tag:blogger.com,1999:blog-78519365909814858132024-03-09T00:17:35.024-08:00Å puste usynlig luft.Et forsøk på å balansere mellom nyanser og slagkraft, følsomhet og engasjement, hensyn til andre og motstand mot tåspissdansing rundt samfunnets grøter. Og mellom individuelt, personlig uttrykk, og kunnskap og engasjement som psykolog. Balansepunkter er utfordrende. Jeg ønsker meg undrende dialog med ulike mennesker.Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.comBlogger21125tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-50938206277207225182013-09-08T07:51:00.004-07:002013-12-18T12:03:26.721-08:00En grønn stemme<span style="color: #274e13;">Jeg har aldri likt å utbasunere for omverdenen hva jeg stemmer på. Kanskje noe av det handler om å holde avgjørelsen privat, å sikre at det er en prosess og beslutning som jeg tar selvstendig og uavhengig av andre. Da jeg en gang stemte SV, hadde det litt å gjøre med at jeg faktisk var ganske usikker. Jeg stemte litt taktisk, og visste at SV kunne komme i regjering, det var mitt bidrag. Men samtidig var politikk noe litt fjernt, noe som ikke angikk meg. Jeg syns ikke valget speilet hvem jeg er eller hva jeg står for, bare et håp om litt mer solidaritet som motkraft til alt det andre fjaset. </span><br />
<span style="color: #274e13;"><br /></span>
<span style="color: #274e13;">Når jeg nå stemmer grønt, vet jeg at jeg er en av de som påvirker om de får én eller syv mandater i Stortinget. Da blir det viktig å si det høyt.</span><br />
<span style="color: #274e13;"><br /></span>
<span style="color: #274e13;">Jeg har en analog til de Grønne, og historien deres. Det er kanskje en klisjé, men også en vi til tider glemmer: <a href="http://www.hca.eu/index.php?option=com_content&task=view&id=39..&lang=no">"Keiserens nye klær"</a>. Barnet som peker på illusjonene, og bryter med den aksepterte, alvorlige, voksne kodeksen, kan først kanskje bli møtt med overbærenhet. Konsensusen er jo, at det er den mindre intelligente, som ikke ser klærne. Klærne kan symbolisere så mangt, i denne sammenheng kanskje særlig olje -og vekst-eventyret politikere har kledd seg i, eller rettere sagt troen på at det kan fortsette. </span><br />
<span style="color: #274e13;"><br /></span>
<span style="color: #274e13;">Øyeblikket fra barnet peker på klærne, til folkemengden begynner å hviske seg imellom, og begynner danne en samlet stemme, har i norsk politikk strakt seg mellom flere tiår. I 1989 og utover nittitall begynte barnet, det nyetablerte partiet, å strekke utålmodig på beina og nappe i skjørtet på nærmeste voksne og lure på hvorfor keiseren ikke har klær på. Kanskje første reaksjoner blant den voksne konsensusen var en litt dyssende overbærenhet med den lilles naivitet. På tidspunktene jeg begynte stemme grønt, var jeg kanskje som et annet barn i mengden, som snakket litt med de andre med samme tanker rundt meg, og fniste litt over hele opptrinnet som de voksne trodde så innbitt på. Men jeg opplevde, at det var liten vits i å påpeke for alle rundt hva som foregikk, og hva jeg stemte på. Jeg forfektet det smale syn, det som var litt out there, litt naivt i manges øyne, litt på siden av hva den "virkelige" politikken dreier seg om.</span><br />
<span style="color: #274e13;"><br /></span>
<span style="color: #274e13;">Jeg verner ofte i bloggen om barnas 'naivitet' og klokskap. Jeg ønsker å være et talerør for de av oss voksne som våger se deres perspektiv, og se hvor smalsynt og virkelighetsfjernt mye av vårt voksne spill og våre voksne idéer kan bli, i møte med undrende ærlige spørsmål fra barna. Nå har jeg funnet et helt parti av voksne som ønsker være det talerøret. Ikke bare for de ærlige, virkelighetsnære spørsmålene, men for fremtiden barna representerer. </span><br />
<span style="color: #274e13;">Som barna, har de Grønne våget å peke på Keiserens nye klær, som desverre er langt fra nye i politikken vår. En kvinne ved navn Hanna Marcusson har fra 2007 vært en av de voknse som løfter hodet og sier "Jeg tror barnet har rett", også når hun merket at hun brøt med konsensusen blant de voksne. Ja, slik er MDG et svært modig parti. De første gangene i denne valgkampen, hvor MDG slapp til i debatter og dialoger med etablerte partier, kunne man lett skimte blikkutvekslinger blant de som følger konsensusen, slik blikkene vekslet overbærende første gangen barnet pekte på den nakne keiseren. </span><br />
<span style="color: #274e13;"><br /></span>
<span style="color: #274e13;">Fremdeles kan vi se de samme blikkene der MDG ferdes. Men det er noe som har endret seg. De som holder den overbærende minen ved like, og smiler over den lille uskyldsrene som ikke forstår hva det dreier seg om, har ikke sett seg rundt. Som lakeiene og hoffansatte som bærer keiserens usynlige kappe med viktig mine, har de ikke rukket oppdage hviskingen som er iferd med å bli klare stemmer i massene: "Det er jo sant, det barnet sier". </span><br />
<span style="color: #274e13;"><br /></span>
<span style="color: #274e13;">Det samme barnet vil takke oss i fremtiden, for at vi lyttet, og våget være de mest voksne i forsamlingen. </span><br />
<span style="color: #274e13;"><br /></span>
<span style="color: #274e13;">De store massene har ikke begynt å rope ut om keiserens nakenhet enda, og kanskje vil det ta tiår før vi er der. Men nå skal individene til valgurnene, der ingen vil møte oss med overbærenhet for at vi ser keiserens nakenhet. Her bestemmer vi, hver for oss, om vi vil velge å tro på den lille som peker på keiseren, smile litt for oss selv over de voksnes illusjoner, og Stemme Grønt. </span><br />
<span style="color: #274e13;"><br /></span>
<span style="color: #274e13;">www.mdg.no</span><br />
<span style="color: #274e13;"><br /></span>
<span style="color: #274e13;"><br /></span>
<br />
<br />
<iframe width="560" height="315" src="//www.youtube.com/embed/48Og6hzCiZY?list=PLQ5pjSGPYbmxNrSmFj471LbftiYi9Sjx9" frameborder="0" allowfullscreen></iframe>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com32tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-16247081307030369482013-08-29T11:29:00.001-07:002013-08-30T11:37:53.305-07:00Glødelamper<span style="color: #660000;">Politiske vibrasjoner i lufta. Gjennom lufta vi puster, manifistert i min elektroniske duppeditt. Miljøet og bærekraften, de forbybare ressursene. Hvor er miljøet, og bærekraften? Inni studioet til p2, inni høretelefonene mine, inni saler med opprømte aktivister og snille raddiser, inni hodene til folk som stemmer <a href="http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1012/thread277560/#post_277560">grønt over rødt, blått og grått</a>?</span><br />
<span style="color: #660000;">Hvor inni hodene er den? I våre tanker om den større fremtid, om Lofoten og Vesterålen? I på-spissen tanker om menneskeheten som snart sørger for at jorda vil riste oss av seg, bli kvitt viruset med sko på, og leve videre?</span><br />
<span style="color: #660000;"><br />
Hva skjer når vi bringer bærekraften med inn i Livet? Ned i kroppen og kontakten med alt vi er del av? Naturen altså.</span><br />
<span style="color: #660000;"><br />
Kanskje kan bærekraften handle om mye mer enn energien til vår siste duppedings? Kraft til å bære? Kraften ved å bære? Oss selv og våre liv. Jeg møter mange i mine arbeidsdager som spør seg selv om hva de kan bære. Bære arbeidet, ansvaret for barna, husoppgavene, utfordringer i familien, parforholdet, og ikke minst seg selv. Jeg lurer på hva som er deres olje, og deres fornybare ressurs.</span><br />
<span style="color: #660000;"><br />
Bærekraft. Noen ganger bærer vi oss selv med en verdighet. En type verdensanskuelse mindre preget av frykt, en romslighet for alt som er sårbart og skakt. En mer umiddelbar tilgivelse av andre og oss selv for våre stadige dumskaper, gjennomlyst av en smilende viten om vår verdighet. Det er vel da vi har det de kaller utstråling. En fornybar energi, vi er som vandrende solpaneler og glødelamper i ett. På to bein. Kanskje ikke så mye et virus da. Hva gjør det med oss når vi ikke makter bære oss selv slik, når vår energi ikke kjennes fornybar, når kraften vår kanskje heller ikke bæres, men blekner bak lagene av usikkerhet og frykt for å ikke være gode nok?</span><br />
<span style="color: #660000;"><br />
Jeg vet ikke om vi lever opp til det store idealet om produktivitet da.</span><br />
<span style="color: #660000;"><br />
(Jeg så et Chomsky-sitat nylig, plassert i ramme på facebook av noen av disse raddisene -de 99 prosentene- om at den smarteste måten å holde mennesker lydige og passive, er å strengt begrense spektrumet for debatt, men sørge for svært livlig debatt innenfor det spektrumet.)</span><br />
<span style="color: #660000;"><br />
Det store målet om produktivitet. Pengekurver som går oppover. Bruk og kast. Et plastleketøy, en oljeutvinning, et menneskeliv, en klode. Bindeleddende mellom den bærekraften som drøftes på konferanser med lunsjbuffeter, og den nære bærekraft drøftet mellom fortvilte foreldre på mitt kontor, kan være mange. Pengenes grep om oss, og grep om de som legger vilkårene for oss, for eksempel. "La oss trekke ut det vi har av ressurs, fornybar eller ikke. Det er jo mulig, og vi tjener jo penger på det." <a href="http://www.nationen.no/2013/08/20/politikk/olje/oljerapport/ola_borten_moe/kirkens_nodhjelp/8232723/">Ola</a> og <a href="http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/--Kvinner-bruker-morsrollen-som-unnskyldning-for-a-ta-ansvaret-hjemme-7214455.html#.Uh-XChsSZng">Gerd</a> bruker samme ordene, om oljeutvinning og om utvinning av produktiviteten hos landets foreldre. Pengekurven blir grensesetter for en større debatt. Den om verdier, om hva som gjør oss godt. Hva som gir oss bærekraften.</span><br />
<span style="color: #660000;"><br />
I psykologien vet vi at pengene ikke utgjør særlig forskjell på om vi har det godt. Vi er mindre tilfredse om pengene ikke strekker til for basale behov og sosialt liv, selvsagt. Men du skal ikke lenger opp enn til en lærer-inntekt før lykke-kurven flater ut. Lotto-millionærer får et kick det første året, deretter er lykken på samme nivå. Det er gjort <a href="https://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=9&cad=rja&ved=0CG4QFjAI&url=http%3A%2F%2Fciteseerx.ist.psu.edu%2Fviewdoc%2Fdownload%3Fdoi%3D10.1.1.186.5454%26rep%3Drep1%26type%3Dpdf&ei=8OPNUaT4Gurd4QT08YHoCg&usg=AFQjCNGwOd8T6gK44VG1JBqJY7Ycmpn2hA&sig2=XKuQ91CavMz5E4_mMmqWpA">snedige studier </a>(link til forespørsel om å åpne harmløs pdf av forskningsartikkel) som viser at tanken på penger gjør oss mindre hjelpsomme og fellesskaps-orienterte, og mer egoistiske eller motivert til egen vinning.</span><br />
<span style="color: #660000;"><br />
Vi hører sjeldnere Abba og Øystein Sundes sanger om pengene som rariterer og bekymringer, og jeg savner litt de gammelmodige ordtakene om hva som ikke kan kjøpes for penger. Jeg kan lage fornøyelsespark i hagen for min to-åring med et par tusenlapper på salg. Alle tingene vi foreldre trekkes mot å kjøpe, kan synes som en desperat gjenskapning av vår egen barndoms forventning og lykke, i et samfunn der drømmen om noe kostbart har få minutters levetid. Etterpå må vi kaste all plasten.</span><br />
<span style="color: #660000;"><br />
Jeg undrer meg over hvordan våre barn opplever all denne plasten, alle disse duppedittene. I en av mine favorittromaner, "<a href="http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1918144">Momo - eller kampen om tiden</a>", beskrives det så enkelt, så barnlig og naivt, om de voksne som begynner kjøpe mer ting når de har mindre tid til barna. Om barna som flokker seg rundt tingene. Stoltheten en liten gutt utbasunerer over sin nye leke, flakker plutselig av, med en sår avsløring av hvordan en leke aldri kan erstatte tid med <a href="http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Skal-mamma-fa-kjeft-7219848.html#.Ucycp_nRim4">mor</a> og <a href="http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Ingen-gode-minner-om-pappa-7232144.html#.UcyawvnRim4">far</a>. Det kan syntes som en kollektiv trøst for denne foreldre-generasjonen, å oppfylle den materielle lykken når vi ikke klarer være tilstede, bære oss selv og barna våre med Kraft.</span><br />
<span style="color: #660000;"><br />
"Se meg, se meg!" Vi humrer kjærlig over de små som vifter med den seneste tegningen eller sine bekreftelses-lengtende hjerter på stilker. Når de voksne vifter alle veier med samme budskap i mer forkledde former, humrer ingen. Salen på foredrag med Tor Johan Ekeland humrer litt, når han påpeker at et samfunn fullt av folk som vil bli sett, etterlater få igjen til å se. Den lille trenger å bli "ferdigsett", sier han, og oppsummerer med dette noen av grunnpilarene i psykologisk kunnskap om utvikling av vår selvfølelse.</span><br />
<span style="color: #660000;">Foreldre som møter, ser og bærer dine reaksjoner og din oppmerksomhetshunger når du er barn, vil hjelpe deg å bære deg selv. Hva om den voksne er for opptatt med å bli sett selv, til å klare se? Eller for opptatt av å holde hodet over vannet, forsøke bære seg selv etter beste evne, til å se hva du trenger lære å bære? Dette er tilknytningspsykologi på sitt mest besynderlige, og mest logiske. Vår relasjonshistorie, hvorvidt vi ble sett og favnet, vil være med å forme livene våre, relasjonene våre. Vi viderefører arv som handler om langt mer enn gener. Det handler om om hvem vi får følelsen av å være i verden, og i forhold til andre. Og hvem våre barn opplever vi er når vi skal se og bære de. Og så videre. Vi kan snakke om traumatiserte folkeslag med krigshistorie, og det blir et spørsmål om langt mer enn noens krigsopplevelse. Hvem er de traumatiserte foreldrene, og deres barn, og deres barn?</span><br />
<span style="color: #660000;"><br />
Hva skjer med <a href="http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=143333&a=2">digitaliserte og distrahert</a>e og produksjonsorienterte folkeslag som oss, hvilken historie skaper vi for våre barn nå, som de viderefører? Klikk.no gir deg tips om å vie barnet fem minutter mellom barnehagehenting og middagslaging, og ha tålmodighet med at den lille klenger litt på deg som uttrykk for sin hengivenhet. Eldre generasjoner gir oss beskrivelser av den fraværende far, han man ikke kunne ha tillit til at lyttet eller hadde tid, sårheten i å aldri kjenne ham, eller aldri føle seg kjent av ham, savnet etter å bli sett. Tenk at det har blitt gjort til et så høyt ideal å gjøre mor til den samme, i samfunnsproduktivitetens navn. Hvem blir ferdigsett nå? Vi blir ikke ferdigsett på facebook, iallfall.</span><br />
<span style="color: #660000;"><br />
Hva handler det egentlig om, produksjon og forbruk av plast og andre ting? Når vi ser på mennesket, tenker jeg på? Syklusen vi deltar i; produser, konsumer, forbruk og kast, er jo ikke bærekraftig for jorda. Men er den bærekraftig for oss personlig? Der vi fyller tomhet med en ny duppedings, vil det ikke oppstå mer tomhet? Barnet som fyller fraværet av en forelder som ser ham, med en overdrevet begeistring for seneste duppeditt, ligner han ikke på mange voksne? Hva er vår fornybare ressurs? Hva er det som gjør oss bærekraftige som personer?</span><br />
<span style="color: #660000;"><br />
En skulle tro det å bli så rike som oss kunne innebære frihet til å evolvere oss. For eksempel frihet til å heve seg over tingene, fordi vi har nok. Eller frihet til å bytte ut noen av de dyreste duppedittene for litt mindre arbeidstid, litt flere skogsturer og stille stunder. Den lille friheten vi nå har til å velge en <a href="http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1012/thread282433/#post_282433">bærekraftig omdreining i politikken</a>, vil kanskje koke ned til å handle om noe annet enn bare oljen, og ivaretakelse av naturen utenfor oss. Den kan handle om ivaretakelsen av hvordan vi er natur. Og om at når vi forstår vi har nok, og er nok, er vi vandrende glødelamper som bærer seg selv, og sprer fornybar energi.</span>Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-7925887257043648152013-07-15T13:39:00.002-07:002013-07-15T13:39:59.110-07:00Varslerbrevet.Niende juli fikk jeg en mail fra Helsetjenesteaksjonen, om at de hadde gått til det drastiske steg å skrive et "varslerbrev til det norske folk", og sendt det ut til ulike aviser og media. Nå hadde bevegelsen av leger og andre helsearbeidere blitt lei av snakk om og med politikere og akademikere, nå ville de appelere til det brede folk, og ikke legge skjul på alvoret i helse-Norges situasjon.<br />
<br />
Varslerbrevet var vedlagt. Da jeg klikket meg inn og begynte lese, hadde jeg følelsen av en pre-view i et viktig øyeblikk i norsk historie, intet mindre. Dette var sterk lesing. Øyeblikket da helsearbeiderne taler til det norske folk, usensurert, direkte og opprørsk. Jeg leste brevet høyt for samboeren. Jeg var lattermildt vantro over hvordan aksjonens talspersoner, for det meste leger, legger til side all frykt og tabu, kanskje risikerer miste jobbene sine (de som ikke allerede har det, når de har protestert mot utviklingen), og et enormt press i tiden fremover. Hvilket mot.<br />
"Imorgen eller i overimorgen er forsidene fulle", tenkte jeg. Det er nå det skjer, midt i agurktid og før valg; Leger, sykepleiere, psykiatere, psykologer og andre i helsevesenet mobiliserer sammen med folket. Skandale på skandale fremrulles, om hvordan ståa egentlig er, hvordan vi lures til å tro noe annet.<br />
<br />
Det har skjedd mye denne uka, ifølge Helsetjenesteaksjonen selv, som kanskje har mistet den naiviteten jeg tydeligvis satt med. <a href="http://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/nnfa56071213/12-07-2013">Dagsnytt atten</a>, <a href="http://www.aftenbladet.no/nyheter/politikk/Roper-varsku-om-norsk-helsevesen-3212738.html#.UeRY-kHRim6">Stavanger Aftenblad</a>, <a href="http://helsetjenesteaksjonen.no/wp-content/uploads/2013/07/Finne_Nordlys_090713.pdf">Adresseavisa</a> og noen andre. Sterk støtte fra <a href="http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Helse-er-ikke-et-industriprodukt-7254082.html#.UeRZdEHRim4">Espen Esther Pirelli Benestad</a>, <a href="http://helsetjenesteaksjonen.no/wp-content/uploads/2013/07/Helsealarm_Vart_Land_100713.pdf">Per Fuggeli</a> og <a href="http://helsetjenesteaksjonen.no/wp-content/uploads/2013/07/Finne_Nordlys_090713.pdf">Kystpartiet </a>(!).<br />
<br />
Men hva jeg sitter igjen med, er følgende tragiske tanke: En politikers stabbur fikk mer medieoppmerksomhet, enn legers brutale avdekking av et Helse-Norge i fritt fall. Istedet dyrkes agurknyhetene. Jeg skjønner ikke hva som ligger bak vurderingen. Kanskje alvorlige og skandaløse tema ikke selger i ferien, om ikke det involverer drap eller forsvinninger. Kanskje det er for tungt stoff, leger og byråkrati, nei, badetemperaturer er det viktigste å lese om når vi er i feriemodus.<br />
Eller kanskje det er for skremmende stoff? Er media redd for å ta tak i noe som er så omfattende? Å lage brennhete reportasjer om det ene og andre overtrampet i helsevesenet er overkommelig, men å ta opp kritikk av et helt helsesystem som begår overtramp hver dag, er for mye? Jeg forstår ikke helt...<br />
<br />
Men jeg deler uansett Varslerbrevet <a href="http://helsetjenesteaksjonen.no/wp-content/uploads/2013/07/Varslerbrev-til-det-norske-folk_HTA_09.07.2013.pdf">HER</a>.<br />
<br />
Linkene i innlegget er hentet fra <a href="http://helsetjenesteaksjonen.no/">Helsetjenesteaksjonens nettsider</a>.<br />
Vis din støtte, bli med på <a href="https://www.facebook.com/pages/Helsetjenesteaksjonen/133773140138691?fref=ts">Helsetjenesteaksjonens Facebook-side</a>.<br />
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-65553856021390841392013-06-30T12:51:00.000-07:002013-06-30T13:39:12.065-07:00Nesten en uttalelseJeg er oppslukt av det personlige, det nære, alle lagene i individene og i samfunnet. Det er ålreit å være psykolog. Et privelegium å få brukt engasjementet for mennesket, et privelegium å få besøke menneskene innenfor det ytre, bleke rom. Å ha en rolle, et mandat, en plassering i samfunn som gjør noe mulig å forandre. Å bli hørt, i kraft av en utdannelse og en tittel. Eller?<br />
<div>
Jeg opplever det tidvis ubehagelig å sitte med tanker og formuleringer jeg skulle brakt ut i det offentlige rom. Jeg ønsker være en røst "der ute", jeg skulle gjerne pustet luft inn i samfunnsdialoger, snu rundt på stener, spredd undring og brukt kunnskapen min på finurlige måter. Kanskje også radikale måter, for jeg er en slik person som lenge før jeg ble psykolog likte stille spørsmål ved alt vi tar for gitt. Som for eksempel hvorfor vi har penger, og hvorfor vi lar de styre livene våre og oppløse fellesskapet vi som menneskehet har vokst opp med. Men hva er det denne tittelen gjør med meg?</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg føler meg ikke som del av noen frykt-kultur, jeg jobber et sted med formidabel takhøyde for kritiske tanker og undring, jeg omgåes mennesker jeg kan snakke fritt med. Likevel, når jeg skal ta steget ut i det offentlige rom, for eksempel tenker på å skrive en kronikk, får jeg fornemmelden av en litt diffus frykt-kultur 'der ute'. Jeg vet ikke hvilke sanksjoner som følger av å utfordre samfunnsdebatten som psykolog.<br />
