Det var noe ekstremt med ansiktet hennes. Underbitt med noen få tenner, stirrende og litt skjelende øyne, furene i huden... Når hendene strakk seg brått etter meg med klar intensjon om å gripe, klore, gjøre meg vondt, virket uttrykket hennes nærmest forrykt. Jeg tenkte at hun hadde mistet det hun en gang hadde av menneskelighet. Nå var det bare frykt, beredskap, sinne og angrep igjen.
18 år. Min første stellesituasjon på min første opplæringsvakt på sykehjem. Pleieren jeg fulgte, hadde advart meg på forhånd: Dette er en dame som stritter imot, det er vanskelig å stelle henne, vi må desverre regne med at dobesøk, vask og påkledning vil bli en kamp. Siden hun uansett ikke samarbeider er det best for alle tre at vi kommer oss igjennom dette raskest mulig, får det overstått. Gåstol vil både ta lang tid og være stor risiko for fall når hun stopper og stritter imot. Derfor må vi bruke stå-heisen. Et bredt belte bak ryggen, to belter rundt hver legg og håndtak å holde i, så løftes kroppen med elektrisk hjelp til stående stilling og trilles på badet.
Mellom oss og kvinnen var det tykke lag i luften, en ullen konsistens av avstand og frykt. Volumnivået og klarheten i stemmene våre når vi ga beskjeder liksom spratt tilbake på meg, hørtes fjerne ut i mine egne ører. Noe som bare ble sagt uten noen mål eller tro på at det ble oppfattet. Jeg så frykten hennes, tenkte inni meg at nå var vi fiendene hennes, nå så hun ikke hjelp, hun så fare. For meg var hun en trussel. Jeg hadde ikke møtt et slikt blikk før, hadde aldri følt meg slik i en annens øyne.
En uke senere gikk jeg inn i samme rommet, med en annen pleier, og opplevde en totalt annerledes virkelighet. Denne pleieren syntes heisen bare skremte unødig. Hun snakket om tryggheten som var så viktig for damen vår, og når hun gikk bort til sengen var det nettopp trygghet og vennlighet hun utstrålte. Stellet gikk knirkefritt. Kvinnen fikk støtte av oss og gåstol, smilte, fulgte instruksjoner, alt i et rolig tempo med klar veiledning. Den gode tiden vi tok oss resulterte i masse tid bespart på å ikke kjempe. Og en kvinne som entret dagen med tillit og ro.
Uten ord, kanskje uten en klar tanke. Medmennesket taler på andre vis til hjertet. Furene i huden blir vitner om alle historiene. Smilet rommer ekkoet av alle smil, all takknemlighet for alt som var godt. Og nå er dette godt. Å bli møtt, der en er. Møte ro i kaos, kjenne tilliten vinne over forvirringen. "Jeg blir tatt imot. Nå kan jeg entre verden som et verdig menneske".
Hva skjedde her? Kvinnen var to forskjellige personer, i to ulike relasjoner til to pleiere. Hun våknet på et fremmed sted, uten tanke og hukommelse til å gi mening til hva hun sanset. Med én pleiers tilnærming ble forvirringen forsterket til beredskap og ekstremen av innstinktene vi alle har når vi føler oss truet. Den andre fikk frem smilet og samarbeidet.
Hvem var jeg, i de to situasjonene? I den første erfaringen havnet jeg i et slags beredskap selv, og når vi er i slike tilstander, viker ofte evnen til empati og perspektiv. Jeg følte meg som et offer, jeg følte at hun var den "slemme" og jeg var den "snille". Jeg var sint på henne for at hun ikke forstod at vi ønsket henne godt. Jovisst kunne jeg samtidig snakke om hennes redsel og forvirring, men som en tanke, en fornuft, ikke en empatisk forståelse. I andre situasjonen kunne jeg kjenne igjen det å være menneske, på tvers av alderdom og situasjon. Jeg så tilbake på meg selv, den første pleieren og heisen, slik alt så ut fra hennes blikk, og det var med ett hun som var offeret, vi som var maktpersonene.
Nå er jeg på nye måter en person med makt. Det er det vi er. Jeg snakker både om psykologer og andre hjelpere med mulighet til å påvirke sårbare menneskeliv med vår kunnskap, posisjon og anseelse, som sterk berettiger valgene vi tar. Ordet makt kan kjennes ekstremt. Kanskje det er derfor jeg ser det brukt for lite, etter min mening. Heldigvis har jeg gjennom studiet hørt det flere ganger, at vi har makt, at vi trenger være bevisst makten vår. Men reflekterer vi som er i hjelpe -eller myndighetsroller nok over hva vår posisjon gjør med folk? Og hvilket utgangpunkt det gir for tolkninger av hverandre?
Vi trenger ikke være demente og våkne opp på fremmede steder, for å få våre beredskaps-innstinkter igang i møte med hjelpere. For noen av oss er det nok å føle seg observert av noen som ettersigelig har peil på menneskers psyke. For mange av oss vil det å stå ovenfor noen som har makt til å frata oss grunnleggende levekår, utgjøre en trussel og påvirke oppførselen vår. Mange av oss vil kjenne oss klamme og mindre naturlig oss selv, når vi møter noen som skal vurdere våre egenskaper og problemer, klassifisere de eller ta avgjørelser av betydning for om vi får (god) hjelp. De av oss som er foreldre, vil også kjenne instinktive reaksjoner i møte med innstanser med makt til å påvirke livet til barna våre, eller påvirke vårt forhold og samvær med de.
Klart det.
Men er det så klart? Jeg har selv opplevd å forstå først i etterkant av en time, at den andre var i beredskap. Da har han eller hun vist sider som ikke er der til vanlig. Da blir målet å bygge opp den tilliten, det rommet, som skal til for å se personen. Jeg vil være den andre pleieren.
Jeg skulle ønske alle hjelpere var den andre pleieren. Men det er vi ikke, og kanskje er vi både den ene og den andre pleieren i ulike situasjoner. Mye fordi vi er mennesker, vi kommer ikke unna at personer i frykt/sinne/forsvar trigger noe i oss også. Vi kommer ikke unna at ingen av oss bare navigerer ut ifra kunnskap (som heller ikke bør være et ideal etter min mening), men utifra våre egne historier, forventninger, fordommer, redsler og håp.
Jeg syntes psykologer for ofte omtales som kun profesjonelle fagfolk. Klienter, media, politikere og mange andre kan betrakte oss som eksperter som driver med objektive tolkninger og universelle oppskrifter. Det er kanskje enklere å forholde seg til, enn en profesjon full av usikkerhet, ulike innfallsvinkler og nyanser, der alle terapier er forskjellige, også når vi bruker annerkjente metoder som rettesnor.
(Jeg var på et seminar nylig der de meget erfarne foreleserne fortalte om den stadige forespørselen etter "verktøy", og undret seg over hvordan det å fornye seg selv og sine relasjoner blir et spørsmål om verktøy. Jeg ble litt lettet da, over at noen innrømmer at forespørselen om verktøy ikke passer med kjernen av hva terapi dreier seg om. For det er ikke lett, i møte med slike forventninger, å ikke gripe etter mulige verktøy for symptomlette heller enn å bruke et større spekter av kunnskap, erfaring og menneskelighet for å nå et lag eller flere innenfor symptomlette-laget.)
Pleier nummer to hadde faglighet og det praktiske på stell. Men det var gjennom menneskeligheten hennes hun skapte tranformasjonen.
En stor del av psykologers læren om terapi, omhandler hvordan vi kan være bevisst hva som skjer mellom oss og den/de som søker vår hjelp. Vi har også mye kunnskap om sosialpsykologiske fenomener som vi alle inngår i, for eksempel at inntrykk kan bli selvoppfyllende profetier eller hvordan våre verdier påvirkes av grupper eller autoriteter og så videre. Et sosialpsykologisk fenomen som har vekket særlig oppsikt, er hvordan vi ser hva situasjon har å si for egen adferd, men undervurderer situasjon når vi vurderer andres adferd. Vi tror hvordan andre oppfører seg handler mer om hvem de er som personer, enn situasjon og kontekst. Selv når konteksten er spesiell.
Tenk på hvordan vi mennesker påvirkes av hva vi tror andre tenker om oss, og hvordan dette igjen påvirker andres inntrykk av oss. I et klassisk studie ble forsøkspersoner sminket slik at de fikk et svært realistisk arr i ansiktet. Etter de fikk se arret i speilet, gjorde sminkøren en final touch for at sminken skulle holde seg. I realiteten ble arrsminken fjernet. Forsøkspersonene skulle inngå i en samtale med en ny person (jeg lurer på om det var et slags jobbintervju eller lignende), interaksjonen ble filmet. Forsøkspersoner som feilaktig tror de har et arr i ansiktet, blir oppfattet mer negativt enn de som ikke tror det, av den andre personen.
