest verdifulle opplevelsene i livet hans. Et av hans største kjærlighetsrom.
Jeg kan ikke se at kjærligheten er det som driver produktivitets-samfunnet vårt. Jeg syns også det er vanskelig å se kjærligheten i velferdssystemet, selv om jeg ønsker å tro det var kjærlighet og mening som drev de som bygde det opp. De som snakker opp for de større verdiene i livet, blir ofte møtt med svar som kan syntes fra en annen verden enn kjærlighetens. Produksjonskrav, effektivitet, ytelse til samfunnsøkonomien, risikovurderinger... ord som har hatt kortere levetid, og vokst seg skikkelig store det siste tiåret.
Jeg tror ikke vi i fremtiden vil sitte på terskelen til døden og regne på om vi var produktive nok, effektive nok, eller forsiktige nok i livene våre. Vi vil, som alle før oss, undre oss over hva som var meningsfyllt. Om valgene våre skapte noe vakkert. Om vi fulgte hjertet når det var som viktigst. Vi vil se tilbake på barndommene og ungdomstiden, identiteten vi bygget opp. De av oss som har vært foreldre, vil se på starten av livene til barna våre, de som har blitt 50-60 år. Hvor mye fikk vi ta del i den magien som er starten på et menneskeliv? Vi vil prise hver stund vi hadde med de. Hvor mange av oss vil kjenne på all tiden vi ikke fikk, eller klarte velge? Hvor mange av oss vil kjenne på fortvilelsen over tapt mening og glede i et liv - som plutselig snart er over?
Det krever mot å trosse pengespråket i dag. Mange kjemper for kjærligheten og at mennesker skal ha det bra, enten det er familievernkontor som ber om å få hjelpe familier og barn før de får det for vondt, mødre og fedre som ber om litt mer tid med småbarna, jordklode-beskyttere som bremser for oljegrådigheten eller leger som samles om pasientenes verdi som mennesker over tall. Det er mennesker som zoomer ut, ser på hva vi holder på med i et fugleperspektiv, fra verdensrommet og fra den indre kloke mannen/kvinnen som vet hva som er meningsfyllt. Jeg blir så glad hver gang noen våger å snakke fra kjærlighet til mennesker. Der er fremtidens håp. Der er glimtene av verdenen jeg ønsker for min sønn og hans barn. Jo sterkere følelse av hva som er meningsfyllt, hva jeg ønsker se tilbake på når jeg blir gammel, og hva jeg ønsker for min sønn og mine etterkommere.. jo mindre makt får pengene. De skal jo egentlig bare være et byttemiddel, ikke en gud som råder over alt.
søndag 3. mars 2013
Et løft for fremtidige menneskeliv
Hva jeg snakker om, beskrives i denne søte artikkelen. Ved fødeavdelingen i Gjøvik sykehus utdeler de bæretøy (tubetopp) til foreldrene, slik at å ha barnet tett på seg blir et lett tilgjengelig alternativ.
Allerede etter en kort visitt ved sykehuset gjør journalisten seg en betraktning: "Brått virker det litt merkelig at nyfødte skal trilles rundt i en balje av plastikk." Når en har fått et glimt av noe som faller seg helt naturlig for oss som art, er det en gjenkjennelse med dyp klangbunn. Det skal ikke mye til før det som i vår nye verden kjentes selvfølgelig, blir noe rart. Mens det å ha barnet tett på seg, er en selvfølgelighet i vårt minne som menneskeart, noe som kan ha vært innkodet i oss fra slektskapet til primatene, en av våre tidligste instinktive praksiser. Barna ankommer denne verden uten noen innføring i den moderne verdens kotymer, men pakket med disposisjoner og innstinktive biologiske mekanismer fra menneskehetens forhistorie. Deres nylige hjem var en vuggende, væskefylt livmor der de krøket seg sammen og var holdt på plass, alltid med rytmen av pust og hjerteslag. Å bli båret tett på kroppen, innebærer en enormt viktig gjenkjennelse for spedbarnet, tror jeg. Gjenkjennelsen av den innstinktive arven fra en hel menneskehet, og av elementer fra livet levd sålangt, fosterlivet. Den traumatiske rystelsen det må være å komme ut i verden, blir lindret av en slik gjenkjennelse.
Spedbarna i Gjøvik tilbys etter min mening et bedre utgangspunkt for resten av sine liv, enn alle spedbarn som går glipp av tilbudet. Det er desverre for lite forskning til å støtte en slik påstand fullt ut, selv om det er sterke indikasjoner på at bæring tett inntil (mest forsket på i forhold til for tidlig fødte/premature spedbarn) gir utgangpunkt for tryggere tilknytning. Forskning på oxytocin, fysisk kontakt og fødselsdepresjon leder meg til å vurdere det sannsynlig at bæring forebygger og helbreder fødselsdepresjon. Tross mangelfull eller lite generaliserbar konkret forskning, gir blant annet artikkelen ovenfor inntrykk av at det er konsensus blant fagfolk som jobber med bæring at det har både fysisk og psykisk god effekt for mor og barn. Beskrivelser fra mødre i kvalitative studier om kengurumetoden (premature tett inntil kroppen) forteller oss at dette gjør noe stort for morsfølelsen og båndet til barnet.
Det prikler litt av fryd og forskningsidéer nå som jeg vet om Gjøvik. Der er de, lett tilgjengelig, et utvalg som bærer etter fødsel, klar til sammenligning med andre lignende utvalg som ikke bærer (ulempen med å sammenligne folk som har valgt bæring idag med de som ikke har det, er at egenskaper ved de som velger bæring kan være en faktor som spiller inn på resultat.. her blir dette et mindre problem, ettersom bæringen blir presentert for mange som normalt kanskje ikke ville valgt det). Hvordan vil forekomsten av fødselsdepresjoner se ut fremover? Er det forskjell i tilknytning ved ca 1 år mellom de som ble båret som spedbarn og ikke? Hvordan er forskjellen i risikogrupper, som fødselsdeprimerte eller folk med lav sosioøkonomisk status? Jeg undrer meg om denne endringen vil slå ut i tallene til BUP og andre hjelpeinnstanser i Gjøvik om noen år. Vil det være en nedgang i noen typer problematikk fra ett årskull til et annet, fra ikke-bærebarn til bærebarn? Vil barnehagene merke forskjellen? Skolene?
Jeg håper noen andre med forskningserfaring og et annet utgangspunkt for gjennomførelse av forskning (jeg har haltet meg igjennom forskningsmetode gjennom studiet...), også kjenner nysgjerrigheten stige ved tanken på Gjøvik (jeg er gjerne med som samarbeidspartner isåfall!). Og jeg håper inderlig at flere får teften for den forandringen Gjøvik har gjort, at dette sprer seg. Jeg tror ikke vi aner hvilket løft dette er for fremtidige menneskeliv i Norge.
Abonner på:
Innlegg (Atom)