<br />
Jeg får opplevelsen av at vår "ekspertrolle" er en hemsko for oss, noe som hindrer psykologer i å delta. Særlig fordi vi er så altfor bevisst at en leser legger mye i ord som kommer fra oss. Og fordi vi ønsker ivareta nyansene, ikke tråkke noen på tærne, vi vet jo litt om hvordan vi fungerer, vi mennesker. Om hva som kan misforståes, hva som kan trekkes for langt i en offentlighet som dyrker ekstremer og svart-hvite kontraster. </div>
<div>
Jeg kjenner noen ganger jeg blir sint og provosert over politiske oppfatninger, systemer eller gjeldende normer i samfunnet, som jeg ikke tror gagner menneskene, som jeg tror gjør livene våre mindre gode å leve. Jeg ble sint på disse tingene før jeg ble psykolog også, men nå når jeg har begynt min yrkesferd, begynt å besøke folk på daglig basis, i lagene under samfunnets ytre.. ja, da tar jeg på et vis med meg alle disse menneskene jeg møter og deres følelser... i opplevelsen av at ting ikke stemmer i dette samfunnet. Jeg undrer meg om mine kolleger også går med klientenes røster med seg, sammensmeltet til en fornemmelse av hva som ligger under overflaten, hva som egentlig betyr noe. Det er vel naturlig at psykologer gjør dette, men hvorfor deltar vi da ikke mer? </div>
<div>
<br /></div>
<div>
På 100 års dagen for kvinners stemmerett satt jeg på bussen og hørte på radioen, en sånn typisk debatt om likestillingen var kommet langt nok og hva ulike partier vil gjøre med saken. En merkelig blanding av lattermildhet og provoserte følelser kom over meg, kanskje du som leser vet hva jeg snakker om? Når <i>hvordan</i> folk snakker om ting kjennes som en evig runddans i en bitteliten del av virkeligheten, som gjøres til den store virkeligheten. Som når politikere diskuterer oljeboring imorgen eller i overimorgen, mens stadig flere lurer på om planeten snart vil kvitte seg med dette rare viruset kalt menneskehet. Og apropos diffus fryktkultur, jeg undrer meg over at jeg nærmest aldri ser psykologer bruke humoristiske virkemidler, som for eksempen å skyte inn illustrerende poenger fra tidvis vulgære komikere.<br />
<iframe allowfullscreen="" frameborder="0" height="174" src="http://www.youtube.com/embed/OIdgAVSiOd0" width="310"></iframe>
<br />
<div>
<br />
Jeg satt altså på bussen, lattermild og faktisk litt dirrende av sinte følelser. Ikke bare over at jeg opplever slike debatter som veldig marginale, men av faktumet at jeg ikke vet om det er rom for å påpeke det. I det offentlige rom, vel og merke. Jeg oppfatter det private og mellommenneskelige rom så fantastisk mye mer åpent, enten det er fagfolk eller klienter som våger snu samfunnsidéer på hodet.<br />
<br />
Personlig oppfatter jeg jo at dagens politiske idéer om likestilling representerer noen av de mest kvinneundertrykkende kreftene i dagens samfunn. Personlig. Min mening. Jeg er psykolog, og jeg mener noe.</div>
<div>
<br />
Jeg fikk jo lyst til å skrive, da jeg kjente det dirre innvendig: Et konglomerat av tanker og setninger og formuleringer. Om psykologisk kunnskap om tilknytning og kjønnsforskjeller. Vern om min morsfølelse, og retten til at jeg og andre skal få ha den og bruke den. Medfølelse med vår tids barn og deres plassering midt i smørja av politiske og populistiske trender. Om foreldre klemt fast under en haug med forventninger til foreldrerollen og til barna deres og til karriereoppfyllelse og samfunnsproduksjonsidealer og barnehagenormer, væpnet med lite annet enn en oppgitt sliten kommentar om "tidsklemma" (et catchy klisjé-moteord i fordekkelsen av hva det gjør med mennesker å kjenne livskraften klemt ut av de?). Om erfaring med disse foreldrene der jeg jobber, og mine (igjen, personlige) tanker om hvilke enorme emosjonelle, psykiske og faktisk økonomiske omkostninger samfunnets undertrykkelse av foreldreskapet bringer med seg. I likestillingens navn.</div>
<div>
<br />
Når jeg tenker slike tanker, som psykolog, er de selvsagt sammenflettet med min psykologiske kunnskap og den faglige erfaringen jeg har sålangt. Og jeg tviler ikke på at mange av mine kolleger sitter med lignende frustrasjoner.<br />
Men så er det sikkert også de som ikke gjør det. Kanskje de bruker kunnskapen på en helt annen måte enn meg, og fortolker samfunnsstrukturene helt annerledes. De ville skrevet noe annet. Noen er kanskje også fornøyd med slik samfunnet er lagt opp, de ser kanskje ikke det samme som meg i terapirommet, eller de fokuserer lite på samfunnet som bakteppe for den individuelle lidelse. Noen tenker kanskje "slik er samfunnet, og vi er her for å hjelpe individet som kommer med sine problemer, vi bør ikke blande oss i strukturene som skaper individets livsbetingelser." Ja, her er det et bredt spekter innenfor psykologien. Fra de som nesten bare tenker kontekst, samfunn og system som påvirkere til individets vonde opplevelser, til de som ikke forholder seg spesielt til individets kontekst og bakteppe, men mest hvordan h*n tar det.<br />
<br />
Provokasjonen, dirringen og konglomeratet av tanker og argumenter på stemmeretts-dagen, ledet ikke til noen tekst. Noe av det skyldes at det blir så mye tanker i en slik tilstand, at bare å få formulert alt er en øvelse som unektelig gjør at en bringer konsentrasjonen på banen, og dirringen roer seg. Også er det denne følelsen av å bare være fanget i en frustrasjon over verden og samfunnet. Hvordan er dette å bevege? Eller berøre? Eller finne spirer til noe som kan vokse? Dirring og provokasjon varer svært kort hos meg. Deretter avløses det av usikkerhet. Det har vel noe med kontrasten mellom å i et øyeblikk male verden med bryske svarte penselsstrøk, til plutselig å havne tilbake i landskapet av nyanser og farger. Hvordan formulere dette vakre landskapet, og kanskje utforske det sammen med andre, kanskje sammen med en leser?<br />
<br />
Jeg gikk en tur i skogen samme kveld, og nærmest sørget for å gå meg vill. Slik at jeg var nødt til å orientere meg utenfor tankene, etter neste tegn på en sti eller retning. Å komme forbi frykten for å havne et sted man ikke vil, til tillit til at jeg til enhver tid er der jeg skal være. Nå.<br />
<br />
Når jeg tenker på psykologer som nødvendige deltakere i en samfunnsdialog, er det jo nettopp fordi jeg tror vi kan representere noe annet enn bryske svarte penselsstrøk. Jeg tror vi, med å ikke delta, gir mer plass til alt som er malt med den penselen. Jeg tror vi kan invitere andre til debatter og dialoger i mer vill og vakker skog, invitere til å orientere oss i landskapet i fellesskap. Ja, jeg tror vi har et ansvar. Men vi vegrer oss.<br />
<br />
Nylig ble jeg litt satt ut, da en dialog mellom meg og kolleger i et semilukket forum ble raskt avbrutt og lagt død av en kommentar. Ingen sa noe mer etter den kommentaren, heller ikke jeg. Vi hadde snakket om barnevern, hvordan forholde oss til ulike historier vi møter, hvordan våre opplevelser av enkelttilfeller kan prege oss videre, hvordan vi bedømmer grensene for å melde bekymring og hvilket ansvar vi føler idet vi melder bekymring. Kommentaren som la dialogen død, handlet om at noen utenifra kunne sett at noen hadde negative erfaringer (som ikke var utdypet, og unntak fra en generell positiv holdning), og understrekte med god formulering og kontant tone at vi som psykologer må ta ansvar for å ikke bli del av den negative debatten som verserer. Jeg lurer på hvilket ansvar vi tar, med å overlate alt kritisk blikk på barnevern i offentligheten, til ekstreme aktører som med sine svarte penselsstrøk gjør folk redde og svekker tilliten. Om det er grunnlag for et nyansert kritisk blikk, og noen psykologer har innspill å komme med om hva som kan forbedres, er det kanskje like uetisk å ikke delta og påvirke, som å risikere at våre spørsmål eller idéer vil bli brukt av noen? Hva hadde egentlig styrket tilliten til barnevernet? Å kun få presentert kontrastene med hver sine argumenter, eller en offentlig nyansert ordutveksling om hvordan barnevernet av og til kan trå feil som resten av oss, og hva som skal til for å gjøre arbeidet deres enda bedre?<br />
<br /></div>
<div>
Det er noe med det å være provosert. Og sint. For min del iallfall, kanskje særlig siden jeg er lite vant til å være sint, og siden jeg er psykolog. Å male verden med en stor pensel med svarte bryske strøk. Og er det noe som skaker ens psykolog-identitet, så er det å miste nyansert perspektiv. Vi er viden kjent for å alltid måtte gestikulere med to hender: "På den ene siden, og på den andre siden". Det blir mange forbehold, i en verden full av nyanser. Så mange forbehold, at det kanskje er på den sikre siden å ikke uttale seg? </div>
<div>
På stemmeretts-dagen opplevde jeg, at så fort sinnet vek litt og dirringen stoppet, var det mest usikkerhet igjen. Og kanskje en slags resignasjon. Jeg tenkte på alle opplevelsene jeg har, av hvor betent likestilling er som tema, når en setter det opp mot likeverd og kjønnsforskjeller, eller utfordrer (mannlige) sammfunns-idealer om makt og produksjon. Så betent, at jeg vet også fagpersoner med langt mer kunnskap og belegg enn meg, ikke våger seg ut der. Jeg tror redsler for å miste posisjon, anseelse, kanskje jobben og kanskje vettet i møte med politisk fundert motstand er reelle trusler mot ytringsfriheten i landet vårt. Og i akkurat dette tilfellet, en trussel mot de som våger sette barna hakket høyere enn de siste politiske idéer om hva som er likestilling og riktige samfunnsidealer.<br />
<br />
Men mer sier jeg ikke i denne omgang. Jeg er jo psykolog. Og dette var jo nesten en uttalelse i det offentlige rom.<br />
<br /></div>
<div>
</div>
</div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-89434753023792821382013-03-27T14:52:00.002-07:002013-03-27T15:04:24.616-07:00Den andre pleieren<i><span style="color: #b45f06;">Det var noe ekstremt med ansiktet hennes. Underbitt med noen få tenner, stirrende og litt skjelende øyne, furene i huden... Når hendene strakk seg brått etter meg med klar intensjon om å gripe, klore, gjøre meg vondt, virket uttrykket hennes nærmest forrykt. Jeg tenkte at hun hadde mistet det hun en gang hadde av menneskelighet. Nå var det bare frykt, beredskap, sinne og angrep igjen.</span></i><br />
<span style="color: #b45f06;"><br /></span>
<span style="color: #b45f06;">18 år. Min første stellesituasjon på min første opplæringsvakt på sykehjem. Pleieren jeg fulgte, hadde advart meg på forhånd: Dette er en dame som stritter imot, det er vanskelig å stelle henne, vi må desverre regne med at dobesøk, vask og påkledning vil bli en kamp. Siden hun uansett ikke samarbeider er det best for alle tre at vi kommer oss igjennom dette raskest mulig, får det overstått. Gåstol vil både ta lang tid og være stor risiko for fall når hun stopper og stritter imot. Derfor må vi bruke stå-heisen. Et bredt belte bak ryggen, to belter rundt hver legg og håndtak å holde i, så løftes kroppen med elektrisk hjelp til stående stilling og trilles på badet.</span><br />
<span style="color: #b45f06;"><br /></span>
<i><span style="color: #b45f06;">Mellom oss og kvinnen var det tykke lag i luften, en ullen konsistens av avstand og frykt. Volumnivået og klarheten i stemmene våre når vi ga beskjeder liksom spratt tilbake på meg, hørtes fjerne ut i mine egne ører. Noe som bare ble sagt uten noen mål eller tro på at det ble oppfattet. Jeg så frykten hennes, tenkte inni meg at nå var vi fiendene hennes, nå så hun ikke hjelp, hun så fare. For meg var hun en trussel. Jeg hadde ikke møtt et slikt blikk før, hadde aldri følt meg slik i en annens øyne. </span></i><br />
<span style="color: #b45f06;"><br /></span>
<span style="color: #b45f06;">En uke senere gikk jeg inn i samme rommet, med en annen pleier, og opplevde en totalt annerledes virkelighet. Denne pleieren syntes heisen bare skremte unødig. Hun snakket om tryggheten som var så viktig for damen vår, og når hun gikk bort til sengen var det nettopp trygghet og vennlighet hun utstrålte. Stellet gikk knirkefritt. Kvinnen fikk støtte av oss og gåstol, smilte, fulgte instruksjoner, alt i et rolig tempo med klar veiledning. Den gode tiden vi tok oss resulterte i masse tid bespart på å ikke kjempe. Og en kvinne som entret dagen med tillit og ro.</span><br />
<span style="color: #b45f06;"><br /></span>
<i><span style="color: #b45f06;">Uten ord, kanskje uten en klar tanke. Medmennesket taler på andre vis til hjertet. Furene i huden blir vitner om alle historiene. Smilet rommer ekkoet av alle smil, all takknemlighet for alt som var godt. Og nå er dette godt. Å bli møtt, der en er. Møte ro i kaos, kjenne tilliten vinne over forvirringen. "Jeg blir tatt imot. Nå kan jeg entre verden som et verdig menneske".</span></i><br />
<span style="color: #b45f06;"><br /></span>
<span style="color: #b45f06;">Hva skjedde her? Kvinnen var to forskjellige personer, i to ulike relasjoner til to pleiere. Hun våknet på et fremmed sted, uten tanke og hukommelse til å gi mening til hva hun sanset. Med én pleiers tilnærming ble forvirringen forsterket til beredskap og ekstremen av innstinktene vi alle har når vi føler oss truet. Den andre fikk frem smilet og samarbeidet.</span><br />
<span style="color: #b45f06;">Hvem var jeg, i de to situasjonene? I den første erfaringen havnet jeg i et slags beredskap selv, og når vi er i slike tilstander, viker ofte evnen til empati og perspektiv. Jeg følte meg som et offer, jeg følte at hun var den "slemme" og jeg var den "snille". Jeg var sint på henne for at hun ikke forstod at vi ønsket henne godt. Jovisst kunne jeg samtidig snakke om hennes redsel og forvirring, men som en tanke, en fornuft, ikke en empatisk forståelse. I andre situasjonen kunne jeg kjenne igjen det å være menneske, på tvers av alderdom og situasjon. Jeg så tilbake på meg selv, den første pleieren og heisen, slik alt så ut fra hennes blikk, og det var med ett hun som var offeret, vi som var maktpersonene.</span><br />
<span style="color: #b45f06;"><br /></span>
<span style="color: #b45f06;">Nå er jeg på nye måter en person med makt. Det er det vi er. Jeg snakker både om psykologer og andre hjelpere med mulighet til å påvirke sårbare menneskeliv med vår kunnskap, posisjon og anseelse, som sterk berettiger valgene vi tar. Ordet makt kan kjennes ekstremt. Kanskje det er derfor jeg ser det brukt for lite, etter min mening. Heldigvis har jeg gjennom studiet hørt det flere ganger, at vi har makt, at vi trenger være bevisst makten vår. Men reflekterer vi som er i hjelpe -eller myndighetsroller nok over hva vår posisjon gjør med folk? Og hvilket utgangpunkt det gir for tolkninger av hverandre?</span><br />
<span style="color: #b45f06;"><br /></span>
<span style="color: #b45f06;">Vi trenger ikke være demente og våkne opp på fremmede steder, for å få våre beredskaps-innstinkter igang i møte med hjelpere. For noen av oss er det nok å føle seg observert av noen som ettersigelig har peil på menneskers psyke. For mange av oss vil det å stå ovenfor noen som har makt til å frata oss grunnleggende levekår, utgjøre en trussel og påvirke oppførselen vår. Mange av oss vil kjenne oss klamme og mindre naturlig oss selv, når vi møter noen som skal vurdere våre egenskaper og problemer, klassifisere de eller ta avgjørelser av betydning for om vi får (god) hjelp. De av oss som er foreldre, vil også kjenne instinktive reaksjoner i møte med innstanser med makt til å påvirke livet til barna våre, eller påvirke vårt forhold og samvær med de.</span><br />
<span style="color: #b45f06;"><br /></span>
<span style="color: #b45f06;">Klart det.</span><br />
<span style="color: #b45f06;"><br /></span>
<span style="color: #b45f06;">Men er det så klart? Jeg har selv opplevd å forstå først i etterkant av en time, at den andre var i beredskap. Da har han eller hun vist sider som ikke er der til vanlig. Da blir målet å bygge opp den tilliten, det rommet, som skal til for å se personen. Jeg vil være den andre pleieren.</span><br />
<span style="color: #b45f06;"><br /></span>
<span style="color: #b45f06;">Jeg skulle ønske alle hjelpere var den andre pleieren. Men det er vi ikke, og kanskje er vi både den ene og den andre pleieren i ulike situasjoner. Mye fordi vi er mennesker, vi kommer ikke unna at personer i frykt/sinne/forsvar trigger noe i oss også. Vi kommer ikke unna at ingen av oss bare navigerer ut ifra kunnskap (som heller ikke bør være et ideal etter min mening), men utifra våre egne historier, forventninger, fordommer, redsler og håp.</span><br />
<span style="color: #b45f06;"><br /></span>
<span style="color: #b45f06;">Jeg syntes psykologer for ofte omtales som <i>kun</i> profesjonelle fagfolk. Klienter, media, politikere og mange andre kan betrakte oss som eksperter som driver med objektive tolkninger og universelle oppskrifter. Det er kanskje enklere å forholde seg til, enn en profesjon full av usikkerhet, ulike innfallsvinkler og nyanser, der alle terapier er forskjellige, også når vi bruker annerkjente metoder som rettesnor. </span><br />
<span style="color: #b45f06;">(Jeg var på et seminar nylig der de meget erfarne foreleserne fortalte om den stadige forespørselen etter "verktøy", og undret seg over hvordan det å fornye seg selv og sine relasjoner blir et spørsmål om verktøy. Jeg ble litt lettet da, over at noen innrømmer at forespørselen om verktøy ikke passer med kjernen av hva terapi dreier seg om. For det er ikke lett, i møte med slike forventninger, å ikke gripe etter mulige verktøy for symptomlette heller enn å bruke et større spekter av kunnskap, erfaring og menneskelighet for å nå et lag eller flere innenfor symptomlette-laget.)</span><br />
<span style="color: #b45f06;">Pleier nummer to hadde faglighet og det praktiske på stell. Men det var gjennom menneskeligheten hennes hun skapte tranformasjonen.</span><br />
<span style="color: #b45f06;"><br /></span>
<span style="color: #b45f06;">En stor del av psykologers læren om terapi, omhandler hvordan vi kan være bevisst hva som skjer mellom oss og den/de som søker vår hjelp. Vi har også mye kunnskap om sosialpsykologiske fenomener som vi alle inngår i, for eksempel at inntrykk kan bli selvoppfyllende profetier eller hvordan våre verdier påvirkes av grupper eller autoriteter og så videre. Et sosialpsykologisk fenomen som har vekket særlig oppsikt, er hvordan vi ser hva situasjon har å si for egen adferd, men undervurderer situasjon når vi vurderer andres adferd. Vi tror hvordan andre oppfører seg handler mer om hvem de er som personer, enn situasjon og kontekst. Selv når konteksten er spesiell. </span><br />
<span style="color: #b45f06;"><br /></span>
<span style="color: #b45f06;">Tenk på hvordan vi mennesker påvirkes av hva vi tror andre tenker om oss, og hvordan dette igjen påvirker andres inntrykk av oss. I et klassisk studie ble forsøkspersoner sminket slik at de fikk et svært realistisk arr i ansiktet. Etter de fikk se arret i speilet, gjorde sminkøren en final touch for at sminken skulle holde seg. I realiteten ble arrsminken fjernet. Forsøkspersonene skulle inngå i en samtale med en ny person (jeg lurer på om det var et slags jobbintervju eller lignende), interaksjonen ble filmet. Forsøkspersoner som feilaktig tror de har et arr i ansiktet, blir oppfattet mer negativt enn de som ikke tror det, av den andre personen.</span><br />
<span style="color: #b45f06;">Det er mye 'arret' kan symbolisere. For eksempel en diagnose eller tilstand som noen har fortalt en at en har. Uavhengig av om en kjenner seg igjen i det, om sminken kom på i en situasjon og av i en annen; i møte med noen du tror vil se arrsminken, har du et spesielt utgangspunkt for kommunikasjonen. </span><br />
<span style="color: #b45f06;"><br /></span>
<span style="color: #b45f06;">Disse mekanismene påvirker oss alle i alle relasjoner, tenker jeg. Våre forventninger eller frykter om hva den andre vil se, påvirker hva den ser. Våre inntrykk av hverandre er ikke 'objektive', vi er alltid individer som erfarer. Vi er alltid fortolkende av virkeligheten. Slik lever vi mennesker i stadige runddanser av speil for hverandres historier og goddag-mann-økseskaft dialoger og samtidig på forunderlig vis når vi igjennom til hverandre i det små og store. Like mye som vi stanger i hverandres frykter og forventninger, beveger vi hverandre. </span><br />
<span style="color: #b45f06;"><br /></span>
<span style="color: #b45f06;">Den andre pleieren beveget og lot seg bevege. Jeg tenker at makten hjelperne har, gjør også våre menneskelige reaksjoner og fortolkninger til maktmidler det aldri skulle vært. Negative forventninger, skapt eller forsterket av risiko-vurdering som et viktig mandat, vil bringe frem mer negativt. Følelsen av å bli observert av noen med makt til å forandre noe viktig, vil gjøre noe med de fleste. Å bli vurdert av noen med makt over ens liv videre kan i seg selv vekke beredskapen - fight, flight, freeze posisjon. Hvem er det da vi møter? Hvem er det da vi observerer eller forsøke hjelpe? Og hva gjør møtet med oss, hvordan blir vi selv i beredskap, evner vi å undre oss over hvilken arrsminke den andre tror den har i ansiktet, hvor svikter vi i å se kontekst og perspektiv? Den andre der den er. Jeg ville dele en historie fra mitt liv. Om den andre pleieren. </span><br />
<br />