Det er mye 'arret' kan symbolisere. For eksempel en diagnose eller tilstand som noen har fortalt en at en har. Uavhengig av om en kjenner seg igjen i det, om sminken kom på i en situasjon og av i en annen; i møte med noen du tror vil se arrsminken, har du et spesielt utgangspunkt for kommunikasjonen.
Disse mekanismene påvirker oss alle i alle relasjoner, tenker jeg. Våre forventninger eller frykter om hva den andre vil se, påvirker hva den ser. Våre inntrykk av hverandre er ikke 'objektive', vi er alltid individer som erfarer. Vi er alltid fortolkende av virkeligheten. Slik lever vi mennesker i stadige runddanser av speil for hverandres historier og goddag-mann-økseskaft dialoger og samtidig på forunderlig vis når vi igjennom til hverandre i det små og store. Like mye som vi stanger i hverandres frykter og forventninger, beveger vi hverandre.
Den andre pleieren beveget og lot seg bevege. Jeg tenker at makten hjelperne har, gjør også våre menneskelige reaksjoner og fortolkninger til maktmidler det aldri skulle vært. Negative forventninger, skapt eller forsterket av risiko-vurdering som et viktig mandat, vil bringe frem mer negativt. Følelsen av å bli observert av noen med makt til å forandre noe viktig, vil gjøre noe med de fleste. Å bli vurdert av noen med makt over ens liv videre kan i seg selv vekke beredskapen - fight, flight, freeze posisjon. Hvem er det da vi møter? Hvem er det da vi observerer eller forsøke hjelpe? Og hva gjør møtet med oss, hvordan blir vi selv i beredskap, evner vi å undre oss over hvilken arrsminke den andre tror den har i ansiktet, hvor svikter vi i å se kontekst og perspektiv? Den andre der den er. Jeg ville dele en historie fra mitt liv. Om den andre pleieren.
onsdag 27. mars 2013
lørdag 16. mars 2013
Ikke en gud.
Jeg har noenogtjue innlegg i magen min, og for få anledninger til å skrive. Det er mye som beveger meg, av hva jeg opplever på jobb, i privatliv og i samfunnet. Jeg har noen røde tråder i mitt verdisystem, som begynner å gløde kraftig til tider, når spørsmålene om hvor vi er på vei blir for mange.
En rød tråd ble fint eksemplifisert av en venninne av meg. Hennes eldste sønn nærmer seg ungdomstiden, med alt det innebærer. Nå vil han havne i situasjoner der han tar valg utenom foreldrenes kontroll, dratt i ulike retninger av lyster og sosial påvirkning. Min venninne forteller meg at hun fra barna er små holder frem én hovedverdi, som en navigasjon i livet. Nå er den en del av deres verdisystem, kanskje så mye en del av de selv at de vil holde frem dette også når foreldrenes øyne ikke er på de. Så, hva er verdien? Kjærlighet. Kjærlighet er noe å navigere seg etter. "Er dette noe du gjør ut fra kjærlighet?" eller "Er det kjærlighet i det du ser nå?" eller "Er det kjærlighet som motiverer den du vil følge?" Tenk om vi voksne kunne levd med en slik ledestjerne, og navigert oss etter den etter beste evne. Tenk om avgjørelser av betydning for menneskers liv ble tatt først og fremst med denne ledetråden.
Jeg skulle ønske kjærlighet ikke var et utvannet ord. Og jeg skulle ønske det snek seg mer inn i psykologien, filosofien og politikken.
Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ikke syntes kjærlighet, glede og mening er grunnstener i et godt liv, når de først tenker i de store linjene. Selv om ordene er klisjéer. Vi har ikke så mange nye ord for det universelle.
I årene jeg jobbet som ekstravakt på sykehjem, fikk jeg mange innblikk i de lange livsløpene, og de store verdiene. Når noen nærmer seg slutten på livet, vil deres aksept av situasjonen være veldig forskjellig utifra om de har levd mye det livet de ønsker eller ser tilbake med bitterhet eller følelse av å ha valgt feil. Eriksons teori om ulike stadier i livet oppsummerte denne tiden i ytterpunktene integritet versus fortvilelse. Jeg så hele skalaen på sykehjemmet. Hva kjennetegnet de jeg vil kalle mer integrerte? De så tilbake med blikk for de store verdiene. De visste de hadde elsket, de visste de hadde vært glade, de følte en mening med det livet de hadde levd. Prioriteringene deres hadde mye fulgt den ledestjernen min venninnes sønn forhåpentligvis vil følge. Hva stod som store epoker, sterke minner? Foruten barndom og ungdom, den tiden vi selv bygger vår identitet og starter livet, var det selvfølgelig tida med barna som stod høyt. Demente pasienter var av og til tilbake i en av disse tidene, enten de ble som barn selv, så seg rundt etter venner og søsken, eller så etter "de små" som de måtte passe på. Jeg husker en mannlig pasient som veldig ofte snakket om sine stunder med barna sine. Han hadde vært radikal pappa for sin tid, som lot kona få noe tid for seg selv en gang i uka eller to, mens han tok de med ut. I hans tilbakeblikk syntes dette å være de mest verdifulle opplevelsene i livet hans. Et av hans største kjærlighetsrom.
Jeg kan ikke se at kjærligheten er det som driver produktivitets-samfunnet vårt. Jeg syns også det er vanskelig å se kjærligheten i velferdssystemet, selv om jeg ønsker å tro det var kjærlighet og mening som drev de som bygde det opp. De som snakker opp for de større verdiene i livet, blir ofte møtt med svar som kan syntes fra en annen verden enn kjærlighetens. Produksjonskrav, effektivitet, ytelse til samfunnsøkonomien, risikovurderinger... ord som har hatt kortere levetid, og vokst seg skikkelig store det siste tiåret.
Jeg tror ikke vi i fremtiden vil sitte på terskelen til døden og regne på om vi var produktive nok, effektive nok, eller forsiktige nok i livene våre. Vi vil, som alle før oss, undre oss over hva som var meningsfyllt. Om valgene våre skapte noe vakkert. Om vi fulgte hjertet når det var som viktigst. Vi vil se tilbake på barndommene og ungdomstiden, identiteten vi bygget opp. De av oss som har vært foreldre, vil se på starten av livene til barna våre, de som har blitt 50-60 år. Hvor mye fikk vi ta del i den magien som er starten på et menneskeliv? Vi vil prise hver stund vi hadde med de. Hvor mange av oss vil kjenne på all tiden vi ikke fikk, eller klarte velge? Hvor mange av oss vil kjenne på fortvilelsen over tapt mening og glede i et liv - som plutselig snart er over?
Det krever mot å trosse pengespråket i dag. Mange kjemper for kjærligheten og at mennesker skal ha det bra, enten det er familievernkontor som ber om å få hjelpe familier og barn før de får det for vondt, mødre og fedre som ber om litt mer tid med småbarna, jordklode-beskyttere som bremser for oljegrådigheten eller leger som samles om pasientenes verdi som mennesker over tall. Det er mennesker som zoomer ut, ser på hva vi holder på med i et fugleperspektiv, fra verdensrommet og fra den indre kloke mannen/kvinnen som vet hva som er meningsfyllt. Jeg blir så glad hver gang noen våger å snakke fra kjærlighet til mennesker. Der er fremtidens håp. Der er glimtene av verdenen jeg ønsker for min sønn og hans barn. Jo sterkere følelse av hva som er meningsfyllt, hva jeg ønsker se tilbake på når jeg blir gammel, og hva jeg ønsker for min sønn og mine etterkommere.. jo mindre makt får pengene. De skal jo egentlig bare være et byttemiddel, ikke en gud som råder over alt.
En rød tråd ble fint eksemplifisert av en venninne av meg. Hennes eldste sønn nærmer seg ungdomstiden, med alt det innebærer. Nå vil han havne i situasjoner der han tar valg utenom foreldrenes kontroll, dratt i ulike retninger av lyster og sosial påvirkning. Min venninne forteller meg at hun fra barna er små holder frem én hovedverdi, som en navigasjon i livet. Nå er den en del av deres verdisystem, kanskje så mye en del av de selv at de vil holde frem dette også når foreldrenes øyne ikke er på de. Så, hva er verdien? Kjærlighet. Kjærlighet er noe å navigere seg etter. "Er dette noe du gjør ut fra kjærlighet?" eller "Er det kjærlighet i det du ser nå?" eller "Er det kjærlighet som motiverer den du vil følge?" Tenk om vi voksne kunne levd med en slik ledestjerne, og navigert oss etter den etter beste evne. Tenk om avgjørelser av betydning for menneskers liv ble tatt først og fremst med denne ledetråden.
Jeg skulle ønske kjærlighet ikke var et utvannet ord. Og jeg skulle ønske det snek seg mer inn i psykologien, filosofien og politikken.
Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ikke syntes kjærlighet, glede og mening er grunnstener i et godt liv, når de først tenker i de store linjene. Selv om ordene er klisjéer. Vi har ikke så mange nye ord for det universelle.