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com19tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-64491031684920702552013-03-16T10:01:00.001-07:002013-03-17T09:28:39.106-07:00Ikke en gud.<span style="color: #990000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i>Jeg har noenogtjue innlegg i magen min, og for få anledninger til å skrive. Det er mye som beveger meg, av hva jeg opplever på jobb, i privatliv og i samfunnet. Jeg har noen røde tråder i mitt verdisystem, som begynner å gløde kraftig til tider, når spørsmålene om hvor vi er på vei blir for mange. </i></span><br />
<span style="color: #990000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #990000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i>En rød tråd ble fint eksemplifisert av en venninne av meg. Hennes eldste sønn nærmer seg ungdomstiden, med alt det innebærer. Nå vil han havne i situasjoner der han tar valg utenom foreldrenes kontroll, dratt i ulike retninger av lyster og sosial påvirkning. Min venninne forteller meg at hun fra barna er små holder frem én hovedverdi, som en navigasjon i livet. Nå er den en del av deres verdisystem, kanskje så mye en del av de selv at de vil holde frem dette også når foreldrenes øyne ikke er på de. Så, hva er verdien? Kjærlighet. Kjærlighet er noe å navigere seg etter. "Er dette noe du gjør ut fra kjærlighet?" eller "Er det kjærlighet i det du ser nå?" eller "Er det kjærlighet som motiverer den du vil følge?" Tenk om vi voksne kunne levd med en slik ledestjerne, og navigert oss etter den etter beste evne. Tenk om avgjørelser av betydning for menneskers liv ble tatt først og fremst med denne ledetråden. </i></span><br />
<span style="color: #990000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #990000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i>Jeg skulle ønske kjærlighet ikke var et utvannet ord. Og jeg skulle ønske det snek seg mer inn i psykologien, filosofien og politikken. </i></span><br />
<span style="color: #990000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #990000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i>Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ikke syntes kjærlighet, glede og mening er grunnstener i et godt liv, når de først tenker i de store linjene. Selv om ordene er klisjéer. Vi har ikke så mange nye ord for det universelle. </i></span><br />
<span style="color: #990000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #990000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i>I årene jeg jobbet som ekstravakt på sykehjem, fikk jeg mange innblikk i de lange livsløpene, og de store verdiene. Når noen nærmer seg slutten på livet, vil deres aksept av situasjonen være veldig forskjellig utifra om de har levd mye det livet de ønsker eller ser tilbake med bitterhet eller følelse av å ha valgt feil. <a href="http://psychology.about.com/library/bl_psychosocial_summary.htm">Eriksons teori om ulike stadier i livet</a> oppsummerte denne tiden i ytterpunktene integritet versus fortvilelse. Jeg så hele skalaen på sykehjemmet. Hva kjennetegnet de jeg vil kalle mer integrerte? De så tilbake med blikk for de store verdiene. De visste de hadde elsket, de visste de hadde vært glade, de følte en mening med det livet de hadde levd. Prioriteringene deres hadde mye fulgt den ledestjernen min venninnes sønn forhåpentligvis vil følge. Hva stod som store epoker, sterke minner? Foruten barndom og ungdom, den tiden vi selv bygger vår identitet og starter livet, var det selvfølgelig tida med barna som stod høyt. Demente pasienter var av og til tilbake i en av disse tidene, enten de ble som barn selv, så seg rundt etter venner og søsken, eller så etter "de små" som de måtte passe på. Jeg husker en mannlig pasient som veldig ofte snakket om sine stunder med barna sine. Han hadde vært radikal pappa for sin tid, som lot kona få noe tid for seg selv en gang i uka eller to, mens han tok de med ut. I hans tilbakeblikk syntes dette å være de mest verdifulle opplevelsene i livet hans. Et av hans største kjærlighetsrom. </i></span><br />
<span style="color: #990000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #990000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i>Jeg kan ikke se at kjærligheten er det som driver produktivitets-samfunnet vårt. Jeg syns også det er vanskelig å se kjærligheten i velferdssystemet, selv om jeg ønsker å tro det var kjærlighet og mening som drev de som bygde det opp. De som snakker opp for de større verdiene i livet, blir ofte møtt med svar som kan syntes fra en annen verden enn kjærlighetens. Produksjonskrav, effektivitet, ytelse til samfunnsøkonomien, risikovurderinger... ord som har hatt kortere levetid, og vokst seg skikkelig store det siste tiåret. </i></span><br />
<span style="color: #990000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #990000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i>Jeg tror ikke vi i fremtiden vil sitte på terskelen til døden og regne på om vi var produktive nok, effektive nok, eller forsiktige nok i livene våre. Vi vil, som alle før oss, undre oss over hva som var meningsfyllt. Om valgene våre skapte noe vakkert. Om vi fulgte hjertet når det var som viktigst. Vi vil se tilbake på barndommene og ungdomstiden, identiteten vi bygget opp. De av oss som har vært foreldre, vil se på starten av livene til barna våre, de som har blitt 50-60 år. Hvor mye fikk vi ta del i den magien som er starten på et menneskeliv? Vi vil prise hver stund vi hadde med de. Hvor mange av oss vil kjenne på all tiden vi ikke fikk, eller klarte velge? Hvor mange av oss vil kjenne på fortvilelsen over tapt mening og glede i et liv - som plutselig snart er over?</i></span><br />
<span style="color: #990000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #990000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><i>Det krever mot å trosse pengespråket i dag. Mange kjemper for kjærligheten og at mennesker skal ha det bra, enten det er familievernkontor som ber om å få hjelpe familier og barn før de får det for vondt, <a href="http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Var-tids-kvinnekamp-7135029.html#.UUXu0hzviSo">mødre og fedre som ber om litt mer tid </a>med småbarna, jordklode-beskyttere som bremser for oljegrådigheten eller <a href="http://tidsskriftet.no/article/2983935">leger som samles om pasientenes verdi </a>som mennesker over tall. Det er mennesker som zoomer ut, ser på hva vi holder på med i et fugleperspektiv, fra verdensrommet og fra den indre kloke mannen/kvinnen som vet hva som er meningsfyllt. Jeg blir så glad hver gang noen våger å snakke fra kjærlighet til mennesker. Der er fremtidens håp. Der er glimtene av verdenen jeg ønsker for min sønn og hans barn. Jo sterkere følelse av hva som er meningsfyllt, hva jeg ønsker se tilbake på når jeg blir gammel, og hva jeg ønsker for min sønn og mine etterkommere.. jo mindre makt får pengene. De skal jo egentlig bare være et byttemiddel, ikke en gud som råder over alt.</i></span>Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-11915777964981665492013-03-03T07:45:00.002-08:002013-03-17T05:14:18.878-07:00Et løft for fremtidige menneskeliv<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhU7N9e4pJIonKG8ML05rGi8krGjcK-8IrqSqeqVrfhYA1XzcHSfi5ANFJd2QMLlmFRLPOk5GYEA5ryKgNVtWT27U6hwL0RGyKGyIv-ezCHQqXGmVNxFP4gofesh8_KRFBe0pEFusEKADC4/s1600/Baby+Wearing.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" height="217" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhU7N9e4pJIonKG8ML05rGi8krGjcK-8IrqSqeqVrfhYA1XzcHSfi5ANFJd2QMLlmFRLPOk5GYEA5ryKgNVtWT27U6hwL0RGyKGyIv-ezCHQqXGmVNxFP4gofesh8_KRFBe0pEFusEKADC4/s320/Baby+Wearing.jpg" width="320" /></a></div>
<span style="color: #274e13; font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif;"><i>I Gjøvik har de gjort det. Det har faktisk skjedd allerede, det jeg har drømt om at kunne praktiseres en gang i fremtiden i Norge. I Gjøvik blir valget tatt, som kanskje vil utgjøre noe fundamentalt i grunnlaget for hele menneskeliv. Jeg håper Gjøvik bare er starten.</i></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: 'Helvetica Neue', Arial, Helvetica, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #274e13; font-family: 'Helvetica Neue', Arial, Helvetica, sans-serif;"><i>Hva jeg snakker om, beskrives i <a href="http://www.oa.no/nyheter/article6491343.ece">denne søte artikkelen</a>. Ved fødeavdelingen i Gjøvik sykehus utdeler de bæretøy (tubetopp) til foreldrene, slik at å ha barnet tett på seg blir et lett tilgjengelig alternativ. </i></span><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<i><br /><span style="color: #274e13; font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif;">Allerede etter en kort visitt ved sykehuset gjør journalisten seg en betraktning: "Brått virker det litt merkelig at nyfødte skal trilles rundt i en balje av plastikk." Når en har fått et glimt av noe som faller seg helt naturlig for oss som art, er det en gjenkjennelse med dyp klangbunn. Det skal ikke mye til før det som i vår nye verden kjentes selvfølgelig, blir noe rart. Mens det å ha barnet tett på seg, er en selvfølgelighet i vårt minne som menneskeart, noe som kan ha vært innkodet i oss fra slektskapet til primatene, en av våre tidligste instinktive praksiser. Barna ankommer denne verden uten noen innføring i den moderne verdens kotymer, men pakket med disposisjoner og innstinktive biologiske mekanismer fra menneskehetens forhistorie. Deres nylige hjem var en vuggende, væskefylt livmor der de krøket seg sammen og var holdt på plass, alltid med rytmen av pust og hjerteslag. Å bli båret tett på kroppen, innebærer en enormt viktig gjenkjennelse for spedbarnet, tror jeg. Gjenkjennelsen av den innstinktive arven fra en hel menneskehet, og av elementer fra livet levd sålangt, fosterlivet. Den traumatiske rystelsen det må være å komme ut i verden, blir lindret av en slik gjenkjennelse.<br /><br />Spedbarna i Gjøvik tilbys etter min mening et bedre utgangspunkt for resten av sine liv, enn alle spedbarn som går glipp av tilbudet. Det er desverre for lite forskning til å støtte en slik påstand fullt ut, selv om det er sterke indikasjoner på at bæring tett inntil (mest forsket på i forhold til for tidlig fødte/premature spedbarn) gir utgangpunkt for tryggere tilknytning. Forskning på oxytocin, fysisk kontakt og fødselsdepresjon leder meg til å vurdere det sannsynlig at bæring forebygger og helbreder fødselsdepresjon. Tross mangelfull eller lite generaliserbar konkret forskning, gir blant annet artikkelen ovenfor inntrykk av at det er konsensus blant fagfolk som jobber med bæring at det har både fysisk og psykisk god effekt for mor og barn. Beskrivelser fra mødre i kvalitative studier om kengurumetoden (premature tett inntil kroppen) forteller oss at dette gjør noe stort for morsfølelsen og båndet til barnet. <br /><br />Det prikler litt av fryd og forskningsidéer nå som jeg vet om Gjøvik. Der er de, lett tilgjengelig, et utvalg som bærer etter fødsel, klar til sammenligning med andre lignende utvalg som ikke bærer (ulempen med å sammenligne folk som har valgt bæring idag med de som ikke har det, er at egenskaper ved de som velger bæring kan være en faktor som spiller inn på resultat.. her blir dette et mindre problem, ettersom bæringen blir presentert for mange som normalt kanskje ikke ville valgt det). Hvordan vil forekomsten av fødselsdepresjoner se ut fremover? Er det forskjell i tilknytning ved ca 1 år mellom de som ble båret som spedbarn og ikke? Hvordan er forskjellen i risikogrupper, som fødselsdeprimerte eller folk med lav sosioøkonomisk status? Jeg undrer meg om denne endringen vil slå ut i tallene til BUP og andre hjelpeinnstanser i Gjøvik om noen år. Vil det være en nedgang i noen typer problematikk fra ett årskull til et annet, fra ikke-bærebarn til bærebarn? Vil barnehagene merke forskjellen? Skolene? <br /><br />Jeg håper noen andre med forskningserfaring og et annet utgangspunkt for gjennomførelse av forskning (jeg har haltet meg igjennom forskningsmetode gjennom studiet...), også kjenner nysgjerrigheten stige ved tanken på Gjøvik (jeg er gjerne med som samarbeidspartner isåfall!). Og jeg håper inderlig at flere får teften for den forandringen Gjøvik har gjort, at dette sprer seg. Jeg tror ikke vi aner hvilket løft dette er for fremtidige menneskeliv i Norge.</span></i><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhYhAd-3DhCC64Y8UOhS788OlBneEyadl7xgxEixBt8cH7X7MryzrtmXeYDHCtzeMCqkNIUf17TSWrYXQIyQ75t0LKWh5XIVosfu5zbvLLtsGzq7oq4_uSTdntl_wGWp0OfvH5pt2V2I9pu/s1600/66774_526252827397482_1443017303_n.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em; text-align: center;"><img border="0" height="277" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhYhAd-3DhCC64Y8UOhS788OlBneEyadl7xgxEixBt8cH7X7MryzrtmXeYDHCtzeMCqkNIUf17TSWrYXQIyQ75t0LKWh5XIVosfu5zbvLLtsGzq7oq4_uSTdntl_wGWp0OfvH5pt2V2I9pu/s400/66774_526252827397482_1443017303_n.jpg" width="400" /></a></div>
<i><span style="color: #274e13; font-family: Helvetica Neue, Arial, Helvetica, sans-serif;"><br /></span></i>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-71895906736241954092013-02-24T12:05:00.003-08:002013-02-28T11:46:38.793-08:00<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Nå er jeg endelig psykolog. </span><br />
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Livet føles mye ved det samme, min første stilling er ved Familievernkontoret der jeg var i praksis i høst, jeg lever i samme hverdag med min lille familie. Og jeg er jo den samme. Med utvikling av stadige tanker, stadige undringer og forhåpninger og reaksjoner tilhørende det mennesket jeg har utviklet meg til å bli, fagkunnskap inkludert -ikke adskilt- fra resten av pakken. </span></div>
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Men hva skjer når jeg tenker på å skrive her inne? Jo, det er begrensningene ved tittelen som slår meg, sterkere enn mulighetene. </span></div>
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Som barn bygger vi opp representasjoner av foreldrene våre inni oss, og kan i oppvekst og voksenlivet merke at foreldrenes reaksjoner, meninger, holdninger og måte og behandle oss på ligger i oss som et bakgrunnskor eller som indre 'styresmakter'. Ofte kan disse representasjonene prege oss i voksenlivet, og vi kan trenge gå igjennom en løsrivelse fra deres betydning for oss, deres innvirkning på våre valg og våre relasjoner. Men de er ikke de eneste representasjonene vi får igjennom livet, selv om kanskje ingen får samme betydning for oss. Vi kan bli tatt bardust av en tanke om hva den kuleste på ungdomsskolen ville sagt om oss nå, eller den læreren vi beundret mest, eller den første store bekreftende kjærligheten. Vi definerer oss selv mye utifra andres blikk på oss, og hvorvidt vi finnes som Selv adskilte fra andres subjektive og mangfoldige blikk er et spørsmål for filosofien såvel som vitenskapsteori og psykologi. </span></div>
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Jeg liker å se på ulike utviklingsprosesser i livet som nye 'små' barndommer. Den første kjærligheten. De første arbeidserfaringene. De første utforskingene av et helt nytt interessefelt. Slik vi som barn danner grunnlaget eller 'oppskrifter' på hvordan verden og relasjoner er, vil vi i slik ny utforsking være som svamper som suger til oss enhver forståelse av hvordan denne nye verdenen er, hva som gjelder og er sant, hva som fungerer og hvordan vi navigerer oss, hva som er mulig eller ikke mulig. Jeg tror de første erfaringene innenfor et område setter spor i vår virkelighetsopplevelse, og at vi navigerer oss videre mye basert på den virkeligheten vi har stadfestet.</span></div>
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">(Det finnes sikkert en teori som også fremlegger nye erfaringsområder som nye 'små barndommer'. Det er sjeldent at et sett tanker ikke allerede er belyst et sted, jeg føler noen ganger vi går rundt som konstante plagiater av alt som er tenkt. Kan det være at vi har en kollektiv bevissthet, slik Jung tenkte? Eller kanskje vi har levd lenge nok som menneskeslekt og dannet oss nok informasjon, til at alt tilsynelatende nytt som tenkes er nødt til å også bli tenkt av en annen? En logisk rekkefølge av alle resonnomenter vi kan danne oss med det vi har av erfaring som mennesker? Jeg blir ikke sjeldent imponert over måten venner eller bekjente ordlegger psykologiske teorier og funn, med et ikke-vitenskapelig språk, referanser til erfaringer og ikke minst virkelighetsnær forståelse av innholdet i teorien. Og jeg får en litt rar bismak av å informere om at det de nettopp sa er en annerkjent teori klekket ut av den og den, og understøttet med slik og slik forskning. Bismaken skyldes følelsen av at forskning og teori er mindre relevant enn personen fremfor meg sin opplevelse.)</span></div>
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Jeg tenker på min mini-barndom som psykologspire, og jeg tenker på min, - og kanskje hele det utdannede folkets - representasjoner av alle røstene som har påvirket gjennom studietiden. Hvordan de bor i oss. Og hvorvidt vi også med disse representasjonene må igjennom en frigjøringsprosess når vi blir "voksne". Vi har med oss en utvikling av vår person som for en stor del er et produkt av barndommen, men vi har også muligheten til å velge hvilke verdier vi vil ta videre, finne en sterk indre stemme som er konstant skapende av ens virkelighet og liv videre. </span></div>
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">(Ved familievernkontoret tegner vi ofte opp et slags familietre, ikke bare for å få oversikt over familiemedlemmer, men for å belyse familiens "kultur": hvordan klientens og eventuelt partnerens oppvekstfamilie uttrykte seg, hvilke verdier de holdt frem, hvilke normer de har, hva er viktig og hva er vanlig? Det kan være spennende å belyse hvordan kulturen i hver familie spiller inn på forventninger og navigering i familiene de skaper selv. Men hovedpoenget med en slik fremstilling, er spørsmålet om hvilken kultur de selv ønsker skape. Hva ønsker de videreføre, hva ønsker de legge til side? Hva stemmer for de, i deres liv? En oppfordring til å la representasjonene ligge til fordel for den voksne autonome personen med egne valg, som skaper sitt eget liv.)</span></div>
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Tilbake til følelsen jeg får når jeg logger meg inn her og skal skrive, som psykolog. Tittelen bringer med seg fornemmelsen av en stor samling ord og idéer (representasjoner) om hva psykologrollen innebærer. Så mange som har forsøkt være med å forme de kommende psykologene i studiet. Så mange i media og samfunnet forøvrig som har idéer om hva en psykolog er og bør være. Noe ønsker jeg ta med meg.. og noe føles som det ikke stemmer for meg. Jeg jobber nå fra dag én med å bli voksen som psykolog, med både verdigrunnlaget, løsrivelsen og autonomiteten det innebærer.</span></div>
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Og det merker jeg når jeg setter meg ned for å skrive.</span><br />
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">En av grunnene til at jeg valgte bli psykolog, var for å kunne delta med fagbakgrunn og tyngde i samfunnet. Jeg la merke til at mange som tenkte som meg var individer som stod utenfor, mennesker som av ulike grunner ikke var med i 'samfunnsmølla'; folk som ikke kjenner seg hjemme i gjengse forestillinger om hvordan man bør være, eller som hadde bevart en sensitivitet det er vanskelig å delta i dette samfunnet med. Med mine fordommer ovenfor fagpersoner i sosial/helsevesenet, tenkte jeg at få eller ingen 'innenfor' tenkte som meg, og håpet jeg kunne være et alternativ til det rådende. Nå, når jeg er så smått innenfor, begynner jeg å ane at den munnkurven mange samfunnsdebattanter får av å ikke være utdannede ("Ikke kom her, du har ikke peil på hva du snakker om"), er ingenting i forhold til den munnkurven som ligger implisitt over mange fagpersoner. Tyngden ved å ettersigende skulle ha peil. Ansvaret som kommer med en tittel. Representasjonene fra en liten barndom som studenter og nyutdannede, der noe rådende fikk forme ens selvbilde som fagperson.</span><br />
<br />
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">I studiet mitt fikk vi inngående forklart hvilket ansvar som lå ovenfor "lekmannen" ved å være psykolog. Lekmannen kunne komme til å tro på det vi sa i kraft av vår psykologrolle, vi ble anbefalt å være forsiktige på alle områder, privat og offentlig. Innføringen i etiske hensyn ved psykologrollen, fikk enkelte medstudenter til å unngå å snakke om personlige eller psykologiske tema med andre enn folk innenfor faget, for å være på den sikre siden. For min del var personlige og psykologiske tema hovedinnholdet i nesten enhver samtale med venner og familie, å skulle unnlate slike samtaletema ville være å ofre min livskvalitet for dette yrket. Et spørsmål som også meldte seg, er om det er like etisk betenkelig å redusere andre enn kolleger til "lekfolk" som ikke kan og vet bedre enn å tro blindt på oss "fagfolk", og dermed gå glipp av en storslagen og mangfoldig erfaringsverden utenom fagkretser og klienttimer.</span><br />
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Tyngden ved å ettersigende skulle ha peil. Med en viss dose sosiale antenner og følsomhet for roller og ansvar, vil en veie ordene sine noe. Selvfølgelig. Men jeg undrer meg noen ganger, om fagfolk med størst evne til å veie ordene sine, nyansert tenkende og etisk bevisste, har mye å formidle som ikke kommer frem. Hvor mye domineres vi av tanken om hva 'fagfeltet' vil tenke eller hva 'lekmannen' vil feilaktig tro, og hvor mye kommer aldri ut i det offentlige rom? Jeg syntes mitt eget fagfelt har utrolig mye å bidra med på samfunnsnivå, psykologi er en brobygger på mange vis, mellom humanoira og biologi, mellom forskning og anvendelighet, mellom arv og miljø.... </span><br />
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Psykologer som uttaler seg er like mye individer som andre mennesker. Med sine motiver og overbevisninger, sine erfaringer og sine personlighetstrekk. Jeg undres om det skremmer oss å merke at vi ikke kan uttale oss kun som psykolog, at vi alltid også er person.</span><br />
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Jeg har valgt å skrive en blogg som både psykolog og person. Jeg ønsker våge å mene noe eller fremlegge tanker, uten å dermed si at jeg representerer 'psykologstanden'. For jeg vet ikke hvem som gjør det. Jeg tror ikke det går ann å skille en person fra kunnskap og omvendt. Vi både tar inn og anvender kunnskap som subjektive individer, en tittel gjør oss ikke objektive. Jeg tenker kanskje jeg kan være med å avmystifisere psykolog-tittelen, og hviske ut distansen mellom utenfor og innenfor som jeg har kjent på fra begge perspektiver. En start kan kanskje være en blogg? </span><br />
<span style="color: #4c1130; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
</div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-30996893006976849082012-12-09T09:49:00.002-08:002013-01-31T12:07:39.998-08:00<span style="color: #274e13; font-family: Times, Times New Roman, serif; font-size: large;"><i>Jeg har fått mange nok historier om forholdene i barnehagene idag (nyeste om en bekjent bestemor som fant sitt barnebarn alene ute uten andre barn eller tilsyn, gråtende, idet hun kom for å hente ham i barnehagen), og lest mange nok ord i ulike artikler (En <a href="http://www.barnehage.no/no/Kommentar/2012/November/Barnehagen---sett-fra-en-pedagogs-stasted-/">pedagog forteller om hverdagen</a> i barnehagen, en <a href="http://www.dagbladet.no/2012/12/03/kultur/debatt/kronikk/24653947/">psykolog beretter om sin bekymring </a>for kutt, en <a href="http://morgenbladet.no/ideer/2012/forskning_med_slagside#.UMOqaYMfSSo">lærerinne stiller kritiske spørsmål</a> i Morgenbladet, får <a href="http://morgenbladet.no/debatt/2012/viktig_med_kvalitet_i_barnehagetilbudet_til_de_minste#.UMOqkoMfSSo">ikke tilstrekkelig svar</a> fra kunnskapsdepartementet, og <a href="http://morgenbladet.no/debatt/2012/sarbar_situasjon_for_de_minste#.UMOqTIMfSSo">spør på nytt uten svar</a>), til å bli ganske redd for hvordan barnehagebarn har det mange steder. Så jeg startet en underskriftskampanje. Håper mine lesere vil signere.</i></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Times, Times New Roman, serif; font-size: large;"><i>Du finner kampanjen <a href="http://www.underskrift.no/vis.asp?kampanje=4416">HER</a>.</i></span>Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-69343513202284910622012-11-28T12:01:00.001-08:002012-11-30T03:28:32.874-08:00PlakatJeg så en plakat på et offentlig toalett igår, som ledet til en del tanker og undring. Plakaten viste en ungdom som holdt hodet i hendene eller noe lignende. Teksten lød (gjengitt etter hukommelse): "Utsettes du for vold? Ring oss for å prate om det. Du kan også ringe om du kjenner noen som har det sånn." (Det var også en setning om rus i hjemmet, men i dette innlegget vil jeg fokusere på vold.)<br />
<br />
En profesjonell plakat, for en hjelpetelefon som kan være til stor nytte for mange som trenger det. Og en påminnelse om at mange lever i en vanskelig hverdag. Men hva er det som ikke stemmer her?<br />
<br />
Jeg prøvde se for meg hvem denne plakaten skulle fange opp, av alle som har det vondt hjemme grunnet vold i en eller annen form. Og det var vanskelig å danne et bilde av denne personen, den som plakaten skulle fange opp. For hvem er det som selv ville sagt "Jeg utsettes for vold hjemme"? Og hvem trenger mest av alt å ringe og sortere opplevelser? Jo, de som ikke har funnet slike ord for opplevelsen enda. For ordet "vold", kan for mange syntes som noe som tilhører en fremmed verden. Også de som lever med vold i hjemmet.<br />
<br />
Vi kjenner svart-hvite historier om de som utfører kalkulert vold uten erkjennelse av at det var galt. Det er disse historiene vi ofte tenker på, når noen sier "vold". Vi har sett så mange bad guys på tv og film, og så mange oppblåste overskrifter som fråtser i grusomst mulige fremstillinger av kaldblodighet.<br />
<br />
Idag, på kurs om vold og sinnemestring, snakket vi om alle de andre historiene som strømmer inn til familievernkontorene. Alle historiene som er fulle av grånyanser, ja, tilogmed fargespektre. Om mennesker som er fortvilte over hva de gjør og har gjort, om pressede livssituasjoner, om kjærlighet og drakamper, maktesløshet og fastlåsthet, følelser som topper seg, og følelser som stråler av varme og omsorg. Om hverandre. Oppå hverandre. Rundt hverandre. Mellom hverandre. Og det handler om barn som sier "Stakkars mamma, hun har det så vondt etter hun har slått meg" og ungdom som tar ansvar for å holde familier samlet i stormen. Og mye mye mer.<br />
Mest av alt handler det om uforutsigbarheten. Voksne med åpen favn du kan søke trygghet i ene øyeblikket, og flat hånd eller ord om at man ikke skulle vært født neste øyeblikket.<br />
<br />
Det dramatiske ordet "vold" omfatter alle nyansene. Ofte omfatter det ikke fysisk kontakt, men ord som slår like hardt, med andre typer blåmerker enn de synlige på utsiden. Men det kan ofte ta tid for de som utsettes, og de som utøver, å våge bruke ordet "vold". Et ord om hva de gjør, som er galt, og som skaper konsekvenser som redsel, utrygghet, unngåelse og indre og ytre sår. Da handler ikke ordet om bad guys og kaldblodighet lenger.<br />
<br />
For ungdommen som leser plakaten på do i Trondheims bibliotek, eller andre steder, har kanskje ikke "vold" rukket bli et ord om hva han opplever. De voksne er ikke bad guys, og den unge føler seg ikke som det godhjertede offer i en spenningsroman. Kanskje vil han våge bruke ordet en dag, om hva som blir gjort, og hvilke konsekvenser det får. Selv om mamma og pappa også er gode, selv om han også er glad i de, selv om han også provoserer noen ganger, selv om de er i en presset situasjon økonomisk, selv om de angrer, selv om dagene går opp og ned, selv om han forstår, selv om han ikke forstår, selv om han føler seg skyldig, selv om han eier sin historie som noe eget ingen film eller avisoverskrift kan kjenne.<br />
<br />
Så, hvordan kan en nå ut til de som trenger det, før ordet er tatt i deres munn? Det må finnes andre muligheter enn ordene på den plakaten, var vel det jeg tenkte, og ville dele her.<br />
<br />
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-57178904804647069942012-11-12T12:27:00.002-08:002013-01-31T11:59:19.850-08:00Skjemaer og åpenhet<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>"Det var nytt for meg, alle spørsmålene og skjemaene, og jeg syns det var spennende, tenkte kanskje det sa noe om meg, følte de tok meg på alvor som skulle undersøke alt. Jeg var vel ganske naiv den gang. Nå, når jeg blir bedt om å fylle ut samme spørsmålene for tredje og fjerde gang, blir jeg oppgitt, mister troa liksom. De virker så hjelpesløse, som må hele tiden ty til skjemaene. Jeg syns synd på de, det blir vanskelig å respektere de, og iallfall vanskelig å tro på at de kan hjelpe meg."</i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>"Så prøvde han en psykolog igjen da. Og tror du ikke også han dro frem skjemaer han skulle fylle ut? Han skulle til å snu i døra da, altså, han var klar til å gi opp. Men vet du hva psykologen sa? "Beklager så mye, jeg er pålagt å be deg fylle ut disse skjemaene, men jeg kommer ikke til å se på de. Når du har fått de unna kan vi snakke sammen og fokusere på behandlingen." Endelig en som så ham, jeg var så letta på hans vegne da han endelig fikk hjelpen han trengte."</i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>"Jeg var vel 15-16 år. Psykologen ba meg fylle ut et skjema, og der skulle jeg svare på om jeg hadde selvmordstanker. Jeg kjente ham jo ikke, det er jo noe jeg ikke hadde delt med noen og trengte tillit til noen for å dele det. Og jeg visste ikke hva som ville skje om jeg svarte ja. Så jeg løy, og svarte nei. Jeg hadde løyet for psykologen. Etter det ble det umulig å være åpen om tankene mine, for da måtte jeg jo avsløre at jeg hadde løyet for ham. Jeg fikk vel aldri snakket slik jeg trengte, åpnet meg og få hjelp for alt jeg slet med. Det er først nå, over ti år etter, at jeg jobber meg igjennom tingene som jeg kunne fått hjelp til da. Om jeg bare hadde fått muligheten til å åpne meg den gang i mitt tempo, istedet for det skjemaet."</i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>Sitatene over er utdrag fra fortellinger jeg har fått i gave på min vei. Jeg har både vært pårørende til noen med psykisk lidelse, hatt flere venner og bekjente som har behøvd hjelp, og opplevd flere verdifulle menneskemøter der jeg har mottat fortellinger om erfaringer. Fra deres stemmer har jeg ikke bare fått ord, jeg har fått stemninger og fornemmelser i følelsesapparatet, av hva det vil si å være der. Der den andre er, som Kirkegaard så ofte blir sitert på. For eksempel i en stol, i en paradoksal klemme mellom lidelsen som jager gjennom kropp og tanker, og skjemaet fremfor deg, som ikke kan møte blikket, ikke bygge tillit, ikke lar deg nyansere, ikke lar deg være der du er. </i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>Det hører til blant fortellingene at det er unntak. De som føler seg tatt ekstra på alvor av en grundig utredning og fyller skjemaer med engasjement. De er der, men i mindretall i min minnebank.</i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>Minnebanken har noe å si. Den er ingen statistikk, den er ingen etterprøvd hypotese. Den er et erfaringsgrunnlag, som har satt seg godt nok, til å gi meg en svært bitter smak og uro i magen, ved tanken på å bli en av de. En av de som deler ut skjemaene.</i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>En gang jeg oppsøkte legevakten i en krisesituasjon, følte jeg det nesten som et overtramp og en hån mot min tilstand og lidelse i øyeblikket, å måtte oppgi fødselsnummer og annen praktisk informasjon i skranken. Så nødvendig og logisk det enn var, i det øyeblikket ble mennesket bak skranken en mekanisk robot, og jeg en statistisk enhet hvis følelser og liv ikke har noen betydning. Jeg tenkte på de fortellingene jeg hadde fått til da, og vevde mitt lille glimt av den posisjonen sammen med deres posisjon, som ofte varer mye lenger enn et glimt.</i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>Om jeg blir pasient i psykisk helsevern en dag, tror jeg fra erfaringen at skjemaene vil oppleves som noe fremmed og mekanisk, om intensjonene beskrives som aldri så gode. Et menneske som har forståelsesfullt blikk hadde ikke engang trengt å si noe særlig, om bare vedkommende ikke plasserte et ark foran meg med firkanter jeg skal krysse av eller tall jeg skal sirkle rundt.</i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>Tidsskrift for Norsk Psykologforening skrev i våres om psykologer i skvisj mellom empati og system. Mange våget å skrive kritisk til utviklingen av økt kontroll, dokumentasjonskrav og lignende, og stresset det skaper som hemmer muligheten til å følge opp godt nok. Debatten utviklet seg til å handle om åpenhet, ovenfor ledelse for eksempel.</i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>Jeg syns det er litt rart, at psykologer snakker om åpenhet uten å snakke mer om åpenhetens vilkår i denne tiden, i dette landet, i dette yrket, i disse menneskelivene. Det handler om gode ledere, som tar ansatte på alvor. Det handler om ansattes mot til å fortelle om det de reagerer på. Det handler om politikeres metoder for kvalitetssikring. Det handler om fryktkulturer på arbeidsplasser. Ja, ja, ja og ja. Men hvorfor sitter jeg med en følelse av at så mye mangler?</i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>Hvor mange i hjelpeapparatet føler at deres praksis strider imot deres verdier og hva de anser best for pasienten/klienten? Hvor mye av dette handler om å forsømme eller ikke strekker til (som tidsskriftet fokuserer på), og hvor mye handler om å gjøre ting som går på bekostning av klient og terapiforløp? Innebærer den siste en skam for noen hjelpere? Innebærer den selvrettferdiggjøring eller endring av verdier, fordi det er for vanskelig å forholde seg til (i sosialpsykologien et fenomen kalt kognitiv dissonans)? Hvordan påvirker den indre prosessen til hver hjelpearbeider vilkårene for åpenhet og kritikk til system eller ledelse? Hvordan virker én persons åpenhet på nettverket av andre rundt personen, både kolleger og ledere, på personlig plan? Kan én persons åpenhet minne andre på at de eventuelt også går på bekostning av deres verdier? Hva vil det vekke av følelser, skam, frykter, forsvar eller kontrollbehov hos andre? Hva kan en person endre med åpenhet, versus hva han eller hun har å tape?</i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>Hvor får du hjelp om du har det vondt og ikke er rik, om du ikke ønsker fylle ut skjemaer eller få diagnoser? Hvor smale marginer har den gode hjelp idag? Hvilket spillerom har pasient og behandler? Hvordan påvirker marginene de begge, og relasjonen mellom de? Hvordan påvirker det samfunnet, og vår oppfattelse av forekomst av diagnoser, når terapeuter er tvunget til å sette diagnose for å finansiere behandling? </i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>Ja, det var mange spørsmål. Mitt personlige spørsmål for tiden, er hvor det er rom for fremtidige terapeuter som meg. Hvor er det mulig å hjelpe de som virkelig trenger det, om man ikke er tilhenger av skjemaene? Jeg kan forholde meg til rutiner og pålegg som jeg ikke står for, og ville nok klart å dele ut et skjema eller to, om jeg ellers opplevde et spillerom for å hjelpe. Samtidig tenker jeg en del på hva det gjør med oss som fagfolk, og hva det gjør med våre verdier, å måtte utføre ting vi ikke føler er riktig. Hva vil det gjøre med meg, å dele ut skjemaene, når jeg har historiene ovenfor i bakhodet? </i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>Jeg tenker også på psykologen i sitat nummer to ovenfor. Jeg har hørt om flere som ligner ham, uten unntak positive eksempler fra brukerperspektiv, om psykologer som uttrykte konflikt mellom hva de selv trodde var riktig, og hva de var pålagt. De kan syntes å ligne en form for dobbeltagenter, som kanskje forfekter en annen holdning eller agenda i møte med pasienten, enn de våger ovenfor kolleger og ledelse. "Jeg er på din side, men systemet tvinger meg til dette, beklager så mye. La oss bare bli ferdig med system og begynne terapien." Jeg vet ikke hvor mange de er, 'dobbeltagentene' (om noen psykologer som leser dette kjenner seg igjen, håper dere kan beskrive litt i en anonym kommentar under!). Men jeg tenker at selv om de kanskje er mange, vil deres stemme ikke høres. For skal de snakke, kan det bli stilt spørsmål ved om de gjør jobben sin slik de skal. Da blir det opp til de som ikke har disse jobbene å uttale seg. De som faktisk ikke kjenner virkeligheten i en slik jobb. Slike som meg, som bare kan undre meg og tankedrodle, utifra fortellinger om erfaringer, kunnskap om kvalitetssikring og kartlegging, og historiene om systemer jeg ikke har noen fot innenfor.</i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>En kan se på 'dobbeltagentene' som modige, iallfall om det de jobber utifra er en moral og etikk som ikke lar seg rokke av tidens trender. Men en kan også se de som uærlige. Sette spørsmålstegn ved det lukkede rommet de jobber innenfor, der pasienten blir en alliert, systemet en felles fiende eller et plagsomt innsekt de i fellesskap slår med fluesmekkeren. Da blir det ikke bare et spørsmål om åpenhet i forhold til å si ifra om forhold en reagerer på, inkludert de forholdene som er bestemt fra høye politiske hold. Det blir et spørsmål om at den gjennomsiktigheten vi etterstreber med kvalitetsutvikling, utraderes. Åpenheten ovenfor kolleger og muligheten til å sjekke ut med omgivelsene om terapien er på rett spor, settes i fare for den som ikke våger være ærlig av frykt for å røpe sin dobbeltrolle. </i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>Jeg har ikke lyst til å havne i noe uærlig spill. Jeg har hørt om arbeidsplasser i offentlig psykisk helsevern der alle er 'dobbeltagenter' ovenfor leddene høyere i helsehierarkiet. Der humoren sitter løst om det siste pålegget fra uvitende helsemyndigheter, og kravene etterfølges med en inneforstått kollegial oppfatning av at de ikke stemmer overens med deres moral og verdier. Men vi får se å få unna dette systemgreine, så kan vi vie oppmerksomheten til det virkelige terapeutiske arbeidet, folkens. Der hersker åpenhet imellom kolleger, men så fort de ser ett ledd opp eller to, er det et uærlig spill de inngår i? </i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>Min praksis ved Familievernkontoret har gitt meg mulighet til å se og være del av en virkelighetsforståelse som ligner min egen. Åpenheten når alle ledd i den grad det er mulig, da kolleger og ledelse deler virkelighetsforståelsen, og innstanser utenfor ikke deler den, men kjenner til den. Jeg vet ikke hvilken medfart mine spørsmål og mine idealer hadde fått, om jeg kun opplevde miljøer der terskelen for å dele mine undringer og reaksjoner kjentes svært høy. </i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>For eksempel kunne jeg kommet et sted der skjemaer er en nødvendig selvfølge, det de avdekker er jo essensielt for god behandling, om noen føler ubehag handler det bare om å legge frem skjemaene på en god måte. Uten andre sammenligningsgrunnlag ville jeg kanskje være rask med å bedømme min tidligere tankegang som uopplyst og naiv. Og hvis jeg kom et sted diagnoser var pålagt, og ble del av min daglige rutine, hvor ville det blitt av alle spørsmålene som plantet seg gjennom studiet, ved hva diagnoser er og hvorvidt de er hensiktsmessige eller i verste fall skadelige? </i></span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i>Hvor mange ligner meg, når de går ut av studiet? Hvor mange endrer holdninger og verdier? Hvor mye av den endringen er modning og å gi slipp på naivitet og forestillinger om å redde verden, og hvor mye handler om å herdes? Eller å endre verdiene sine for å kunne leve med det en er satt til å gjøre? </i></span><br />
<br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Trebuchet MS, sans-serif;"><i><br /></i></span>
<i style="color: #0c343d; font-family: 'Trebuchet MS', sans-serif;">Hvilket spillerom har åpenheten?</i><br />
<i style="color: #0c343d; font-family: 'Trebuchet MS', sans-serif;"><br /></i>
<i style="color: #0c343d; font-family: 'Trebuchet MS', sans-serif;"><br /></i>
<i style="color: #0c343d; font-family: 'Trebuchet MS', sans-serif;">Jeg undres om innlegget både stiller spørsmålet, representerer et svar i kraft av opplevelsen av å si noe som få gjør og en medfølgende liten uro/sårbarhet. Innlegget tester kanskje ytterligere for svar, når jeg i fremtiden ser om tekster som dette kan forhindre ansettelser eller bli et tema med spørsmål om lojalitet til arbeidsplassen (er det overdrevent tenkt, tro?). </i><br />
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com11tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-65813663873390555712012-10-27T14:47:00.000-07:002012-10-27T14:49:16.289-07:00Forslag til en tilgjengelighetskultur..<div>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Jeg vil skrive om et fenomen jeg tenker en del på. Det handler om verdien av tilgjengelig hjelp og støtte, og hva som skjer når vi tviler på om vi blir tatt imot. Jeg vil trekke linjer fra spedbarnsomsorg til psykisk helse og velferdssamfunnet. Jeg åpner med å fortelle et eksempel fra livet med sønnen min.</b></span></div>