I årene jeg jobbet som ekstravakt på sykehjem, fikk jeg mange innblikk i de lange livsløpene, og de store verdiene. Når noen nærmer seg slutten på livet, vil deres aksept av situasjonen være veldig forskjellig utifra om de har levd mye det livet de ønsker eller ser tilbake med bitterhet eller følelse av å ha valgt feil. Eriksons teori om ulike stadier i livet oppsummerte denne tiden i ytterpunktene integritet versus fortvilelse. Jeg så hele skalaen på sykehjemmet. Hva kjennetegnet de jeg vil kalle mer integrerte? De så tilbake med blikk for de store verdiene. De visste de hadde elsket, de visste de hadde vært glade, de følte en mening med det livet de hadde levd. Prioriteringene deres hadde mye fulgt den ledestjernen min venninnes sønn forhåpentligvis vil følge. Hva stod som store epoker, sterke minner? Foruten barndom og ungdom, den tiden vi selv bygger vår identitet og starter livet, var det selvfølgelig tida med barna som stod høyt. Demente pasienter var av og til tilbake i en av disse tidene, enten de ble som barn selv, så seg rundt etter venner og søsken, eller så etter "de små" som de måtte passe på. Jeg husker en mannlig pasient som veldig ofte snakket om sine stunder med barna sine. Han hadde vært radikal pappa for sin tid, som lot kona få noe tid for seg selv en gang i uka eller to, mens han tok de med ut. I hans tilbakeblikk syntes dette å være de mest verdifulle opplevelsene i livet hans. Et av hans største kjærlighetsrom.
Jeg kan ikke se at kjærligheten er det som driver produktivitets-samfunnet vårt. Jeg syns også det er vanskelig å se kjærligheten i velferdssystemet, selv om jeg ønsker å tro det var kjærlighet og mening som drev de som bygde det opp. De som snakker opp for de større verdiene i livet, blir ofte møtt med svar som kan syntes fra en annen verden enn kjærlighetens. Produksjonskrav, effektivitet, ytelse til samfunnsøkonomien, risikovurderinger... ord som har hatt kortere levetid, og vokst seg skikkelig store det siste tiåret.
Jeg tror ikke vi i fremtiden vil sitte på terskelen til døden og regne på om vi var produktive nok, effektive nok, eller forsiktige nok i livene våre. Vi vil, som alle før oss, undre oss over hva som var meningsfyllt. Om valgene våre skapte noe vakkert. Om vi fulgte hjertet når det var som viktigst. Vi vil se tilbake på barndommene og ungdomstiden, identiteten vi bygget opp. De av oss som har vært foreldre, vil se på starten av livene til barna våre, de som har blitt 50-60 år. Hvor mye fikk vi ta del i den magien som er starten på et menneskeliv? Vi vil prise hver stund vi hadde med de. Hvor mange av oss vil kjenne på all tiden vi ikke fikk, eller klarte velge? Hvor mange av oss vil kjenne på fortvilelsen over tapt mening og glede i et liv - som plutselig snart er over?
Det krever mot å trosse pengespråket i dag. Mange kjemper for kjærligheten og at mennesker skal ha det bra, enten det er familievernkontor som ber om å få hjelpe familier og barn før de får det for vondt, mødre og fedre som ber om litt mer tid med småbarna, jordklode-beskyttere som bremser for oljegrådigheten eller leger som samles om pasientenes verdi som mennesker over tall. Det er mennesker som zoomer ut, ser på hva vi holder på med i et fugleperspektiv, fra verdensrommet og fra den indre kloke mannen/kvinnen som vet hva som er meningsfyllt. Jeg blir så glad hver gang noen våger å snakke fra kjærlighet til mennesker. Der er fremtidens håp. Der er glimtene av verdenen jeg ønsker for min sønn og hans barn. Jo sterkere følelse av hva som er meningsfyllt, hva jeg ønsker se tilbake på når jeg blir gammel, og hva jeg ønsker for min sønn og mine etterkommere.. jo mindre makt får pengene. De skal jo egentlig bare være et byttemiddel, ikke en gud som råder over alt.
søndag 3. mars 2013
Et løft for fremtidige menneskeliv
Hva jeg snakker om, beskrives i denne søte artikkelen. Ved fødeavdelingen i Gjøvik sykehus utdeler de bæretøy (tubetopp) til foreldrene, slik at å ha barnet tett på seg blir et lett tilgjengelig alternativ.
Allerede etter en kort visitt ved sykehuset gjør journalisten seg en betraktning: "Brått virker det litt merkelig at nyfødte skal trilles rundt i en balje av plastikk." Når en har fått et glimt av noe som faller seg helt naturlig for oss som art, er det en gjenkjennelse med dyp klangbunn. Det skal ikke mye til før det som i vår nye verden kjentes selvfølgelig, blir noe rart. Mens det å ha barnet tett på seg, er en selvfølgelighet i vårt minne som menneskeart, noe som kan ha vært innkodet i oss fra slektskapet til primatene, en av våre tidligste instinktive praksiser. Barna ankommer denne verden uten noen innføring i den moderne verdens kotymer, men pakket med disposisjoner og innstinktive biologiske mekanismer fra menneskehetens forhistorie. Deres nylige hjem var en vuggende, væskefylt livmor der de krøket seg sammen og var holdt på plass, alltid med rytmen av pust og hjerteslag. Å bli båret tett på kroppen, innebærer en enormt viktig gjenkjennelse for spedbarnet, tror jeg. Gjenkjennelsen av den innstinktive arven fra en hel menneskehet, og av elementer fra livet levd sålangt, fosterlivet. Den traumatiske rystelsen det må være å komme ut i verden, blir lindret av en slik gjenkjennelse.
Spedbarna i Gjøvik tilbys etter min mening et bedre utgangspunkt for resten av sine liv, enn alle spedbarn som går glipp av tilbudet. Det er desverre for lite forskning til å støtte en slik påstand fullt ut, selv om det er sterke indikasjoner på at bæring tett inntil (mest forsket på i forhold til for tidlig fødte/premature spedbarn) gir utgangpunkt for tryggere tilknytning. Forskning på oxytocin, fysisk kontakt og fødselsdepresjon leder meg til å vurdere det sannsynlig at bæring forebygger og helbreder fødselsdepresjon. Tross mangelfull eller lite generaliserbar konkret forskning, gir blant annet artikkelen ovenfor inntrykk av at det er konsensus blant fagfolk som jobber med bæring at det har både fysisk og psykisk god effekt for mor og barn. Beskrivelser fra mødre i kvalitative studier om kengurumetoden (premature tett inntil kroppen) forteller oss at dette gjør noe stort for morsfølelsen og båndet til barnet.
Det prikler litt av fryd og forskningsidéer nå som jeg vet om Gjøvik. Der er de, lett tilgjengelig, et utvalg som bærer etter fødsel, klar til sammenligning med andre lignende utvalg som ikke bærer (ulempen med å sammenligne folk som har valgt bæring idag med de som ikke har det, er at egenskaper ved de som velger bæring kan være en faktor som spiller inn på resultat.. her blir dette et mindre problem, ettersom bæringen blir presentert for mange som normalt kanskje ikke ville valgt det). Hvordan vil forekomsten av fødselsdepresjoner se ut fremover? Er det forskjell i tilknytning ved ca 1 år mellom de som ble båret som spedbarn og ikke? Hvordan er forskjellen i risikogrupper, som fødselsdeprimerte eller folk med lav sosioøkonomisk status? Jeg undrer meg om denne endringen vil slå ut i tallene til BUP og andre hjelpeinnstanser i Gjøvik om noen år. Vil det være en nedgang i noen typer problematikk fra ett årskull til et annet, fra ikke-bærebarn til bærebarn? Vil barnehagene merke forskjellen? Skolene?
Jeg håper noen andre med forskningserfaring og et annet utgangspunkt for gjennomførelse av forskning (jeg har haltet meg igjennom forskningsmetode gjennom studiet...), også kjenner nysgjerrigheten stige ved tanken på Gjøvik (jeg er gjerne med som samarbeidspartner isåfall!). Og jeg håper inderlig at flere får teften for den forandringen Gjøvik har gjort, at dette sprer seg. Jeg tror ikke vi aner hvilket løft dette er for fremtidige menneskeliv i Norge.
søndag 24. februar 2013
Nå er jeg endelig psykolog.
(Ved familievernkontoret tegner vi ofte opp et slags familietre, ikke bare for å få oversikt over familiemedlemmer, men for å belyse familiens "kultur": hvordan klientens og eventuelt partnerens oppvekstfamilie uttrykte seg, hvilke verdier de holdt frem, hvilke normer de har, hva er viktig og hva er vanlig? Det kan være spennende å belyse hvordan kulturen i hver familie spiller inn på forventninger og navigering i familiene de skaper selv. Men hovedpoenget med en slik fremstilling, er spørsmålet om hvilken kultur de selv ønsker skape. Hva ønsker de videreføre, hva ønsker de legge til side? Hva stemmer for de, i deres liv? En oppfordring til å la representasjonene ligge til fordel for den voksne autonome personen med egne valg, som skaper sitt eget liv.)