<div>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span></div>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Min sønn lekte alene på rommet sitt uten å rope på oss i opptil to timer da han var rundt ett år gammel. Hvordan hadde han lært seg det? Hadde vi gitt ham streng beskjed om at han måtte leke alene, hadde vi gitt ham belønninger for å være alene, hadde han helt spesielle leker som fanget oppmerksomheten? Led han der inne, var det feil av oss, er det ikke utrygt for ettåringer å være alene?</b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Han hadde tillit til at vi kom hvis han ropte på oss. Og det er så lydt i huset at vi hørte hva han drev med og når noe var galt. Da han var syv måneder våget vi oss ut i fem minutter, og det gikk lenger og lenger tid før han ropte, etterhvert som han skjønte at vi var der så fort han trengte oss. Da var han fri til å leke, ja, det virket ofte som han trivdes med å få fred til å være i sitt eget fantasiunivers uten innblanding. En morgen i sommer lekte han alene på rommet sitt mens jeg døste i sengen, og da han begynte si ifra, var kroppen min så seig at jeg ikke klarte komme meg inn til ham på flere minutter. Da jeg kom inn var pusten hans rask, jeg kjente med ett at dette ikke var en simpel skuffelse over at jeg var litt sen med å reagere. Han hadde fått en brist i tilliten og tryggheten, det hadde satt seg en frykt for at jeg ikke var der for ham, når han lekte alene på rommet. Etter det har det tatt tid å bygge opp den tilliten igjen, den som lot ham leke fritt alene, uten redsel for at vi ikke var der om han trengte det. Vi har ikke forventet den tilliten igjen, men gir han tiden han trenger. For et slikt tillitsbrudd er vårt ansvar.</b></span><br />
<div>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<br />
<div>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>At barn blir tryggere og friere fra oss, jo mer de vet at vi er tilgjengelige for de, er ikke noe merkelig. Det er både et paradoks og simpel logikk. Hvis du ikke er sikker på at du vil ha mat tilgjengelig den neste uken, vil du være mindre fri til andre ting, og du vil kanskje klamre deg uten glede til den lille maten du har. Og om du ikke tror du har selvtillit, støtte og andre ting å lene deg på, om forholdet ditt skulle ryke, vil kanskje forholdet bli noe du klamrer deg til på en ufri måte og ikke slapper av i. Om du ikke har tillit til at fallskjermen vil åpne seg, hopper du ikke ut av flyet med skrekkblandet fryd og frihetsfølelse.</b></span></div>
</div>
<div>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Og her kjenner jeg at det går ann å trekke mange linjer. Fra spedbarnsomsorg til psykisk helsevern, hvordan vi behandler hverandre, til fordeling av velferdsgoder, og.. vel.. det meste. Jeg vil dele noen tanker her om ulike områder.</b></span></div>
<div>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<b><span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><u>Begynnelsen av livet</u></span></b><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Som spedbarn, lærer vi noe om tilgjengelighet av omsorg og støtte, som er viktig for vår trygghet i livet. Mange tenker at man ikke skal 'belønne' skrik ved å plukke opp barnet, da vil de skrike mer. Det viser seg i utviklingspsykologien at det heller er motsatt, at barn som plukkes opp raskt ved gråt, gråter mindre. Barn som bæres tett på kroppen, har også vist seg å gråte mindre (i to studier jeg har lest, en tredje studie fant ikke signifikant resultat). En grunn kan være at når de allerede er nær en forelder trenger de ikke gråte for å komme nærmere omsorgspersonen (tilknytningsadferd er definert av Bowlby som adferd som har til hensikt å minske fysisk avstand til omsorgspersonen). Spedbarnet er prisgitt en eller to omsorgspersoner for å dekke sine behov, og kan bare formidle behovet gjennom gråt. Her ligger dets muligheter for utrygghet - og trygghet. Er noen her? Er jeg alene? Om jeg søker hjelp, får jeg det? Om jeg roper, blir jeg hørt? Og om jeg kaster meg ut i verden, med all min frihetslengsel, med alt mitt potensiale, finnes det noe eller noen som støtter meg om jeg plutselig faller? Kan jeg rope da, og bli hørt?</b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<b><span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><u>Når vi så entrer samfunnet som voksne..</u></span></b><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Les gjerne siste to setninger i forrige avsnitt om igjen. Jeg undrer meg ofte, om mye av de ønskene og behovene vi har som små barn, egentlig vedvarer hele livet. Ja, de danner et grunnlag. Og idealet skulle tilsi, at med en trygg oppvekst, vil vi ikke trenge støtte videre i livet, vi er vår egen støtte. Men fra et annet hold kan vi si at ingen mann er en øy. Vi har gjennom menneskehetens historie vært del av fellesskap. Det har både fremmet oss og beskyttet oss å være del av samfunn og grupper av ulike slag. Når vi har entret verden som voksne, har vi kanskje hatt en følelse av fallskjermer i livet, en følelse av at skulle jeg falle, skulle jeg trenge det, er det noen der... En storfamilie, en stamme, en norm... Kanskje jeg maler et romantisk bilde i kontrast til et evolusjonært "survival of the fittest" syn, men det er en annen debatt.</b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Hvor er fallskjermen vår idag? Hvem eller hva er der, om vi vakler, om vi faller? Der det før var personlige nettverk og familie som måtte stille opp, er vi idag prisgitt velferdssamfunnet (f.eks nav, <a href="http://www.webpsykologen.no/artikler/krisen-i-nav-er-alvorlig-for-individet-psykologi/">Sondre Risholm har en lignende vinkling</a> i en meget bra artikkel på webpsykologen.no). Har staten, og dens ordninger, blitt voksenlivets svar på foreldrestøtte? Noe å falle tilbake på, om vi skulle bli syke, eller fattige, eller uheldige, eller trå feil....</b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Jeg tror mange opplever tanken om velferdssamfunnet som en slags fallskjerm. En visshet, ikke ulik min sønns visshet på lekerommet, om at vi kan rope når noe går skeis i livet, og vi vil bli hørt. Kanskje tør vi leke ganske fritt da. Kanskje vil vi utfolde oss, uten å frykte at vi kommer til å være alene og måtte skrike uten å bli hørt den dagen vi trenger noen. Eller kanskje har de fleste av oss mistet den vissheten i voksenlivet.</b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Staten er ingen forelder. Vår abstrakte oppfattelse av stat og samfunn, institusjoner og systemer, tror jeg sjeldent minner oss om omsorgsfull støtte og åpne armer. Men bruker vi staten som vårt voksenlivs erstatning for støtten foreldrene ga oss som barn? Og har den dermed en funksjon som ligner? Om staten var en forelder, vil jeg hevde dens mantra ville være "Ikke skjem ungen bort, la henne vite at hun ikke kan skrike seg til noe". Og om vår respons som voksne på noen måte ligner et barns når han ikke imøtekommes idet han trenger det, vil jeg tro vi skriker mer, og høyere, eller resignerer, gir opp føler oss verdiløse. Jeg tror iallfall ikke barnet av staten ville lekt alene på rommet sitt, brukt sin kreativitet og fantasi til å bygge vakre nye ting i avslappa livsutfoldelse, med vissheten om at skulle noe gå skeis, er staten der.</b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /><u>
En idé om tilgjengelighet...</u></b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Jeg husker da jeg selv slet med sosial usikkerhet og angst på ungdomsskolen. Det som hindret meg i å gå noe sted med jevnaldrende utenom skolen var ikke selve sammenkomsten, så mye som frykten for at det ikke fantes en utvei, eller en mulig støtte, om angsten skulle toppe seg. Jeg hører mange har lignende opplevelser, når en føler seg svak søker man en backup-løsning for i å våge gå inn i mulig risikofylte situasjoner. </b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>I studenttiden hadde jeg behov for hjelp av en studentpsykolog da jeg var i en krevende situasjon som pårørende og student. Vi brukte 6-8 timer. Jeg fikk da ingen opplevelse av at tiden vår var begrenset. Senere dukket det opp en ny situasjon, og jeg tok kontakt med samme studentpsykolog ved SIB. Denne gang var ikke problemet like avgrenset, jeg var i en slags livskrise i forhold til store spørsmål og valg. Dette vekket en unnvikende, usikker og lukket side ved psykologen, som jeg ikke hadde sett før. Han forklarte at de nå hadde sterkere begrensning på antall timer per student, og sterkere krav til avgrensing av problemer man søkte å prate om. Jeg visste jeg ikke ville klare begi meg ut i terapitimer, om jeg kjente en deadline henge over meg, et press for når jeg skulle bli ferdig. Jeg hadde ikke tillit til at jeg ville bli ivaretatt. Ikke på grunn av psykologen, men på grunn av begrensningene lagt på ham. Jeg har spurt meg selv i ettertid: Om jeg ikke fikk det signalet, om at hjelpen var begrenset, om at jeg kanskje ikke ville bli fulgt opp, hvor mange timer hadde jeg brukt? Fem? Syv? Og om jeg hadde valgt å gå til ham, tross denne opplevelsen av en deadline, hvordan hadde timene forløpt? Kanskje jeg hadde holdt igjen for å åpne meg, og dermed fått en seigere bedringsprosess, av frykt for at ingen ville være der om jeg gråt? Hvor mange timer hadde jeg brukt?</b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Akkurat som spedbarnet skriker mindre når det føler seg trygg og ivaretatt, tror jeg de fleste voksne trenger mindre støtte når de har samme trygghet. Paradoksalt nok, tror jeg de som kjenner hjelpen er utilgjengelig, eller en knapphetsgode gitt de på nåde, bruker mer av hjelperens tid og midler.... </b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>En suksesshistorie i norsk psykiatri de siste årene, er brukerstyrte sengeplasser. Jæren DPS hoppet inn i et drastisk prosjekt der en gruppe pasienter med schizofreni kunne komme inn på kort varsel, da senger var satt av til de. Selvfølgelig syntes mange dette var hårreisende feil, tenk på alle ressursene som ble brukt på tomme, tilgjengelige plasser. Og tenk på alle som ville utnytte dette, kanskje tilbudet bare måtte utvides ettersom alle ville legge seg inn ofte, kanskje ville pasientene få en stor hvilepute som hindret de i å jobbe for å klare seg selv. <a href="http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=102990&a=3">Resultatene svarte overhodet ikke til slike bekymringer.</a> </b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Vissheten om tilgjengelig støtte, og vitenen om at du ikke må skrike og lide lenge for å få hjelp, har en nydelig effekt. Mye av det tror jeg går på frihet fra uroen for hva som skjer når du vakler. Når vakling handler om psykose, som setter deg selv og dine nærmeste i fare, kan den uroen fyre opp under og initiere nye psykoser.</b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>En hverdag med trussel fra psykoser er noe som er fjernt fra de fleste av oss. Kanskje er det fjernhetsfølelsen som hindrer oss i å se hva suksesshistorien om brukerstyrte sengeplasser kan fortelle om mennesker, støtte og tilgjengelighet. For jeg kan ikke se mange tegn til samme tankegang ovenfor andre som trenger noe. I resten av samfunnet råder systemer som er designet for å vente lengst mulig før man svarer på et rop. Jeg tror faktisk mange tror dette er besparende og. Mamma stat gjentar: "Ikke hør på skriket. Han skal ikke lære at han kan skrike seg til godene våre."</b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Ved familievernkontoret der jeg er i praksis nå, har de hatt en egen tilgjengelighets-variant: Noen terapeuter har holdt et par timer en gang i uka hellig for 'avklaringssaker': Saker som krever få timer raskt, der behovet først og fremst handler om å avklare en situasjon eller få råd. Se for deg ekspartnere som nettopp har fått en skikkelig brist i kommunikasjon om samvær, som går ut over utførelsen av samvær med en av foreldrene. De som trenger en tredjeperson for å klare forholde seg greit til hverandre og lage en klar avtale videre. De kommer inn etter to ukers ventetid og får oppklart en misforståelse seg imellom, luftet vanskeligheter og bekymringer de begge har, og får på plass en klarere avtale om samvær. Hvordan ville situasjonen vært etter flere ukers ventetid? Vi kan ikke vite det alternative utfallet, men spørre oss: Hvor mye hadde konflikten eskalert, med hvor mange flere misforståelser? Og viktigst av alt: Hvor mye hadde barna lidd av dette? Samfunnsøkonomi syntes verdiløst til sammenligning, men det er lett å se for seg at de to ville trengt 10 istedet for 2 timer, hvis ikke de hadde kommet langt nok i konflikten til å ta saken til retten, som krever ytterligere ressurser (Eksempelet er ingen konkret sak, men ligner vanlige problem-stillinger ved familievernkontoret).</b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Den økonomiske gevinsten av å svare med tilgjengelighet når noen roper, tror jeg ville vært enorm. Jeg tror vi ville byttet ut mange uføretrygder med arbeidskraft, mange store helseutgifter ville litt mindre om problemene ikke fikk vokse i køen, færre ville kommet igjen og igjen i terapi...</b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>...men som så ofte ellers er det nitrist at man må snakke det økonomiske språket i spørsmål om menneskerett og lidelse.</b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Da jeg først lærte om og begeistret meg over brukerstyrte sengeplasser, tenkte jeg mye på hvorfor vi ikke overfører en tilgjengelighets-tankegang til alle områder som omhandler hjelp til mennesker. Vi kunne i det minste testet ut effekten på flere områder, og se om andre grupper som trenger hjelp ville trenge mindre av den om de opplevde den tilgjengelig. Om de opplevde at de blir hørt om de roper.</b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Jeg har kjent nok personer som ar trengt hjelp fra nav, til å danne meg inntrykk av en kultur preget av mistillit til mennesker, en forventning om at vi i en hjelpetrengende situasjon vil utnytte hjelpen heller enn å nyttiggjøre oss den. Hvorfor lar vi jakt på de få som snylter på systemet gå utover flertallet som ikke snylter? Mistilliten brukere og navklienter vises, kan føre til mistillit andre veien, som gjør at folk opplever seg berettiget å snylte. Jeg har selv blitt oppfordret av vanlige samvittighetsfulle borgere å oppgi falske opplysninger om samboerskap for å få mest mulig penger ved fødsel. Den underliggende beskjeden deres lød: "Når systemet er amoralsk og svikter oss, hvorfor skulle vi være moralske borgere ovenfor systemet?" Hvor utbredt er en slik oppfatning? Og skaper den faktisk flere snyltere, enn tillit og tilgjengelighet ville gjort? </b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Forskjellen på en tigger, og en som får støtte fra omgivelsene til å bygge livet sitt opp i den grad det er mulig, kan være ganske stor. En tigger kjenner frykten for å ikke få støtte *, og ikke klare seg, som en tyngde og en tanke-okkupant som hindrer all livsutfoldelse. Hans fokus: Uten støtten kollapser livet mitt. Hans mål: Å ha mat og husly, klare dagen og berge familien. Hans selvoppfattelse: Jeg er en byrde for andre, jeg har ikke noe å bidra med, jeg er verdiløs. Den som får støtte fra omgivelsene til å bygge opp livet kan kjenne takknemlighet for å få støtte, og føle seg motivert til å svare til tilliten gitt ham gjennom støtten. Hans fokus: Muligheten til å skape seg et bedre liv, med trygg økonomisk støtte i bånn. Hans mål: Å (gjen)finne sitt potensiale og bruke det. Hans selvoppfattelse: Jeg er verdt et svar når jeg roper, jeg er en tillitsverdig person som kan klare å bruke støtten godt. Jeg har ansvar for meg selv, og friheten til å utvikle meg.</b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>De to representerer ytterpunktene i en skala, hvor mennesker som søker støtte av ulikt slag befinner seg. Og jeg tror vi med tilgjengelig hjelp kunne brakt flere i befolkningen nærmere sistnevnte enn førstnevnte. Jeg tror altfor mange deler tiggerens opplevelse, selv om deres utgangspunkt ikke skulle tilsi at de ville havnet der. Jeg har også sett noen eksempler på folk som oppfatter og bruker velferdssamfunnets støtte slik sistnevnte gjør. Men ofte tviler jeg på om deres suksesshistorier er vitnesbyrder om et fungerende system, eller mer vitne om enorme menneskelige ressurser hos hjelpere og hjelpetrengende som klarte det - tross begrensningene.</b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>Å skape en tilgjengelighetskultur handler ikke bare om å minske lidelse og bringe selvfølelsen fra tiggerposisjon til en oppreist ressurssterk posisjon. Det handler om hva det kan gjøre med oss å vite at vi får svar om vi roper. Det handler om utfoldelsen, selvstendigheten og friheten jeg har sett hos min sønn, når han ikke føler noen uro for at vi ikke er der.. og hvordan vi kan overføre eksempelet til en befolkning full av individer, som kan utfolde sitt potensiale og skape noe nytt. </b></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b><br /></b></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, Times New Roman, serif; font-size: x-small;"><b>*Når jeg snakker om støtte mener jeg ikke bare i form av penger, men helsehjelp, hjelp til fungering etc.</b></span></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-89639247113509320792012-10-17T12:14:00.004-07:002013-01-31T11:58:33.190-08:00Fra vitenskap til kunst<span style="color: #660000;">(avsnitt i grønt er for spesielt interesserte, det er fint mulig å la være å lese de og få med hovedpoengene med innlegget)</span><br />
<span style="color: #660000;"><br /></span>
<span style="color: #660000;">Det er noe underlig ved det hele. Ikke bare faktumet at jeg nå står på terskelen til et yrkesliv som psykolog, det er selvsagt underlig og spennende for meg personlig. Men det er noe underlig ved hele faget, og profesjonen, hvor 'vi' står (jeg skal fjerne anførselstegnet videre, for nå er jeg liksom en del av vi'et, er jeg ikke?), hvor vi er på vei....</span><br />
<div>
<span style="color: #660000;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #660000;">Det er lett å trekke paraleller fra psykologi til alt fra filosofi og poesi til naturvitenskap. Samtidig er ikke psykologi noen av delene. Vi er påvirket av krefter som reduserer mennesket til noe klassifiserbart eller gjennomsnittlig, samtidig som terapeuter og brukere lever i en subjektiv virkelighet full av individuelle forskjeller. Noen kaller psykologi kunst, en benevnelse jeg ikke har sett på lenge. Noen kaller på metoder, noen kaller på skjønn. Noen er strålende glad for at vi klatrer opp i status og blir den nye trendutdannelsen med dertilhørende annerkjennelse og lønns-stigning. Jeg, og flere med meg, frykter at psykologer blir en stadig mer homogen gruppe med lite livserfaring og selvstendig tankegang.</span><br />
<div>
<span style="color: #660000;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #660000;">I gjennomlesningen av seneste Tidsskriftet for Norsk Psykologforening slår det meg på nytt: Hvor mange oppfatninger av psykologi, som fag og profesjon, finnes? Er målene for hva det skal eller kan være, de samme?</span><br />
<span style="color: #660000;"><br /></span>
<span style="color: #274e13;">Tidsskriftet evner på nydelig vis å være et samlende organ for alle som jobber i feltet, samtidig som den tar imot innspill fra ulike innfallsvinkler. Som to debattartikler om mindfullness i seneste nummer. Mindfullness oversettes på norsk til oppmerksomt nærvær: Å være tilstede her og nå, ha følehorn for indre og ytre fornemmelser og akseptere de fremfor å kjempe med eller mot de. Å la vonde følelser ha en plass, uten å dyrke de eller undertrygge de, for så å lettere la de passere. I terapi brukes mindfullness både som en bevisstgjøring om tilstedeværelse, og konkret i form av meditasjonsøvelser som trener oppmerksomt nærvær. </span><br />
<span style="color: #274e13;">Begge debatt-artiklene er positive til mindfullness, og begge verner om vårt selvbilde som seriøse akademiske fagfolk. Samtidig slo de meg som illustrerende for en kjerneforskjell i tilnærming til faget.</span><br />
<span style="color: #274e13;">Første stiller spørsmål ved validiteten og reliabiliteten til forskningen på mindfullness. Artikkel-forfatteren skriver, at tross positiv personlig holdning til mindfullness er hun "bekymret for at vi vanner ut psykologifaget hvis vi ikke passer på og velger våre metoder med omhu. Evidensbasert praksis innebærer å velge teknikk ut fra hva forskningen anbefaler for problemet eller lidelsen". Andre artikkelen trekker linjer til flere retninger i historien som har hatt det oppmerksomme nærværet som et kjernetema, og spør hvorfor vi trekkes mot denne typen innfallsvinkel til terapi. Han skriver om en erfaring med en slik retning: "Den opplevelsesorienterte terapigruppen var viktig i prosessen med å bli kjent med meg selv, og for å få igang modningen til å bli en autentisk person i rollen som terapeut. Jeg tror dette er like viktig som, om ikke viktigere enn, å være en dyktig terapiteknikker." Og senere: "Også i vår kultur er det nødvendig å få den bevissthetstrening som kan gi oss god åpenhet i relasjonen til pasienter, og som kan hindre terapeuter i å sitte fast i sine teorier og tekniske metoder. <i>Terapeuter som gir mer oppmerksomhet til sine teknikker enn til pasienten, kan gi pasienten en følelse av å bli betraktet og manipulert</i>." (min kursiv). </span></div>
<div>
<span style="color: #660000;"><br /></span>
<span style="color: #660000;">Jeg leser beskrivelser av hva som skjer mellom terapeut og klient i et viktig øyeblikk, og tenker på de gangene jeg har opplevd det selv. Jeg tenker på kjærligheten til mennesker, som ligger bak og danner grunnlaget for hele profesjonen (for om vi ikke hadde kjærlighet, ville hjelpen hjulpet, og ville vi i det hele tatt vært motivert?). I møte med disse aspektene ved faget og profesjonen, opplever jeg en gjenkjennelse som ligner den du får i møte med kunst og poesi, ikke 'hard' vitenskap.</span><br />
<span style="color: #660000;"><br /></span>
<span style="color: #660000;">Andre ganger, blir jeg opptatt av å fremheve psykologi som vitenskap. Referere til studier, bruke vitenskapelige betegnelser som om jeg sjonglerer de med den største selvfølgelighet, for jeg er da snart ferdig utdannet psykolog, vi <b>kan</b> vitenskap, må vite. Slik vi kan vitenskap, skiller seg imidlerid fra slik de fleste andre fagdisipliner kan vitenskap: Vi forsker på menneskers tanker, følelser og handlinger. Å redusere menneskets psyke og adferd til målbare objekter er nærmest umulig. Å tro at mennesker med fellestrekk er like og responderer likt på behandling, er i beste fall håpefullt i jakten på en enklere verden. Å anta at mennesker handler likt på tvers av kontekster, er ofte naivt. Skal vi oppnå høyest mulig vitenskapelig standard (reliabilitet og validitet), må vi ofte skape testsituasjoner eller finne statistiske målenheter som ikke ligner virkeligheten, og dra mennesket ut av kontekst, ut av sammenheng. Og jeg spør meg ofte, hvordan i all verden kan et fag som handler i all hovedsak om menneskelig opplevelse, benytte metoder som sikter på å utskille målbare fenomener fra den menneskelige opplevelse?</span><br />
<span style="color: #660000;"><br /></span>
<span style="color: #660000;">Jeg har hatt god-kribling i magen ved snakk om ny bølge av kvalitativ tilnærming i forskningen. Metoder som vil ha tak i den subjektive opplevelsen, og få tak i et fenomen slik det oppleves. Men når psykologifaget skal hevde seg som vitenskap, er det kvantitative data den flagger....</span><br />
<span style="color: #660000;"><br /></span>
<span style="color: #660000;">Den menneskelige opplevelsen som bør være viktigst for oss, tilhører de såkalte brukerne. De som søker vår hjelp. Å bedre deres opplevelse er et mål psykologer har felles. Men vår innfallsvinkel til det målet er forskjellig, og våre definisjoner av hva som skal til er forskjellig.</span><br />
<span style="color: #660000;">Med kritisk blikk på det kapitalistiske samfunn, er det lett å spørre seg om alle aktører som danner grunnlaget for vår praksis, har samme målet. Hvilken forskning som gjøres, avhenger av finansiering, son igjen avhenger av økonomiske interesser (i USA særlig forsikringsselskaper og legemiddelfirmaers interesse). Hvilke avgjørelser som taes oppover i det norske byråkratiet, avhenger av hva som anses å være økonomisk lønnsomt, og ord om pasienters beste kan syntes som tomme floskler i deres siste rapporter og retningslinjer. Blant psykologer blandes kanskje målet med behovet for annerkjennelse som profesjon og fag. Vi skal kunne stå inne for det vi gjør, og at ingen gjør det som oss, og at ingen kan så tvil om at vi har det riktige grunnlaget for å gjøre som vi gjør.</span><br />
<span style="color: #660000;"><br /></span>
<span style="color: #660000;">Hvorfor får jeg noen ganger følelsen av at ivaretagelse av de vi skal hjelpe, og ivaretagelse av vårt selvbilde som seriøs vitenskapsbasert profesjon, ikke går overens? Ja, ikke bare det, men at i higen etter å bevise akademisk og profesjonell fortreffelighet, kan en styre klar av kilden og målet for forskningen, nemlig opplevelsen til de vi skal hjelpe?</span><br />
<span style="color: #660000;"><br /></span>
<span style="color: #274e13;">En side i tidsskriftet er viet en doktorgrad som har intervjuet barn med ADHD diagnose og deres foreldre. Her var ikke målet å kartlegge eller finne riktige metoder for å behandle, men få tak i opplevelsen av diagnose og behandling. Ikke overraskende viste intervjuene at barna føler seg ubekvemme med medisin og bivirkninger, at det oppfattes på mange måter som en annerledes-merkelapp: "Her kommer jenta med ADHD", og at det meste av oppførsel forklares med ADHD istedetfor andre bakenforliggende ting. Jeg tenker at det er vanskelig å få tak i barns opplevelse når de ikke har de voksnes ordforråd, men at det kan si oss noe om deres verden at ADHD blir forklaringen på hvorfor de er opprørt en dag, heller enn en vanskelig situasjon i hjemmet eller på skolen. Hvorfor har ikke opplevelsen av å få diagnosen og ta medisiner vært et hovedfokus før det i det hele tatt utviklet seg en trend med å diagnosere og medisinere så mange barn?</span><br />
<span style="color: #660000;"><br /></span>
<span style="color: #660000;">Når vi snakker akademisk eller faglig stolthet, blir jeg ofte forundret over at denne bygges på sammenligninger med andre vitenskapsfelt og yrkesløp som er forskjellig fra vår egen. Potensialet er stort for å bygge profesjon og fag på et sterkt engasjement for den menneskelige opplevelse, å gå en vei som skiller seg fra andre retninger, men som vi i aller høyeste grad kan stå for. Jeg syns det er ganske fantastisk å ha tilhørighet i et fag som har i seg alt fra nevroendokrinologi til eksistensiell filosofi, alt mellom/av/i arv og miljø, alt fra statistiske beregninger til den vakreste poesi, alt fra vitenskap til kunst. Ja takk, begge deler. </span><br />
<span style="color: #660000;"><br /></span>
<span style="color: #660000;">...Og en dæsj vern om å bruke tilstedeværelse og evne til å kjenne etter i øyeblikket -i meg selv og med klient- som en åpenbar verdi, uten at nok randomiserte kontrollerte har sagt at det er et gode. Jeg kjenner et større vern om vår kredibilitet ovenfor oss selv og andre i dette vernet, enn i jakten på studier å slå i bordet med.</span><br />
<br /></div>
</div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-7238666437652287062012-10-05T13:45:00.001-07:002012-10-05T13:46:28.973-07:00Skrive om å skrive om sammenheng<span style="color: #660000;">Ikke sjeldent entrer jeg denne bloggen med en følelse av sprekkeferdighet. Jeg er sprekkeferdig av uskrevne ord. I løpet av en dag har jeg gjerne fundert over flere tema, noen av de gjengangere, som jeg kunne skrevet omfattende om. Så sitter jeg her mange kvelder, foran skjermen, og jeg skulle ønske jeg kunne skrevet om alt. På en gang. </span><br />
<div>
<span style="color: #660000;"><br /></span>
<div>
<span style="color: #660000;">Det hender folk maler sirkler og sammenhenger med ord. Noen kan kunsten å røske en ut av lineæriteten vi så ofte er fanget i, med en tekst, selv om tekster uungåelig har begynnelser og slutter, uungåelig inneholder fortidsform og presensform og fremstidsform. Jeg vet ikke hvordan de gjør det, jeg vet bare at jeg ved noen tilfeller har opplevd å lese meg inn i følelsen av å svømme inn i et univers, en stemning eller noe kontinuerlig levende, der alle temaer og deler av historien eksisterer samtidig.</span></div>
<div>
<span style="color: #660000;">Jeg har ofte tenkt på å skrive bok, siden jeg har så mange ord. Jeg har sikkert skrevet nok tekster til å fylle en bok allerede, men de hadde ikke blitt til om jeg trodde de skulle bli en bok. De har bare falt ut av meg på et vis. Jeg har noen ganger dannet hele bøker i hodet, ikke tenkt alle ordene altså, men fått en sånn overordnet opplevelse av hva den skulle inneholde. Og funnet at den overordnede opplevelsen er vanskelig å fange med ord som deler opp og plasserer i rekkefølge. </span></div>
<div>
<span style="color: #660000;">Når jeg har lest til eksamen, har tankekart vært mitt beste verktøy. Pensum, i form av lineære og kategoriske kapitler og artikler, har blitt omformet til store sammensurium av bobler og piler og bobler mellom piler mellom bobler med stikkord og forskningseksempler om hverandre. Jeg var ofte nødt til å lage tankekart om hvert store tema, da de gjerne fylte et A3 ark hver, men da lagde jeg også et tankekart som tok for seg sammenhengene mellom de store temaene. Eller jeg la tankekartene ut på gulvet, og merket hva som skjedde når jeg flyttet de forskjellige steder, hvordan de kunne ses i forhold til hverandre. </span></div>
<div>
<span style="color: #660000;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #660000;">Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne lage et gigantisk tankekart, som mitt alternativ til en bok. Men om det så hadde fylt flere kvadratmetre, kunne ikke alle sammenhengene komme frem. For to tema må stå ved siden av hverandre, det er ikke plass til piler mellom alle stikkord og bobler, og bobler eller stikkord mellom alle piler. Og jeg vet ikke om det ville latt seg gjøre heller, å identifisere sammenhengene. For ofte er det som en følelse, når man merker noe henger sammen. Man snakker om et tema, så et annet, og det føles som det samme. De samme grunntema ligger der. </span></div>
<div>
<span style="color: #660000;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #660000;">Og kanskje kunne jeg bare kokt ned hele boka og alle ordene til noen få stikkord og piler mellom to bobler med to tema: Frykt og Kjærlighet.</span></div>
<div>
<span style="color: #660000;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #660000;">Jeg har undret meg over hva som skiller følelsen av praksis-tilværelsen min ved familievernkontoret i Sør-Trøndelag fra opplevelsen av fakultetet mitt ved universitetet i Bergen de syv foregående årene. Jeg kan spinne meg inn i beskrivelser og synsinger og usikkerhet om hva som er min opplevelse og hva som er tilfelle. Men følelsen bunner ned i et spørsmål om frykt og kjærlighet og hva som får regjere mest av disse på en arbeids,-eller studieplass. </span></div>
<div>
<span style="color: #660000;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #660000;">Jeg ser polaritetene mellom "det alternative" og "vitenskapen" utspille seg i et program på nrk og debatter rundt denne for tida. Polarisering mellom grupper (at gruppene understreker sine forskjeller og fremstiller seg selv og hverandre som lenger unna hverandre enn de er), syntes for meg å oppstå og opprettholdes mye av frykt. Begge grupper uttaler seg om den andre uten nært kjennskap til den, uten å virkelig ha gått inn i den andre gruppens forståelse og opplevelse. De understreker og rettferdiggjør denne avstanden ved å danne stereotypiske forestillinger om medlemmene i andre gruppen. Hva er det de frykter? Jeg får ikke helt tak i det.. kanskje å oppdage noe nytt som kan skake verdensbildet litt? Eller kanskje simpelthen å måtte forholde seg til noen en tenker at har feil virkelighetsoppfatning, et potensielt ubehagelig møte? Jeg tror iallfall ikke at denne og andre grupper hadde blitt så polariserte, om medlemmene hadde hatt kjærlighet som sterkere drivkraft enn frykt, inkludert kjærlighet til seg selv. Det er ikke så skummelt å omforme sitt verdensbilde, om en har kjærlighet til seg selv i prosessen. Og hvertfall ikke så skummelt å møte noen som mener noe annet enn seg selv, og utforske det møtet åpent. Det har slått meg, og kanskje slått deg også kjære leser, at de individene jeg personlig opplever som mer drevet av kjærlighet enn frykt, sjeldent befinner seg i svart-hvite felt eller ytterpunkter. Det er de som våger å hilse på den andre gruppen, og dermed kommer så langt som til å finne ut at forskjellen ikke er gigantisk. Noen ganger er det så de kjærlighetsdrevne befinner seg på en annen plass enn skalaer mellom ytterpunkter. Vi er mennesker, vi har litt forskjellig språk og innfallsvinkler, men mye av innholdet og søkenen er den samme. </span></div>
</div>
<div>
<span style="color: #660000;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #660000;">Jeg blir sannsynligvis vekt klokken 6 eller før imorgen av min lille. Så her stopper dette innlegget. Med bare to eksempler, der det finnes et hav. Lesere vil kanskje også i fremtidige innlegg merke at grunntemane er der: Frykt og Kjærlighet. Det gjør noe med en, når en blir bevisst disse eller andre grunntema når en ser seg rundt i verden. Grunntemaene virker å så simple, at de kan føles opphøyd. Og alt som vi forestiller oss at er viktig og opphøyd, virker plutselig så latterlig simpelt. Vi kan le da, sammen. For en lettelse.</span></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-24588995881388765322012-09-23T12:37:00.002-07:002013-01-31T12:00:15.830-08:00Å bære barnet sitt<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Dagen etter kjentes det med ett mer virkelig. Det at jeg hadde fått et barn. Det at magen var tom, og utenfor den var det et nytt menneske. Eller, rettere sagt utenpå magen. For etter keisersnitt og halvannen time alene uten barnet nær meg, etter omtåka søvnløshet og instruksjoner fra stressede sykepleiere, etter amming og forvirring rundt hvor lenge og hvor ofte og hvorfor han gråt og om han hadde vondt eller var sulten eller trøtt eller hva... plasserte jeg ham i sjalet. Han lå i fosterstilling, kanskje slik han hadde lagt inni meg, og så på et vis konsentrert ut, liksom opptatt av å bearbeide hele den dramatiske overgangen fra livmor til liv i verden. For nå hadde han funnet en plass i en vant stilling, der han kjente igjen de vante hjerteslagene, den vante pusterytmen, den vante gangen. Og han sov. Jeg gikk i gangene på sykehuset med den sovende babyen min på kroppen min, og kjente slitenhetsrynkene, bleikheten og uvirkeligheten vike for en strålende stolthet. Her er jeg, jeg har blitt mor, her er jeg og mitt barn, en vandrende enhet knytt sammen av et sjal.</span><br />
<div>
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Etterpå gjorde det litt vondt å plassere ham oppi plast-boksen vi hadde fått utdelt. En sånn plastboks med hjul på, med bamsedyne og helseteppe i. Jeg la den lille kroppen flatt på rygg.. nesten så jeg måtte bøye ham ut av en naturlig rundhet, og løsrive ham fra alle holdepunkter: Pusten, kroppsvarmen, hjerteslagene, luktene. </span><br />
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Uvirkeligheten ved å være mor, kunne plutselig gripe om meg igjen de første par månedene. Plutselig et gisp innvendig. Et slags sjelelig jetlag over å ha tatt flyturen fra en tidsepoke til en annen. Sorgen over før-spedbarns livet som var forlatt. Undring over den store magen og tilværelsen med den, som plutselig var en fjern drøm. Og et blikk på min lille, som noe jeg ikke helt kunne forstå at fantes. Noen ganger kunne han kjennes som noe fremmed. Særlig hvis han lå i vogna, eller i bærebag'en. Hvem er dette lille vesenet der borte, der nede? Hvor kom han fra? Hva skjedde egentlig? Da kunne jeg ta ham på meg igjen, og kjenne at på nytt at han angår meg, snakker til meg, kommer fra meg, er trygg hos meg, er del av meg og noe annet enn meg på samme tid. </span><br />
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Han slet med magen, slik sikkert mange gjør. Luften satt fast i ham, begge veier. Rapene kunne komme en halvtime etter et måltid, og om vi la ham ned med en rap sittende fast, lå han og spente seg og skrek. Til han fikk være rett opp og ned, mens vi bevegde oss fritt, med armene fritt. Han hadde sånn skriketid, som jeg hørte mange har, på ettermiddag og kveld. Da tok vi ham på oss, og det stilnet. </span><br />
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Var vi ute satt andres smil løst ved synet av den lille kroppen på forelder-kroppen. Kanskje særlig da han tittet frem fra fosterstilling på pappaen sin, en liten bylt som dekket under halvparten av overkroppen hans. Allerede da han var 4 dager gammel var jeg på en kort tur i et par butikker med ham på meg. Jeg var jo stolt av å kunne vise ham frem, men ikke bare det, jeg var så glad for å dele et så lite barn med omverdenen. Andre som ham lå inne i en trillende boks, avskjermet fra alt og alle. Da damene i blomsterbutikken så ham, var de også slått av livets mirakel, slik vi blir, når vi får ta del i et øyeblikk med et menneske som er så... nytt.</span></div>
<div>
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span></div>
<div>
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Vi kunne bruke vogn her vi bor, der lydene, og særlig stillheten i naturen, var vant og trygt for ham. Én gang hadde vi ham i vogna på Coop Hypermarked, og lovet hverandre å ikke gjenta hendelsen. Han skrek, nesten gutturalt forskremte lyder spredde seg mellom hyllene. Innimellom stresset over å få med oss det vi skulle, og kroppslige reaksjoner på mitt barns gråt, så jeg for meg hans verden, i øyeblikket: Fremmede, høye lyder, et fjernt glimt av mamma og pappa der ute, omgitt av en vegg, i en boks på hjul. Uten nærhet, uten trygghet. Ettersom vi ikke hadde bæretøy med, måtte vi veksle mellom å holde ham mens vi plukket varer, og legge ham ned til fortvilelsen når vi måtte bruke begge hendene våre og komme oss noen vei med varer og vogn. </span><br />
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Å måtte manøvrere en ting på hjul mellom trange hyller og folkemengder. Plassere vogn utenfor butikker og kaféer og nervøst følge med om han skriker eller ikke. Å ikke vite, ikke kjenne på meg, hvordan han har det der nede i tingen på hjul. Å merke at han er sulten først når han skriker skikkelig ut om det, og føle meg utilgjengelig for ham mens jeg stresser med å finne et sted å amme, mens jeg kjenner meg klam av kroppens reaksjoner på skriket, og fremmed for ham der han ligger milevis unna meg. </span><br />
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Versus å gå med ham på kroppen min innimellom hyller og mennesker. Å ikke måtte tenke på ham og bekymre meg, bare ha ham der. Å merke han spenner seg over en lyd han hører, og berolige med så lav stemme at folk rundt ikke hører. Merke uroen som signaliserer sult og være hakket nærmere ammestedet idet uroen går over til skrik. Vite at han opplever det kjente og nære ved kroppen min, når noe er fremmed og nytt, slik at verden ufarliggjøres med følelsen av min trygghet. Ta ham med inn på kafé og legge ham på benken ved siden av meg, dele kaféstunden med ham. </span><br />
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Så fort han begynte fokusere på enkelt-ting, og etterhvert forsøke gripe, kunne vi gå bort til et tre, eller en blomst, eller noe med rar tekstur. Og dele opplevelsen av det nye med ham. Noe annet enn lekene i babygymmen. "Kanskje han merker at bladet er levende. Det er noe magisk ved dette øyeblikket."</span><br />
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Sønnen min i bæretøy på pappas mage. Hvilket utrolig samspill av ansiktsuttrykk og felles utforsking av verden og kameratskap og latter og liv! Og når han sovner med hodet under pappas hode, i duvingen fra stødige skritt og med både lyden og vibreringen fra pappas nynnende stemme. Hver kveld før kveldsamming har han sittet, og sitter, på pappas mage, hjemme i roen hans. I sang og musikk eller frisk luft med pappas jakke pakket rundt deres lille far-sønn boble. </span><br />
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Da han begynte sitte på ryggen min, var det som et lite frigjørelse-rituale, i takt med at han begynte krabbe og utforske. Jeg kunne kjenne om han hadde det bra, og om han sovnet. Jeg kunne kikke i et speil for å se ham. Men ellers var han som en egen person på tur, der han satt. Fremdeles med følelsen av pusten min. Fremdeles med tryggheten min. Men uten at mitt blikk så hans blikk. Og da ville han sitte der og prate, prate mer enn med lekene sine, prate med trærne og vinden og magien, ja noen ganger nesten synge med lyse vakre lyder. Nå er han i verden, en egen person, med et eget blikk som jeg ikke kjenner. Og han prater med verden, på sitt vakre bablespråk! Og jeg får æren av å høre samtalen, rett ved øret mitt...</span><br />
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #7f6000; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Jeg har skrevet hovedoppgave om blant annet bæring. Jeg kunne skrevet faglig og diskutert fordeler i forhold til tilknytning, fortalt om mangelen på forskning og den lille forskningen som er. Sammenlignet kenguruomsorg med bæring og fortalt om mine hypoteser om at bæring vil forebygge/lindre barseldepresjoner. En faglig vinkling komme en annen gang, eller formidles på mail for de som ønsker (psymelihen@gmail.com). Akkurat nå ville jeg bare dele noe personlig. Om hvor fint det har vært for oss å bære barnet vårt.</span><br />
<br /></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com7tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-32196577041147208242012-09-19T13:26:00.005-07:002012-09-20T11:46:09.345-07:00Anngående "skrikekurer"<a href="http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Vil-forby-skrikekurer-for-spebarn-6992117.html">En artikkel i Aftenposten</a> satte såkalte "skikekurer" på dagsorden igjen. Jeg syntes artikkelen var litt unyansert i å fremstille ytterpunkt "for eller imot", mens kommentarene under imponerte meg mer. De speiler mange folks vern om retten til å kjenne sitt eget barn, og finne sin egen måte å gjøre ting. Jeg legger ut min kommentar under artikkelen også her (skrevet i engasjert modus her om dagen):<br />
<br />
<br />
<div style="background-color: #f7fafb; color: #121212; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; margin-bottom: 1em !important; padding: 0px !important;">