Tilbake til følelsen jeg får når jeg logger meg inn her og skal skrive, som psykolog. Tittelen bringer med seg fornemmelsen av en stor samling ord og idéer (representasjoner) om hva psykologrollen innebærer. Så mange som har forsøkt være med å forme de kommende psykologene i studiet. Så mange i media og samfunnet forøvrig som har idéer om hva en psykolog er og bør være. Noe ønsker jeg ta med meg.. og noe føles som det ikke stemmer for meg. Jeg jobber nå fra dag én med å bli voksen som psykolog, med både verdigrunnlaget, løsrivelsen og autonomiteten det innebærer.
Livet føles mye ved det samme, min første stilling er ved Familievernkontoret der jeg var i praksis i høst, jeg lever i samme hverdag med min lille familie. Og jeg er jo den samme. Med utvikling av stadige tanker, stadige undringer og forhåpninger og reaksjoner tilhørende det mennesket jeg har utviklet meg til å bli, fagkunnskap inkludert -ikke adskilt- fra resten av pakken.
Men hva skjer når jeg tenker på å skrive her inne? Jo, det er begrensningene ved tittelen som slår meg, sterkere enn mulighetene.
Som barn bygger vi opp representasjoner av foreldrene våre inni oss, og kan i oppvekst og voksenlivet merke at foreldrenes reaksjoner, meninger, holdninger og måte og behandle oss på ligger i oss som et bakgrunnskor eller som indre 'styresmakter'. Ofte kan disse representasjonene prege oss i voksenlivet, og vi kan trenge gå igjennom en løsrivelse fra deres betydning for oss, deres innvirkning på våre valg og våre relasjoner. Men de er ikke de eneste representasjonene vi får igjennom livet, selv om kanskje ingen får samme betydning for oss. Vi kan bli tatt bardust av en tanke om hva den kuleste på ungdomsskolen ville sagt om oss nå, eller den læreren vi beundret mest, eller den første store bekreftende kjærligheten. Vi definerer oss selv mye utifra andres blikk på oss, og hvorvidt vi finnes som Selv adskilte fra andres subjektive og mangfoldige blikk er et spørsmål for filosofien såvel som vitenskapsteori og psykologi.
Jeg liker å se på ulike utviklingsprosesser i livet som nye 'små' barndommer. Den første kjærligheten. De første arbeidserfaringene. De første utforskingene av et helt nytt interessefelt. Slik vi som barn danner grunnlaget eller 'oppskrifter' på hvordan verden og relasjoner er, vil vi i slik ny utforsking være som svamper som suger til oss enhver forståelse av hvordan denne nye verdenen er, hva som gjelder og er sant, hva som fungerer og hvordan vi navigerer oss, hva som er mulig eller ikke mulig. Jeg tror de første erfaringene innenfor et område setter spor i vår virkelighetsopplevelse, og at vi navigerer oss videre mye basert på den virkeligheten vi har stadfestet.
(Det finnes sikkert en teori som også fremlegger nye erfaringsområder som nye 'små barndommer'. Det er sjeldent at et sett tanker ikke allerede er belyst et sted, jeg føler noen ganger vi går rundt som konstante plagiater av alt som er tenkt. Kan det være at vi har en kollektiv bevissthet, slik Jung tenkte? Eller kanskje vi har levd lenge nok som menneskeslekt og dannet oss nok informasjon, til at alt tilsynelatende nytt som tenkes er nødt til å også bli tenkt av en annen? En logisk rekkefølge av alle resonnomenter vi kan danne oss med det vi har av erfaring som mennesker? Jeg blir ikke sjeldent imponert over måten venner eller bekjente ordlegger psykologiske teorier og funn, med et ikke-vitenskapelig språk, referanser til erfaringer og ikke minst virkelighetsnær forståelse av innholdet i teorien. Og jeg får en litt rar bismak av å informere om at det de nettopp sa er en annerkjent teori klekket ut av den og den, og understøttet med slik og slik forskning. Bismaken skyldes følelsen av at forskning og teori er mindre relevant enn personen fremfor meg sin opplevelse.)
Jeg tenker på min mini-barndom som psykologspire, og jeg tenker på min, - og kanskje hele det utdannede folkets - representasjoner av alle røstene som har påvirket gjennom studietiden. Hvordan de bor i oss. Og hvorvidt vi også med disse representasjonene må igjennom en frigjøringsprosess når vi blir "voksne". Vi har med oss en utvikling av vår person som for en stor del er et produkt av barndommen, men vi har også muligheten til å velge hvilke verdier vi vil ta videre, finne en sterk indre stemme som er konstant skapende av ens virkelighet og liv videre.
(Ved familievernkontoret tegner vi ofte opp et slags familietre, ikke bare for å få oversikt over familiemedlemmer, men for å belyse familiens "kultur": hvordan klientens og eventuelt partnerens oppvekstfamilie uttrykte seg, hvilke verdier de holdt frem, hvilke normer de har, hva er viktig og hva er vanlig? Det kan være spennende å belyse hvordan kulturen i hver familie spiller inn på forventninger og navigering i familiene de skaper selv. Men hovedpoenget med en slik fremstilling, er spørsmålet om hvilken kultur de selv ønsker skape. Hva ønsker de videreføre, hva ønsker de legge til side? Hva stemmer for de, i deres liv? En oppfordring til å la representasjonene ligge til fordel for den voksne autonome personen med egne valg, som skaper sitt eget liv.)
Tilbake til følelsen jeg får når jeg logger meg inn her og skal skrive, som psykolog. Tittelen bringer med seg fornemmelsen av en stor samling ord og idéer (representasjoner) om hva psykologrollen innebærer. Så mange som har forsøkt være med å forme de kommende psykologene i studiet. Så mange i media og samfunnet forøvrig som har idéer om hva en psykolog er og bør være. Noe ønsker jeg ta med meg.. og noe føles som det ikke stemmer for meg. Jeg jobber nå fra dag én med å bli voksen som psykolog, med både verdigrunnlaget, løsrivelsen og autonomiteten det innebærer.
Og det merker jeg når jeg setter meg ned for å skrive.
En av grunnene til at jeg valgte bli psykolog, var for å kunne delta med fagbakgrunn og tyngde i samfunnet. Jeg la merke til at mange som tenkte som meg var individer som stod utenfor, mennesker som av ulike grunner ikke var med i 'samfunnsmølla'; folk som ikke kjenner seg hjemme i gjengse forestillinger om hvordan man bør være, eller som hadde bevart en sensitivitet det er vanskelig å delta i dette samfunnet med. Med mine fordommer ovenfor fagpersoner i sosial/helsevesenet, tenkte jeg at få eller ingen 'innenfor' tenkte som meg, og håpet jeg kunne være et alternativ til det rådende. Nå, når jeg er så smått innenfor, begynner jeg å ane at den munnkurven mange samfunnsdebattanter får av å ikke være utdannede ("Ikke kom her, du har ikke peil på hva du snakker om"), er ingenting i forhold til den munnkurven som ligger implisitt over mange fagpersoner. Tyngden ved å ettersigende skulle ha peil. Ansvaret som kommer med en tittel. Representasjonene fra en liten barndom som studenter og nyutdannede, der noe rådende fikk forme ens selvbilde som fagperson.
I studiet mitt fikk vi inngående forklart hvilket ansvar som lå ovenfor "lekmannen" ved å være psykolog. Lekmannen kunne komme til å tro på det vi sa i kraft av vår psykologrolle, vi ble anbefalt å være forsiktige på alle områder, privat og offentlig. Innføringen i etiske hensyn ved psykologrollen, fikk enkelte medstudenter til å unngå å snakke om personlige eller psykologiske tema med andre enn folk innenfor faget, for å være på den sikre siden. For min del var personlige og psykologiske tema hovedinnholdet i nesten enhver samtale med venner og familie, å skulle unnlate slike samtaletema ville være å ofre min livskvalitet for dette yrket. Et spørsmål som også meldte seg, er om det er like etisk betenkelig å redusere andre enn kolleger til "lekfolk" som ikke kan og vet bedre enn å tro blindt på oss "fagfolk", og dermed gå glipp av en storslagen og mangfoldig erfaringsverden utenom fagkretser og klienttimer.
Tyngden ved å ettersigende skulle ha peil. Med en viss dose sosiale antenner og følsomhet for roller og ansvar, vil en veie ordene sine noe. Selvfølgelig. Men jeg undrer meg noen ganger, om fagfolk med størst evne til å veie ordene sine, nyansert tenkende og etisk bevisste, har mye å formidle som ikke kommer frem. Hvor mye domineres vi av tanken om hva 'fagfeltet' vil tenke eller hva 'lekmannen' vil feilaktig tro, og hvor mye kommer aldri ut i det offentlige rom? Jeg syntes mitt eget fagfelt har utrolig mye å bidra med på samfunnsnivå, psykologi er en brobygger på mange vis, mellom humanoira og biologi, mellom forskning og anvendelighet, mellom arv og miljø....
Psykologer som uttaler seg er like mye individer som andre mennesker. Med sine motiver og overbevisninger, sine erfaringer og sine personlighetstrekk. Jeg undres om det skremmer oss å merke at vi ikke kan uttale oss kun som psykolog, at vi alltid også er person.
Jeg har valgt å skrive en blogg som både psykolog og person. Jeg ønsker våge å mene noe eller fremlegge tanker, uten å dermed si at jeg representerer 'psykologstanden'. For jeg vet ikke hvem som gjør det. Jeg tror ikke det går ann å skille en person fra kunnskap og omvendt. Vi både tar inn og anvender kunnskap som subjektive individer, en tittel gjør oss ikke objektive. Jeg tenker kanskje jeg kan være med å avmystifisere psykolog-tittelen, og hviske ut distansen mellom utenfor og innenfor som jeg har kjent på fra begge perspektiver. En start kan kanskje være en blogg?
I studiet mitt fikk vi inngående forklart hvilket ansvar som lå ovenfor "lekmannen" ved å være psykolog. Lekmannen kunne komme til å tro på det vi sa i kraft av vår psykologrolle, vi ble anbefalt å være forsiktige på alle områder, privat og offentlig. Innføringen i etiske hensyn ved psykologrollen, fikk enkelte medstudenter til å unngå å snakke om personlige eller psykologiske tema med andre enn folk innenfor faget, for å være på den sikre siden. For min del var personlige og psykologiske tema hovedinnholdet i nesten enhver samtale med venner og familie, å skulle unnlate slike samtaletema ville være å ofre min livskvalitet for dette yrket. Et spørsmål som også meldte seg, er om det er like etisk betenkelig å redusere andre enn kolleger til "lekfolk" som ikke kan og vet bedre enn å tro blindt på oss "fagfolk", og dermed gå glipp av en storslagen og mangfoldig erfaringsverden utenom fagkretser og klienttimer.
Tyngden ved å ettersigende skulle ha peil. Med en viss dose sosiale antenner og følsomhet for roller og ansvar, vil en veie ordene sine noe. Selvfølgelig. Men jeg undrer meg noen ganger, om fagfolk med størst evne til å veie ordene sine, nyansert tenkende og etisk bevisste, har mye å formidle som ikke kommer frem. Hvor mye domineres vi av tanken om hva 'fagfeltet' vil tenke eller hva 'lekmannen' vil feilaktig tro, og hvor mye kommer aldri ut i det offentlige rom? Jeg syntes mitt eget fagfelt har utrolig mye å bidra med på samfunnsnivå, psykologi er en brobygger på mange vis, mellom humanoira og biologi, mellom forskning og anvendelighet, mellom arv og miljø....
Psykologer som uttaler seg er like mye individer som andre mennesker. Med sine motiver og overbevisninger, sine erfaringer og sine personlighetstrekk. Jeg undres om det skremmer oss å merke at vi ikke kan uttale oss kun som psykolog, at vi alltid også er person.
Jeg har valgt å skrive en blogg som både psykolog og person. Jeg ønsker våge å mene noe eller fremlegge tanker, uten å dermed si at jeg representerer 'psykologstanden'. For jeg vet ikke hvem som gjør det. Jeg tror ikke det går ann å skille en person fra kunnskap og omvendt. Vi både tar inn og anvender kunnskap som subjektive individer, en tittel gjør oss ikke objektive. Jeg tenker kanskje jeg kan være med å avmystifisere psykolog-tittelen, og hviske ut distansen mellom utenfor og innenfor som jeg har kjent på fra begge perspektiver. En start kan kanskje være en blogg?
søndag 9. desember 2012
Jeg har fått mange nok historier om forholdene i barnehagene idag (nyeste om en bekjent bestemor som fant sitt barnebarn alene ute uten andre barn eller tilsyn, gråtende, idet hun kom for å hente ham i barnehagen), og lest mange nok ord i ulike artikler (En pedagog forteller om hverdagen i barnehagen, en psykolog beretter om sin bekymring for kutt, en lærerinne stiller kritiske spørsmål i Morgenbladet, får ikke tilstrekkelig svar fra kunnskapsdepartementet, og spør på nytt uten svar), til å bli ganske redd for hvordan barnehagebarn har det mange steder. Så jeg startet en underskriftskampanje. Håper mine lesere vil signere.
Du finner kampanjen HER.
Du finner kampanjen HER.
onsdag 28. november 2012
Plakat
Jeg så en plakat på et offentlig toalett igår, som ledet til en del tanker og undring. Plakaten viste en ungdom som holdt hodet i hendene eller noe lignende. Teksten lød (gjengitt etter hukommelse): "Utsettes du for vold? Ring oss for å prate om det. Du kan også ringe om du kjenner noen som har det sånn." (Det var også en setning om rus i hjemmet, men i dette innlegget vil jeg fokusere på vold.)
En profesjonell plakat, for en hjelpetelefon som kan være til stor nytte for mange som trenger det. Og en påminnelse om at mange lever i en vanskelig hverdag. Men hva er det som ikke stemmer her?
Jeg prøvde se for meg hvem denne plakaten skulle fange opp, av alle som har det vondt hjemme grunnet vold i en eller annen form. Og det var vanskelig å danne et bilde av denne personen, den som plakaten skulle fange opp. For hvem er det som selv ville sagt "Jeg utsettes for vold hjemme"? Og hvem trenger mest av alt å ringe og sortere opplevelser? Jo, de som ikke har funnet slike ord for opplevelsen enda. For ordet "vold", kan for mange syntes som noe som tilhører en fremmed verden. Også de som lever med vold i hjemmet.
Vi kjenner svart-hvite historier om de som utfører kalkulert vold uten erkjennelse av at det var galt. Det er disse historiene vi ofte tenker på, når noen sier "vold". Vi har sett så mange bad guys på tv og film, og så mange oppblåste overskrifter som fråtser i grusomst mulige fremstillinger av kaldblodighet.
Idag, på kurs om vold og sinnemestring, snakket vi om alle de andre historiene som strømmer inn til familievernkontorene. Alle historiene som er fulle av grånyanser, ja, tilogmed fargespektre. Om mennesker som er fortvilte over hva de gjør og har gjort, om pressede livssituasjoner, om kjærlighet og drakamper, maktesløshet og fastlåsthet, følelser som topper seg, og følelser som stråler av varme og omsorg. Om hverandre. Oppå hverandre. Rundt hverandre. Mellom hverandre. Og det handler om barn som sier "Stakkars mamma, hun har det så vondt etter hun har slått meg" og ungdom som tar ansvar for å holde familier samlet i stormen. Og mye mye mer.
Mest av alt handler det om uforutsigbarheten. Voksne med åpen favn du kan søke trygghet i ene øyeblikket, og flat hånd eller ord om at man ikke skulle vært født neste øyeblikket.
Det dramatiske ordet "vold" omfatter alle nyansene. Ofte omfatter det ikke fysisk kontakt, men ord som slår like hardt, med andre typer blåmerker enn de synlige på utsiden. Men det kan ofte ta tid for de som utsettes, og de som utøver, å våge bruke ordet "vold". Et ord om hva de gjør, som er galt, og som skaper konsekvenser som redsel, utrygghet, unngåelse og indre og ytre sår. Da handler ikke ordet om bad guys og kaldblodighet lenger.
For ungdommen som leser plakaten på do i Trondheims bibliotek, eller andre steder, har kanskje ikke "vold" rukket bli et ord om hva han opplever. De voksne er ikke bad guys, og den unge føler seg ikke som det godhjertede offer i en spenningsroman. Kanskje vil han våge bruke ordet en dag, om hva som blir gjort, og hvilke konsekvenser det får. Selv om mamma og pappa også er gode, selv om han også er glad i de, selv om han også provoserer noen ganger, selv om de er i en presset situasjon økonomisk, selv om de angrer, selv om dagene går opp og ned, selv om han forstår, selv om han ikke forstår, selv om han føler seg skyldig, selv om han eier sin historie som noe eget ingen film eller avisoverskrift kan kjenne.
Så, hvordan kan en nå ut til de som trenger det, før ordet er tatt i deres munn? Det må finnes andre muligheter enn ordene på den plakaten, var vel det jeg tenkte, og ville dele her.
En profesjonell plakat, for en hjelpetelefon som kan være til stor nytte for mange som trenger det. Og en påminnelse om at mange lever i en vanskelig hverdag. Men hva er det som ikke stemmer her?