"Som så mange er inne på her: Vi har en utvikling hvor ekspertene, formidlet gjennom svart-hvite fremstillinger i media, kryper inn i heimen og inn i sinnene våre. Noen ganger er det sundt med kunnskapsformidling, vi famler rundt mye i livet, og særlig som småbarnsforeldre, vi trenger kunnskap. Men et viktig spørsmål er om folks egen stemme, egen følelse av hva som er rett for dem og deres barn, blir overdøvet av uttalelser om hva som er bra eller dårlig. Jeg er redd foreldre lettere havner 'ut av seg selv' på et vis, slutter å kjenne etter og tro på det som føles riktig. Det gjelder barnehage-trenden, det gjelder idéer om oppdragelse, det gjelder skrikekurer, og sikkert mye annet. </div>
<div style="background-color: #f7fafb; color: #121212; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; margin-bottom: 1em !important; padding: 0px !important;">
Når helsesøstre og andre anbefaler "skrikekur", er det noe mange foreldre velger prøve i tro på at fagfolk har mer rett, enn deres egen følelse er rett. Jeg tror også barnet merker når de utsettes for tekniske metoder der foreldrene ikke er seg selv, så mye som de er instruert utenifra. Jo, skrikekurer 'fungerer' for noen. Men vi kan ikke vite om det fungerer fordi barnet finner ut det ikke nytter skike for oppmerksomhet, og sovner med god følelse, eller om de rett og slett gir opp, og tidlig finner ut at de ikke kan bli møtt og bli tatt vare på om de er redde og alene i mørket. De har jo ikke språk til å fortelle oss dette enda. DET er skummelt, syns jeg. </div>
<div style="background-color: #f7fafb; color: #121212; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; margin-bottom: 1em !important; padding: 0px !important;">
Mange nevner forskjell på gråt, der dukker foreldres egen stemme opp igjen. Den som kjenner barnet og føler seg frem med foreldreinnstinkter i behold. Det er noe annet enn å innføre en teknisk metode fordi noen andre sa det. Ikke minst tror jeg det er skadelig for hele familien når foreldre kjenner empati og forelderinnstinkt som sier barnet har det vondt (og det sannsynligvis er snakk om den gråten som forteller om smerte og frykt), men holder ut fordi en ekspert sa de skulle det. Da får kontakten og empatien en brist. </div>
<div style="background-color: #f7fafb; color: #121212; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; margin-bottom: 1em !important; padding: 0px !important;">
Det er pinlig at aftenposten har en meningsmåling her for eller imot forbud mot skrikekur. Det er jo virkelig ikke snakk om et forbud mot hvordan folk løser ting i hjemmene sine, og det ville jo vært umulig med tanke på alle nyansene folk snakker om her. Det er snakk om forbud mot at helsesøstre _anbefaler_ skrikekurer, og det er noe ganske annet! For det gjør skrikekurer til noe mer legitimt enn andre løsninger. Selv om det er større grunn til å stille spørsmål ved skriking enn annet. Risikoen for unger som er 'bortskjemte' på oppmerksomhet og kjærlighet (noe jeg selv mener de ikke blir) av byssing/amming/bæring, er jo ingenting i forhold til risiko for utrygghet i livet og manglende tillit til at foreldrene er der for en...</div>
<div style="background-color: #f7fafb; color: #121212; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; margin-bottom: 1em !important; padding: 0px !important;">
Jeg er snart ferdig utdannet psykolog. Vi kaller stadig på nyeste forskningen, slikt som Willy Tore Mørch slår i bordet med i artikkelen, men vi trenger jo ikke det! Utviklingspsykologi på sitt mest basale, fra Bowlby og Ainsworth på 60 og 70 tall, har stadfestet opp og i mente at sensitivitet, respons og evne til å respondere på gråt er i direkte sammenheng med trygg tilknytning! Jo raskere mødre på 70 tallet plukket opp sitt gråtende spedbarn, jo mer trygge var de i relasjonen rundt 1 års alder. Disse sammenhengende er noe av den mest etablerte og velfunderte kunnskapen i psykologi.</div>
<div style="background-color: #f7fafb; color: #121212; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; margin-bottom: 1em !important; padding: 0px !important;">
Utviklingspsykologi er mye basert på evolusjonsteori. Man ser for seg at spedbarnet kommer med en slags "oppskrift" som vi har utviklet gjennom menneskehetens historie. Og i vår historie har det alltid vært farer (og er fremdeles for mange folkeslag). Spedbarnet skal gråte når det føler seg utrygt, og holde seg nær forelder, for å øke sjansen for overlevelse. Bowlby (som først utviklet teorier om tilknytning) beskriver spedbarnets gråt som en grunnleggende overlevelsesmekanisme. Mat, søvn og trygghet fra fare er viktigste elementer som sikrer overlevelse, og barnet er fullstendig avhengig av den voksne. Når barna blir istand til å utforske omgivelsene, holder de seg likevel tett til foreldre og kan reagere når de går, eller være skeptiske til fremmede. Dette er også en mekanisme for overlevelse, da de f.eks i en skog full av farer er prisgitt denne frykten for å ikke havne i fare idet de begynner utforske. Når vi ber barn om å tilpasse seg vår verden, våre bekvemmeligheter, ignorerer vi innstinktene de har med seg, beregnet på en farefull verden. Vi kan ikke si til et spedbarn som ikke kjenner verden godt enda: "Skjerp deg, du må jo skjønne at du er trygg her alene i mørket". Følelsene til spedbarnet kan gå i alarm, slik de ville gjort hos et spedbarn overlatt alene i jungelen eller fjellet...<br />
Slik grunnleggende logisk tankegang, og grunnelementer i tilknytningsteori, har blitt totalt ignorert av eksperter som anbefaler skrikekurer. </div>
<div style="background-color: #f7fafb; color: #121212; font-family: Arial, sans-serif; font-size: 13px; margin-bottom: 1em !important; padding: 0px !important;">
Det er mulig å ha empati og forståelse BÅDE for foreldre som er utkjørt av søvnmangel, og barnet som er redd/engstelig/sulten/utrygg/i smerter/søvnløs. Det er ikke noen motsetning mellom disse, for foreldre som får være empatiske og handle ut fra sin egen kløkt og foreldreinnstinkter, vil også virke beroligende på ethvert barn..."</div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-78930910364329320392012-09-02T13:44:00.000-07:002012-09-06T11:35:29.447-07:00Mangfoldet mistet?Når jeg innimellom, særlig fredager, kjøper Aftenposten, er spalten "Si ;D" noe av det jeg leser med størst interesse. Unge mennesker på 13-19 år skriver om alt fra lekser til ideologi, og ofte blir jeg fylt av håp og glede over gode poenger og enkle, gode spørsmål som brenner av engasjement og ungt uherdet blikk.<br />
<br />
Noen av tekstene gir meg imidlertid en litt dårlig bismak, jeg blir plutselig litt gammel, rister på hodet over utviklingen, for verdenen disse unge skribentene lever i, er allerede en annen en min ungdomsverden. Jeg leste et innlegg for et par uker siden, som forundret og bekymret meg. En jente på circa 16 år frustrerer seg over at alle skal velge samme yrkesforløp, at alle er kjedelige sauer i flokk. Hva med de andre yrkene, de som er nyttige, og ikke like populære? Flotte betraktninger. Men hvilket "unyttig" og trendig yrke gikk sauene i flokk etter? Joda, yrket jeg har valgt. Psykolog.<br />
<br />
Et par dager etter jeg leste innlegget, sitter jeg i frisørstol foran en litt usikker og famlende lærling, pluss minus 17 år gammel. Jeg befinner meg snart i en slags fremmed anskuelse av meg selv, allerede fra en litt avdanka generasjon idet jeg nærmer meg tredve og har fått barn og greier, som attpåtil lurer på "hva de unge gjør idag". Jeg forteller henne om innlegget jeg leste, at jeg snart selv er psykolog, og spør om det er sant som innlegget sa. Jo, senest dagen før hadde en venninne ringt begeistra og sagt: "Jeg vet hva jeg vil bli! Sånn derre psykolog".<br />
<br />
Sånn derre psykolog. Det høres så kult ut å sitte og høre på folks problemer for penger, altså. Jeg skal ikke utbrodere flere setninger som spant i hodet mitt som forlengelse av "sånn derre psykolog". Men jeg kan innrømme at de malte et stereotypisk, muligens fordomsfullt bilde av fremtidens psykologstudenter: Jenter på 18-20 år som ikke har reflektert i dybden over hva de ønsker bli og hva de egner seg for, men følger en trend fordi det høres kult ut. Nivået inntaket krever, tilsier at de er skoleflinke. Hva er erfaringsgrunnlaget for de fleste av disse idet de entrer studiet? En normal og passe trendy ungdomstid godt skjermet fra livet utenom hjemby, venninner og skole? Og når de tar dette valget, om å bli neste generasjon profesjonelle hjelpere for folk som har erfart livets mørkeste sider, er det mest fordi det høres kult ut? Og fordi det har blitt status? Nå når det har blitt mer prestisje å bli psykolog, er de kanskje også motivert av å gjøre mamma og pappa stolte?<br />
<br />
Nå kan det altså ha skjedd. Det som jeg (og mange med meg) har fryktet: Omleggingen ved de fleste universiteter i landet, fra opptak gjennom årsstudiet (generell innføring i psykologi) til opptak rett fra videregående, har gjort psykologistudentene til en mer ensporet, og mindre livserfaren gruppe. Jeg uttrykte min bekymring i kronikken <a href="http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=103778&a=4">"Mangfoldet vi mister" i Tidsskrift for Norsk Psykologforening januar 2010</a> (skroll ned på siden for innlegget). Og nå vil jeg uttrykke den igjen.<br />
<br />
Ikke noe universitetsstudie kan skape et menneskes grunnlag for å møte og respektere andre mennesker. Ikke noe universitetsstudie kan bygge livserfaring hos et individ. Ikke noe universitetsstudie kan ta en 19 åring, føre henne gjennom et gitt løp som oppmuntrer til voksen innsikt og forståelse, og tro at hun som 24-25 åring dermed er rustet til å møte en mangfoldig virkelighet full av sterke, veldig utrendy historier.<br />
<br />
Det er et poeng jeg gjerne skulle hatt med i innlegget jeg linker til over, som ble redigert bort av Tidsskriftet. Innlegget måtte jo forkortes, og dette var litt på siden av hovedtråden, det er nok grunnen til at det ble redigert bort. Tenker jeg. Selv om jeg undres om hvor grenser går for hva en psykologstudent kan mene noe om, og om jeg var ved en slik grense. Jeg beskrev psykologstudiet som en lillebror til medisinstudiet. Og for å spisse det enda mer enn det jeg ville skrevet i Tidsskriftet:<br />
Lillebrødre flest vil ape etter storebror. Selv når det storebror gjør, ikke nødvendigvis er lurt. Når en kunne lært av feilgrep storebror har gjort, våget å tenke annerledes, gå sin egen vei, være sin egen person. Slik psykologstudenter skulle vært, er altså heller ikke studiet. For en student som fikk med seg bruddstykker av opptaksordning-omleggingen sett utenifra, virket det som banale krefter var i sving. Higen etter status og annerkjennelse, fremfor behov for å bevare integritet og egenart. Raske beslutninger utifra fikse idéer, framfor nøye overveielser av mulige alternativer. Mangel på konsekvens-tenkning og en reell debatt om fagets egenart og verdier, og hva ordningen ville gjøre med disse verdiene.<br />
<br />
Inntak på psykologstudiet krevde før et mellomtrinn (årsstudiet) etter videregående, og dermed en grundigere overveielse om dette er veien man vil gå. Faktumet at videregående karakterer ikke var hovedkriterie for inntak, gjorde det mindre lukruativt for de som søkte prestisjetunge yrker, og mer mulig for de som ville velge en vei utifra egnethet og motivasjon for å bli psykolog. Vi har tatt et kjempesteg i retning potensielt mindre egnede psykologer, da motivasjonen for å bli psykolog er iferd med å forandre seg fra "Jeg interesserer meg for mennesker og hva som skjer imellom de, og tror jeg kan være en god hjelper når noen har det vondt" til flere tilfeller av "Jeg orker ikke finne ut hva jeg vil bli, dette psykolog-yrket høres kult ut og er så vanskelig å komme inn på at andre blir imponerte om jeg klarer det".<br />
<br />
Så, om du havner i en dyp depresjon eller psykotisk tilstand om 6-7 år, møter du kanskje en av neste generasjon psykologer. Kanskje er hun en 25 årig ung dame som har hoppet fra videregående-boble til student-boble til nyansatt flink psykolog boble uten avbrekk, som har vært flink og pliktoppfyllende hele veien, og sannsynligvis prøver være det både ovenfor deg og arbeidsgiver, da hun deler ut de rette skjemaene og stiller de rette spørsmålene utifra de rette metodene. Men er det denne psykologen du trenger? Jeg vet jeg selv ville følt meg enda mer ensom og fremmed, i en slik tilstand, om den som skulle hjelpe meg verken har sett eller erfart mørke og mangfold i eget liv, og endte i stolen foran meg fordi det hørtes kult ut.<br />
<br />
Kanskje jeg maler et overdrevent bilde. Jeg vet ikke. Men jeg er iallfall glad for at Universitetet i Bergen stod imot å endre opptaksordning, med brask og bram og dekan som trakk seg og fullt sirkus. Jeg tror det var verdt det. Og jeg håper det fremdeles er noen motiverte og livserfarne psykologspirer der ute, full av drivkrefter på vegne av mennesker, som også kommer inn på studiet.Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-22555382429083647212012-08-31T13:56:00.003-07:002013-01-31T12:02:08.161-08:00Norsk helsevesen elsker Husby og Sørheim.<span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Hele Norge nikker og smiler til hverandre. Felles lettelse over at ABB ble bedømt tilregnelig. Felles fryd over dommer Arntzens nyanserte og grundige fremleggelse av dommen. </span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Husby og Sørheim, to flinke og svært erfarne fagfolk som gjorde jobben sin, overbeviste rettskommisjonen, og forvirret både rettsal og nasjon.</span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;">Mange nordmenn uten noen form for psykiatri-utdannelse har snudd og vendt på sjekkliste-kriterier for diagnoser, forsøkt å forstå hvor grensene går for psykose, forsøkt å forstå hvordan en går frem for å kategorisere enkeltmennesker. Når så mange har blitt mer opplyst om hva som skjer i den mystiske psykiatriverdenen, har myten om den riktige og objektive bedømmelsen av et menneskes psyke fått seg store knekk. </span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><br /></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;">Når <a href="http://morgenbladet.no/boker/2012/den_kollektive_fornuft#.UEjtLtbibbg">den kollektive fornuf</a><a href="http://morgenbladet.no/boker/2012/den_kollektive_fornuft#.UEjtLtbibbg">t</a> setter flinke fagfolk under lupen, er de fratatt beskyttelsen i de smale rom der eksperter og gruppepsykologi regjerer. </span><span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;">"Lekmannen" har fått anledning til å avsløre </span><a href="http://morgenbladet.no/ideer/2012/diagnose_sjekklistemonomani" style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;">sjekklistemonomanien</a><span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;">, hvordan rigiditet og forestillinger om objektivitet gjør fagfolk lite kloke, og dyktige dommere enda klokere. </span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;">Husby og Sørheim har blitt symbolene for denne typen uklokskap. To flinke fagfolk som gjorde hva de har gjort og fått kreditt for å gjøre i x antall saker: De plasserte et menneske i en kategori utifra systematisk metode, uten å forklare årsaker, uten å se på sammenhengene.</span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Tenk om vi nå også kunne avsløre mytene om objektive vurderinger og riktige metoder i psykisk helsevern. Der skapes og fremelskes Husby(er) og Sørheim(er), flinke fagfolk som kan krysse av på lister med grundig presisjon og argumentasjon. Deres mandat er å ta mindre hensyn til komplekse bilder, og for all del ikke utvise selvstendig tenkning eller skjønn. I lukkede kontorer og terapirom kan ingen klok lekmann peke på keiserens nakenhet og lure på hva de driver med, og ingen dommer bryter igjennom med klokskap og nyanser. Når Husbyene og Sørheimene gjør sine vurderinger, blir disse oftest stående uten at andre kommer inn og viser at vurderingen kan være en helt annen, om man tolker symptomene litt annerledes. Og konsekvensene gjelder for andre enn en massemorder: Barn og unge, voksne og eldre, med sårbare liv lagt i hendene på profesjonelle.</span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Jeg har inntrykk av at ordet "skjønn" har inntil nylig blitt oppfattet som noe negativt. "Vi må ikke skape for mye rom for skjønn, for det ivaretar ikke objektiviteten". Å handle på bakgrunn av skjønn er et feilgrep av de store om en er profesjonell hjelper, en sone der en risikerer å ikke "ha sitt på det rene" med å kunne vise til standariserte fremgangsmåter. Men det var før Husby og Sørheim.</span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Ordet "skjønn" har fått en annen ladning nå. Som kanskje vårt viktigste middel mot å bli fortapt i en forenklet, kald, rigid utgave av virkeligheten. Ekspertise har vi kanskje oppfattet å handle om evne til objektive vurderinger og riktig bruk av teknikker. Vil vi nå oppfatte ekspertise som en evne til å kombinere kunnskap og erfaring idet en vurderer hver sak på en unik måte, med bruk av skjønn? Og vil vi klare overføre våre observasjoner, hele Norges observasjoner, av en ensporet og uklok måte å vurdere et menneske med all sin kompleksitet, til alle de andre rommene utenfor rettsalen, der slik uklokskap brer om seg?</span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;"><br /></span>
<span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Vil vi klare å bevege oss videre fra å gjøre Husby og Sørheim til enslige syndebukker?</span><br />
<span style="color: #0c343d; font-family: Georgia, Times New Roman, serif;">Eller har vi delt oss i to, ute av stand til å trekke linjer fra ABB-rettsak til resten av Norge, ute av stand til å se Husbyer og Sørheimer overalt der de sitter og krysser av på lister, ute av stand til å stille spørsmål ved hvor Husby og Sørheim kom fra, og hvorfor de er velrenomerte og respekterte i den grad at de fikk denne jobben? Skal vi trekke linjene, må vi se på helsevesenet vårt: Hvordan idéer om mål, prosedyrer og sjekklister har blitt svaret når vesenet frykter feiltrinn eller å risikere at menneskelige faktorer får terreng... Og vi må se på vår egen forførelse, der vi blendes av idéer om objektive mål og flotte forenklinger av komplekse liv og systemer. Vi må våge oss ut i terreng lignende det vi var i under rettsaken, der ingen skjønner hva som er virkelighet, der man kan se samme person på x antall måter, der man tør stå i uvisshet og forvirring, før den kloke dommeren i oss endelig får ordet. </span>Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-38275761984745890232012-08-09T11:36:00.002-07:002012-08-10T03:36:46.082-07:00Når medmenneskeligheten trues av byråkratietJeg har et <a href="http://www.aftenposten.no/meninger/Den-truede-medmenneskelighet-6961797.html">innlegg i Aftenposten</a> idag, om hvordan byråkratiseringen av helsevesenet går på bekostning av empati (med hovedfokus på psykologene). Innlegget var i utgangspunktet en kronikk som ble kortet ned til innlegg. Her kommer noen tekstudrag fra den opprinnelige teksten, for de som er interessert i utfyllende/flere poenger:<br />
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin-bottom: .0001pt; margin-bottom: 0cm;">
<b><br /></b></div>
<div class="MsoNormal" style="margin-bottom: .0001pt; margin-bottom: 0cm; text-indent: 35.4pt;">
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin-bottom: .0001pt; margin-bottom: 0cm;">
<b><span style="color: #0c343d;">Psykologene sier ifra<o:p></o:p></span></b></div>
<div class="MsoNormal" style="margin-bottom: .0001pt; margin-bottom: 0cm; text-indent: 35.4pt;">
<span style="color: #0c343d;">En stund har vi hørt røster i media om en kritisk utvikling i offentlig
helsevesen: Byråkratiet går på fagligheten og medmenneskeligheten løs. Stadig
mer tid og oppmerksomhet fordeles vekk fra menneskene, over til skjermer og
papirer, i tåspissgange mellom dokumentasjonskrav, pålegg og «rettleiingar». Velferdsstaten
ser ut til å ha blitt et kontrollorgan som skal sikre mot all risiko. Kontroll
avler frykt og mistillit. Det blir viktigere å ha sitt på det rene, enn å følge
sin hjerne og sitt hjerte, også i møte med sårbare andre. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="margin-bottom: .0001pt; margin-bottom: 0cm; text-indent: 35.4pt;">
<span style="color: #0c343d;">Psykologene, som jobber med våre mest sårbare medmennesker, har gjennom
våren ropt varsku i Tidsskriftet for Norsk Psykologforening, i en serie
artikler og debattinnlegg. Unge psykologer fortalte om å føle seg i skvis
mellom system og empati, og utløste et skred av artikler. Blant annet skrev Gunnhild
Rindal Kulbotten at psykologer blir syke av å ikke få muligheten til å gjøre
noe med behovet de ser hos pasientene. Selv gikk hun over til privat
virksomhet, der hun opplever denne muligheten.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="margin-bottom: .0001pt; margin-bottom: 0cm; text-indent: 35.4pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="margin-bottom: .0001pt; margin-bottom: 0cm;">
<b><span style="color: #0c343d;">Hvilken ingrediens hjelper?<o:p></o:p></span></b></div>
<div class="MsoNormal" style="margin-bottom: .0001pt; margin-bottom: 0cm; text-indent: 35.4pt;">
<span style="color: #0c343d;">Det er nå populært med utsagn som: «Har du en infeksjon skal du ha
hjelp raskt, utredes grundig, og motta den behandlingen som har vist seg mest
effektiv mot problemet. Selvsagt skal det også være slik om du har en depresjon».