Jeg prøvde se for meg hvem denne plakaten skulle fange opp, av alle som har det vondt hjemme grunnet vold i en eller annen form. Og det var vanskelig å danne et bilde av denne personen, den som plakaten skulle fange opp. For hvem er det som selv ville sagt "Jeg utsettes for vold hjemme"? Og hvem trenger mest av alt å ringe og sortere opplevelser? Jo, de som ikke har funnet slike ord for opplevelsen enda. For ordet "vold", kan for mange syntes som noe som tilhører en fremmed verden. Også de som lever med vold i hjemmet.
Vi kjenner svart-hvite historier om de som utfører kalkulert vold uten erkjennelse av at det var galt. Det er disse historiene vi ofte tenker på, når noen sier "vold". Vi har sett så mange bad guys på tv og film, og så mange oppblåste overskrifter som fråtser i grusomst mulige fremstillinger av kaldblodighet.
Idag, på kurs om vold og sinnemestring, snakket vi om alle de andre historiene som strømmer inn til familievernkontorene. Alle historiene som er fulle av grånyanser, ja, tilogmed fargespektre. Om mennesker som er fortvilte over hva de gjør og har gjort, om pressede livssituasjoner, om kjærlighet og drakamper, maktesløshet og fastlåsthet, følelser som topper seg, og følelser som stråler av varme og omsorg. Om hverandre. Oppå hverandre. Rundt hverandre. Mellom hverandre. Og det handler om barn som sier "Stakkars mamma, hun har det så vondt etter hun har slått meg" og ungdom som tar ansvar for å holde familier samlet i stormen. Og mye mye mer.
Mest av alt handler det om uforutsigbarheten. Voksne med åpen favn du kan søke trygghet i ene øyeblikket, og flat hånd eller ord om at man ikke skulle vært født neste øyeblikket.
Det dramatiske ordet "vold" omfatter alle nyansene. Ofte omfatter det ikke fysisk kontakt, men ord som slår like hardt, med andre typer blåmerker enn de synlige på utsiden. Men det kan ofte ta tid for de som utsettes, og de som utøver, å våge bruke ordet "vold". Et ord om hva de gjør, som er galt, og som skaper konsekvenser som redsel, utrygghet, unngåelse og indre og ytre sår. Da handler ikke ordet om bad guys og kaldblodighet lenger.
For ungdommen som leser plakaten på do i Trondheims bibliotek, eller andre steder, har kanskje ikke "vold" rukket bli et ord om hva han opplever. De voksne er ikke bad guys, og den unge føler seg ikke som det godhjertede offer i en spenningsroman. Kanskje vil han våge bruke ordet en dag, om hva som blir gjort, og hvilke konsekvenser det får. Selv om mamma og pappa også er gode, selv om han også er glad i de, selv om han også provoserer noen ganger, selv om de er i en presset situasjon økonomisk, selv om de angrer, selv om dagene går opp og ned, selv om han forstår, selv om han ikke forstår, selv om han føler seg skyldig, selv om han eier sin historie som noe eget ingen film eller avisoverskrift kan kjenne.
Så, hvordan kan en nå ut til de som trenger det, før ordet er tatt i deres munn? Det må finnes andre muligheter enn ordene på den plakaten, var vel det jeg tenkte, og ville dele her.
mandag 12. november 2012
Skjemaer og åpenhet
"Det var nytt for meg, alle spørsmålene og skjemaene, og jeg syns det var spennende, tenkte kanskje det sa noe om meg, følte de tok meg på alvor som skulle undersøke alt. Jeg var vel ganske naiv den gang. Nå, når jeg blir bedt om å fylle ut samme spørsmålene for tredje og fjerde gang, blir jeg oppgitt, mister troa liksom. De virker så hjelpesløse, som må hele tiden ty til skjemaene. Jeg syns synd på de, det blir vanskelig å respektere de, og iallfall vanskelig å tro på at de kan hjelpe meg."
"Så prøvde han en psykolog igjen da. Og tror du ikke også han dro frem skjemaer han skulle fylle ut? Han skulle til å snu i døra da, altså, han var klar til å gi opp. Men vet du hva psykologen sa? "Beklager så mye, jeg er pålagt å be deg fylle ut disse skjemaene, men jeg kommer ikke til å se på de. Når du har fått de unna kan vi snakke sammen og fokusere på behandlingen." Endelig en som så ham, jeg var så letta på hans vegne da han endelig fikk hjelpen han trengte."
"Jeg var vel 15-16 år. Psykologen ba meg fylle ut et skjema, og der skulle jeg svare på om jeg hadde selvmordstanker. Jeg kjente ham jo ikke, det er jo noe jeg ikke hadde delt med noen og trengte tillit til noen for å dele det. Og jeg visste ikke hva som ville skje om jeg svarte ja. Så jeg løy, og svarte nei. Jeg hadde løyet for psykologen. Etter det ble det umulig å være åpen om tankene mine, for da måtte jeg jo avsløre at jeg hadde løyet for ham. Jeg fikk vel aldri snakket slik jeg trengte, åpnet meg og få hjelp for alt jeg slet med. Det er først nå, over ti år etter, at jeg jobber meg igjennom tingene som jeg kunne fått hjelp til da. Om jeg bare hadde fått muligheten til å åpne meg den gang i mitt tempo, istedet for det skjemaet."
Sitatene over er utdrag fra fortellinger jeg har fått i gave på min vei. Jeg har både vært pårørende til noen med psykisk lidelse, hatt flere venner og bekjente som har behøvd hjelp, og opplevd flere verdifulle menneskemøter der jeg har mottat fortellinger om erfaringer. Fra deres stemmer har jeg ikke bare fått ord, jeg har fått stemninger og fornemmelser i følelsesapparatet, av hva det vil si å være der. Der den andre er, som Kirkegaard så ofte blir sitert på. For eksempel i en stol, i en paradoksal klemme mellom lidelsen som jager gjennom kropp og tanker, og skjemaet fremfor deg, som ikke kan møte blikket, ikke bygge tillit, ikke lar deg nyansere, ikke lar deg være der du er.
Det hører til blant fortellingene at det er unntak. De som føler seg tatt ekstra på alvor av en grundig utredning og fyller skjemaer med engasjement. De er der, men i mindretall i min minnebank.
Minnebanken har noe å si. Den er ingen statistikk, den er ingen etterprøvd hypotese. Den er et erfaringsgrunnlag, som har satt seg godt nok, til å gi meg en svært bitter smak og uro i magen, ved tanken på å bli en av de. En av de som deler ut skjemaene.
En gang jeg oppsøkte legevakten i en krisesituasjon, følte jeg det nesten som et overtramp og en hån mot min tilstand og lidelse i øyeblikket, å måtte oppgi fødselsnummer og annen praktisk informasjon i skranken. Så nødvendig og logisk det enn var, i det øyeblikket ble mennesket bak skranken en mekanisk robot, og jeg en statistisk enhet hvis følelser og liv ikke har noen betydning. Jeg tenkte på de fortellingene jeg hadde fått til da, og vevde mitt lille glimt av den posisjonen sammen med deres posisjon, som ofte varer mye lenger enn et glimt.
Om jeg blir pasient i psykisk helsevern en dag, tror jeg fra erfaringen at skjemaene vil oppleves som noe fremmed og mekanisk, om intensjonene beskrives som aldri så gode. Et menneske som har forståelsesfullt blikk hadde ikke engang trengt å si noe særlig, om bare vedkommende ikke plasserte et ark foran meg med firkanter jeg skal krysse av eller tall jeg skal sirkle rundt.
Tidsskrift for Norsk Psykologforening skrev i våres om psykologer i skvisj mellom empati og system. Mange våget å skrive kritisk til utviklingen av økt kontroll, dokumentasjonskrav og lignende, og stresset det skaper som hemmer muligheten til å følge opp godt nok. Debatten utviklet seg til å handle om åpenhet, ovenfor ledelse for eksempel.
Jeg syns det er litt rart, at psykologer snakker om åpenhet uten å snakke mer om åpenhetens vilkår i denne tiden, i dette landet, i dette yrket, i disse menneskelivene. Det handler om gode ledere, som tar ansatte på alvor. Det handler om ansattes mot til å fortelle om det de reagerer på. Det handler om politikeres metoder for kvalitetssikring. Det handler om fryktkulturer på arbeidsplasser. Ja, ja, ja og ja. Men hvorfor sitter jeg med en følelse av at så mye mangler?
Hvor mange i hjelpeapparatet føler at deres praksis strider imot deres verdier og hva de anser best for pasienten/klienten? Hvor mye av dette handler om å forsømme eller ikke strekker til (som tidsskriftet fokuserer på), og hvor mye handler om å gjøre ting som går på bekostning av klient og terapiforløp? Innebærer den siste en skam for noen hjelpere? Innebærer den selvrettferdiggjøring eller endring av verdier, fordi det er for vanskelig å forholde seg til (i sosialpsykologien et fenomen kalt kognitiv dissonans)? Hvordan påvirker den indre prosessen til hver hjelpearbeider vilkårene for åpenhet og kritikk til system eller ledelse? Hvordan virker én persons åpenhet på nettverket av andre rundt personen, både kolleger og ledere, på personlig plan? Kan én persons åpenhet minne andre på at de eventuelt også går på bekostning av deres verdier? Hva vil det vekke av følelser, skam, frykter, forsvar eller kontrollbehov hos andre? Hva kan en person endre med åpenhet, versus hva han eller hun har å tape?
Hvor får du hjelp om du har det vondt og ikke er rik, om du ikke ønsker fylle ut skjemaer eller få diagnoser? Hvor smale marginer har den gode hjelp idag? Hvilket spillerom har pasient og behandler? Hvordan påvirker marginene de begge, og relasjonen mellom de? Hvordan påvirker det samfunnet, og vår oppfattelse av forekomst av diagnoser, når terapeuter er tvunget til å sette diagnose for å finansiere behandling?
Ja, det var mange spørsmål. Mitt personlige spørsmål for tiden, er hvor det er rom for fremtidige terapeuter som meg. Hvor er det mulig å hjelpe de som virkelig trenger det, om man ikke er tilhenger av skjemaene? Jeg kan forholde meg til rutiner og pålegg som jeg ikke står for, og ville nok klart å dele ut et skjema eller to, om jeg ellers opplevde et spillerom for å hjelpe. Samtidig tenker jeg en del på hva det gjør med oss som fagfolk, og hva det gjør med våre verdier, å måtte utføre ting vi ikke føler er riktig. Hva vil det gjøre med meg, å dele ut skjemaene, når jeg har historiene ovenfor i bakhodet?
Jeg tenker også på psykologen i sitat nummer to ovenfor. Jeg har hørt om flere som ligner ham, uten unntak positive eksempler fra brukerperspektiv, om psykologer som uttrykte konflikt mellom hva de selv trodde var riktig, og hva de var pålagt. De kan syntes å ligne en form for dobbeltagenter, som kanskje forfekter en annen holdning eller agenda i møte med pasienten, enn de våger ovenfor kolleger og ledelse. "Jeg er på din side, men systemet tvinger meg til dette, beklager så mye. La oss bare bli ferdig med system og begynne terapien." Jeg vet ikke hvor mange de er, 'dobbeltagentene' (om noen psykologer som leser dette kjenner seg igjen, håper dere kan beskrive litt i en anonym kommentar under!). Men jeg tenker at selv om de kanskje er mange, vil deres stemme ikke høres. For skal de snakke, kan det bli stilt spørsmål ved om de gjør jobben sin slik de skal. Da blir det opp til de som ikke har disse jobbene å uttale seg. De som faktisk ikke kjenner virkeligheten i en slik jobb. Slike som meg, som bare kan undre meg og tankedrodle, utifra fortellinger om erfaringer, kunnskap om kvalitetssikring og kartlegging, og historiene om systemer jeg ikke har noen fot innenfor.
En kan se på 'dobbeltagentene' som modige, iallfall om det de jobber utifra er en moral og etikk som ikke lar seg rokke av tidens trender. Men en kan også se de som uærlige. Sette spørsmålstegn ved det lukkede rommet de jobber innenfor, der pasienten blir en alliert, systemet en felles fiende eller et plagsomt innsekt de i fellesskap slår med fluesmekkeren. Da blir det ikke bare et spørsmål om åpenhet i forhold til å si ifra om forhold en reagerer på, inkludert de forholdene som er bestemt fra høye politiske hold. Det blir et spørsmål om at den gjennomsiktigheten vi etterstreber med kvalitetsutvikling, utraderes. Åpenheten ovenfor kolleger og muligheten til å sjekke ut med omgivelsene om terapien er på rett spor, settes i fare for den som ikke våger være ærlig av frykt for å røpe sin dobbeltrolle.
Jeg har ikke lyst til å havne i noe uærlig spill. Jeg har hørt om arbeidsplasser i offentlig psykisk helsevern der alle er 'dobbeltagenter' ovenfor leddene høyere i helsehierarkiet. Der humoren sitter løst om det siste pålegget fra uvitende helsemyndigheter, og kravene etterfølges med en inneforstått kollegial oppfatning av at de ikke stemmer overens med deres moral og verdier. Men vi får se å få unna dette systemgreine, så kan vi vie oppmerksomheten til det virkelige terapeutiske arbeidet, folkens. Der hersker åpenhet imellom kolleger, men så fort de ser ett ledd opp eller to, er det et uærlig spill de inngår i?
Min praksis ved Familievernkontoret har gitt meg mulighet til å se og være del av en virkelighetsforståelse som ligner min egen. Åpenheten når alle ledd i den grad det er mulig, da kolleger og ledelse deler virkelighetsforståelsen, og innstanser utenfor ikke deler den, men kjenner til den. Jeg vet ikke hvilken medfart mine spørsmål og mine idealer hadde fått, om jeg kun opplevde miljøer der terskelen for å dele mine undringer og reaksjoner kjentes svært høy.
For eksempel kunne jeg kommet et sted der skjemaer er en nødvendig selvfølge, det de avdekker er jo essensielt for god behandling, om noen føler ubehag handler det bare om å legge frem skjemaene på en god måte. Uten andre sammenligningsgrunnlag ville jeg kanskje være rask med å bedømme min tidligere tankegang som uopplyst og naiv. Og hvis jeg kom et sted diagnoser var pålagt, og ble del av min daglige rutine, hvor ville det blitt av alle spørsmålene som plantet seg gjennom studiet, ved hva diagnoser er og hvorvidt de er hensiktsmessige eller i verste fall skadelige?
Hvor mange ligner meg, når de går ut av studiet? Hvor mange endrer holdninger og verdier? Hvor mye av den endringen er modning og å gi slipp på naivitet og forestillinger om å redde verden, og hvor mye handler om å herdes? Eller å endre verdiene sine for å kunne leve med det en er satt til å gjøre?
Hvilket spillerom har åpenheten?
Jeg undres om innlegget både stiller spørsmålet, representerer et svar i kraft av opplevelsen av å si noe som få gjør og en medfølgende liten uro/sårbarhet. Innlegget tester kanskje ytterligere for svar, når jeg i fremtiden ser om tekster som dette kan forhindre ansettelser eller bli et tema med spørsmål om lojalitet til arbeidsplassen (er det overdrevent tenkt, tro?).
"Så prøvde han en psykolog igjen da. Og tror du ikke også han dro frem skjemaer han skulle fylle ut? Han skulle til å snu i døra da, altså, han var klar til å gi opp. Men vet du hva psykologen sa? "Beklager så mye, jeg er pålagt å be deg fylle ut disse skjemaene, men jeg kommer ikke til å se på de. Når du har fått de unna kan vi snakke sammen og fokusere på behandlingen." Endelig en som så ham, jeg var så letta på hans vegne da han endelig fikk hjelpen han trengte."
"Jeg var vel 15-16 år. Psykologen ba meg fylle ut et skjema, og der skulle jeg svare på om jeg hadde selvmordstanker. Jeg kjente ham jo ikke, det er jo noe jeg ikke hadde delt med noen og trengte tillit til noen for å dele det. Og jeg visste ikke hva som ville skje om jeg svarte ja. Så jeg løy, og svarte nei. Jeg hadde løyet for psykologen. Etter det ble det umulig å være åpen om tankene mine, for da måtte jeg jo avsløre at jeg hadde løyet for ham. Jeg fikk vel aldri snakket slik jeg trengte, åpnet meg og få hjelp for alt jeg slet med. Det er først nå, over ti år etter, at jeg jobber meg igjennom tingene som jeg kunne fått hjelp til da. Om jeg bare hadde fått muligheten til å åpne meg den gang i mitt tempo, istedet for det skjemaet."
Sitatene over er utdrag fra fortellinger jeg har fått i gave på min vei. Jeg har både vært pårørende til noen med psykisk lidelse, hatt flere venner og bekjente som har behøvd hjelp, og opplevd flere verdifulle menneskemøter der jeg har mottat fortellinger om erfaringer. Fra deres stemmer har jeg ikke bare fått ord, jeg har fått stemninger og fornemmelser i følelsesapparatet, av hva det vil si å være der. Der den andre er, som Kirkegaard så ofte blir sitert på. For eksempel i en stol, i en paradoksal klemme mellom lidelsen som jager gjennom kropp og tanker, og skjemaet fremfor deg, som ikke kan møte blikket, ikke bygge tillit, ikke lar deg nyansere, ikke lar deg være der du er.
Det hører til blant fortellingene at det er unntak. De som føler seg tatt ekstra på alvor av en grundig utredning og fyller skjemaer med engasjement. De er der, men i mindretall i min minnebank.
Minnebanken har noe å si. Den er ingen statistikk, den er ingen etterprøvd hypotese. Den er et erfaringsgrunnlag, som har satt seg godt nok, til å gi meg en svært bitter smak og uro i magen, ved tanken på å bli en av de. En av de som deler ut skjemaene.