Så riktig det høres ut. Men når vi tilstreber en instrumentell og effektiv måte
å behandle menneskers psykiske lidelser, gjør vi grove overtramp ovenfor den
ingrediensen som mest av alt hjelper: Medmenneskeligheten. Den har mye å si i
all helsehjelp. I psykisk helsevern har den tilnærmet <i>alt</i> å si.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="margin-bottom: .0001pt; margin-bottom: 0cm; text-indent: 35.4pt;">
<span style="color: #0c343d;">For, hva er det egentlig ved terapi som hjelper? Metoden er nøkkelen,
mener mange. Det er populært med studier som sammenligner metoder for
spesifikke diagnoser. Så enkelt, så målbart, så forførende og slagkraftig. Noen
få forskere – som Bruce Wampold - går inn for å avsløre forførelsen: Når man
sammenligner metode med <i>andre</i>
ingredienser, er konklusjonen at hvilken teori og metode terapeuten baserer seg
på, forklarer <i>minimalt</i> av utfallet.
Vi ønsker tro vi har oppskriften(e), etter en lang utdannelse. Men
hovedingrediensen er sannsynligvis oss selv, og møtet med den andre. Alliansen,
en relasjon med trygghet og tillit. Personlige egenskaper, særlig empati. Evne
til tilstedeværelse: Terapeuter som mediterer for økt oppmerksomt nærvær har
bedre utfall av terapien de gir. Og sist, men ikke minst, den uvurderlige
placebo-effekten, som ikke er noen jukse-effekt, men rett og slett en ingrediens
i seg selv: Troen på at terapien vil hjelpe. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="margin-bottom: .0001pt; margin-bottom: 0cm; text-indent: 35.4pt;">
<span style="color: #0c343d;">Tror pasienten på terapien, i tilfeller hvor terapeuten følger en
pålagt oppskrift hun ikke tror på selv? Er det lett å være medmenneskelig,
spontan og tilstedeværende i en hverdag preget av kontroll? Er det lett å få kontakt
og kjemi med en pasient om du ikke har rom til å være deg selv, som
profesjonell hjelper <i>og</i> medmenneske?</span><o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="margin-bottom: .0001pt; margin-bottom: 0cm; text-indent: 35.4pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="margin-bottom: .0001pt; margin-bottom: 0cm; text-indent: 35.4pt;">
Jeg kommer nok til å skrive mer om dette temaet, og ulike aspekter ved det. De som er interessert i å bli informert når nye innlegg legges ut, kan sette seg opp som følger via mail eller egen blogg (se til høyre på siden).</div>
</div>Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-34338394661236178132012-07-31T14:59:00.001-07:002012-08-09T12:51:45.986-07:00Barnets stemme<span style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><span style="color: #274e13; font-weight: normal;">Jeg vet ikke helt hvordan å skrive om dette temaet: Barnehage for 1 åringer. Hvordan å gå frem, for å uttrykke min mening og mine bekymringer, men samtidig ikke indirekte eller direkte såre noen jeg kjenner eller ikke kjenner. Hvordan å være nyansert nok til å både favne unntakene, og huske på alle foreldre som er like og ulike meg selv. Hvordan å ordlegge meg, for å ikke tiltrekke meg politisk korrekthets-politi, bli sammenlignet med Trude Mostue og risikere hets deretter, eller oppleve alt fokuset havner på likestilling og viktighet av karriere. </span></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><span style="font-weight: normal;"><br /></span><span style="font-weight: normal;">Alt fokuset som egentlig tilhører barna.</span><span style="font-weight: normal;"><br /></span></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><span style="font-weight: normal;">Ja, jeg kunne skrevet et helt innlegg om hvordan det er å skrive innlegg om dette temaet. De som ikke har barn, kan lett se det som bare nok en samfunnsdebatt. Om hva å prioritere penger på, eller hva eksperter mener, eller hva som er politisk korrekt og likestilt og trend i tiden. Men nei, dette er en debatt som rører ved mer enn det. Og selv om jeg var engasjert i temaet før jeg fikk barn selv, fatter jeg nå på andre måter hvorfor politikere<a href="http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=10067309"> kjemper hardt for å rettferdiggjøre barnehagepolitikken</a> og hvorfor debatten vekselvis skandaliseres og ties bort. Fordi foreldre elsker barna sine. Samtidig som de bor i dagens Norge, med dagens barnehagepolitikk/trend.</span><span style="font-weight: normal;"><br /></span></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><span style="font-weight: normal;">Vi snakker sjeldnere om hva som er <i>best</i> for barna våre, og oftere om hvorvidt det kan bevises at de tar skade av noe. Vi snakker sjeldnere om at barna er det viktigste vi har, og oftere om livet må legges opp for å klare oss økonomisk eller nå nye karrieremål. Vi snakker sjeldnere om det individuelle barnet og hva han eller hun trenger, og oftere om statistikken, tallene og gjennomsnittene. Og -i tråd med trendene på akk så mange områder- snakker vi sjeldnere ut fra visdom, og oftere bare ut fra motstridende kunnskap.</span><span style="font-weight: normal;"><br /></span></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><span style="font-weight: normal;">Hvor er visdommen vår? Den er ikke borte, men kanskje litt vond å besøke. Jeg tenker mange av oss kan finne vår personlige visdom i en tilstand hvor vi ser på livene våre med en linse som både zoomer ut; alle epokene vi opplever, faktumet at vi skal bli gamle og dø, "alle dagene som kom og gikk...", og en linse som zoomer inn; hva betyr noe her og nå, hvem er jeg og hva skaper jeg i dette øyeblikket? Hva betyr karriere, spørsmål om likestilling og samfunnsoppgaver og hvilke ting vi kan kjøpe for pengene våre, når vi zoomer ut, og zoomer inn? I forhold til de vi elsker, de viktigste menneskene i livene våre: Barna våre?</span><span style="font-weight: normal;"><br /></span></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><span style="font-weight: normal;">De 80 prosentene av oss foreldre som plasserer barna i barnehage fra 1 års alder, <i>er ikke dårlige foreldre</i>. Ingen VG-overskrift skal fortelle de det, ingen hjemmeværende nabo, ingen venn på facebook. Likevel er det den beskjeden mange oppfatter hver gang debatten blusser opp. Vi kan snakke om ytringsfrihet, og tro det handler om det offentlige rom, når det i mange tilfeller handler om det ytterst ytterst personlige. Her handler det om de viktigste menneskene i livene våre. For de fleste foreldre har også den gamle vismannen/damen i seg, som ser tilbake på livet som et hele, og tenker at barna kommer før alt. Barna er fremtiden. De første årene med ditt barn, får du aldri igjen, og du vil prise hvert øyeblikk du hadde med de, og ønske det var flere av de. Men så bor vi i dagens Norge. Her er det mindre rom for de vise, og mer rom for de som vil kverulere i motstridende forskningsresultater og tabloid-overskrifter.</span><span style="font-weight: normal;"><br /></span></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><span style="font-weight: normal;">En dame jeg kom i tilfeldig snakk med ifjor, som jobbet i barnahage, fortalte meg at det lengste et barn i ett års alder hadde grått der hun jobbet, var 2-3 uker. 2-3 uker med nesten sammenhengende gråt gjennom dagene, før barnet "vennet seg til" barnehage. Hva vil det si "å venne seg", etter 2-3 uker i en tilstand av fortvilelse/redsel/gråt? Å gi opp? Å miste håp? Å innfinne seg med at det som er traumatisk, må en bare tåle og holde ut? At ens følelser og opplevelser ikke kan taes hensyn til, at ingen vil tilpasse seg og endre situasjonen om du gråter aldri så mye og lenge? Du tenker, hvordan hadde foreldrene det, når ungen gråt så lenge, og hadde det så vondt? Svaret er at de ikke visste. For i slike tilfeldige samtaler med fremmede damer, kan de avsløre slike ting: "Vi hadde ikke hjerte til å fortelle foreldrene. De måtte jo ha barnet i barnehage."</span><span style="font-weight: normal;"><br /></span></span><br />
<span style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><span style="color: #274e13; font-weight: normal;">Hva føler du når du leser dette? Jeg skjelver innvendig. </span></span><br />
<span style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><span style="color: #274e13; font-weight: normal;"><br /></span></span>
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><span style="font-weight: normal;">Her er vi ved nerven av debatten: Slik vårt samfunn er lagt opp idag, <i>har denne 1 åringen ingen stemme</i>. Den har forsvunnet i statistikken, som viser at de fleste ikke skades av barnehage. Den er tapt i barnehagen, der de ansatte ikke har tid og rom nok til å være der for ham konstant og med den store kjærligheten foreldre har. Den er tilogmed tapt for hans egne foreldre, som ikke får vite at barnet deres lider. Og hvorfor får de ikke vite det? Fordi de isåfall vil føle seg som dårlige foreldre, fordi de ikke har noe valg. Hvis ikke de vil nave da. </span><span style="font-weight: normal;"><br /></span></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><span style="font-weight: normal;">Jovisst hører denne 1 åringen til unntakene, forhåpentligvis sjeldne. Men det er ikke poenget. Vi har et rettssystem som kan slippe kriminelle fri ved manglende bevis. Men vi har ikke et system som slipper uskyldige ettåringer fri når de ikke "venner seg til" barnehagen fort nok. Og ikke bare det: Det er politisk ukorrekt og ulegetimt å reagere på det. </span><span style="font-weight: normal;"><br /></span></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><span style="font-weight: normal;">Inntrykket mitt er at folk flest er enig i at små barn har det best med å være hos foreldrene. Samtidig er det nettopp folk flest, de som faktisk har sine barn, stebarn og barnebarn i barnehage fra 1 års alder, som opplever debatten som et slags angrep. Eller noe som vekker en tvil: Har vi gjort det riktige? Har de det godt? Disse spørsmålene opplever vel de fleste av oss foreldre ofte i alt vi gjør. Når vi tar så store avgjørelser for barna våre sine liv, om hvor de skal være største delen av deres våkne tid, er det <i>klart det berører oss</i> når det reises spørsmål om det er bra. Dette er tegn på hvor gode foreldre vi er. </span><span style="font-weight: normal;"><br /></span></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><span style="font-weight: normal;">Men skal det at vi berøres slik, kvele debatten? Om debatten<i> ikke</i> kveles, men taes noen steg videre, hva kan skje? Kanskje en endring, til fordel for foreldre <i>og</i> barn? Der stemmen til den overnevnte 1 åringen høres like høyt som stemmen til alle 1 åringer som takler barnehage fint? Og der foreldre som prioriterer andre ting enn karriere, eller som velger å være hjemme et par år ekstra -også om de tilfeldigvis er kvinne (i et samfunn der det ikke er lov å være Kvinnelig og Mor og stolt av det)- har like mye rett til å uttale seg, og kan stå for sine valg like mye som de som prioriterer karriere og økonomi? </span><span style="font-weight: normal;"><br /></span></span><br />
<span style="color: #274e13; font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><span style="font-weight: normal;">Både foreldre og barn er forskjellige, og vi trenger muligheter til å skape våre liv deretter. Foreldre med storfornøyde 1 åringer i barnehager, vær med å kjemp for den eller de ungene som blir overveldet, redd og fortvilet, så de har et alternativ. Foreldre som opplever at dere har det bedre selv -og dermed også er bedre foreldre- når dere er raskt tilbake i jobb: Vær med å gjør det mulig for de som ønsker det å være hjemme i to år uten å måtte nave, miste omgangskrets eller bli hetset i media.</span><span style="font-weight: normal;"><br /></span></span><br />
<span style="font-family: Georgia, 'Times New Roman', serif;"><span style="color: #274e13; font-weight: normal;">Og til alle: Vær med å gi barna en stemme, også 1 åringer som ikke har lært å snakke enda. Det er klisjé, men det er sant: De er fremtiden vår. Og deres barndom legger grunnlaget for hele liv. Ingen forelderøkonomi eller samfunnsborger-ytelse kan erstatte invisteringen i en trygg og kjærlighetsfull start på et helt menneskeliv.</span></span>Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com36tag:blogger.com,1999:blog-7851936590981485813.post-887124629591839222012-07-04T14:57:00.001-07:002013-12-18T12:04:34.331-08:00"Å puste usynlig luft"Tittelen på bloggen min, er inspirert av en av mine favorittbøker, <a href="http://www.amazon.com/gp/product/0679776397?ie=UTF8&tag=thealliforwil-20&linkCode=as2&camp=1789&creative=9325&creativeASIN=0679776397">"The spell of the Sensous"</a> (oversatt til <a href="http://www.flux.no/default.pl?showProduct=353&pageId=201">"Sansenes Magi"</a> på norsk) av <a href="http://en.wikipedia.org/wiki/David_Abram">David Abram</a>. Forfatteren har satt sin kunnskap som antropolog og filosof i sammenheng med personlige og intense erfaringer han har hatt i nærkontakt med urfolk, især deres sjamaner. Mer enn noe annet er boka en hudfletting av hvordan moderne utvikling, særlig utbredelsen av skriftspråket, har brakt oss langt ifra det muntlige, nære, tilstedeværende og øyeblikksvis sanselige, i kontakt med naturen og helheten gjennom vårt kroppslige sanseliv. Dette i sterk kontrast til denne kontakten blant urfolk, der de muntlige fortellingene gjenskapes hver gang de berettes, og som oftest er nært knyttet til stedet fortellingen stammer fra. Det er derfor selvfølgelig med en viss ironi han benytter skriftspråk for å formidle dette, og samme ironien føler jeg når jeg skriver om boka hans. Han sier han kunne valgt mange andre innfallsvinkler enn skriften, for hvordan vi har kommet vekk ifra en dypere kontakt med alt som er. Jeg kommer nok på et par innfallsvinkler selv, kanskje noen kommer frem i denne bloggen senere.<br />
<br />
Pusten. Luften. Å puste i magen er en av mine livsprosjekter, jeg merker at i hvilken grad jeg naturlig trekker pusten dypt og lar den dvele og synge gjennom kroppen før den slipper ut, henger tett sammen med hvorvidt jeg kjenner meg "på plass i meg selv". Hjemme i mitt eget skinn, om du vil. Og andre veien - å bli bevisst pusten, enten gjennom stille observasjon av den (som nesten automagisk gjør den mer naturlig etterhvert), eller gjennom å sørge for å trekke den dypt og sukke den ut, har vært et verktøy for å komme mer på plass i meg selv. Å bli bevisst pusten har skapt små revolusjoner i livet mitt, første gangene i tenåra, da endringer i forknytt kroppsholdning og overfladisk pust gikk hånd i hånd med endringer i selvbilde, sosiale evner og livsholdning.<br />
<br />
Da jeg leste den overnevnte boka, var jeg på reise alene for første gang, i Italia, fra Milano til Roma via Bologna og Firenze samt diverse avstikkere til fjell-små/landsbyer jeg ikke visste noe om. Det var en svært levende reise, og en svært levende bok. Jeg befant meg ikke i noe urlandskap, det nærmeste jeg kom var et besøk hos en tysk familie oppi et fjellområde der geiter og en påfugl gikk omkring og nærmeste hus ikke var innen synsrekkevidde, bare fjell etter fjell etter fjell i horisonten. Både der, og da jeg satt på kaféer og drakk den obligatoriske morgen-cappuchinoen eller gikk i vingård-landskaper eller sprang gjennom småsmug i regnet, følte jeg en nærhet til bokas budskap: Det er ingen kontrast mellom materie og 'det åndelige'. Sanseligheten kan bringe deg i kontakt med alt som er, "the spirit" som er naturen, jorda, alt som lever.. og puster.<br />
<br />
For kapittelet som har berørt meg mest, handler nettopp om luft. Luft er overalt, og usynlig. Eldgamle tradisjoner rundt om i verden har ansett Vinden og Luften som elementer som knytter alt sammen til en levende helhet, et levende organ om du vil. Luft og vind har blitt fremstilt som utspring til alt liv gjennom skapelsesberetninger eller beretninger om tilblivelsen av barn.<br />
Når vi puster, er det samme lufta som alt annet puster i. Lufta vi puster inn og ut, er aldri den samme, ved hvert pust er det en ny kvalitet ved øyeblikket. Når vi taler, bruker vi luft, når vi hører, er luften også essensiell. De opprinnelige bibelske tekstene på hebraisk, var skrevet uten vokaler. Slik kunne de som leste benytte vokaler (pust er essensiell for uttale av vokaler) på hver sin måte, puste liv i teksten slik de opplevde den og gjenskapte den der og da.<br />
Jeg og mine (fremtidige) kolleger lærer om at "psyke" (og psykologi, psykiatri etc) nedstammer fra greske "Psychè" som betegner "sjel" eller "sinn". Men vi vet ikke at dette ordet igjen også betegner "vind" og "pust". "Luft" og "pust" var også opprinnelige betydninger av det latiske ordet for sjel, "anima".<br />
<br />
Abram skriver:<br />
- Vi behøver ikke forundre oss over at mange urfolk oppfatter bevissthet eller 'sinn' ikke som en kraft inni hodet, men snarere en kvalitet de selv er inne i, sammen med de andre dyrene og plantene., fjellene og skyene. (...) og det usynlige mediet mellom alle ting oppleves som det vi i Vesten kaller 'det ubevisste', den kreative men usette sfæren bevisste former vokser frem fra."<br />
- Dermed kan vi se at bevisstheten, langt fra å bli oppfattet som noe som skiller mennesker fra resten av naturen, opprinnelig ble følt som en usynlig kvalitet som forbandt menneskelige vesener med andre dyr og planter, med skoger og fjell. Det var selve mediet for eksistens, som alt lever og ånder innenfor. (...) Hvordan kunne psyken, ånden eller sinnet trekke seg så dypt inn i den menneskelige skallen, og etterlate luften som et tynt nærvær vi tar for gitt og idag gjerne likestiller med tomt rom?"<br />
<br />
Luften er usynlig. En annen av mine favorittbøker, "Den Lille Prinsen" har som sentralt budskap at det viktigste er usynlig for øyet, for det kan bare hjertet se. Jeg opplever at vi lever i en tid, et samfunn der visdom har blitt skjøvet til side for naken kunnskap. Der flere ser med øyet enn hjertet, og de som ser med hjertet oftere faller utenfor, undervurderes, tilogmed behandles som barn. Vi poserer med titler og bevisførsler for hvor viktige vi er, og ser ikke barnsligheten i diverse maskeradespill vi driver med. Men den lille prinsen forteller med enkle ord om hvordan voksenverdenen har glemt det barna har større visdom om. Barn har fått flere rettigheter, blir oftere plukket opp når de har det vanskelig, og hvordan vi behandler de blir utstudert og debattert alle veier... men blir de mer lyttet til? Ikke i betydningen for å belyse hvordan de har det eller hjelpe de, men i betydningen at vi åpner oss for å bli mer opplyst av dem? Bli påminnet om det magiske ved å leve, møte og ta innover oss fundamentale spørsmål som latterliggjør mange av våre voksne konstruksjoner? Hvordan er møtet med oss selv, idet vi møter et barneblikk helt åpent, og lytter?<br />
<br />
Dette er bakteppet jeg ønsker ha for min blogg. <span style="background-color: white;">Kanskje vil jeg glemme puste med magen idet jeg står ovenfor valg om hva å skrive som vekker frykt, og følelse av adskillelse fra alt som er, heller enn den sammenhengen pusten kan minne meg på. Kanskje vil jeg glemme at jeg puster samme luften som de jeg skriver om, og de jeg kommer i dialog med. </span><span style="background-color: white;">Kanskje vil jeg rote meg inn i glemsel fra å se ting med hjertet, ikke bare øyet. Kanskje vil jeg posere med min tittel, gjøre meg viktig på barnslige måter. Og kanskje vil jeg rote meg langt fra den nære, enkle og magiske verdenen min sønn og andre barn lever i og ønsker dele med oss. Der hvor en ikke har lært å holde pusten overfladisk. Men da skal dette innlegget stå her. Og tittelen minne meg og mine lesere på: Vi puster usynlig luft. Og lufta vi ikke ser, gir oss og alt rundt oss liv, binder alt sammen, til en helhet.</span>
<br />
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/17753458712321064978noreply@blogger.com18