En gang jeg oppsøkte legevakten i en krisesituasjon, følte jeg det nesten som et overtramp og en hån mot min tilstand og lidelse i øyeblikket, å måtte oppgi fødselsnummer og annen praktisk informasjon i skranken. Så nødvendig og logisk det enn var, i det øyeblikket ble mennesket bak skranken en mekanisk robot, og jeg en statistisk enhet hvis følelser og liv ikke har noen betydning. Jeg tenkte på de fortellingene jeg hadde fått til da, og vevde mitt lille glimt av den posisjonen sammen med deres posisjon, som ofte varer mye lenger enn et glimt.
Om jeg blir pasient i psykisk helsevern en dag, tror jeg fra erfaringen at skjemaene vil oppleves som noe fremmed og mekanisk, om intensjonene beskrives som aldri så gode. Et menneske som har forståelsesfullt blikk hadde ikke engang trengt å si noe særlig, om bare vedkommende ikke plasserte et ark foran meg med firkanter jeg skal krysse av eller tall jeg skal sirkle rundt.
Tidsskrift for Norsk Psykologforening skrev i våres om psykologer i skvisj mellom empati og system. Mange våget å skrive kritisk til utviklingen av økt kontroll, dokumentasjonskrav og lignende, og stresset det skaper som hemmer muligheten til å følge opp godt nok. Debatten utviklet seg til å handle om åpenhet, ovenfor ledelse for eksempel.
Jeg syns det er litt rart, at psykologer snakker om åpenhet uten å snakke mer om åpenhetens vilkår i denne tiden, i dette landet, i dette yrket, i disse menneskelivene. Det handler om gode ledere, som tar ansatte på alvor. Det handler om ansattes mot til å fortelle om det de reagerer på. Det handler om politikeres metoder for kvalitetssikring. Det handler om fryktkulturer på arbeidsplasser. Ja, ja, ja og ja. Men hvorfor sitter jeg med en følelse av at så mye mangler?
Hvor mange i hjelpeapparatet føler at deres praksis strider imot deres verdier og hva de anser best for pasienten/klienten? Hvor mye av dette handler om å forsømme eller ikke strekker til (som tidsskriftet fokuserer på), og hvor mye handler om å gjøre ting som går på bekostning av klient og terapiforløp? Innebærer den siste en skam for noen hjelpere? Innebærer den selvrettferdiggjøring eller endring av verdier, fordi det er for vanskelig å forholde seg til (i sosialpsykologien et fenomen kalt kognitiv dissonans)? Hvordan påvirker den indre prosessen til hver hjelpearbeider vilkårene for åpenhet og kritikk til system eller ledelse? Hvordan virker én persons åpenhet på nettverket av andre rundt personen, både kolleger og ledere, på personlig plan? Kan én persons åpenhet minne andre på at de eventuelt også går på bekostning av deres verdier? Hva vil det vekke av følelser, skam, frykter, forsvar eller kontrollbehov hos andre? Hva kan en person endre med åpenhet, versus hva han eller hun har å tape?
Hvor får du hjelp om du har det vondt og ikke er rik, om du ikke ønsker fylle ut skjemaer eller få diagnoser? Hvor smale marginer har den gode hjelp idag? Hvilket spillerom har pasient og behandler? Hvordan påvirker marginene de begge, og relasjonen mellom de? Hvordan påvirker det samfunnet, og vår oppfattelse av forekomst av diagnoser, når terapeuter er tvunget til å sette diagnose for å finansiere behandling?
Ja, det var mange spørsmål. Mitt personlige spørsmål for tiden, er hvor det er rom for fremtidige terapeuter som meg. Hvor er det mulig å hjelpe de som virkelig trenger det, om man ikke er tilhenger av skjemaene? Jeg kan forholde meg til rutiner og pålegg som jeg ikke står for, og ville nok klart å dele ut et skjema eller to, om jeg ellers opplevde et spillerom for å hjelpe. Samtidig tenker jeg en del på hva det gjør med oss som fagfolk, og hva det gjør med våre verdier, å måtte utføre ting vi ikke føler er riktig. Hva vil det gjøre med meg, å dele ut skjemaene, når jeg har historiene ovenfor i bakhodet?
Jeg tenker også på psykologen i sitat nummer to ovenfor. Jeg har hørt om flere som ligner ham, uten unntak positive eksempler fra brukerperspektiv, om psykologer som uttrykte konflikt mellom hva de selv trodde var riktig, og hva de var pålagt. De kan syntes å ligne en form for dobbeltagenter, som kanskje forfekter en annen holdning eller agenda i møte med pasienten, enn de våger ovenfor kolleger og ledelse. "Jeg er på din side, men systemet tvinger meg til dette, beklager så mye. La oss bare bli ferdig med system og begynne terapien." Jeg vet ikke hvor mange de er, 'dobbeltagentene' (om noen psykologer som leser dette kjenner seg igjen, håper dere kan beskrive litt i en anonym kommentar under!). Men jeg tenker at selv om de kanskje er mange, vil deres stemme ikke høres. For skal de snakke, kan det bli stilt spørsmål ved om de gjør jobben sin slik de skal. Da blir det opp til de som ikke har disse jobbene å uttale seg. De som faktisk ikke kjenner virkeligheten i en slik jobb. Slike som meg, som bare kan undre meg og tankedrodle, utifra fortellinger om erfaringer, kunnskap om kvalitetssikring og kartlegging, og historiene om systemer jeg ikke har noen fot innenfor.
En kan se på 'dobbeltagentene' som modige, iallfall om det de jobber utifra er en moral og etikk som ikke lar seg rokke av tidens trender. Men en kan også se de som uærlige. Sette spørsmålstegn ved det lukkede rommet de jobber innenfor, der pasienten blir en alliert, systemet en felles fiende eller et plagsomt innsekt de i fellesskap slår med fluesmekkeren. Da blir det ikke bare et spørsmål om åpenhet i forhold til å si ifra om forhold en reagerer på, inkludert de forholdene som er bestemt fra høye politiske hold. Det blir et spørsmål om at den gjennomsiktigheten vi etterstreber med kvalitetsutvikling, utraderes. Åpenheten ovenfor kolleger og muligheten til å sjekke ut med omgivelsene om terapien er på rett spor, settes i fare for den som ikke våger være ærlig av frykt for å røpe sin dobbeltrolle.
Jeg har ikke lyst til å havne i noe uærlig spill. Jeg har hørt om arbeidsplasser i offentlig psykisk helsevern der alle er 'dobbeltagenter' ovenfor leddene høyere i helsehierarkiet. Der humoren sitter løst om det siste pålegget fra uvitende helsemyndigheter, og kravene etterfølges med en inneforstått kollegial oppfatning av at de ikke stemmer overens med deres moral og verdier. Men vi får se å få unna dette systemgreine, så kan vi vie oppmerksomheten til det virkelige terapeutiske arbeidet, folkens. Der hersker åpenhet imellom kolleger, men så fort de ser ett ledd opp eller to, er det et uærlig spill de inngår i?
Min praksis ved Familievernkontoret har gitt meg mulighet til å se og være del av en virkelighetsforståelse som ligner min egen. Åpenheten når alle ledd i den grad det er mulig, da kolleger og ledelse deler virkelighetsforståelsen, og innstanser utenfor ikke deler den, men kjenner til den. Jeg vet ikke hvilken medfart mine spørsmål og mine idealer hadde fått, om jeg kun opplevde miljøer der terskelen for å dele mine undringer og reaksjoner kjentes svært høy.
For eksempel kunne jeg kommet et sted der skjemaer er en nødvendig selvfølge, det de avdekker er jo essensielt for god behandling, om noen føler ubehag handler det bare om å legge frem skjemaene på en god måte. Uten andre sammenligningsgrunnlag ville jeg kanskje være rask med å bedømme min tidligere tankegang som uopplyst og naiv. Og hvis jeg kom et sted diagnoser var pålagt, og ble del av min daglige rutine, hvor ville det blitt av alle spørsmålene som plantet seg gjennom studiet, ved hva diagnoser er og hvorvidt de er hensiktsmessige eller i verste fall skadelige?
Hvor mange ligner meg, når de går ut av studiet? Hvor mange endrer holdninger og verdier? Hvor mye av den endringen er modning og å gi slipp på naivitet og forestillinger om å redde verden, og hvor mye handler om å herdes? Eller å endre verdiene sine for å kunne leve med det en er satt til å gjøre?
Hvilket spillerom har åpenheten?
Jeg undres om innlegget både stiller spørsmålet, representerer et svar i kraft av opplevelsen av å si noe som få gjør og en medfølgende liten uro/sårbarhet. Innlegget tester kanskje ytterligere for svar, når jeg i fremtiden ser om tekster som dette kan forhindre ansettelser eller bli et tema med spørsmål om lojalitet til arbeidsplassen (er det overdrevent tenkt, tro?).
Abonner på:
Innlegg (Atom)